La oss grave frem syklisten igjen ....

Jeg har alltid visst at Vidar hadde vært aktiv syklist, men aldri noen sinne sett ham på sykkelen før han fikk hjerneslag for 2 år siden. Tiden strakk ikke til i vårt korte kjæresteliv før alt ble snudd på hodet. Likevel er det noe jeg veldig gjerne trekker frem og skryter litt av  - for jeg er både stolt av og sjarmert av det faktum at kjæresten min har syklet Trondheim - Oslo 5 ganger. 

Om han noen sinne vil få god nok balanse til å sykle en normal sykkel igjen - gjenstår å se - men ingen ting er umulig. Vi har foreløpig søkt om å få en tandemsykkel med hjelpemotor så til neste sommer skal vi i alle fall på veien igjen. 

Så knakket det på døra her en formiddag. Både Vidar og jeg kikket storøyd på hverandre og var ikke helt sikret på om vi hadde hørt riktig. Banket det på døra VÅR?? Det er ikke ofte det skjer - med unntak av det daglige besøket fra hjemmesykepleien. Men det var riktig, det hadde banket på og der sto en fetter av Vidar med en Spinningsykkel. Kanskje han ville låne den?? Gjett om!! 

Tenk å være så generøs. Dette gikk rett i hjertet her i huset og gleden er STOR <3 Og så fikk jeg se kjæresten min tråkke opp på sykkelen:) Ikke fritt for at sommerfuglene gjorde en ekstra liten salto i magen her for det skjedde noe med kroppen og holdningen hans som jeg likte *blunk*. 

Dessverre så kan sykkelen brukes av begge så nå har jeg vel ingen unnskyldning for den dårlige kondisen lenger. Hvem vet? Kanskje sykler vi Trondheim Oslo på tandem i 2020 ;)  Men nå skal jeg slutte å snakke før jeg lover noe jeg angrer på ...

Klar ferdig kjør .... eller trå ...

Hu Hei hvor det går ...



Vidar bare blomstrer på sykkelen - ansiktsuttrykket sier vel sitt :) Jeg driver å river veggen bak så den ser deretter ut.




Bjørn - vår gode samaritan <3 Selvsagt må han være med i bloggen - så lenge magen hans tar seg bra ut  - og det gjør den jo ;)

Tusen takk Bjørn <3

 

Bloggen har egen facebook side og du er velkommen til å følge den der. 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #denstorestyrkeprøven #trondheim #oslo #spinning #spinningsykkel #syklist #treningsglede #mestring #helse #psykologi #tandem #kondisjonstrening 

Torturterapi, hengemangopupp og gnagsår på magen ...

Jeg føler jeg skylder alle mine følgere en forklaring - for jeg har knapt blogget på en måned. Siden midten av mai ble det bråstille fra meg. Den ene årsaken har jeg forklart tidligere, nemlig at Vidar, slagrammet samboer, nå har begynt å bruke internett. Pcen var og er periodevis opptatt og han har behov for å kunne bruke lang tid på å bli kjent med alle valgene i facebook og på pc. Ting tar tid og dette tar ekstra lang tid. 

MEN .. hovedårsaken til at jeg har tatt en skrivepause sitter hos meg. Jeg har pådratt meg en skiveutglidning i ryggen og den gir smerter i hele høyre side og ut i høyre arm. Nå har jeg forsøkt "alt" fra massasje, ising, smertestillende, Brexidol, kiropraktor og enda mer enn det, men jeg får ikke bukt med det. De søvnløse nettene er mer søvnløse enn før, det gjør vondt å ligge, vondt å stå, vondt å bruke armen. Alt i alt er dette også nok et biprodukt av pårørende tilværelsen hvor man ALDRI får hvile i mer enn 4 minutter av gangen. Jeg hadde to dager når Vidar var på Sunnaas siste uken i mai da jeg fikk ligge strak på sofaen - det er i grunn det eneste som har gitt litt bedring. Så snart han var hjemme igjen og jeg "måtte" til med alle de en million småoppgavene som følger med det å være pårørende til en slagrammet så kom smertene krypende tilbake igjen. 

Så nå har jeg tatt bloggpause - forsøker å hvile armen så mye som mulig og bruker overskuddet til å tøye og forsøker å finne litt terapi for såre muskler gjennom å bli massert (noe som ligner mer tortur enn nytelse). Kiropraktoren spiser opp alt vi har fått av feriepenger (dvs det lille som var igjen etter at vi har betalt dunderskattesmellen) - og jeg subber rundt med både munnvikene og puppene pekende nedover. Jeg må innrømme at ryggsmerter er noe jeg blir ganske deppa av - jeg får jo ikke gjort NOEN ting og sommerferien som likesom skulle bli både hyggelig og litt mer aktiv enn i fjor nærmer seg med stormskritt. Og her ligger jeg og ser i taket - Knurr!!! Er det virkelig noe jeg ikke vil så er det å bli holdt tilbake. Jeg har så mye jeg VIL gjøre!!

Ja, man kan jo drømme ....

Smertene er mest intense rett bak høyre "slapp pupp" så det er bare å glemme å bruke bh. Jeg har forsøkt å finne frem alle mulige gode og effektive tøyningsøvelser og tenkte at NÅ skulle jeg få bukt med djevelskapen. Jeg la en plan og fulgte den slavisk: Først tortur (les: thai massasje), så kiropraktor (les: mer tortur), så gode og fornuftige tøyningsøvelser (les: veldig godt - NOT) - og så - KNEKK - sklei hele skiten ut av ledd igjen - og smertene er minst like intense som før. Det er bare å bestille seg en ny kiropraktortime og kiropraktoren kan glede seg over at han nå får råd til gullkantet storseil på seilbåten har skal bruke på neste Balitur. Selv ser jeg at jeg antageligvis må spise knekkebrød og drikke vann i hele sommer - siden lommeboka allerede skriker om nåde.

Sist jeg var hos kiropraktoren møtte jeg opp i en 12 år gammel, alt for stor, utvasket og "avspenstet" bikinitopp som bare så vindt holder mangoene oppe. Jeg forklarte litt skjemt om situasjonen med det vonde bak den høyre hengemangopuppen og den dertil pinlige påkledningen og avsluttet med en forhåndsunnskyldning om at usømmeligheter kan forekomme dersom jeg måtte bøye meg fremover. I så fall ville hengefruktene antagelig løpe løpsk ut av den slække bikinitoppen. DEN var ikke til annet bruk enn å opprettholde et snev av selvtillit UNDER en tettsittende tskjorte. 10 minutter senere satte jeg meg i bilen - med æren i behold (om det i det hele tatt er mulig der man brytes ned med tilhørende gaul og stønn) og oppdaget at korsryggen faktisk nå berørte bilsetet bak meg. Dette var jo bare helt fantastisk - hvor lenge det varer er en annen sak.

Jeg syntes ellers at mamma burde ha advart meg om at etter fylte 50 år så er risken å få gnagsår bak puppene stor siden brystvorter bare har ett sted å gå etter at de har begynt å peke nedover - og det er innover. Eller egentlig er det vel farmor som burde ha advart meg - siden det er hennes forside jeg har arvet. La meg bare si at nå forstår jeg hvorfor hun gikk med bhen UTENPÅ undertrøya. Ellers irriterer jeg meg noe så grønt over det faktum at den gangen jeg hadde noe å vise frem (sånn kroppslig sett altså) så var jeg så redd for å vises og eksistere at jeg aldri noen sinne ble sett, og nå når jeg egentlig ikke har så mye så skilte med lenger så driter (pardon my french) jeg i om noen ser meg både avkledd og naken. Fordelen er at jeg i alle fall blir brun og fin om sommeren siden jeg garantert har tenkt å trakke på meg så liten bikini som overhodet finnes i størrelse XL HG (les: Xtra Large Henge Mango) når jeg velter meg overende på en litt for smal solseng ved Det Joniske hav i Hellas - og så skal jeg gi min indre tenåring finger'n og fortelle henne hva hun gikk glipp av. Makan til teit ungdom!! Klær er oppskrytt og jeg har da kropp hele livet og faktisk også hele året - hvert eneste år. Kall det hva du vil, sommer eller vinterkropp. Dessverre er sannheten at i dag, i min alder og kondisjon, så blir jeg brunest MED klær. 



 

Så altså ... det jeg bablende over her har forsøkt å si er at jeg for tiden ute av skriverdrift og håper jeg kan komme sterkere tilbake om ikke så lenge. I mellomtiden sparer jeg alle gode nyheter om Vidars fremgang og gleder meg til å fortelle masse om det litt etter litt. Noen uker med sol og bad kan jo også gjøre underverker i løpet av sommeren - for oss begge. Jeg er ikke borte og jeg skal forsøke å legge ut noen kortere innlegg i løpet av de neste uken - for da skjer det mye spennende. Vi har blant annet tenkt oss en tur til Tromsø og jeg skal oppleve midnattsolen for første gang - den skinner heldigvis uansett hvor tverr jeg enn er i ryggen og hvor overmodne mangoene er - med eller uten klær. Og helt i tråd med flaksen min så melder de om fantastiske 8 grader der oppe ... *grøss*

All klagingen min til tross så ønsker jeg dere ALLE en fantastisk sommer <3

 

#LHL #LFS #NFS #Afasi #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #pårørendehverdag #godsommer #kiropraktor #thaimassasje #duskalfåendagimårra

Vi spiser milepæler til kvelds ...

Jeg griner hver eneste dag jeg. Ikke av sorg eller fortvilelse, men av glede, ydmykhet og takknemlighet. Jepp - jeg griner non stop. I dag like så. Det finnes ALLTID noe nytt å strekke seg etter og noe nytt å mestre. Her i huset har mestring og milepæler blitt dagligdags - ikke fordi vi ønsker å være noe bedre enn alle andre - men fordi vi, en dag, ønsker å bare være helt vanlige mennesker igjen. 

For vi er ikke som alle andre. Vi har en saftig bagasje med på reisen og utfordringer er hverdagen vår i ett og alt. Etter at Vidar, samboer, fikk hjerneblødning for 2 år siden har jeg hatt det som min livsoppgave å sette milepæler og å "utsette" ham for verdens ett og alt. Hver eneste dag var mitt mål at Vidar skulle oppleve noe annet. Den nullstilte hjernen hans skulle få oppleve alt på nytt - og med det mener jeg ALT. Smake på markjordbær, klippe negler, fotbad, ta på en fuglefjær, kjenne regnet mot ansiktet, snakke, le, tenke og gråte osv. Og jeg har holdt mitt eget løfte, hver dag en ny opplevelse. Den trenger ikke være stor - en dag var det feks å legge en tomat i en plastpose. 

Midt i alle disse små nye møter med "alt og ingenting" har vi også satt oss større mål. Første store milepæl var å legge rullestolen bak seg, så var det å bli kvitt den høye fotskinnen. Målet han har jobbet mot nå den siste tiden har vært å gå 1,5 km sammenhengende. Vi er ute og går hver eneste dag og det nye mottoet her i huset skrives med store bokstaver og er ufravikelig: "INGEN UNNSKYLDNING". Vi går altså ut på tur uansett hvor god eller dårlig formen er - og regn og vind spiller ingen rolle - vi går. DET har også vært noe nytt å lære. Man behøver ikke være i storform for å gå ut en tur. Noen dager har han bare krefter nok til å gå en liten runde på noen få hundre meter - andre dager toutcher han nye grenser og utvider stadig radiusen. 

Selvsagt har jeg gått løypa før og har målt opp lengden. Jeg visste akkurat hvor langt vi måtte gå før vi nådde 1,5 km grensen tur retur. I dag ble det en sen tur, det har bøttregnet i hele dag. Men ut skulle vi altså og formen var kjempegod - det merket jeg straks vi begynte å gå for skrittlengden var nesten normal og han landet på hælen isteden for tåa, slik han gjør når han har smerter og spasmer i høyresiden. Jeg forsto straks hva han hadde i sikte - i dag skulle milepælen nås. 

Så da ble det grinings i dag igjen da - glade, salte tårer. Vidar har endelig nådd målet om å gå 1,5 km sammenhengene og selv om han var sliten når han kom til bilen så var han på ingen måte tom for krefter. Nå er jeg glad for at hver gang han har villet snu så har jeg bedt ham gå 4 skritt til før han snudde. 4 skritt lenger hver dag er 1460 flere skritt pr tur i løpet av et år - og DET er fremgang - massiv fremgang. Jeg vet han har vondt, jeg vet han er sliten - dette til tross så vet jeg at han KAN. Vi gir fanden aldri opp! Så STOLT og takknemlig for at vi får det til <3


SEIER. Dette treet har vi sett på lenge, i dag kunne vi endelig ta på det - for her gikk grensen for 1,5 km. Min helt <3

Bloggen kan du også følge på facebook - du er velkommen til å stikke innom her. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneblødning #stroke #hjerneslag #pårørende #helse #trening #mestring #gåtrening #milepæl #psykologi #familie #vandring #seier #minhelt #stolt #takknemlig #ydmyk #teambrovoldmerula #hjerneslagstopperikkemeg
 

Hallo ... jeg ER her ... bruk meg!

Det har vært litt langt mellom innleggene her den siste tiden. Dette skyldes i hovedsak at Vidar, samboer med hjerneslag, har kuppet PCen. Etter at han fikk Facebook profil har det åpnet seg en helt ny verden for ham og jeg har ingen problemer med å la ham nyte det.

Selv er jeg nå satt litt tilbake med skrivingen siden det ikke gir like stor glede å taste blogg med pekefinger på mobil - det tar eeeevigheter.Men jeg synes Vidar fortjener et skryteinnlegg igjen så i dag går jeg for å pekefingertaste litt.

Etter hjerneblødningen var Vidar paralysert i høyre side. Han kunne hverken gå, stå, løfte armen, bevege fingrene eller holde seg selv oppreist i sittende stilling. I dag, to år senere, er han oppe og går igjen og vi har stadig fremgang. Kognitivt har han også mange utfordringer og det har vært mange utfordringer i forhold til språk, lesing, skriving og det å få oversikt og håndtere kompleks informasjon. Av den grunn har han ikke brukt data. Men nå er han igang og Facebook er den nye "hobbyen". Ham storkoser seg med meldinger og bilder - og øver på å skrive litt selv. Her en kveld skulle jeg filme ham mens han skrev litt og oppdaget plutselig noe helt fantastisk :) Selv om han i hovedsak bare skriver med venstre hånd så er det STOR aktivitet i høyrehånden. Den vil virkelig være med på leken - og viser det med all tydelighet. Her er det ikke bare liv - men vilje til å yte. Den formelig skriker: Bruk meg!!

Vi har studert videoen sammen og dette er noe som gir Vidar kjempe motivasjon. Nå han ser disse ubevisste bevegelsene i høyre hånd så blir han oppmerksom på dem - og involverer høyre hånden mye mer. Jeg er så inderlig glad for min tilnærmede maniske tilbøyelighet til å dokumentere ALT - for det er så mye disse bildene og videoene bidrar til med for rehabiliteringen hans. Å se seg selv utenfra er så viktig for fremgangen. Det er ikke sikkert dette fungerer på alle for det kan være vanskelig å se seg selv mestre svakere enn før slaget. Dette må hver enkelt prøve ut selv. Uansett fokuserer vi alltid på hva som er bedre enn sist og aldri på hvordan det var før.

Ta en titt på Vidar mens han skriver her:

La Den Høyre Hånden Bli Med

#LHL #LFS #NFS #pårørende #rehabilitering #hjerneslag #hjerneblødning #skrive #mestre #kognisjon #psykologi #nevrologi #seier #helse #hjerneslagstopperikkemeg

Grevlingkrig og gullvann ...

Jeg som elsker å bo på landet, elsker naturen og dyrelivet rundt oss. Men nå altså ... har jeg gått til krig. Ikke bare sånn litt småsur eller irritert, å nei da du, her er det raseri i ørtende potens. Illsint og gær'n forsøker jeg å beskytte det kjæreste jeg har - nemlig hagen min. Og jeg har fått en formidabel motstander som ikke er vant til å måtte gi seg - nemlig en Grevling familie. 

Grevlingen har bestemt seg for å ta over hagen min fullstendig - og jeg vet hvorfor - den er full av Oldenborrelarver. De siste to årene har jeg fått plenen min helt og holdent gravd i stykker av grevling. Det er ikke et og annet hull, neida, det er potetåker med opp til 20 cm dype hull. Torven er helt kastet opp og ligger død og visse i brune klumper over hele plenen, mellom hundrevis av hull. To ganger har jeg forsøkt å fikse den, bare for å få den gravd opp igjen neste natt. Det endte til slutt med at vi måtte sette opp feller og avlive dem. Selv har jeg en teori om at en tidligere nabo tok hånd om å fjerne grevlingene før de ble et problem, men etter at han døde har det blitt en mare av grevlinger her hos meg. I forrige uke oppdaget jeg på nytt nye hull i plenen og bestemte meg for å starte en skremselskampanje - de er nemlig ganske lett å finne - de kommer på nøyaktig samme tid hver kveld. Akkurat i det det blir mørkt. 


Får jeg ikke bukt med dem så ser det vel sånn ut her til neste år ...
 

Så jeg la meg på lur - ventet - og i det grevlingene var kommet godt i gang med snuffing og sniffing utenfor verandaen så hopper jeg frem med et urskrik og hamret på alt som en illsint gorilla. Jeg skal love deg at de kan løpe raskt ... haha ... Egentlig ganske fornøyelig der de løper foppi foppi foppi avgårde over jordet og så hører jeg trørrkvistene sprette i det de løper inn i skogen. Problemet er bare at de tydeligvis ikke lærer særlig raskt - for neste kveld er de her igjen. Jeg brøler, de løper, jeg kaster kvist og hermetikkbokser fulle av spiker etter dem og ler når de fopper avgårde over jordet. Jeg er gjerne ute et par ganger til etter mørkets frembrudd og hyler litt, slår i veggene og tramper i bakken - bare sånn for sikkerhets skyld. De er jo flotte å se på og skulle gjerne hatt de hagen om de ikke gjorde så mye ugang. Det toppet seg litt her i forgårs da to unger var her alene. De snuffesniffet rundt i hagen og jeg hoppet frem som et troll i eske og ranglet med blikkboksen og hoppet og gaulet som en woodoo heks - stakkars naboer forresten - de kan umulig sove godt slik jeg gauler og skriker.

Begge grevlingungene satte avgårde inn gjennom hekken til naboen og jeg satte armene fornøyd i siden og skuet ut over den tomme plenen min - såre fornøyd med innsatsen. Da ser jeg et lite hvitt og svart hode titte på meg gjennom hekken bare ca 10 meter fra meg - og så kommer den løpende rett mot meg. Jeg brøler, kaster blikkboksen - og får nok en gang en bekreftelse på hvorfor jeg alltid ble tatt ut sist til laget når vi skulle spille håndball på skolen - blikkboksen som skulle gå en strak bue rett frem og treffe grevlingen i hodet - skyter skarpt ut til venstre og havner i en busk - og grevlingen ante aldri at den eksisterte. Jeg har tapt verdifulle sekunder og brølet går over til ultrasonisk primalskrik der det plutselig går opp for meg at jeg er barfot og aldri så lite sårbar - 0,0003 sekunder senere står jeg pesende inne på stua med verandadøren godt stengt bak meg og hjertet pulserende i øreflippene. Jeg kan løpe raskt jeg også - når jeg må;) Grevlingungen så ikke ut til å reagere på at vi dunket på vinduet og skrek, men snuffet rundt litt til før det snudde og tuslet hjemover. De hadde nok en god historie å le av i grevlinghiet den kvelden. 


Som dere skjønner så var jeg ikke like høy i hatten når mørket falt på i går kveld. Jeg hadde funnet frem noe som laget en litt annen lyd og bråkte ennå litt mer - og jammena'de (som vi sier i Ålesund) så dukket de opp igjen. Jeg kvinnet meg opp - reiv opp verandadøren og brølte gorillabrølet mitt for ørtende gang denne uka - og grevlingene galopperer av sted IGJEN. Det ser faktisk ikke ut som de lærer i det hele tatt så nå må jeg finne nye måter å markere eierskapet på. Så nå er det akkurat det vi skal gjøre - vi skal markere - resten av sommeren skal ikke toalettet benyttes særlig mye her hjemme - vi skal nemlig pisse plena full. I følge google er DET en sikker vinner. Jeg må nok en gang bare be om unnskyldning til mine naboer som antagelig har kategorisert meg inn under "ikke helt god" kategorien allerede. Det blir vel ikke noe særlig bedre om de ser meg sitte på huk midt i plena fem ganger pr dag. Jeg har ellers hørt at "gullvann" er veldig bra for plantevekstene så plenen kan bli frodig og fin den. Så får vi bare se om grevlingen holder seg unna eller om den havner i fella i år igjen. 

Om det er til noen trøst så har min samboer for lengst puttet meg i samme kategori ...

 

#grevling #urskrik #ikkeheltgod #gorilla #brøle #hage #grave #håndball #natur #dyreliv #villdyr #åtselspiser #oldenborrer #markering #raseri #slåss #densomlersist

Ingen unnskyldning ... og ny milepæl ...

Ja det måtte vel skje før eller siden - Vidar har "rappa" pcen min. Etter at vi bestemte at tiden var moden for å få ham tilbake inn i sosiale media og opprettet ny Facebook profil til ham - har pcen vært utenfor min rekkevidde. Jeg klager ikke for jeg synes det er sykt gøy å se iveren han har hver gang det kommer en melding eller ny venn. Nå er det to år siden hjerneblødningen så dette var på høy tid:)

Jeg kompenserer med å ligge i stabilt sideleie på sofaen og bedriver filmmaraton på Netflix. Ellers har vi nå bestemt oss for at vi SKAL ut og gå to ganger for dag - selv om det regner. Vi klarte det i alle fall i dag selv om Vidar bare klarte ca 400 meter på den siste turen. Men tur er tur - ingen unnskyldning !!!

Siden Vidar har okkupert pcen så må jeg skrive blogg med pekefingeren på mobil - og derfor blir lengden på innlegget deretter.

Med andre ord er alt vel i heimen og vi har nådd en ny milepæl - VIDAR er på face !!!

Jeg hadde blitt veldig glad om dere ville feire dette sammen med oss og gå inn på bloggens Facebook side og overdrysse dette innlegget med hjerter her:

Blackbirdsinging På Facebook <3

Riktig god pinse til dere alle :)

#LHL #hjerneblødning #pårørende #regnvær #utpåtur

Han behøver noen å snakke med ... for å komme videre ...

Vidar, samboer med hjerneslag, var aldri veldig glad i å være på facebook. Han var ikke ikke glad i det heller, bare sånn passe interessert. Han postet et og annet innlegg og hadde noen bilder som viste hvem han var. I hovedsak satt han på gjerdet og tittet på hva alle andre drev med. Så kom hjerneblødningen og Vidar forsvant fra sosiale media.

I de to årene som har gått har vi begge i stor grad mistet vårt sosiale liv og det aller meste av nyheter og oppdateringer kommet gjennom min facebook. Det er der vi leser om at den og den er på ferie, at den og den har skiftet jobb - og at noen har giftet seg eller fått ny bil. Facebook har blitt vår sosiale arena. Vi har mer enn nok med oss selv og har ikke hatt overskudd til å stable oss ut av huset og gå på besøk. Det betyr ikke at vi ikke har ønsket selskap. Om det er noe vi begge savner så er det et sosialt liv - besøk og turer sammen med andre. Det kommer noen fra min side av vennekretsen og familie nå og da - men fra Vidars side kan jeg nesten si at det kommer ingen. Det er en og annen lynvisitt - men det går gjerne 3 - 4 måneder mellom hvert kvarter det dukker opp noen og drikker en halv kopp kaffe. 


 

Vi har tenkt mye på hvor vi skal bo etter hjerneslaget og jeg må innrømme at vi kanskje ikke har mange grunner til å bli værende der vi er. Men hvor vi skal dra er ikke så lett å finne ut av - det eneste vi vet et at vi på en eller annen måte MÅ få mer innhold i livet vårt. Så jeg begynte med facebook - denne gangen var det å få Vidar i gang med internett etter at han har vært totalt fraværende teknologisk i to år. Vi har forsøkt et par ganger før, men da har det ikke vært så lett for ham. Det har vært for mange inntrykk å sortere og for mange valg. Det hele fremsto bare som kaos for ham. 

MEN i går dukket den indre motivasjonen opp og jeg så at vinduet for mestring sto på vidt gap. Den gamle facebook profilen til Vidar var ikke lenger tilgjengelig - alt av passord og brukernavn var borte fra hukommelsen hans. Det var ikke annet å gjøre enn å starte opp på nytt. Vi laget ny profil og satte igang med å inviterer venner. Vidar brukte kvelden på å se på bilder av gamle kjente, knise litt over hvor gamle alle var blitt og minnes gamle historier. Det fremstår fremdeles som ganske kaotisk å finne frem på facebook og å forstå hva han skal gjøre - men nå er han i alle fall interessert. Faktisk så interessert at når han våknet i dag tidlig så kom det "jeg tror jeg må stå opp og gå ned å se på facebook - for å se hvem som har lagt meg til". Faktisk tror jeg dette er første gang Vidar har hatt driv til å stå opp for å gjøre noe selvmotivert, fritidsrelatert og selvbekreftende. DET er helt fantastisk. Frem til i dag har Vidar stått opp fordi han måtte på do og fordi han måtte ta medisiner - i dag sto han opp fordi han ville på facebook.


 

Jeg har sagt det før og sier det igjen: "gutter dere betyr alt". Hverken Vidar eller jeg klarer på det nåværende tidspunkt å pleie hans sosiale relasjoner - vi behøver deres hjelp. Ta en titt innom, snakk med ham, send ham meldinger og ring ham - for han venter og savner dere. Nå forsøker han å kaste en livlinje ut gjennom facebook og jeg håper noen tar tak i den. Det vil ta tid før han forstår hvordan han skal svare og like ting - men det kommer - bare gi ham tid. Det viktigste er at han faktisk HAR noe å kommentere på og at han HAR noen meldinger å svare på. Det er begrenset hvor lenge motivasjonen holder når han må svare på meldinger fra meg - sendt fra den andre enden av sofaen. Vi behøver deres engasjement for å komme videre <3

Selv om det betyr at jeg kanskje må kjøpe meg ny pc - Vidar har nemlig tatt kontroll over min. 

 

Bloggen kan du også følge på facebook - gå gjerne inn og lik den :)

 

#LHL #NFS #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #rehabilitering #sosialemedia #facebook #teambrovoldmerula #hjerneslagstopperikkemeg #mestring #venner #gutter #sosial #sosialtliv #blogg #familie #motivasjon #indremotivasjon #samtaler #besøk #kommunikasjon #psykologi #nevropsykologi #hjernen #snakk

 

Jeg ventet på en sms - i to år ...

Jeg kan faktisk nesten ikke huske hvordan det var å ikke ha mobiltelefon. Jeg vet jo at vi ikke hadde det - faktisk så hadde vi ikke hjemmetelefon heller før jeg var begynt på ungdomsskolen - eller faktisk tror jeg at jeg gikk på videregående. Mobiltelefonen skulle etterhvert bli min beste venn. Alt som vedrører livet mitt har jeg der. Kalender, tv, spill, huskelister, bank, påminnelser, adresser, internett - og sist, men ikke minst, så hadde jeg kjæresten min der. Ikke sånn at jeg hadde ham INNE i telefonen - men der lå alle våre samtaler. De første flørtende meldingene - bilder og tekst som viste OSS. Et historisk dokument som viste reisen fra det første Hallo. "Hva skal vi ha til middag i dag?" "Savner deg!" De små korte tekstene som viste livet vårt. Eller hvor mye kunne ikke bare et enkelt hjerte i meldingsboksen bety?!!

17. mai 2015 ble det plutselig stille - Vidar fikk en hjerneblødning. Det gikk en dag, to dager, to uker, to måneder - og det skulle gå to år. Vi var fremdeles kjærester, men tekstmeldingene opphørte. De pilliplonget aldri mer inn hverken kjærlige hilsninger eller spørsmål om å kjøpe med en liter melk fra butikken. Etter hvert ble stillheten rungende. Vidar, kjæresten min, tenkte aldri mer på at han kunne sende meg en melding. Det betydde ingen ting for ham - han kom rett og slett ikke på at det var en mulighet. Når han etterhvert ble frisk nok til å kunne komme på muligheten - var skriftspråket og forståelsen av teknologien for utfordrende for ham. Bokstaver gikk i ball, den høyre hånden var vanskelig å styre og han kom stadig borti feil tast og kludret det til for seg selv. Vi øvde hver gang det var en mulighet for å skrive, men motivasjonen var liten. Dette var dritt tung trening rett og slett. Det var tungt å tenke, tungt å forstå, tungt å huske, tungt å løfte armen, tungt å treffe tasten, tungt å måtte begynne på nytt gang, på gang, på gang. Dette var rett og slett lite lystbetont. 

Til å begynne med hadde han litt lyst til å skrive meldinger nå og da. Men så skjer det noe med det sosiale - folk forsvinner. Vi klarer ikke å opprettholde kontakten ut og andre trekker seg av mange grunner unna oss - antagelig fordi vi nå har fått trollrumper, hår på ørene og snakker et fremmed språk (???). I dag føler han nok at han ikke har så mange å sende noen meldinger til - uten å føle at han trenger seg på. Og hva i alle dager skal han si?? Språket som løper ganske så lett i vanlig sosial samtale er en kjempeutfording når det er han som må styre samtalen. Så etterhvert som det sosiale livet ble mindre og mindre så ble også mulighetene for å bruke det lille han kunne om sms borte. I dag ringer telefonen til Vidar en gang for dag - og det er hjemmesykepleien. KJEMPEMORSOMT - not! En sjelden gang kommer det en melding om en MC tur - og da blir han lei seg - han sier ikke noe om det, men jeg ser det på ham. Å kjøre MC vil han kanskje aldri kunne gjøre igjen - og det er tøff beskjed å få for en som har hele identiteten sin knyttet til MC miljøet, men nok om det. 

I februar var Vidar på Sunnaas i 2 uker - og jeg maste om å få sms - hver dag. Ikke hadde han sett at jeg hadde sendt noe til ham heller. Så kom vi til mai og et nytt opphold på Sunnaas. Jeg sendte noen meldinger - fikk ikke noe svar. Til slutt sa jeg ganske oppgitt, i en telefonsamtale en kveld: "du er klar over at jeg faktisk forventer å få et svar??" Nei, DET hadde han ikke tenkt på - selv om jeg hadde sagt det "tusen ganger før". Nå hadde han i det minste begynt å LESE meldingene - han trodde da det var nok han. At jeg ikke ante om meldingen var kommet frem når det var taust fra ham hadde han ikke tenkt på. Det gikk ikke mer enn ca 15 minutter  etter at jeg hadde lagt på røret så tikket det inn en melding "Jeg elsker deg". DET var akkurat 2 år og 4 dager siden sist. Lettrørt som jeg er så må jeg innrømme at jeg nok kommer til å grine over den meldingen i lang, lang tid. Endelig - helt alene - tok han ansvar for teknologien og kommunikasjonen - og han kunne ikke valgt en bedre beskjed <3


 

I dag bestemte jeg meg for å sende en mer triviell melding - om at vaskedamen hadde vært her. Vi var nemlig litt usikre på om hun ville komme i dag. To timer senere tikket det inn et svar fra Vidar: "Det var bra".  Tre små ord med en enorm betydning. Han hadde vært i undervisning når jeg sendte meldingen så han kunne ikke svare akkurat da og likevel husket han på det litt senere på dagen - tok telefonen frem og svarte på meldingen. Kan jeg feire litt og si at vi er over kneika med dette også ?? Kanskje ... Vi er i alle fall i gang med å ta hverdagsteknologien tilbake. Den rungende stillheten er borte og han svarer. Når det kommer en melding som han sender fordi han selv vil noe - sånn helt umotivert fra min side - det vet jeg ikke. Men i dag tror jeg om ikke annet på at han en dag vil gjøre det. EN dag tror jeg faktisk at han sender en melding hvor det står "husk dopapir" - og den kommer til å bety like mye som et "jeg elsker deg". 

Ta ingen ting for gitt - selv hverdagen kan bli borte. 

 

Bloggen er også på facebook. 

 

#LHL #NFS #LFS #hjerneslag #pårørende #hjerneblødning #familie #kommunikasjon #teknologi #sms #helse #tekstmelding #mobil #telefon #blogg #helse #psykologi #nevrologi #afasi #lese #skrive #kognisjon #kognitiv #hjerneskade #rehabilitering #mestring #trening #kjærlighet

 

 

 

Hviledag i Luftslott for hysterisk kvinns med Spheksofobi ...

Slike dager er sjeldne. En sånn dag der du ikke behøver å gjøre noe som helst - absolutt ingen ting. Vel, jeg skulle jo egentlig ha gjort et par ting - men det lar seg utsette. I dag var dagen da jeg bare skulle hvile - sløve - ligge rett ut og gjøre Nada! 


 

Egentlig burde jeg har ryddet huset - for de kommer for å vaske i morgen. MEN ... det kan vente. Jeg er god på kriserydding - har vel nærmere 50 års erfaring - så jeg skal kriserydde i morgentidlig. Det blir ryddig nok det er jeg sikker på. Det nærmeste jeg kunne komme arbeid i dag var å lage middag - bare til meg selv - og å ta livet av et par veps. Mengden veps som svirrer rundt huset nå er helt unormal og jeg gjør mitt beste for å ta knekken på så mange som mulig. Den milde vinteren har nok forårsaket at unormalt mange vepsedronninger har overvintret/overlevd - eller bare materialisert seg slik de fleste plager har en tendens til å gjøre. Er de en plage nå så kommer plagen til å være ulidelig når høsten kommer og de har formert seg - en million ganger. Så her slås det med manuell pisk, elektrisk pisk, aviser og ukeblader - det peives med armer, skrikes litt (kremt ...  mye og skingrende når de kommer for nær) - og det sprayes gift i alle kriker og kroker. Ja, jeg er aldri så lite ubekvem med veps - antagelig i retning av fobi og troende til å utøve svært lite selvtillitshøyende og ryggmargsstyrte krumspring i dens nærvær. 

Derfor ble det til at jeg tok på meg en pitteliten oppgave til i dag - henge opp myggnett over senga/sofaen på verandaen. Det var i og for seg bare å klatre opp i senga og henge den på kroken fra i fjor. Deretter krabbet jeg inn bak myggnettingen og befant meg plutselig i barndommens rike. Hvem skulle trodd at det var SÅ digg å sitte bak myggnetting i en alder av 50?? Men det var det - riktig så koselig var det. Jeg følte meg som en syv år gammel "prinsesse" i ullteppeslottet under respatex bordet hjemme en gang på tidlig 70 tall. Siden ryggen har kranglet litt så bestemte jeg meg like så godt for å ta en "årntli" hviledag - tiden kommer snart igjen hvor jeg må bistå Vidar med smått og stort (les: hjerneslagrammet samboer som nå er på Sunnaas noen dager). Det er med andre ord en sjelden mulighet for ikke å bli avbrutt i sløvingen en eneste gang i løpet av dagen. 


Livet under myggnettingen - en oase som bare eksisterer for meg.


Verden blir en annen når du legger slør over den ... tysssst ...
 

Jeg danderte meg opp med puter og brukte dagen i senga, på verandaen, lyttet til fuglene, tittet på fuglene - og lastet ned en lydbok som etterhvert fenget øret og sendte meg rett inn i flytsonen. Hodet har fått en hvilepause - ryggen like så - jeg har knapt tenkt en tanke i dag annet enn å lytte til hva fortellerstemmen har fortalt. Jeg spiste frokost ute, lunsj ute og middag ute - helt alene - og digger det. Missforstå meg rett - jeg gleder meg til Vidar kommer hjem - det er bare godt å være bare meg en liten stund. Som pårørende er man sjelden alene med seg selv - uten noe å gjøre - så jeg griper sjansen begjærlig. I dag var det humlesurr, myggstikk og meg - og ingen andre. 

Hadde ikke du gjort det samme?? 

 

Jeg skriver om det som rører seg i vårt hjem etter at Vidar fikk en hjerneblødning - om hvordan hverdagen går rundt og om hvordan Vidar sakte, men sikkert, kommer seg på beina igjen en oppgave om gangen. Dersom du vil følge oss på reisen kan du like og følge siden vår på facebook - den finner du her. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #hvile #avslapping #mindfullnes #avspenning #lydbok #myggnetting #helse #psykiskhelse #psykologi #ro #alene #nytelse #sommer #familie #blogg #veranda #veps#humlesurr #myggstikk

La mannen være mann ...

"NÅ må du gå deg et par turer rundt huset!!" Jeg småkjefter litt på Vidar i det han nok en gang kommer inn på kjøkkenet og klager over den stive foten. "Du behøver bevegelse - og det vet du!", prøver jeg igjen. Snart en mnd med helligdager i god kombinasjon med intensiv logopedtrening på Sunnaas har gjort sitt. Vidar har fått for lite fysisk trening og stivner raskt og sikkert til. Selv om han vet det så inderlig godt så kommer han seg ikke ut å gå på egenhånd - selv på Sunnaas som har fin gangsti han kan gå rundt og rundt på rett utenfor døren. Vidar må ha drahjelp for å komme igang. Det er ikke fordi han ikke vil - men fordi han har fått en skade i den delen av hjernen som igangsetter aktivitet. Det blir stadig bedre, men han må fremdeles pushes litt for å komme igang - og da går han som oftes mer enn gjerne noen runder rundt huset eller en tur sammen med meg eller noen andre. Langs veien tørr han fremdeles ikke gå alene - til det er balansen for dårlig. 

I fjor sommer gasset han på selv og hadde store planer om å være husets dedikerte gressklipper. Mens jeg var på jobb hadde han klart å komme seg inn i garasjen, funnet frem gressklipperen og satte i gang på den minste flekken med plen rett ved inngangen. Når jeg kom hjem fra jobb sto gressklipperen midt i plenen - i enden av en 7 meter lang klippet sti. Ytterdøren sto på vid gap og gjennom stuedøra skimtet jeg Vidars halve kropp som hang utenfor sofakanten. Panikken sto i halsen der jeg styrtet inn i stua. Der lå Vidar og var like hel og frisk - men så utslitt at han ikke en gang hadde klart å legge seg skikkelig inn i sofaen. "jeg holdt på å ikke komme meg inn igjen" sa han svakt og jeg kunne se skuffelsen lå over ham som en sky. Den lille stripen med klippet gress hadde tappet ham et hundre prosent for krefter og han gikk tom så raskt at han nærmest hadde kollapset på gårdsplassen og de to trinnene opp til inngangsdøren ble til massive og nesten ubestigelige berg. Med nød og neppe hadde han kommet seg inn. Hendelsen satte spor og Vidar har vært redd for å sette igang ting alene etter dette - selv om vi begge vet at han stadig blir bedre. 

Så kom årets sommer og plenen krevde sitt. Den vokser uforstyrret enten vi har tid eller ikke til å klippe den. Jeg har tatt på meg ansvaret for klippingen og Vidar har tasset frem og tilbake med oppsamleren og tømt det på komposthaugen. I går tenkte jeg tiden var inne for en mer kontrollert gressklippings eksponering. "bare klipp midt på plenen du Vidar, så tar jeg kantene etterpå. Bare test litt i en firkant her midt på plenen der det er flatt" Vidar svarte ikke, bøyde seg ned, dro klipperen i gang og begynte umiddelbart på kantene. En halv runde senere dumpet han ned i stolen igjen tydelig opprørt og med en vond skulder. Han hadde nok bare vridd seg litt forkjært for noen minutter senere var han i gang igjen - og DA kunne ingen stoppe ham. Vidar klippet, klippet og klippet - og jeg satt i en stol og nøt synet der ryggen hans ble rakere og rakere for hver runde han mestret. Midt i det hele dukket hjemmesykepleien opp for å sjekke blodtrykk og det viste fantastiske 125/80. Så snart vi var alene igjen dro Vidar igang klipperene og tok like så godt hele plenen foran huset - omtrent et halvt mål. Buktet seg rundt trær og busker og klatrer under greiner som stakk frem. Når det hele var gjort dumpet han ned i stolen igjen og bare proklamerte at NÅ skulle han ta en dusj. 


Litt småskeptisk ...



Men resultatene er ikke til å unngå å se ... fantastisk mestring.



I tilfelle noen lurer på hva JEG holdt på med :)
 

Vidar feiret med to stk pizza og en Flux Soda. Vi hadde en fin kveld foran tven med film og småprat og Vidar var på ingen måte merket av øvelsen han nettopp hadde gjennomgått. Vi kan med hånden på hjertet si at vi har hatt 1000 ganger bedring siden i fjor. Det skal sies at Vidar tidligere på dagen hadde vært i gang ute sammen med meg hele dagen med små oppgaver rundt opp i hagen. Jeg hørte ikke et pip om noe mer som gjorde vondt eller at han var redd for å falle. Nok et eksempel på hvor viktig det er å finne de persontilpassede oppgavene og hvor viktig det er i forhold til motivasjon og utholdenhet. Vidar trenger definitivt flere "manneoppgaver" for han var og er mann - og skal få lov til å fortsette å være det. I dag var mestringskurven bråbratt og vi gikk fra fortvilelse over smerter og stølhet - til tidenes tilfredsstillelse. Denne dagen kommer til å gjøre MYE for jobben vår videre med å få Vidar på beina igjen. Dette er bare enormt - og jeg er lykkelig helt inn i sjelen <3 

Vil du se Vidar klippe plenen kan du klikke her.

Du kan også følge bloggen på facebook om du vil.

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #hjerneslagstopperikkemeg #pårørende #rehabilitering #mestring #trening #aktivitet #helse #blogg #familie #psykologi #nevrologi #sammen #teambrovoldmerula #kjærester #hage #gressklipping #fluxsoda #lykke

 

Vi løfter en stein om gangen ...

Svosj - den skarpe metalliske lyden av spaden som går ned i jorden. Løs og tørr jord som lett lar seg vippe opp og viser røttene til blomster og gress. Jeg bøyer meg ned og rister jorden ut av torven og kaster gress og røtter i trillebåren bak meg. Formen er ELENDIG - det kjennes at denne kroppen har vært i ro alt for lenge. Ryggen krangler og jeg lurer på om det er noe lignende jeg hadde for et par år siden - og som ikke helt ville gi seg. Faktisk er det så vondt at jeg ikke klarer å ligge på høyre side. Likevel står jeg her i hagen og graver opp torv. Jeg har mistet mye av meg selv de siste par årene - men sta er jeg fremdeles. 


Nå er det NOK ... på tide å få noe gjort. Terapi i hvert spadetak.

I 11 - 12 år har jeg bodd i dette huset. År med planlegging og venting på å sette drømmer ut i livet. Enten måtte det skje noe eller så måtte jeg selge og kjøpe meg noe som ikke hadde så mye behov for omsorg og pleie - huset altså. Men så dukket Vidar opp i livet mitt og vi begynte å drømme sammen. I ham fant jeg en som ønsket det samme som meg. Som ville ha det litt kult og annerledes, som syntes knall gult var tøft og som elsket å sitte ute i hagen hele dagen - helst i skyggen. For oss ble det aldri mer enn drømmer - før hjerneblødningen satte en effektiv stopper for Vidars bidrag til praktisk arbeid i heimen - i alle fall for en god stund. Og jeg ... jeg ventet et par år til - mens han forsøkte å finne fotfeste i livet igjen. 

I går var det slutt på tålmodigheten. NÅ må det skje noe. Jeg orker ikke gå med uforløste drømmer lenger - jeg orker ikke EN eneste dag til med tanker om hva jeg har lyst til å gjøre uten å gjøre noe. Så jeg tok et valg og sa høyt til meg selv der jeg sto og så meg selv i speilet "en stein flyttet i dag er en mer enn i går - og en stein for dag leder til samme mål som hundre steiner om dagen - det tar bare hundre dager mer". Og med det var det bestemt - jeg kjører på! Jeg er lei av å sitte foran tven og drømme - nå skal jeg begynne å gjøre. 


Det verste med denne kroken er ikke at den er stygg - men at det er vidunderlig lunt og godt der og at jeg ikke kan sitte der og nyte det. 
 

"Du kan ta de skiferhellene der og flytte de 5 meter lenger mer bort". Vidar stirret storøyd på meg da jeg ba ham komme og hjelpe til. Han kunne vel ikke løfte de tunge hellene!? Vel, sannheten er at jeg ikke klarer å løfte dem jeg heller - så da må vi være litt kreative. "Du kan flippe dem" sier jeg til Vidar. "Ta tak i enden løft opp til den står på høykant og dytt den frem så den faller. Da har du faktisk flyttet den en halv meter" Vidar var ikke helt enig, men etter et par forsøk så fikk han kontroll og fikk flyttet flere heller i løpet av dagen. Jeg brukte en spade for å få dem ut fra der de hadde grodd ned langs husveggen og så flippet vi heller gjennom hagen sammen. Dritt tungt! Vi jobbet i 10 minutter, peste i 15 minutter og hvilte i 30 minutter - og så jobbet vi i 10 minutter igjen. Sakte,men sikkert gikk hagen min fra å se tålig bra ut - til å se ut som et krater ... hahaha ... Og slik kan det være at den kommer til å se ut en stund. Vi tar et tak nå og da og så håper vi at vi i løpet av sommeren får laget oss et par gode sitteplasser i hagen. Jeg har nemlig sett meg grundig lei av at vi ikke har noe sted å sitte ute i solen og spise frokost - og enda mer grundig lei av å gå rundt å vite at den varmeste, solfylte plassen på fremsiden av huset ikke lar seg bruke til sitteplass fordi den er fullstendig igjengrodd av ugress og annet fjas. Ikke er det pent en gang. 


GRIP ...

LØFT ...

DYTT ... e presto!!! En helle er flyttet en halv meter. Bare 9 flipp til så er den i mål :) 
 

Når kvelden kom gjorde det vondt absolutt over alt og ryggen var på ingen måte blitt noe bedre - tvert om. Heldigvis har kiropraktoren en app hvor man kan bestille time også i helgen så jeg lastet inn en time til mandag ettermiddag og flippet et par skiferheller til. Nu jævlar skal det bli frokosthjørne! Senere på kvelden dro Vidar tilbake til Sunnaas hvor han skal være til onsdag og jeg gikk skjelvende til sengs etter tidenes anstrengelse og sov så godt som jeg ikke har gjort på flere år. Når jeg våknet i dag tidlig var ryggen faktisk mye bedre - selv om beina faktisk var ganske skjelvne fremdeles. Ellers har jeg gangsperre på et par steder jeg ikke ante at det fantes muskler jeg noen sinne ville kjenne blant annet på innsiden av hendene, mellom håndleddet og albuen - fra nå av kalt Helleflippmuskelen. 

Siden jeg allerede hadde bestilt meg en kiropraktortime så tenkte jeg at jeg ikke kunne gjøre så mye skade om jeg tok noen spadetak i dag også - og så var det jo endelig litt sommerlig vær. Dagen har vært vidunderlig. Ikke bare godt å jobbe i hagen, men det å ha tid for meg selv. Det er ingen hjemme som behøver min hjelp til noe som helst og jeg styrer tiden min helt som jeg vil. For første gang på lenge fant jeg flytsonen og timene fløy avgårde. Fremdeles peser jeg som en hval og må hvile tre ganger så mye som jeg jobber - men som sagt - en stein om gangen. Hodet har uendelig godt av dette - for en gangs skyld tenker jeg ikke på noe annet enn akkurat det jeg holder på med. Litt skikkelig hardt arbeid er kanskje noe av den beste terapien man kan få - og når plattingen er ferdig skal jeg terapere meg selv med en deilig frokost i det fri - og en kaffe eller to. 

De hadde helt rett de som sa "det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det" ... vi tar det en stein om gangen og er fornøyde med det. 

 

For den som vil så kan dere også følge oss på facebook. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #mestring #terapi #spade #hage #skifer #skiferplatting #frokostidetfri #sammen #ute #sommerogsol #familie #blogg #sammen #helse #mentalhelse #frihet #glede

 

To års arbeid og vi kan faktisk si at vi klarte det ...

I dag leverer jeg en bildebonanza igjen.

Åh jeg kjenner meg så igjen - når jeg leser de fortvilte innleggene fra Nye Pårørende i grupper på facebook. Den første kaotiske tiden hvor man ikke vet hva som kommer - hva man har i vente. Vil det gå bra eller vil det ikke gå bra? tiden da man leter etter likesinnede, man leter etter svar og mirakler og man leter etter håpet. I dag har jeg lyst til å vise fremgangen til Vidar gjennom noe så enkelt som høyre fot de siste to årene. Jeg skulle ønske jeg visste for to år siden hvordan vi har det i dag. At vi har kommet så langt som vi har gjort var umulig å forestille seg den gangen.  

17. mai "feiret" vi to års jubileum etter Vidars hjerneblødning og i dag skal jeg gjøre det enkelt med å bare poste bilder med kommentarer. Jeg synes det er beste måten å vise fremgangen og mirakelet vi har gjennomlevd i tiden etter hjerneslaget. Vi er så uendelig takknemlige for at det har gått så bra <3 Tiden føles så forferdelig lang når vi skal tenke fremover - men jeg love deg at når jeg nå ser tilbake på bildene så føles det ikke lenge i det hele tatt. Ting tar tid - men det er på ingen måte umulig. 


Rikshospitalet 21. mai 2015 - 4 dager etter slaget. Multi organsvikt, nyresvikt og en alvorlig lungebetennelse - 40 grader i feber og kjøles ned med isposer døgnet rundt. Intubert og puster ikke selv. I hodet har han fått operert inn et dren for å lette på trykket i hjernen. 



Lillehammer sykehus 07.juni 2015 - 3 uker etter slaget. Akkurat kommet ut av respirator og har oppdaget at han ikke har språk. Vidar er i sjokk og dypt deprimert. Sondemates. Slik var han i en uke - frem til han fikk begynne å spise selv igjen - da kom livsgnisten tilbake. 



07. juni - Vidar må forflyttes i sele - er ikke i stand til å snu seg selv i sengen, stå eller sitte uten støtte. Kan sitte ca 20 minutter i lenestol, men er da helt utslitt.


Kongsvinger sykehus 16.juni 2015 - å få Vidar ut av sengen er en tremanns jobb - blodtrykket hopper og spretter så det hender at han ikke kommer lenger enn opp på sengekanten før han må legges igjen. Rehabilitering er vanskelig med dette ukontrollerbare blodtrykket. 


Kongsvinger sykehus 23.juni 2015 - opp og stå for første gang - om enn i sele. Vi hadde virkelig noe å feire denne midtsommernatten. 


Viktig å hvile godt mellom slagene - trening, mat og søvn - slik gikk uker og måneder. Kulhetsfaktoren er ikke borte. 


Lære seg å spise selv <3 
 


Skarnes Sykehjem 07. juli 2015 Gåtrening er i gang - 15 minutter pr dag. To skinner samt surret kne for at han ikke skal tråkke over. Er ikke i stand til å løfte foten selv så det må fysioterapeuten gjøre for ham - ingen følelse i benet og kjenner ikke at han står på det. 



Skarnes Sykehjem 17. juli 2015 - Sitter i stor rullestol med nakkestøtte og har skyhøyt blodtrykk. Eneste grunnen til at han fikk lov til å bli med kompisen på biltur i denne bilen var fordi han ble så sint når de ville nekte ham at blodtrykket steg ennå mer. Dette er et av det aller første minnene Vidar har etter hjerneblødningen. 



Ottestad Rehab, Stange 20. juli 2015. Samme dag som han kom inn ble det store rullestolen forkastet og han fikk en ny liten stol - Endelig følte vi at han var i rehabilitering med fokus på å bli bedre. Allerede første dag forsøkte han å reise seg og gå ut av stolen og slo seg gul og blå da han traff gulvet. Innsikt i egen situasjon er liten.



Ottestad Rehab 20.juli 2015 - Vidar måtte opp og gå i prekestol allerede første dag - og mestret! Han hadde tydelig kommet lenger enn sykehjemmet ville la ham få lov til å forsøke så denne uka gjør han kjempestore fremskritt. 



Humoren er på plass igjen :)



Så var det å lære seg å gå med krykke - timevis med øving og tålmodige hjelpere på veien. 



Han ble etterhvert god på å navigere rullestolen - her låner vi en korridor i en helgestengt avdeling på Ottestad. Svisj .....



Første milepæl er å kvitte seg med denne. 



november 2016. Ny og bedre skinne er på plass og dette er en seier. Nå kan han bevege seg mye lettere på egenhånd. 



I dag ordner han kofferten sin selv - med nøye konsentrasjon vel og merke. 



Matlagings evnene er på vei tilbake. 



Kjærester på tur i Oslo - nettverksmøte med andre slagrammede og pårørende i LHL - og en god middag på byen. 



Mai 2016. Aller siste gang vi brukte rullestolen - 80 talls konsert Telenor Arena. Den vil nok også være god å ha i fremtidige arrangementer - det hjelper å sette seg ned nå og da. 



Hele to sydenturer i 2016. 


18. mai 2017 - Vidar går hele dagen hjemme uten skinne. Han går også både opp og ned trappen til 2. etg selv - uten skinne. Nå øyner vi håp for at siste hjelpemiddel snart kan settes vekk. 


Skål for fremtiden, livet og kjærligheten. 

Når jeg kaller det vi har gjennomlevd for et mirakel - så vil jeg at du igjen titter tilbake på bildene. De taler en tydelig historie for seg selv.

Det har vært kjempetøft arbeid hele veien - både fra ham- de rundt oss og for meg som pårørende. Og jeg har tusenvis av bilder jeg så gjerne skulle delt for å vise ennå mer. Det er mye som ikke kommer frem på bildene her slik som neglekt, hukommelsestapet, afasi og apraksi, samt andre kognitive utfordringer. Mye har blitt bedre og mye må vi fremdeles forholde oss til. Alt vi tar i og gjør i hverdagen skal læres på nytt og det må repeteres og øves på. Men vi føler at vi nå er på vei inn i en mer normal hverdag igjen - om enn litt halt og skakk - og ting tar fryktelig lang tid. Men jeg sier det bare igjen - se på bildene. Det nytter!

Team BrovoldMerula - vi gir fanden meg aldri opp!!!

Vil du være med og lese om vår hverdag på godt og vondt - så finner du oss her på facebook. Følg oss gjerne. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #afasi #neglekt #apraksi #hukommelsestap #minne #hjernen #pårørende #ferie #mestring #gåtrening #øvelser #helse #psykologi #hjernehelse #nevrologi #kognisjon #sykehus #rehabilitering #ottestad #rikshospitalet #skarnessykehjem #lillehammersykehus #kongsvingersykehus #sammen #kjærester #blogg #familie #hjernenerstjernen #mirakel

Når ordene blir borte ... i dobbel forstand ...


 

"Men du ... ???"

"Hei ...???"

"Altså ... ???"

Jeg skjønner på tonefallet fra kjøkkenet at Vidar har møtt nok en utfordring i hverdagen. Det er sånn det er hos oss. Hverdagene er fulle av hindringer, spørsmål, forvirring og ting som går galt og må gjøres om igjen. Oppgaven denne gangen var å lage litt vaskevann i ei bøtte slik at han kunne vaske over bordet på verandaen. Først kom spørsmålet om hvor han fant bøtte. Deretter var det klutene som ikke var å oppdrive. Begge deler står i bøttekottet (les: et 40 cm bredt skap på badet) Etter å ha gitt ham noen rettledende hint, og reist meg og gått ut til ham et par ganger, fant han både bøtta og kluten og jeg hørte vannet i krana begynne å renne. NÅ var han endelig i gang på egenhånd og jeg pustet lettet ut og lente meg tilbake i sofaen. Men så starer ordstrømmen igjen - og jeg hører at noe er galt - selv om han ikke får sagt hva som er problemet. Forsøker å rope til ham et par ganger og spør hva som er galt, men som vanlig så klarer han ikke å forklare hva som har skjedd. Afasien hans er ikke tydelig i normalsamtale lenger, men når han må informere om noe som er viktig for ham så knytter det seg helt og ordene blir borte. "Det er bare klumper" hører jeg ham si - og skjønner at jeg må reise meg fra sofaen en tredje gang for å bistå ham med den enkle jobben med å fylle vaskevann i ei bøtte. 

Jeg titter ned i bøtta som står i kjøkkenvasken og forstår raskt at her er noe galt. Bøtta er fylt med vann og rundt om i vannet flyter det noen gulaktige klumper. "Har du husket å vaske bøtta før du hadde i vann" - jo, mener han - bøtta var rein den. Det er Ajaxen det er noe galt med - selvsagt. Jeg ser meg rundt og finner ingen spor etter Ajax flasken. "Hva har du egentlig brukt som såpe?" "Jeg brukte Ajax - akkurat som du sa!!", Vidar er litt snurt og mener at NÅ har JEG rotet det til for ham. "Ajax er den store hvite flasken i bøttekottet - den med rød topp", forklarer jeg. Vidar rynker på nesen og åpner skapet under kjøkkenvasken og tar ut "Ajax flasken" han har brukt av - den er gul og heter Jiff Skurekrem. En åpenbar blemme som raskt forklarer de gule klumpene som dupper opp og ned i vaskebøtta. 

"Men, dette er jo Jiff - en skurekrem! Du skulle jo bruke Ajaxen som står i bøttekottet!", jeg sukker litt oppgitt. "Det ER ingen Ajax i bøttekottet", kontrer Vidar. "Der er det bare JIFF!Lettere frustrert tramper jeg med Pingu føtter ut på badet og river opp døra til bøttekottet, røsker til meg Ajax flasken som står aller fremst i skapet. "Og HVA er DETTE da??!!". "Det er Jiff det", svarer Vidar - og DET hadde han helt rett i. Er det noe rart det blir krig i verden???





Heretter heter det Allrent og Skurekrem - inntil de velger å skifte navn på dem igjen ... *hmpffgrr*

Det skal jammen ikke være enkelt å holde orden på ordene - hverken for meg eller ham - så får vi se da om de sitter til neste gang det skal vaskes. 

 

Jeg blir veldig glad om du også følger oss på Facebook.

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #afasi #helse #rehabilitering #psykologi #trening #mestring #ordleting #logoped #vaske #jiff #alrent #skurekrem #stroke #storkesurvivor #hjernehelse #hverdag #sammen #familie #blogg #kjærester #Pingu

Livet bråstoppet ... og vi blir aldri de samme igjen ...

Før jeg begynner å snakke om det jeg har på hjertet så vil jeg gratulere alle med dagen i dag - Hipp Hipp Hurra for lille Norge <3 Vi ønsker alle en fantastisk dag i dag - nyt og kos dere!



Så må jeg bare beklage for at jeg nå kommer med litt tunge ord på denne dagen - men jeg lover å gjøre det godt mot slutten og legger ved det vakreste bildet som noen sinne er tatt av meg - NOT !! Det er lov å le !!!

Så er vi ved en milepæl nok en gang. I dag er det nøyaktig to år siden Vidars hjerneblødning. Jeg kunne ha valgt å snakke om alt som har skjedd etter den dagen - men det har jeg gjort i mange andre blogg innlegg. I dag har jeg lyst til å fortelle om hvordan jeg har det akkurat i dag og hva slags tanker som går rundt i hodet mitt på en slik dag. Dagen da vi nesten er lovpålagt å være glad.

Med tiden har jo følelsene endret karakter og det er ikke lenger en altoppslukende sorg eller fortvilelse over det faktum at Vidar ble alvorlig skadet etter sin hjerneblødning - slik det var til å begynne med. Nå spretter følelsene opp som små bobler og sprekker i det de når overflaten - flyktige, noen ganger store, andre ganger små og mange i flokk - og de er nok litt mer påtrengende på akkurat denne dagen. Jeg har egentlig aldri vært glad i 17. mai - så at det er en ubehagelig dag er jeg egentlig vant til. At Vidar skulle få hjerneblødningen på 17. mai tenker jeg i grunn er like godt så slapp jeg få flere dager som jeg ikke likte. Men selvsagt har det gjort noe med meg - med oss. For Vidar som ikke husker noe av det hele så er det ikke noen følelser knyttet til selve dagen. For meg som gjennomlevde det hele - er det mange minner som kommer til overflaten - og jeg må innrømme at jeg gruer meg til å høre salutten. 

Sannheten er at 16. mai kanskje er hakket verre. Jeg tenker ikke så mye lenger på alt som hendte rundt Vidar 17. mai - på mange måter er selve traumet bearbeidet - i alle fall delvis. 16. mai derimot er vanskeligere å endre på - for det hendte ikke noe spesielt på 16. mai 2015. Og nettopp derfor er det den dagen jeg gang på gang går tilbake til i tankene mine. Det handler ikke lenger bare om at Vidar fikk en hjerneblødning 17. mai 2015 - det handler like mye om at vi, Ann Solfrid og Vidar anno 16.05.2015, på mange måter opphørte å eksistere i det øyeblikket blødningen rammet Vidar. 16. mai 2015 er det siste minnet jeg har av oss. To forelskede mennesker som lengtet etter hverandre selv om vi bare var fra hverandre i arbeidstiden. To mennesker som drømte om en felles bolig og innredning av denne. Ferieturer vi planla og gledet oss til. Måten vi lå i armkroken til hverandre hver kveld og pratet, pratet og pratet - forsøkte å avslutte praten og så bare fortsette å prate til langt på natt. Om hvordan vi utforsket hverandres tanker og preferanser gjennom samtalen - om latteren og alvoret vi delte. Om motorsykkelhjelmen jeg ønsket meg - med sommerfugler på. 

Og så stoppet alt ... 

... og vi blir aldri noen sinne de samme igjen. 


Glade og fulle av drømmer - og lykkelig uvitende om hva som ventet rett rundt hjørnet. 
 

16. mai har blitt en vemodig dag og jeg sørger over de vi var. Det er en tabu belagt sorg - for det gikk jo så bra. Og det er en ensom sorg - for Vidar husker ikke hva som forsvant på samme måte som meg. Så jeg gråter mine tårer alene - når ingen ser - og minnes de siste øyeblikkene vi var oss. 

I år på 17. mai skal vi bare være sammen hjemme her hos oss - det blir en helt vanlig dag - i hovedsak fordi det regner. Til kvelds skal vi spise reker - og så blir det jordbær med vanlijesaus. Når kvelden kommer skal jeg krype inn i armkroken til kjæresten min - som igjen har begynt å snakke mye og lenge til tider. Jeg skal kysse ham på munnen god natt og takke ham for at han er her - som jeg gjør hver kveld. Og så skal jeg nok en gang minne meg selv på alt det gode som har hendt i de to årene som har gått - til tross for sorg, smerte og frykt.

Livet er ikke som det var - og vi vet ikke helt hvordan det skal bli ennå. Det er "lett" å overleve, men vanskelig å starte på nytt. For når alt kommer til alt så er hverdager fylt av mye mer enn tilfeldigheter - og vi må skape oss nye særegenheter på veien videre. De kommer til en etter en på veien vi går og en dag vil vi kunne se på hverandre og se de nye, hele, menneskene denne hendelsen skapte oss til å være.

Enn så lenge lever vi stykkevis og delt - men sammen <3

Når det er sagt - så har jeg lett gjennom telefonen min etter de aller siste bildene av oss og da forstår jeg at det kanskje var på tide at vi gikk videre: 


15. mai 2015

16.mai 2015. 

Ja det er vel kanskje ikke mer å si i den saken - bildene taler vel for seg selv. Dette var altså de to siste bildene av Vidar og meg før livet snudde .. hahaha .. Dette kan garantert bli bedre <3


Om du vil følge oss videre på veien så finner du også bloggen på facebook - her!

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #milepæl #17.mai #sorg #tabu #aldrimerdensamme #vemodig #minner #psykologi #helse #hjernehelse #sammen #kjærester

Metaforisk mageplask, Tandemsykkel og Norsk Ukeblad ...

Tirsdag morgen - en dag fri uten jobb eller andre ting som skal skje. Det var i alle fall det jeg tenkte i det jeg slo opp øynene i dag tidlig. 

Så tikker det inn en melding på telefonen min - Vidars fysioterapeut som vil varsle om at drosje er bestilt til fysio i ettermiddag. Oh Shit - DET har jeg glemt. Vekker Vidar og forhører meg om han har hørt noe om trening i dag. Det hadde han ikke. Så blir det en diskusjon om hvorvidt han vil ha trening i dag når det kommer litt brått på. Jeg vet vel egentlig langt der inne i hodet mitt et sted at det er jeg som har ordnet med denne ekstra fysio timen siden han nå er mye på Sunnaas og ikke får annen trening der ute enn logopedi. Så vi blir enige om at han kan dra å trene i dag. Så slår det meg plutselig at vi har vasking også i dag og at jeg må ta en aldri så liten kriseopprydding før de kommer ved 11:30 tiden. Heldigvis et par timer til det så vi rekker å spise en god frokost først.

Du kan jo tro freden varte lenge ... Vi har ikke før inntatt hvilepuls før det plinger i telefonen til Vidar. Han viser som vanlig liten interesse for lyden. Skal du ikke ta den? Jeg stiller det samme spørsmålet som alltid når telefonen hans lager lyd - og får det samme svaret: Neida, det er bare påminnelse om medisiner. SUKK! Det er det samme hver gang - for jeg vet at det ikke er en påminnelse, men en tekstmelding. Vidar selv klarer ikke å lære seg - eller høre - at det er forskjellige lyder på påminnelser og tekstmeldinger. Resultatet er at alle lyder fra telefonen blir kategorisert som påminnelser - LES: støy - og overhørt. Etter litt frem og tilbake får jeg ham til å sjekke og der ligger det jammen en melding på telefonen hans - fra Ergoterapeuten som forteller at hun kommer som avtalt om en time! OH dobbel Shit!! DET har jeg også glemt.

Plutselig er den fredelige morgenen gått over i panikkmodus. Ergoterapeuten forventer at jeg skal ha en oppgave klar for Vidar når hun kommer - og det har jeg heller ikke ordnet. Jeg leter febrilsk i hodet etter noe å gjøre. Kanskje han vil rydde litt i uthuset?? Jeg hører lemmene i hodet til Vidar gå igjen med et brak når jeg nevner det - og motivasjonen hans tar et durabelig metaforisk mageplask. Okay - nytt forsøk! Hva med noen oppgaver inne i huset?? Det hørtes bedre ut og jeg skribler ned oppgaver etterhvert som jeg kommer på dem - og ender opp med ei lang liste. I dag tenker jeg at en av oppgavene hans blir å forholde seg til mange oppgaver - og DET var jo egentlig ganske lurt. Selv rekker jeg akkurat å få listen ferdig - kriserydde kjøkkenbenken og stuebord - brøle til Vidar at i dag måtte han hoppe over morgenstellet for å rekke å spise før hun kommer, for han klarer jo ikke å beregne tiden. Så slenger jeg meg ned i sofaen med frokosten i det det knakket på ytterdøra. Vidar rakk heldigvis å spise. Jeg gnager jeg i meg tørt lavkarbobrød og forsøker mellom tyggene å diskutere muligheten for at vi kan søke om en tandemsykkel, med ergoterapeuten. Planen er å få testet ut noen sykler og foreløpig ligger ønsket på en trehjuls tandemsykkel med hjelpemotor. Vi har allerede bestemt oss for hva som skal stå på de gule vestene vi må ha på når vi sykler. På min skal det stå: Vi vet det går seint!. På Vidars skal det stå: Så drit i å tut! Hihihi .... Ting tar tid så den har vi nok ikke før til neste sommer - men nå er vi i gang i alle fall.


Det tok faktisk 45 minutter dette - og han besto testen med glans - han måtte ikke spørre om hjelp til en eneste ting.

Jommen sa jeg rolig morgen du ... i kveld skal jeg fjerne ALLE påminnelsene som ligger i kalenderen på Vidars telefon så kanskje han begynner å legge merke til tekstmeldingene. Nå støvsuges det i etasjen over, vaskedamen er her, og jeg sitter med beina i sofaen - livet er egentlig ikke så verst :) 

Og til deg som har tatt deg tid til å lese hele innlegget kan jeg legge til at dere kan lese om oss i ukas utgave av Norsk Ukeblad :) 



 

Bloggen finner du også på facebook og du kan følge den her. 

 

#LHL #LFS NFS #afasi #hjerneslag #hjerneblødning #ergoterapi #fysioterapi #tandemsykkel #hjelpemidler #rehabilitering #trening #øvelser #mestring #psykologi #pårørende #omsorg #helse #trening #norskukeblad 

 

 

 

 

Vi mistet ikke noe - vi fikk en gave ...

Jeg er så glad for facebook - som minner meg på hvordan alt var før. Tiden går og jeg henger tydeligvis ikke med.

Jeg forsøker jo selv å holde tritt på utviklingen til Vidar, men har bare innsett at han blir friskere raskere enn jeg klarer å følge med. Og DET kan jeg jo ikke klage på. Nå har han hatt to små uker på Sunnaas og jeg merket umiddelbart en endring i ham - nå må han være mer selvstendig - og det gjør ham godt. Selv har jeg alltid vært tilstede og fikset med koffert og alt som er av pakking, selv om han må bidra. I hodet mitt trodde jeg at han ville glemme det meste om han måtte klare seg selv. Forbauselsen ble stor da jeg møtte opp for å hente Vidar på Sunnaas en fredag ettermiddag og finner ham sittende i sola ute - med kofferten ferdig pakket ved siden av seg selv - og alt som han skulle ha med var pakket og klart. Hjertet mitt gjordet et lite hopp av glede der jeg så ham sitte - noe så utrolig godt for min rufsete og slitne sjel. Så nå er det slutt på pakking for ham - heretter blir det å skrive lapp og så får han finne frem og pakke selv. Jeg vet at han kan. 


Ser det ut som om denne mannen trenger hjelp ? Etter forrige ukes mestring måtte han vise meg hvordan han kom seg ut gjennom dører og trapper - bildebevis. 



Det vises kanskje ikke på bildet at etter at jeg sa "Vidar se på meg!!" så mistet han helt fokus og holdt på å falle ... hehe ... Det står litt på balansetreningen ennå. 



VERDENS beste overraskelse å finne ham ferdig pakket utenfor sykehuset - ventende på meg i solskinnet <3
 

I dag poppet det opp en video på facebook - fra i fjor da Vidar måtte hjelpe til med å rydde i hagen. Han var så oppsatt denne dagen på at han skulle bidra - han SKULLE være med å bære. Det ble jo ikke akkurat noe særlig til hjelp siden jeg ikke klarte å slippe ham helt alene og brukte det meste av tiden på å holde meg nær ham i tilfelle han skulle falle. Balansen var helt elendig. Filmen jeg tok den dagen kan du se her. 

I dag bærer Vidar selv varer fra butikken og ut - selv gjennom et folksomt lørdagssenter med unger og skyvedører - ikke snakk om han skal ha hjelp nei. Han er sta sånn - han SKAL klare seg selv. Jeg er så glad for denne motivasjonen hans - den forbauser meg ennå at den er like sterk nå som det har gått nesten 2 år. Men Vidar stopper aldri - han vil klare seg selv og jobber trutt og jevnt mot målet. Facebook viste oss hva som hadde skjedd det siste året. I dag følger jeg han ikke lenger rundt på tomta i skjul, men lar ham gå selv. Redd er jeg fremdeles, men vi har lært oss å leve med frykten for fall og skader - og Vidar har fått bedre kontroll både på hodet og kroppen. 


Jeg kan bare våge å si at jeg skal hjelpe ham - DETTE skal han klare selv - og han gjør det med glans <3
 

Livet har gått sin gang i de siste to årene og vi har lært oss å leve med de utfordringene vi har fått servert. Vi lever i takt med hjerneslagest puls og trosser motgangen daglig. Vi blir bedre begge to - med å leve det livet vi har fått. Vi skal ikke glemme at vi ikke mistet Vidar - vi fikk ham tilbake <3

 

Bloggen kan du følge på facebook - om du vil:)

 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #sunnaas #kress #bidra #bedring #mestring #rehabilitering #fremgang #livetigave #strokesurvivor #stroke

 

Med Wauxhall Viva til Astrid Lindgrens land ...

Heldige meg - tenkte jeg. Heldige meg som hadde ei tante og en onkel på Nesodden på 70 tallet. 

Jeg var nok ikke mer en fem, seks år gammel. Fremkomstmiddelet var en rød Vauxhall Viva - med hvit fartsstripe og grå skaiseter. Jeg husker ennå følelsen av å sette seg inn i den solvarme bilen - med miniskjørt og nakne lår. Det var risikosport som kunne ende med brannsalve over hele stussen. Bak framsetene la vi de orange posene med teppeposer og vips hadde vi dobbelseng til to trøtte søstre. Etter at vi hadde konsumert haug med "reisegodt" som vi hadde spart fra lørdagsgodisen, la oss godt tilrette i baksetet og sov det meste av veien. Vi kjørte alltid på natten av en eller annen grunn - les:pappas frykt for trafikk i Gudbrandsdalen. Vinduene var godt lukket igjen - for trekk var farlig - mens pappa jobbet seg gjennom et par esker sigaretter. Så lå vi der - og slang - løse i baksetet, fulle av sukker og innhyllet i pappas sigarettrøyk. Fremdeles gir lyden av vindusviskere som går over frontruta meg feriefølelsen - for det regnet selvsagt ALLTID. Slik lå vi som et par sardiner i en røykfylt boks og sov oss gjennom det meste av veien fra Ålesund til Nesodden. Med unntak av det obligatoriske stoppet på Dovre hvor vi hutrende og i halvsøvne MÅTTE inn på den døgnåpne stasjonen - DET var skikkelig eksotisk for oss. 


Illustrasjonsfoto Bilen får var myyyye kulere.
 

Vel fremme på Nesodden var det å sette opp teltet i den store eplehagen utenfor hytta til tante og onkel - og teltlukta sitter fremdeles i nesa. Selvsagt var teltet fullt av både mygg og maur når natten kom. Likevel var jeg i paradis. På Nesodden skinte sola alltid, det var støvete grusveier og bak huset sto ei gammel vannpumpe midt i en frukthage. Ja, på Nesodden var det alltid sommer og sol. Jeg husker forbausende mye fra turene dit selv om de ikke var så mange og jeg antagelig knapt var kommet i skolealder. Jeg husker marihønene som fantes i milliontall. Jeg husker tordenvær uten regn. Jeg husker lyden av singel under sandalene - og at vi fikk lov til å gå helt til butikken alene. Den røde landhandleren litt lengre ned i veien hvor det sto en hyggelig dame bak disken og vi måtte be om alt vi skulle kjøpe. Det kunne ikke bli mer sommer enn dette. Feriefølelsen ble ikke ødelagt av noe - Ikke en gang da de voksne hadde fest og en dypt bedugget gjest stilte seg opp på berget over eplehagen og tisset buksa full fordi han glemte å ta ut lillekaren.. Jeg tror jeg hadde en svært godt utviklet humor allerede da og satt knisende et sted ingen kunne se meg med hånden for munnen og lo der jeg så den våte flekken bli større og større på buksa hans. Og så var det alltid et obligatorisk besøk til Grandtanten i Oslo - en rik grandtante - med eget hotell. Der ble vi invitert til middag og vi barna fikk lov til å forsyne oss av pengesedler hun hadde i en plastpose på kjøkkenet. På middagsbordet sto det fisk og potetgull - taffel sticks faktisk. Merkelig så mye rart man kan gå rundt og huske på. En tur til dyreparken på Tusenfryd ble det også - og derfra husker jeg best skrubbsårene jeg fikk i den endeløst lange sklia - og at jeg antagelig fikk kjeft fordi jeg var litt vel hyper. Det spilte ingen rolle - vi var på Nesodden - det var sommer og sol og jeg hadde ikke en bekymring i hele verden annet enn å pille på skrubbsår der jeg satt bak uthuset i eplehagen. Det eneste de ikke kunne matche på Nesodden var badevannet - jeg husker ennå med gru at jeg tråkket ut i vannet og ikke kunne se mine egne tær når vi sto til knes i muddersjøvann - og fotsålen sank ned i mudderbunnen hvor jeg ikke ante hva slags udyr som bodde. DET var ikke akseptabelt for ei som hadde vokst på nærmest i vannkanten på Sanningane - verdens beste badeplass - med krystall klart vann. Likevel har jeg hatt Nesodden i hjertet siden jeg var 6 år - og drømt om en dag å komme tilbake dit - så lenge jeg slipper å bade. 

Jeg kom meg ikke tilbake til Nesodden før for et års tid siden - når Vidar hadde første timeavtale på Sunnaas. I alle årene har jeg gjemt alle disse minnene som stjerneskudd langt inne i hodet mitt et sted. De deiligste somrene i mitt liv - nesten som tatt ut av en Astrid Lindgren bok. Jeg var så pass liten at jeg ikke husket veien eller hvor hytta lå så jeg har lurt fælt når jeg har vært der ute den siste tiden - HVOR lå hytta? På fredag fant jeg den endelig - og jeg kjente meg umiddelbart igjen - faktisk før vi kunne se hytta. Selv om det nå ligger et enormt nytt hus midt i eplehagen hvor vi campet så var alt som før. Hytta på berget lå der slik den gjorde for 45 år siden. Litt lengre ned i veien fant jeg også igjen den gamle landhandleren og selv om den nå er hvit så kjente jeg den umiddelbart igjen. Alle minnene strømmet på - og som jeg sa til Vidar: om de selger et hus i denne gata så flytter vi!! Det er nok en utopi - men det er lov å fantasere litt :) Paradis er vel alltid best på innsiden av hodet ;)

Minus huset til høyre og ALT er akkurat som før ... Den lille hytta på berget - og vi sov i telt i hagen lenger ned.



Landhandleren har nok fått en ansiktsløftning siden sist, men den doble døren, steintrappen og de store vinduene røper hva som har vært her - postkassen på veggen likeså.
 

Nå kan jeg veien - og vet hvor det er. Det kan hende jeg reiser ut og setter meg på trappa til landhandleren en dag - lukker øynene og drømmer meg tilbake til miniskjørtet, saftis i plastpose, marihøner, skrubbsår og tørre grusveier - i 1973. DET var tider det. 

 

Bloggen min finner du også på facebook om du vil følge oss der. 

 

#hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #sommerminner #barndomsminner #sol #sommer #nesodden #hytte #camping #firmannstelt #mygg #maur #tordenvær #vannpumpe #landhandler #hellvik #altvarbedrefør #barndom #saftis #blogg #familie #eventyr #opplevelser #wauxhall #viva #dovre #sanningane #miniskjørt #70tallet #dyreparken #tusenfryd

Jeg måtte velge - min kjæreste, min sønn - eller meg ...

... og dilemmaet tok knekken på meg.

Det måtte vel skje ... i to år har det bygget seg opp og i to år har jeg dratt meg videre frem etter neglene ... før eller siden måtte jeg møte meg selv i døra. 

Tiden etter at Vidar fikk hjerneblødning har livet mitt som hans samboer vært preget av en tilstedeværelse for ham som i stor grad har utradert alt av energi og eget liv. Han har famlet rundt i en verden han ikke har hverken mestret eller forstått og alt fra fjernkontroller, nattesøvn og språk har vært en utfordring som krevde en flittig og arbeidsom livsledsager. Mellom alt som har måttet gjøres og alt jeg ikke fikk gjort ble jeg sakte, men sikkert satt i en skikkelig klemme. 

Jeg har klaget min nød og jeg har feiet det bort like raskt, med at det går bra. Men på innsiden har urskriket runget et desperat skrik om hjelp. Etterhvert visste jeg knapt hva jeg behøvde hjelp til - jeg bare visste at jeg var veldig, veldig, VELDIG sliten. Selv det å lage en liste over oppgaver var noe som i og for seg ble for mye - og som derfor aldri ble skrevet. Jeg vet at jeg burde fått den ut av hodet, men orket ikke å se sannheten i øynene gjennom å begynne å skrive på  listen. Sannheten er at listen blir lengre og lengre og jeg kommer aldri i mål. Huset krever sitt og begynner å lide under manglende vedlikehold og hygiene. Hagen har blitt et vilnis og uteboder flyter over av verktøy og byggematerialer som jeg ikke får ryddet opp i - haugen med søppel i hjørnet på tomta er nå større enn jeg klarer å kjøre på fyllingen i en omgang. 

Så kom det en vennlig gest - et innspill om å hjelpe sønnen min med noe han behøver hjelp med - fra en annen. Man skulle tro jeg ble glad for det. Sønnen min er min evige dårlige samvittighet. Han bor for langt unna til at jeg får tilbragt nok tid sammen med ham og jeg er ALLTID opptatt, sliten, midt i et måltid eller på do når han ringer. I mammahjertet gnager den dårlige samvittigheten på en allerede inn til margen sliten sjel. Det skal sies at sønnen min har en lett grad av Asperger og at jeg føler jeg burde vært der for ham i mye større grad enn jeg gjør. Sannheten er at jeg har valgt å bli ved Vidars side - og at det går utover min tid med sønnen min - og jeg er så lei meg for at det har blitt sånn. Jeg er så fryktelig, fryktelig lei meg for det. Jeg føler meg som en dårlig mor og jeg føler at jeg svikter ham. Likevel - jeg har tatt et valg og lever med dilemmaet hvert eneste minutt hver eneste dag. Døgnet har ikke nok timer - jeg rekker ikke over mer.

Så tilbake til den vennlige gesten. Det som skulle være en bra ting og som ble gjort i kjærlighet og omsorg - kastet meg ut i avgrunnen. Plutselig ble det bare nok - og jeg sto midt på kjøkkengulvet og brølte. Urskriket kom til overflaten igjen og igjen - og jeg trodde jeg rett og slett skulle bli gal. Jeg ORKER ikke mer å tenke på. Jeg orker det ikke - og denne dårlige samvittigheten klarer jeg ikke å kaste overbord.

Det var tidspunktet gesten kom på som ble for mye for min del. Vidar, kjæreste og samboer med hjerneslag, har fått plass på Sunnaas Sykehus og jeg skulle endelig få noen dager helt for meg selv. Dager alene er gull verdt - og det går måneder mellom hver gang jeg kan være helt alene og hvile ut. Denne gangen er det bare noen dager pr uke han skal være borte og mye av tiden min går med til å transportere ham frem og tilbake. Det er jeg som må kjøre ham til og fra og jeg har jobbet hardt for å få til å få litt hjelp med transporten. Av totalt 8 turer de neste fire ukene har jeg klart å få til 3 dager hvor andre kan kjøre ham. Det betyr at jeg likevel må kjøre 5 ganger tur retur Sunnaas i mai - noe som tar halvannen time hver vei + litt tid sammen med Vidar der ute før jeg drar hjem. Alt i alt tar nok hver tur rundt 5 timer. De få dagene mellom der hadde blitt så verdifulle for meg - jeg hadde sett frem til dette som om det var den reneste luksus. Ikke bare ønsket jeg meg litt fred og ro - jeg trenger det så inderlig desperat. 

Inne i hodet mitt klarte jeg i det øyeblikket urskriket løsnet å ødelegge alle de vidunderlige friminuttene jeg hadde sett frem til i mai mens Vidar var borte. Jeg følte at jeg måtte bidra sammen med den andre som ville hjelpe sønnen min og at jeg ville miste fritiden min. Jeg følte at jeg hadde feilet som ikke klarte å hjelpe sønnen min med dette selv - eller hjelpe ham på et tidligere tidspunkt slik at problemet hans ikke ville ha oppstått i det hele tatt. Jeg skammet meg, jeg følte meg hjelpeløs, jeg følte at jeg ikke strakk til og jeg følte at jeg mistet noe av det mest verdifulle jeg hadde hatt i sikte på flere år. Jeg kunne ikke vinne - hodet eksploderte - jeg ORKET ikke mer. Jeg klarer bare ikke forholde meg til mer i dette øyeblikket. Urskriket er ustoppelig - det flommer ut av meg gang på gang. Vidar stakkars blir helt fortvilet og det er snørr og tårer i begge leire her. Han holder om meg og er så absolutt tilstede for meg - likevel vet jeg at øyeblikket også er forferdelig vondt for ham - han føler seg som en byrde. Midt i det hele skriker jeg til ham "Slutt! Du får IKKE lov til å gråte - for jeg ORKER ikke trøste deg nå" - takk og lov for at budskapet sank inn. Tragedien til tross så var det et godt læringsøyeblikk for Vidar. Han kan ikke ta offerrollen hver gang jeg har det tøft som pårørende. Han må faktisk også lære å ta et skritt tilbake og være der for meg når jeg ikke kan være der for meg selv. Det er ikke ofte det skjer - faktisk har jeg bare med et unntak vært i en lignende situasjon før og den gangen trodde jeg at noen var i ferd med å dø. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal finne ro og mental hvile. Jeg bare håper på at hver dag i seg selv skal lege et lite hjørne av den slitne sjelen min og at jeg en dag kjenner at jeg er mitt gamle selv. Urskriket har sittet på innsiden som et troll i eske og for hver omdreining livet har gitt oss hver gang har det vært like før det har sprengt seg vei ut. Har jeg tapt ansikt? Har jeg feilet eller vist svakhet? Nei, det tror jeg på ingen måte at jeg har. Om noe har feilet så er det samfunnet rundt oss som ikke helt forstår hvordan livet som pårørende er i praksis - om hvor stor belastningen faktisk er og hvor mye vi må forsake. 

Jeg har stablet meg på beina igjen - jeg ligger sjelden lenge nede. Jeg er opptatt av å la de følelser som kommer opp få utløp om det er muligheter for det. Jeg skammer meg på ingen måte over mine emosjonelle øyeblikk - de viser meg bare at noe er veldig, veldig viktig for meg. Det ER viktig for meg å få lov til å være tilstede for de jeg elsker - og meg selv. Det ER vondt når jeg ikke strekker til selv om jeg gjør mitt aller beste. Det handler ikke om at jeg tror at jeg kan klare alt - men at jeg blir så veldig lei meg når jeg må velge mellom de jeg elsker og sitter fast i tids/energi klemma. Jeg føler meg så utrolig liten - for jeg vil jo alt. Kilden til å klare mer må jo være hvile og ro - og når jeg også klarer å ødelegge dette med mine egne destruktive tanker - ja da er det kanskje på tide å slippe urskriket ut - helt rettmessig!

#pårørende #hjerneslag #hjerneblødning #sliten #urskrik #overload #stroke #strokesurvivor #helse #psykologi #trollieske #hjelp #støtte #tidsklemma #blogg #familie #kjærester #barn #mor #mammahjertet #samvittighet #mitthjerte



 

Hør hva de sier - men det er opp til deg hva du gjør ...

"Han har en stor og alvorlig blødning i sentrale deler av hjernen som har gjort uopprettelig skade". Disse ordene kommer nok aldri til å forsvinne ut av hodet mitt. 

"Hva tenker du om at Vidar kan bo i en omsorgsbolig og du bor hjemme?". Ikke lett å glemme de ordene heller - det er sterkt å få servert etter bare 6 mnd som kjærester. 

"De første 6 mnd er fremgangen ofte stor, ,men så går det saktere. Etter to år skjer det ofte lite". Den fikk jeg høre til stadighet. Tenk om jeg hadde handlet ut fra det.

Tenk om disse tre setningene skulle kunne avgjøre hans skjebne - og kanskje også min. Jeg valgte å kjøre mitt eget løp uavhengig av dommedagsprofetiene. Der og da var ikke tidspunktet for å gi opp eller overgi seg til antagelser og generaliseringer. Jeg var ikke naiv, jeg forsto at vi ville måtte leve med skader etter dette. Men for meg var dette bare starten - og vi skulle så uten tvil stå løpet ut uavhengig av hva andre mente. Ordene såret, de gjorde meg redd og det førte til tårer og fortvilelse - men heldigvis endret de ikke motivasjonen min.

Vi har fått høre mange ting vi aller helst ikke ville høre de siste to årene - og jeg forstår hvorfor. Ingen kan forutse hvordan tilfriskningen vil være etter et hjerneslag - for ingen slag er like. Ingen kan si noe om prognoser eller tidsperspektiv og ingen kan si noe om langtids skader eller omfanget av disse. Det eneste de egentlig kunne love meg var at han aldri ville bli som før. Vel, aldri er ikke over ennå ... I dag - to år etter den fatale dagen går det fremdeles fremover - og vi har ikke tenkt å gi opp ennå heller. 

Den første tiden var det de store tingene som var fokus - som å snakke eller bevege forskjellige deler av kroppen. Fremgangen var stor og tydelig for alle - men unntak av ham det gjaldt. Han husket ikke gårsdagen eller forrige måned - ei heller hvordan alt var før dette hende - så for ham var dagen i dag alt som fantes. Av den grunn skulle det gå lang, lang tid før han selv begynte å se fremgangen. Fremdeles må han ha hjelp til å huske hvordan ting var før og å sammenligne det med dagens situasjon. Selv tror jeg at å synliggjøre fremgangen er en STOR del av motivasjonsarbeidet jeg gjør for Vidar. Når han selv ser fremgangen og mestring så jobber han hardere og mer målrettet. 

Vidar bor ikke i omsorgsbolig - ikke tror jeg at han vil havne der heller. Fremgangen er fremdeles veldig sterkt tilstede - om enn ikke så synlig for andre enn oss som er nær ham. Særlig merker jeg det de gangene vi setter oss i en situasjon hvor det er lenge siden vi var sist. Akkurat en slik situasjon hadde vi 1. mai. Siden vi likevel skulle i den retningen bestemte vi oss for å ta en tur over grensa og være litt Harry - shoppe litt og bare være sammen litt. Lite ante jeg at jeg skulle reise hjem med mer enn flesk og godis i bagasjen - jeg hadde med meg adskillig større glede hjem enn jeg tok med inn i Sverige. Vidar tok også ganske utilsiktet med seg en STOR porsjon mestring!


 

Denne gangen hadde jeg nemlig med meg en som var våken og mentalt til stede. Han pekte ut parkeringsplassen med HC merking og hadde sterke meningen om hvor bilen skulle stå. Det var også han som hentet handlekurven fra vognskjulet - mens jeg la et lag leppestift. Vidar, som forrige gang vi var på tur måtte følges på toalettet vandret nå fra kafeen og til "toalett avdelingen" helt alene. Han var bestemt på hvor han skulle og at han ville finne veien både frem og tilbake til meg. Mobilen var i lommen for sikkerhets skyld - men 10 minutter senere dumpet han ned på stolen ved siden av meg - oppdrag utført! I godisafæren like så - der dro han frem spade og pose og la ut på egenshopping av smågodt - han som ikke klarte å velge hva slags pålegg han ville ha på maten for noen få måneder siden. Han håndterer godt både det å gå og å få godis opp i posen - til tross for at han må ta i bruk den svake armen. Vi lot oss fenge litt av shoppegalskapen og dro hjem med to brett brus - noe vi så absolutt ikke burde drikke noen av oss. Vel tilbake i bilen stablet jeg posene inn og snur meg for å hente de to brettene med brus nederst i handlekurven - DER står Vidar med brettet i hånden og rekker det over til meg uten å trekke en mine. Paralysert ser jeg han bøye seg ned i kurven og løfte opp neste brett. HER har det jammen skjedd noe siden sist vi var i Sverige. 


Elle Melle - Vidar ordner med sitt og jeg kan godt snu ryggen til ham uten å være redd for at han skal falle over ende eller gå seg bort. 
 

JA, det var en stor blødning han fikk - og JA han kunne ha endt opp i en omsorgsbolig eller på et sykehjem. MEN han gjorde det ikke. Jevnt og trutt har vi jobbet med alt av oppgaver livet kaster mot oss. Jevnt og trutt har vi gått, vridd, skrudd, puttet, brettet, løftet, dratt, tenkt, snakket, klatret og båret sammen. Og jevnt og trutt får jeg bit for bit av kjæresten min tilbake. Vidar har fremdeles så synlig fremgang at fysioterapeuten påpeker det. Det er lett å feste seg ved det som blir sagt - og å miste motet. Jeg er glad for at jeg ikke aksepterte andres meninger om mulig fremgang og fortsatte å jobbe. Tanken på hva som kunne ha skjedd om jeg hadde lyttet og tatt til meg deg som ble sagt på en annen måte enn det jeg gjorde - skremmer vettet av meg. Hver eneste dag kjenner jeg på gleden over at jeg ikke har gitt opp troen på fremgang vi begge bærer med oss i ALT vi gjør. Jeg tror så absolutt at han kan nå mye lenger, lære ennå mye mer og bli ennå sterkere enn han er i dag. Jeg tror på kroppen, jeg tror på hjernen og jeg tror på Vidar - og jeg tror på beinhard jobbing. Noen ganger må vi tilbake til et sted vi har vært før for å se hva som har skjedd siden sist og det er nok en påminnelse om at vi må utforske forskjellige miljøer og situasjoner gang på gang. Det er da vi ser resultatene av alt vi har jobbet for - hjemme går jo det meste sin vante gang. 

Gleden jeg føler er enorm - og sakte, men sikkert viker sorgen plass for optimisme og jubel. Det er en god følelse å kjenne at slik Vidar er i dag - er bra nok for meg. Alt vi får herfra er bonus - bonus vi selv jobber oss frem til :) Hadde fremgangen hans kunne måles i penger så hadde vi vært multi milliardærer <3

 

For deg som har lyst til å følge oss videre fremover så finner du også bloggen på facebook. Følg den gjerne her.

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #løfte #smile #snakke #fremgang #rehabilitering #mestring #trening #helse #glede #kjærester #prognoser #gialdriopp #kjærlighet #pårørende #familie #samliv #blogg #charlottenberg #sverige #harryhandel #godis #lyttmedhjertet #goderåd #psykologi #ilovemybrain #hjernen #thalamus #recovery #stroke #strokesurvivor #rehabilitation #hukommelse #utforske #mot #modig #tagrep

Potet tåa, en halv salat, "bed talk" - og den dypeste sofaen ever ...

Det har vært et pitte lite skritt nærmere normalen for oss begge denne uka også - og en morsom investering har fått latteren frem. Vidar gjør fremskritt etter hjerneblødningen og jeg har endelig kommet meg ut av sofaen og i bevegelse utendørs. Det betyr på ingen måte at jeg nå har superoverskudd - nok en gang har jeg måttet prioritere for å få det til. Når jeg er ute er det noe som ikke blir gjort hjemme. Eller - når jeg er aktiv får jeg ikke hvilt. Behovet mitt for hvile har vært enormt. Jeg gikk ut i sykmelding i januar og trodde at jeg skulle bli bedre bare jeg fikk være hjemme litt. Tvert om ble jeg dårligere. De første 2 mnd lå jeg i fosterstilling på sofaen og deretter har det vært en kamp om energireservene - hva skal jeg bruke dem til - og hva må stå ugjort? Alt avhenger av dagsformen til Vidar - eller rettere sagt nattformen. For det er da vi opplever de største utfordringene. 2 år med stillesittende livsstil og elendig nattesøvn har uten tvil satt sine spor hos meg og disse turene koster mye. Men det føles overkommelig - det gjorde det ikke for noen måneder siden. Jeg velger å kalle det fremskritt :)


Det må en liten hvil til nå og da - men jeg er i det minste ute. Nye sko må nok til også - de faller snart av føttene.

 

Nytt av uka er Søvntale registrerings appen. Kjempegøy!

Siden Vidar driver med alt mulig rart om natten har jeg bestemt meg for at nå skal han selv få høre hva jeg må leve med. Jeg var kjempespent da jeg våknet i morges for å sjekke hva vi hadde registrert. Jeg visste jo at han hadde vært i gang minst en gang i løpet av natten. Det jeg ikke var forberedt på å høre var duren fra hun som snorket som en grevling - nemlig meg! Ja ja, da har vi bevist det også. Ellers hørte jeg togene som suste forbi og ei ugle som tutet utenfor vinduet noen ganger - og heldigvis et opptak av Vidar som roper hysterisk på kaudervelsk. Vi har ledd mye av dette i dag - han er klin umulig å forstå - med unntak av panikken i stemmen. Han er jo oppriktig redd og har vondt hver gang - så det er vondt å høre på. Men det var uansett gøy å høre hva som skjer - siden han ikke husker noe som helst og jeg er halvveis i ørska. Vi har blitt vant til det så jeg vet at det ikke er krise lenger, men jeg må like fullt opp og roe ham ned eller forsøke å finne ut hva som er problemet - må han på do eller drømmer han?? Det skal uansett bli mange morsomme opptak fra nå av - gleder meg faktisk litt ...haha. Om natten slår afasien ut i full blomst her i huset og det er de utroligste ting som kommer ut av munnen hans. Han tror meg knapt når jeg forteller det - men NÅ skal han jammen få høre ... *knis* Akkurat nå har mitt verste mareritt - hans natt terror - blitt litt mer enn gøy. Det er jo egentlig ganske tragisk - og det er mange rundt oss som ikke forstår at han faktisk har problemer med språket. Vi er heldige som i det minste har god hjelp av logoped hver uke. Nettene skal vi få kontroll over sakte, en sikkert, språket like så. I mellomtiden ler vi av det. 



 

Ellers dukker det stadig opp mer som faller på plass hos Vidar og han har nå kommet så langt at han kan settes til å passe maten i stekeovnen - og han tar den ut når den er ferdig. Faktisk bare reiste han seg opp her en dag og gikk ut på kjøkkenet - han skulle sjekke om karbonadene var ferdige. Noen minutter senere kom han glisende inn i stua med de ferdigstekte karbonadene på fatet. Han hadde fikset alt selv. DET er et kjempeløft faktisk. Det er bare noen få måneder siden jeg måtte veilede ham for å sette en frossen pizza inn i ovnen. Etter at jeg valgte å være litt over normalt sosial i begynnelsen av uka ble jeg liggende på sofaen hele neste dag. Når jeg MÅTTE ut av sofaen var det som å klatre ut av en ti meter dyp kløft - alt av energi var borte. Da var det godt at jeg faktisk kunne få litt hjelp fra Vidar. Så får heller papirbunken på stuebordet vokse noen dager til. 

Med andre ord så er det lite annet jeg prioriterer når jeg først velger å gå en tur. Jeg må ta noen utradisjonelle valg og har blitt ekspert på lettvinte løsninger. Det er i grunn morsomt hvor tilpasningsdyktig man blir. Jeg har nå sluttet å kutte opp salaten. Her i huset får man en halv hodesalat på fatet og beskjed om å holde den i hånden og ta en bit som om det var ei brødskive - noe som faktisk er ganske godt. Alle andre grønnsaker er i store biter. Tidsbesparende og energibesparende ... hehe ... Vi spiser uansett fremdeles sunt - og riktig. Våren har gått med til å få stablet et godt kosthold på beina igjen - og DER rikker jeg meg ikke. Vi skal spise skikkelig. Kanskje ikke fint og tradisjonelt - det meste stekes i stekeovnen - men det er den riktige maten.

Vi får bare være glad for at vi kan le av elendigheten og at vi alltid har galgenhumoren godt plantet i det vanskelige. For nettopp denne galskapen som skjer om natten har drevet meg ut i sykmelding. Jeg har et lite håp om at når han nå får høre opptakene så vil det ringe ei bjelle lang der inne hodet hans når han hører seg selv rope om natten - og kanskje kan det bidra til litt nattero etterhvert. Ingen ting skal være uprøvd i alle fall. Selv om det har vært tøft har jeg i grunn god tro på at dette også er en fase som han må gjennom før ting bedrer seg. Jeg forsøker bare å få fortgang i prosessen - og lengter desperat etter gode og lange netter uten forstyrret søvn. 

Det er mye som skjer rundt Vidar, men litt mindre som skjer med meg. Det meste har stoppet opp og nå begynner det å vises på mer enn kroppen min at jeg ikke har noe eget liv lengre. Jeg har nå hverken undertøy eller sokker som er hele, det samme gjelder joggesko - jeg må finne tid og overskudd til å dra ut på en alvorlig egoshopping. De siste ukene har jeg gått med umake sokker og forsøker stadig å overbevise de rundt meg om at jeg er kul - sannheten er at jeg ikke har to like sokker - som er hele. I skrivende stund titter potet tåa ut av et gapende hull forrest i sokken - lyser hvit mot meg - og minner meg på at jeg må begynne å ta litt bedre vare på meg selv - DET er faktisk noe JEG må lære meg på nytt - et potettåskritt av gangen.

 



 

Du finner også bloggen på facebook - du er velkommen til å følge den der. 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #mareritt #søvn #dårligsøvn #oppvåkning #snakkeisøvne #sko #sokker #tå #hull #app #blogg #helse #familie #energi #trening #aktivitet #prioritere #tur #utpåtur #salat #tilpasningsdyktig #stroke #strokesurvivor #galgenhumor

 

Romantikk og blågjørme ... langt inni skogen den grønne ...

I dag skal jeg begynne med slutten og bare si SE på dette her. Heldige meg som bor på et sånt flott sted. I går var både jeg og VI på oppdagelsestur i nærområdet. Det ble strabasiøst, men jammen lønnet det seg når vi kunne nyte denne utsikten helt alene.

Endelig en dag hvor det ikke blåste iskald og sur vind med vannrett sludd og snø - en lett overdrivelse - men ikke helt. Det har vært iskald så langt i vår og vi har brukt det for alt det er verdt for å slippe å gå ut. MEN nå slapp sola endelig gjennom og jeg kom meg ut på tur. 

Vi ha fått ny gangsti langs Glomma og jeg ville sjekke ut den. Jeg er  så lei av å gå i skau uten utsikt så her må det skje noe med tur ruta slik at jeg holder motivasjonen oppe. Jeg dro ut i det drosjen til Vidar forsvant rundt hjørnet og jeg visste at han ville bli borte noen timer - her skulle hvert eneste minutt utnyttes utendørs. På med boblejakka og ut langs stien. Jeg hadde ikke kommet mer enn en liten kilometer før solen spratt frem og boblejakken som hadde føltes som et must gikk umiddelbart over til å føles som tvanstrøye. Selvsagt hadde jeg noe under som ikke tålte dagens lys - så da ble det tur langs Glomma med innlagt svettekur/boblejakkebadstu. 




 

Turen ble fantastisk og jeg må bare kvitre høyt om at dette er prima vare - her fikk jeg oppleve flere typer skog, vakker elv, kirkeruiner og en måltrost som sang av full hals langt inni skogen den grønne. Det ble 5 km - i alle fall i følge Endomondo - men jeg kom meg tydeligvis ikke helt i mål. Det skulle jo være en sandstrand der  fremme ?? Vel hjemme fortalte jeg Vidar om turen og sammen bestemte vi oss for å dra ut på oppdagelsestur med bil. Det går nemlig en vei til denne stranden. 

Eller vei og vei fru Blom. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ALDRI har kjørt på verre vei. Hull, gjørme, hull med hull under gjørma, kjempedype spor og is og snø - og blåleiregjørme i bratte bakker. Det gikk raskt opp for oss at vi kunne komme til å måtte ha hjelp for å komme oss tilbake - for vi ante jo ikke om veien ville bli verre lenger ned. Ikke var det mulig å snu heller - her var det bare å kjøre på. På turen hjem fikk Vidar i oppgave å filme veien mens jeg kjørte, for DETTE måtte vi bare fortelle om. Dessverre kan jeg ikke vise dere filmen siden den i hovedsak viser gulvet i bilen og skrittet til Vidar. Teknologien er ikke på hans side ennå, men det kommer nok på plass etterhvert.

Vi klarte oss fint ned til stranden - både bilen og psyken er intakt - og vi fikk en kjempefin og romantisk time helt alene nede på stranden. Så fantastisk fint. Vi gikk langs stranden og pratet om gamle dager og hva Vidar hadde holdt på med der i sin ungdom. Han visste at han hadde vært der mange ganger, men i dag kjente han seg ikke igjen. Det var et øyeblikk der som ikke var så godt når hodet ikke helt hang med, men etterhvert gikk det bedre. Vi koste oss i fred og ro, tittet oss rundt og vandret hånd i hånd på stranden. Et godt øyeblikk i livet :) 













Veien opp igjen var omtrent fire ganger verre enn nedover og midtveis i bakken ble det for mye gjørme under piggdekkene og jeg måtte faktisk rygge ned igjen. Ingen enkel oppgave i våt blåleire. Deretter var det full gass og håpe på det beste. Vi kom oss opp - og bilen kan vi prise oss lykkelige for at ikke var nyvasket. Det var et øyeblikk der jeg lurte på hvordan dette skulle gå - siden Vidar på ingen måte kunne ha gått opp den veien om bilen hadde havarert. Takk og lov får jeg bare si. Det ble tross alt en flott tur og det er deilig å kunne dra ut uten å være så redd hele tiden - for Vidar altså - for vi var nok litt redde da vi sto fast i bakken der. Vi er på vei mot noe bedre etter Vidars hjerneslag, skritt for skritt, tur for tur. I dag ble det litt i overkant spennende, men også i overkant flott :)

Sånn går det når man drar ut på eventyr til ukjente steder, man kan få seg noen overraskelser ... og i morgen må jeg vaske bilen ...

 

En liten video fra turen finner du her :)

 

Bloggen finner du også på facebook - og jeg blir veldig glad for alle som følger oss der. 

 

#LHL #LFS #NFS #blogg #kjærester #tur #naturen #sandstrand #oppdagelsesreise #gjørme #skogen #glomma #vorma #tangen #henni #hennisann #neskirkeruiner #trening #helse #utpåtur #romanikk #stroke #strokesurvivor #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende

Aldri så galt at det ikke er godt for noe ...

I dag er jeg bare så utrolig glad - sliten - og stolt. Jeg føler jeg har fått lov til å være med på noe så utrolig viktig - og noe som kan forbedre livskvaliteten for så mange - meg selv inkludert. Det kan høres fælt ut å si det slik, men hadde det ikke vært for at Vidar fikk hjerneblødning så hadde det gode som skjedde i går ikke skjedd. Det ville nok hendt før eller siden, men ikke akkurat slik det ble i går. Jeg takker Vidar, kjære samboer, for at vi sammen får være med på denne reisen og for ALLE de fantastiske menneskene vi møter underveis. 



 

I høst ble vi medlemmer av LHL hjerneslag - av en ren tilfeldighet. Deretter har ballen rullet og i dag står jeg som likemann innen hjerneslagområdet i LHL Nes, vi er med i nettverket LHL Hjerneslag Ung Oslo og får lov til å bidra for å opprette en lokal gruppe for slagrammede og pårørende. I går hadde LHL Nes kalt inn til et åpent møte for å se på ønsker og behov blant denne gruppen i vår hjemkommune og nærliggende kommuner. Et enkelt dialogmøte hvor de selv kunne få gi sin situasjon en stemme og møte likesinnede. Vi var veldig usikre på hvor mange som ville komme og jeg var litt redd for at det skulle bli bare meg og Vidar og en klase med druer. Allerede 30 minutter før møtet startet dukket førstemann opp - og så kom de en etter en. To ganger måtte bordet og sitteplassene økes i omkrets og til slutt talte vi 22 personer rundt bordet. 

Det tok ikke lange tiden før det summet i lokalet og vi forsto raskt at dette var så godt som det kunne bli. De fleste kom parvis - en slagrammet med sin pårørende, men det var flere pårørende som kom alene. Neste gang håper jeg vi når frem til flere av de yngre slagrammede også - for de vil vi gjerne ha med - selv om det var en god variasjon i aldersgruppen. Det var stor enighet om sosial isolasjon, mangel på kunnskap både om slag, rettigheter og om hjelpemidler. Det var også stor enighet om at erfaringsutveksling er kilden til mye positivt. Selvsagt vil det alltid være noe man kan bli bedre på, men de fleste som satt rundt bordet var enige i at - i dag - gjør Nes kommune en god jobb i forhold til å ta vare på de slagrammede i kommunen. Et tankekors er det at de som er raskt ut av sykehuset og så blir sendt hjem kanskje ikke får god nok oppfølging rundt hjemkomsten - og der er det kanskje nettopp den korte liggetiden på sykehuset som er årsaken. Likevel - en pekepinne om at her kan kommunen bli bedre på å møte denne gruppen raskere og helst før hjemkomst. 

Ellers viser deg seg at gruppen ønsker seg sosial samvær - både gjennom å møtes i blandede grupper med pårørende og slagrammede - og også i separate grupper hvor man kan være alene med andre slagrammede eller pårørende. Akkurat dette er noe av det enkleste å få på plass - og likevel er behovet så stort. Selv synes jeg det er helt forferdelig at så mange mennesker skal gå rundt å ha lyst til å være sammen og likevel bli sittende hver for seg - alene. Alt som kreves er en informasjonskanal, en som inviterer og et sted å møtes. 

Et annet stort ønske var å få mulighet for gåtrening. Vi er heldige i Nes som har flotte områder som faktisk også kan benyttes av rullestolbrukere - feks Tangen. Så jeg tror bare jeg setter i gang min egen lille gågruppe der jeg - og så får vi se hvor mange vi blir :) Jeg synes dette er SÅ spennende og for meg er det like stort behov for å komme meg ut sammen med andre - dørstokkmila er evig lang. Samtidig har vi flotte lokaler som jeg tror vi kan få benytte på vinterstid. Det å ha noen å dele litt av tiden sin sammen med er så verdifullt - og gir både motivasjon og energi - og særlig en som forstår hvordan du har det. 

Fotograf:Hallgeir Vågenes/VG

 

Jeg var supersliten da jeg kom hjem i går, men det var jammen ikke lett å få sove. Ansiktene til menneskene vi hadde møtt svirret rundt i hodet mitt, kommentarer, iveren og den gode samtalen rundt bordet. Dette gir så mye energi og gjør meg så utrolig glad - og stolt over å få mulighet til å være med på. Alt på grunn av Vidars hjerneblødning ... DET er stort å tenke på. 

At vi valgte å bli med i LHL var en tilfeldighet - det kunne like gjerne vært en av de andre organisasjonene som NFS eller LFS. Jeg møtte en gammel nabo på gaten, samtalen gikk og med det endte jeg opp i LHL hjerneslag. Siden vi ønsket oss flere tilbud i Nes og de ikke fantes så ble det veldig naturlig å forsøke å starte noe selv. Intet våger - intet vinner :) I dag vet jeg at vi på ingen måte er alene her i kommunen - og jeg ser veldig lyst på fremtiden. DETTE skal bli gøy å være med på! Snakk om givende fritid :) 

ALLE slagrammede og pårørende i Nes - og kommunene rundt - som har lyst til å være med, gå turer, møtes for en prat eller har ideer og tanker de vil dele er hjertelig velkommen til å ta kontakt. 

 

Jeg setter stor pris på om du vil følge bloggen min på facebook - den finner du her!

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #samhold #nettverk #trening #helse #glede #fellesskap #sosialt #stroke #strokesurvivor #nextofkind #rehabilitation #rehabilitering #psykologi

Voksne mobbere og holdningens makt ... tenkt deg om før du velger ...

i dag skal jeg skrive om noe som er litt annerledes enn det jeg pleier å skrive om - og i dette innlegget har Vidars hjerneslag bare en mikroskopisk statistrolle.

Jeg har aldri vært som "alle andre" og nå som jeg har en handikapet samboer ved min side så opplever jeg også at verden ser på oss med skrå blikk. Jeg har møtt uforstand, kategorisering og tendenser til mobbing mange steder - både som barn og som voksen. Men la meg bare si med en gang - at jeg på ingen måte blir mobbet selv eller føler meg som et mobbeoffer. Det jeg sier er at vi har mulighet til å velge retning, men at vi ikke selv alltid vet hvorfor vi velger side - hvorfor vi blir sinte, glade, sure, nedlatende eller utestengende. Og hvem sin "feil" det er. 


Mobbing behøver ikke være direkte konfrontasjon - like ofte er det utestengelse - et sukk - himling med øynene - eller manglende aksept for den andres situasjon. Selv har jeg vært annerledes på mange måter. Som barn var jeg langt lengre enn de fleste andre og det var ikke lett å være 178 cm høy som 12 åring. Ikke like lett å være 30 og overvektig + 178 cm heller. Deretter kom en mørkhudet ektemann og nå i dag er det meg og Vidar, som har hatt en hjerneblødning. Jeg har vært og er synlig - og annerledes. Jeg er ikke redd for annerledesheten lenger - jeg omfavner den. Det har kanskje tatt meg 40 - 50 år å bli komfortabel med andres kritikk, men i dag står jeg støtt i slike møter. En fantastisk følelse som jeg skulle ønske jeg kunne hatt med meg i bagasjen på et mye tidligere tidspunkt. Likevel har jeg i dag lyst til å si noe ord om hva jeg tenker fører til kategorisering - og i noen tilfelle åpenlys mobbing. Og jeg håper jeg kan få et og annet hode der ute til å tenke litt nærmere over sitt valg når de neste gang tar stilling til et annet menneske. 

Vi bærer alle med oss tanker og forutinntatte holdninger til andre mennesker. Jeg sier ikke at de alltid er feil - ei heller at de er riktige - ikke en gang at de er en plass midt i mellom. Jeg bare fremlegger et faktum om at holdninger og kategorisering er allemannseie - og at mobbing er like sterkt til stede blant voksne som yngre. Mobbing handler også blant voksne om å "eie" et publikum eller gruppe - og om å utestenge det uønskede. 

Jeg vil påstå at mobbingen vokser ut fra manglende selvkritikk og urinstinktet om å måtte høre til den sterkeste gruppen. Vi handler alle ut fra egne og andres holdninger - meg selv inkludert. Kognitivt sett er det energibesparende og vi styrer ut fra tidligere satte koordinater. Det er lettere å fortsette på samme vei enn å rykke tilbake til start. Jeg handler ut fra holdninger til andre mennesker og jeg handler ut fra holdninger til meg selv. Jeg prøver likevel å ikke la magefølelsen og det første inntrykket styre hva jeg mener om mennesker. Samtidig forsøker jeg å unngå at jeg over tid sanker innspill til å bekrefte første inntrykket mitt og heller møte mennesker med et åpen sinn hver gang - og jeg forsøker - men feiler like ofte. Holdningene våre er usedvanlig motstandsdyktige og holder seg i skjul lang inne i dypet av hjernen - langt unna kritisk oppmerksomhet og logisk tenkning. Det er dette som bærer meg fremover i møte med andre menneskers uforstand og ryggmargsimpuls handlinger - jeg vet at mye blir sagt og gjort uten at man selv er oppmerksomme på opprinnelsen til sine tanker og følelser - nemlig holdningene. Når hjernen er utkoblet og man lar følelsene styre - da bringer man drama inn i sitt eget liv. Om du vil bli stående fast i samme sporet du er i - ja for all del - slipp drama inn og la holdningene styre. Da skapes kategorier og folk settes i bås. For mange en god og lettvint løsning som bidrar til å opprettholde et ønsket selvbilde. Føler jeg meg feks som et offer for en forferdelig handling - så leter jeg etter bekreftelser for at det faktisk har skjedd fremfor å sjekke ut om jeg har tatt feil - og jeg drar mer enn gjerne andre med meg inn i fantasien og leter etter syndebukker.

Hva vi velger å tro og formidle i en situasjon handler ikke om hva vi hører eller ser - det handler om holdningene våre. Det handler om tanker og følelser vi har hatt lenge før situasjonen oppsto. Det handler om hva vi i bunn og grunn mener er sant, hvitt, ekte og riktig - og det handler om det motsatte, om hvem som er den onde, utspekulerte, hevngjerrige og lite intelligente. Når vi slipper holdningene og drama inn - er det bare svart og hvit - ingen nyanser - ingen mulighet for forsoning - vi skaper splid, avstand og fornektelser. 

De visker og tisker seg i mellom - titter fra hverandre og bort på den andre. Stikker hodene sammen og deler "sannheter" den andre hverken får høre eller forsvare. Nikker seg i mellom og er enige om dette forferdelige - tar posisjon og velger side. Ikke bare velger de side - de velger side uten NOEN SINNE å undersøke hva som finnes på motsatt kant. Så snur man ryggen til - disiplinerer gjennom utestenging og kalde skuldre. Ruger på sitt eget velbefinnende, sin renhet og moralske standard - blir sterkere i hverandres anerkjennelse og eierskap til denne sannheten som plutselig er så synlig for alle.

Behovet for å høre til er større en viljen til å se inn i seg selv og stille noen kritiske spørsmål til egne holdninger. Du undersøker kanskje aldri hvor sannheten man er så sikkert på kommer fra. Man sjekker ikke ut om holdningene som ligger som et teppe over hele opplevelsen har tatt styringen over de valg man bestemmer seg for å ta. At man så blir ved det valget man har tatt fordi det betyr at man er en del av gjengen og vi lager et VI og et DEM - eller enda bedre - VI og DU. La oss for all del slå oss sammen og være enige om å tro på det selvbekreftende offeret - utsatt for en forferdelig sannhet. 

Du tenker kanskje ikke på at dine følelser er dine egne og at dine tolkninger av disse følelsene aldri noen sinne vil samsvare med den fulle og hele sannheten om hva som hender i det andre menneskets hode og intensjoner. At de som velger å tro på det de ser eller hører velger side akkurat like ubetenksomt som bølgene på havet - selv om de veldig godt vet at salt og sukker er helt like å se på. 

At den som ble beskyldt for å være skyld i det som viser seg å være fantasier, hvisket og tisket om, var den som måtte gi trøst - men aldri selv fikk unnskyldning fra noen ... at den man burde anklage for sin reaksjon kanskje er på innsiden av seg selv - og ikke på andre siden av bordet. 

 

Bloggen finnes også på facebook - du er velkommen til å like og følge den her. 

 

#mobbing #holdninger #annerledes #voksne #voksnemobbere #utestengning #oss #dem #vi #konform #konformitet #psykologi #attitude #hjernen #kritisk #kritisktenkning #helse #samfunn #livet #familie #arbeid #fritid #mobber #mobbeoffer #offer #offerrolle #utestengt #samhold #grupper #gruppe

 

Livet er en eksplosjon av matvarer ... på feil sted ...

Ja så var vi igang igjen - samboer Vidar (som har hatt en hjerneblødning) skal lære å lage mat. Ikke akkurat det enkleste å lære ham siden han glemmer mye fra gang til gang. Jeg har begynt på en kokebok til ham og håper at jeg der kan få til gode og enkle prosedyre beskrivelser for ham også. Planen er at han skal ha noen enkle oppskrifter å forholde seg til etterhvert og som han selv har fått lage fra grunnen av med god veiledning. Håpet om at han en dag kan lage mat til oss er fremdeles tilstede så vi må jo bare jobbe videre med dette for å kunne nå målet. Jeg har nemlig tro på at i dette finnes det STOR overføringsverdi til all annen matlaging. Likevel er det med nød og neppe det går bra og vi kjøper hverken nye tepper eller møbler med det første ... grunnen får du se litt lengre ned. 

Så var det smoothie vi skulle lage i dag - DET burde jo være enkelt  - eller? 

Vidar skulle lage alt selv - jeg skulle være drillserjant og suflør. En enkel oppskrift bestående av skummet melk, litt avokado, en dæsj sitronsaft, søtning og fryste bær. Vidar valgte skogsbærblanding i dag. 

Melken kom greit i og i dag gikk det forbausende bra å ta avokadoen ut av skallet med ei skje - jeg hadde delt den og tatt ut både steinen og halvparten av en halv avokado slik at han fikk 1/4 til sin smoothie. Slike tohånds oppgaver er utfordrende for den høyre hånden har sin egen vilje og spiller ikke alltid på lag. Avokadoen kunne like gjerne ha havnet med full kraft i andre enden av rommet. Men i dag var det heldigvis lett å komme inn med skjeen og få avokadoen opp i blenderen. Deretter var det å forsøke å skvise litt sitron i - det ble bare tre dråper og så ville han ikke forsøke mer - selv om det egentlig bare var å snu sitronen og skvise fra andre siden. Akkurat slike logiske ting er vanskelig for ham å se selv så der må jeg lede ham litt. Så var vi kommet til skogsbærene - de ligger i fryseren. Han har blitt betydelig flinkere til å lete, men må ha litt hjelp til å lokalisere posen. Nå holder det om jeg gir ham et hint om fargen på posen. Å tømme bær opp i blenderen fører til litt søl og der må jeg inn og plukke blåbær og tyttebær opp fra gulvet. Vidar merker ikke at de faller ut og heller ikke hvor de ender opp om han skulle se at han søler. Det kan være greit å få de opp fra teppet før de tiner og lager flekker. Takk og lov var det bare et par bær denne gangen - det kunne like gjerne vært hele posen. Men jeg må bare ha is i magen og la ham forsøke. 

Med det var alle ingrediensen på plass i blenderen og han skulle sette på kniven og sette blenderen i gang. Det ble litt usikkerhet og han vil gjerne at jeg forteller ham alt han skal gjøre. Jeg viste ham det første gangene og så tok han en smaksprøve for å se om det var nødvendig med mer søtt. Når han da skal sette den igang igjen er han veldig utrygg - men får beskjed om å følge magefølelsen. Han tar sats og får det selvsagt til :) 

Glad og fornøyd må vi posere for et bilde - og det er da det hele NESTEN går galt. Det er denne oppmerksomheten da. Å holde koppen beint er ikke noe han tenker på så det er i siste sekund jeg rekker å stoppe ham fra å tømme hele skogsbær smoothien ned i gulvteppet. Ellers en helt vanlig utfordring at han ikke klarer å fokusere på det han bærer - i alle fall om han blir distrahert av noe rundt ham. Det gikk bra - seier igjen! Og teppet er helt fritt for blåbær flekker eller smoothie søl - men DET var på håret ...

Den er nesten ute av bildet - nederst til venstre - men her er det nanonsekunder fra smoothie krise ...




Godt smakte det i alle fall - mums. 

Senere på kvelden fant vi ut av vi ville ha litt kake. Vidar tilbyr seg faktisk å hente den og dele opp stykker til oss begge - noe jeg SELVSAGT takker ja til. Nok en gang ber jeg ham posere for et fantastisk mestringsbilde - og du ser vel kanskje hva som skjer ... 

 


Heldigvis ble den også denne gangen reddet i siste sekund. 

Nok en vanlig dag med øyne og ører på stilk i en verden full av blyantstreker man kan snuble i ... og mat som nesten (og ofte mer enn nesten) havner et sted det ikke skal være ... 
 

 

Vil du følge oss videre så finner du også bloggen på facebook. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #rehabilitering #ergoterapi #håndtrening #trening #oppskrift #smoothie #helse #mat #mestring #skogsbær #avokado #suflør #klareselv #seier #kake #søl #utfordringer #livetvårt

En helt vanlig lørdag ... toppen på lykke ...

Lørdag og dagen har gått unna før vi nesten rakk å se den begynne - og for en gangs skyld har det føltes som en helt normal lørdag. 

Jeg har kaipitulert i forsøket på å gjenvinne hagen etter at den mer eller mindre har lagt brakk siden Vidar ble syk. Nå har jeg skaffet meg hjelp og i dag dukket det opp en mann med maskiner og pågangsmot - vidunderlig. Hagen har blitt helt overtatt av bringebær som vokser mellom to og tre meter til værs og skygger for all kveldssol - i tillegg er krattet et fantastisk tilholdssted for myggen. Selv er jeg hyperallergisk mot myggstikk og derfor DIGGER myggen meg. Jeg var så heldig å dra til syden sammen med ei venninne en gang og vi lå på samme rom - og i samme seng. Likevel dro hun hjem med 5 myggstikk og jeg med 98. SÅ nå er jeg veldig glad for å bli kvitt all kvisten langs gjerdet. Og så får vi så fin og god utsikt :) Han er ikke ferdig ennå, så jeg skal skrive mer om det senere og legge ved før og etterbilder :) 

Deretter dukket ei venninne opp med en "liten" lånehund - om det kan kalles lite når det veier 40 kg. Fin er den i alle fall og for oss som er hundemennesker så kjenner vi på lysten til å skaffe oss en hund igjen. MEN ... det blir ikke før Vidar kan støvsuge ALLE hundehår på egenhånd. Kos med hund i huset noen timer er det uansett. 

Deretter ble det en tur på Rema for å bunkre matlageret for neste uke. På vei hjem måtte jeg stoppe bilen et øyeblikk fordi radioen plutselig ikke fungerte - Vidar hadde trykket på "alle" knappene og så var vi gått fra dab til fm. Plutselig dukker det ei dame opp fra venstre og stuper inn i baksetet - "kjør meg til toget!!" peser hun og peker febrilsk mot stasjonen. Vi ble ganske paff, men togstasjonen var bare 200 meter borte i gaten så vi kjørte henne. Deretter stupte hun ut og løp mot stasjonen. Igjen satt vi begge og lurte på hva som hadde hendt - hvor kom hun fra og hva var greia med å måtte bli kjørt 200 meter??? Vi får bare håpe at vi gjorde en god gjerning og ikke at vi var medhjelper til et ran ... haha ...

I kveld har det blitt pølser til middag og så har vi gått tur langs hovedveien her. Vidar har hatt lyst til å gå der i lang tid, men jeg har holdt igjen - det er så mye trafikk og så smalt at vi ikke kan gå to i bredden når to biler passerer hverandre. Bratt er det også utfor kantene. MEN han ville så da tok vi en tur i dag. Tror han syntes det var gøy å gå på gamle veier igjen - for han har ikke gått denne ruta siden han ble syk. Selv har han ønsket å gå opp bakken litt lengre borte, men jeg har forsøkt å forklare ham at den er for langt unna - noe han hardnakket har benektet. Selvsagt skulle han opp brattbakken.Turen ble fin og det var lite trafikk - men vi kom aldri frem til brattbakken. Vidar kunne fortelle at han faktisk ikke husket hvordan veien gikk og at han forsto at han trodde bakken var nærmere huset enn den faktisk var. Vi finner stadig ut hvor mye som har gått på tverke i den hjernen hans. Man skulle tro at han visste avstanden -. siden vi kan både se veien og bakken fra huset vårt. 

Det ble litt over en km i dag - og så håper vi at det blir hundre meter mer i morgen :) 

Med ønske om en flott søndag til dere alle. 

 

Bloggen finnes også på facebook. 

 

#LHL #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #goggen #utpåtur #rema #pårørende #vårihagen #risensnauzer #sammen #livet #helse #reabilitering #blogg #familie #heltvanliglørdag

Jeg trengte noen å snakke med ...

Den var en oktoberkveld i 2015 - 5 måneder etter at Vidar hadde fått hjerneblødningen. Han var under utredning for en hormonell diagnose og måtte tas av alle blodtrykksmedisiner sakte, men sikkert, over flere uker/måneder for å kunne få en diagnose - og forhåpentligvis riktig behandling. Resultatet var selvsagt at blodtrykket ble skyhøyt. Faren for nye blødninger var stor og vi levde i et vakum av frykt, håp og et konstant mantra på innsiden "vær så snill la dette gå bra". Denne kvelden skulle jeg komme til å møte "aleneheten" og sorgen så sterkt at jeg måtte lete etter noen utenfor meg selv for å holde meg oppe. Bildet jeg tok av meg selv den natten viser med all tydelighet hvor langt nede jeg var - og det får meg til å gråte hver gang jeg ser på det. 


Her tilbragte vi de fleste helger hele oktober og november 2015 - et rom i mottakelsen med flotte taburetter til Pårørende. Sitt på den i 7 timer du!
 

Vidar hadde siden slutten av juli vært innlagt ved Ottestad Rehablitering ved Stange - og når blodtrykket ble alt for ille ble han stadig sendt akutt ned til Hamar sykehus. Sånn var det denne kvelden også. Jeg husker ikke hvor høyt blodtrykket var, men det måtte være minimum 200/120 for en sykehus innleggelse. Jeg hadde tilbragt hele dagen sammen med ham i mottakelsen hvor de forsøkte å roe blodtrykket med medisiner som ikke ville forkludre videre utredning av sykdomsbildet - en vanskelig oppgave siden han i hovedsak bare responderte på steroider. Jeg satt på krakken i et hjørne og gnudde med tærne i gulvbelegget, mens Vidar dormet i senga ved siden av. Klokka tikket på veggen og måleapparater pep om hverandre - time etter time etter time. Vidar fikk et par tørre brødskiver underveis, jeg spiste lommerusk og luftboller siden jeg har cøliaki og sykehuses kiosk var stengt. Først ved 23 tiden fikk han en seng på en avdeling - 4 mannsrom - og jeg måtte dra. Vi hadde blitt transportert ned til sykehuset med ambulanse så jeg ante ikke hvor jeg var i byen i det jeg ble loset ut gjennom en bakgang ved legevakten.


Jeg ante ikke en gang om jeg gikk riktig vei ...

Bakdøren klappet igjen bak meg - og så sto jeg der i en trykkende stillhet - i en by jeg aldri noen sinne hadde vært - og skulle finne veien tilbake til Stange. Inne på sykehuset lå Vidar og jeg visste ikke om de ville klare å stabilisere ham. Det er ikke langt fra Hamar til Stange, men når du ikke er kjent er det meste langt. Jeg begynte å vandre gatelangs i tørt og kaldt høstvær. Alle gater var helt stille og mørke, og jeg møtte ingen. Det eneste jeg hørte var mine egne skritt i det jeg gikk nedover den folketomme gaten - og lyden fra en og annen fest i det fjerne - mennesker som hadde gode stunder, latter og skrål. Jeg hadde bare lyst til å sette meg ned og ule som en ulv - eller krype sammen som en bylt i en bakgård og gråte meg i søvn. Selv i dag - halvannet år etter denne natten - kjenner jeg at tårene spretter i øyekroken med tanke på hvordan jeg hadde det akkurat da. Fullstendig alene - i hele verden! Så inderlig sliten, sulten, trøtt - og så uendelig redd for at jeg skulle miste Vidar. Jeg hadde ikke spist på minst 12 timer og alt var stengt. Jeg knipset noen bilder underveis og når jeg ser på bildene i dag så ser jeg ei som er 30 år eldre og hvor øynene bare lyser av sorg og fortvilelse. Dette var et absolutt lavpunkt for meg på denne reisen gjennom Vidars hjerneslag. Jeg hadde et så desperat behov for å bli trøstet, tatt vare på - matet med skje, strøket over håret og bare bli holdt rundt. Men jeg var helt og holdent alene, det var natt - og jeg visste ikke en gang hvor jeg kunne få meg noe mat eller finne en taxi tilbake til Stange hvor bobilen stod - faktisk så viste jeg ikke om jeg i det hele tatt hadde penger på visakortet til å betale en drosje. 


Fremdeles helt alene ...


Jeg forsøkte å smile tappert til kameraet der jeg gikk ....

Så jeg postet et veldig vågalt innlegg (syntes jeg selv da) på en gruppe for pårørende på facebook - og sa det som det var - at NÅ føler jeg meg helt alene. Gruppen hadde jeg blitt medlem i etter at Vidar fikk hjerneblødningen. Dette er en gruppe for pårørende for slagrammede - et sted å søke trøst, informasjon og fellesskap. Denne kvelden behøvde jeg helt desperat at noen så meg - for akkurat da var jeg ikke noe annet en sorg og smerte - og jeg holdt det nesten ikke ut. Responsen var umiddelbar fra de andre i gruppen. Og jeg husker ennå alle hjertene som kom opp i feeden, at jeg fikk virtuelle klemmer og meldinger som sa; "hadde jeg vært i nærheten så skulle du fått mat hos meg og blitt tatt litt vare på". Jeg var fremdeles alene - men på ingen måte ensom.

Jeg har vært veldig aktiv i denne gruppen etterpå også, men jeg har aldri sagt hvor viktig den gruppen var for meg denne kvelden. For der og da hadde jeg absolutt ingen. Takk alle sammen som var der for meg den natten - og i alle dager, netter, uker og måneder som har gått siden. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle  ha klart meg gjennom dette uten denne gruppen. For sannheten er at INGEN andre enn andre pårørende til slagrammede kan noen gang forstå hvor altoppslukende, ensomt og vondt det er å være vitne til sin kjærestes hjerneslag - og så leve med frykten for nye slag eller utfordrende skader i måneder og år etterpå. 


Bildet jeg aldri viste til noen - fordi det var det ekte bildet fra denne natten - ei veldig sliten, redd og ensom jente/dame - jeg husker jeg forsøkte å smile, men fikk det ikke til. 

Å ha noen å snakke med kan bety alt. Denne gruppen slipper ikke slagrammede inn - nettopp fordi vi som er pårørende skal kunne få lufte de ting som er vanskelige for oss - uten at den det gjelder behøver å få vite det som sies. Det er jo ikke sånn at ting er så hemmelige, men det er godt å kunne lufte tanker og følelser akkurat når de er der uten å måtte forsvare seg selv eller være redd for å såre noen. Og det gjør godt å høre at andre har hatt det på samme måten. Noen ganger er det både ren terapi og livreddende å ha disse menneskene i livet sitt. 

Jeg har i ettertid fått lov å møte noen av disse menneskene i virkeligheten og det har vært minst like hyggelig. Vi føler jo at vi kjenner hverandre etter at vi har øst ut alt vi tenker på og opplever i flere år. På godt og vondt kjenner vi hverandre, gråter med hverandre og står på sidelinjene og heier når noen forteller om fremskritt og mestring. Jeg har brukt mye tid med å tenke på andres utfordringer - og det har vært godt. For det er godt å vite at man ikke er alene i noe som kan være så altomfattende ensomt. 

Takk alle sammen for at dere er så flotte mennesker som dere er - jeg kaller dere ikke superhelter for å smiske - for meg ER dere propp fulle av superkrefter alle sammen. Dere står i det vanskelige gjennom tykt og tynt - og har i tillegg tid og omsorg for andre i samme situasjon - trøster og deler viktig informasjon med hverandre. 

Jeg er så glad for at jeg hadde denne gruppen denne natten - dere bar meg fra Hamar og frem til bobilen på Stange denne natten, i fellesskap. Jeg føler meg velsignet som har dere - alle sammen <3 Tusen takk <3

 

Er du pårørende til en som har hatt hjerneslag og behøver noen å snakke med så finner du gruppen her.

Jeg håper jeg en dag kan være der for noen slik dere har vært der for meg <3

 

 

Bloggen min finner du også på facebook. 

 

 

#LHL #LFS #NFS #pårørende #samhold #hjerneslag #hjerneblødning #trøst #omsorg #ensom #ensomhet #alene #snakke #fellesskap #bidra #forståelse #natt #sykehus #blodtrykk #hamar #stange

Hvordan går det ... egentlig??

Ja det lurer jeg også på ...

Jeg har sagt det før at jeg snart har glemt hvem vi var før alt skjedde - før Vidar fikk hjerneblødning i en alder av 51 år - 6 mnd etter at vi ble kjærester. I dag er livet vårt i ferd med å stable seg på beina etter 2 år i noe som ikke kan kalles annet enn en krise. Jeg priser meg lykkelig for staheten vi begge har - og for galgenhumoren som har vært med på reisen hele tiden. At vi kan le av det hele har reddet oss mang en gang - garantert. 

Så ... da jeg våknet i dag morges og tittet på meg selv i speilet får jeg en aha opplevelse. HVORDAN går det egentlig her i heimen?? Joda får jeg si, det humper og går. Vi kommer aldri til enden av oppgavene og vi har alltid et element av langvarig kaos i ett eller flere rom. Da jeg tittet meg selv i speilet i dag tidlig så går det opp for meg at det ikke bare er kaos på innsiden av hodet - men på utsiden også. 

Mens jeg dusjer setter jeg Vidar i sving med en liten bistandsoppgave - han skal koke egg til meg. Dette er noe han har mestret en god stund, men som jeg skulle komme til å oppdage, så var noe av lærdommen gått i glemmeboka. Stolt kommer han inn og forteller at vannet nå koker og at eggene har fått hull i enden og kan begynne å koke. Klokka er stilt inn og vi kan bare vente de 8 minuttene på at frokosten min er klar. Luksus :) Det begynner å hjelpe nå når han kan gjøre ting for meg av og til - og ikke bare omvendt. 

8 minutter senere har håret mitt gått fra vannrett til loddrett igjen og jeg tusler ut på kjøkkenet for å hente eggene som nå er ferdige. Synet som møtte meg forklarte med all tydelighet at noe hadde gått galt. Til frokost fikk jeg to halve egg som hadde blitt hullet ut i feil ende - resten av eggene fløt rundt i kokevannet. Midt i det hele kommer drosjen som skal hente Vidar til trening, vi kysser, vi klemmer og vi sier hade bra. Deretter begynner jeg å varme litt mandelmelk og skal lage meg litt enkel og lavkarbo kakao til de to halve eggene mine. 5 minutter senere ser jeg Vidar sitte i drosjen, fremdeles utenfor huset. Hva i alle dager skjer? Hvorfor har de ikke dratt? Jeg stikker hodet nysgjerrig ut døra og glor - og hører mandelmelkkakaoen koke over på kjøkkenet. Like etter kommer Vidar inn igjen fordi drosjesjåføren hadde sette feil på klokka og oppdaget at han ikke hadde tid til å ta denne turen til Kongsvinger likevel. Ny drosje var bestilt og Vidar sitter så ved vinduet, fullt påkledd og med veska rundt halsen. Jeg venter sammen med ham og i mellomtiden tørker kakaoen godt inn i komfyrtoppen og de halve eggene blir kalde. 

Om litt kommer det en ny drosje og vi går gjennom farvel ritualet på nytt. Selv dumper jeg ned i sofaen, galfler i meg den halvparten som er igjen av egg og kakao og slenger beina på stuebordet med et sukk. Joda her går det vel egentlig helt greit ...! 


Det er godt vi er flinke til å le av oss selv - ellers hadde det blitt mye klunder :) 

 

Bloggen finner du og kan følge på facebook - her
 

#LHL #LFS #NFS #hjernslag #hjerneblødning #pårørende #galgenhumor #koktegg #hårsåte #redhead #kaos #samliv #hverdag #hverdagenhjemme #livet #oss #sammen #kjærester #blogg #familie #psykologi #rehabilitering #hukommelse #trening #mestring #sånngårnodagan

Hverdagssalat og lange skygger ...

Der kom hverdagen og innhentet oss med et brak. Vidar har vært i full gang med både ergoterapi og fysioterapi i dag og det førte til at han sovnet godt og grundig i stolen sin før klokka var 13 i dag. Det tar på kreftene å være på toppidrettsnivå. Det er det de kaller det ekspertene - å trene slik man gjør etter et hjerneslag er helt på høyde med toppidrett. 


Langbeinte og lekre har vi blitt i løpet av påska :)

Jeg var oppe sammen med ham allerede klokka 7 siden han i dag ikke klarte å slå av vekkerklokka. De kognitive utfordringene hans har merkelige uttrykksformer og han fortsatte å dundre på knappen til cpapp maskinen til tross for at jeg - med etterhvert skingrende stemme - forsøkte å fortelle ham at vekkerklokken står 10 cm lenger til høyre. Klokka peip, han dundret og dro i slanger og begynte å bli ganske forstyrret - jeg skreik. Riktig god morgen sier jeg bare. 

Siden Vidar nå snart skal til Sunnaas igjen så er det "milliarder" med ting som må ordnes. Jeg skal skaffe meg hjelp til å få kjørt ham utover et par av ukene slik at jeg kan få litt svært etterlengtet hvile. Siden han bare skal være der tre dager noen av ukene så blir det lite hvile på meg om jeg skal kjøre frem og tilbake to av de tre dagene. Det ser ut som om det ordner seg. I tillegg skal alt organiseres og koordineres med både logoped, ergoterapeut og fysioterapeut slik at han får de timene han kan der de dagene han er hjemme i mai. Og for å gjøre det helt komplett så har vi ennå ikke fått vite om han kan komme kvelden før eller samme dag de ukene han skal være der ute - så nå sitter alle andre instanser på vent og kan ikke planlegge så mye ennå. I tillegg skal både han og jeg presse inn en legetime hver før 1. mai. Det er mange tannhjul som skal fungere sammen her. Med andre ord så har hele formiddagen min gått med til telefoner, smser, mailer og enda noen telefoner. I tillegg er det jo opp til meg å organisere de oppgavene som ergoterapeuten skal holde på med sammen med Vidar - og der må jeg vri de små grå for å stadig finne på nye oppgaver som han kan ha nytte av. 

Dagens ergo oppgave ble å lage en salat til middag. Der er det mange komponenter å holde orden på. Både å finne frem utstyr, skjære, raspe, åpne pakker med bønner og feta og så rydde pent opp igjen. Det gikk kjempefint og jeg fikk 30 minutter for meg selv med nettbrettet i sengen mens de jobbet på kjøkkenet. Døra var ikke før slått i bak ergoterapeuten før jeg hørte Vidar i trappen - på vei opp for å hente meg. Det er jo fantastisk at han har så lyst til å være sammen med meg. Likevel gleder jeg meg litt til å få noen dager helt uforstyrret. Jeg må innrømme at jeg måtte le litt når jeg tittet ned i salaten - som var himmelsk god - og fant enden på guleroten på toppen. Til salaten ble det stekt lårfilet av kylling - og bernaise. MUMS!! Heretter er Vidar salatmester :)

Mot kvelden gjorde vi et forsøk på en gåtur, men måtte gi oss etter 400 meter. Det sier jeg ikke noe på siden han har trenet mye før i dag. En liten tur ble det uansett og det er vi kjempefornøyd med. Deretter dro vi hjem og ødela slankekuren med mammas delfiakake - som viser seg å fint kunne spises rett fra frysere - med fingrene - i store mengder. Det eneste som ligner på slankt her nå for tiden - er skyggene våre.

Ha en flott torsdag alle sammen :)

 

Har du lyst har du lov - til å følge oss på facebook:) 

 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #youtube #blogg #vlogg #hjernen #psykologi #helse #hjernehelse #afasi #apraksi #lammelser #trening #rehabilitering #pårørende #nevergiveup #mestring #motivasjon #inspirasjon #familie #sammen #kjærester #samliv 

 

Vi slapp med skrekken ...

Den aller første tanken min var "nå dør han". Jeg gikk umiddelbart inn i panikkmodus og det skulle ta en halvtime før jeg sluttet å skjelve. Bildet vi tok senere på dagen viser lite av dramatikken som oppsto bare et par timer tidligere. 

Vi sitter og spiser middag - sommerkoteletter og kokt blomkål - og plutselig begynner Vidar å hoste. Det gjør han ofte når han spiser siden halsen hans har fått juling på innsiden og han har både arr og antagelig også nerver som er ekstra følsomme i halsen. Da Vidar fikk hjerneblødning ble han lagt i kunstig koma og intubert. Den første uken lå han med respiratorslangen gjennom munnen og når han skulle inn i oppvåkningsfasen så ble det utført en trakeostomi - lagt en slange gjennom et hull i halsen. Både den første intuberingen og trakeostomien ble traumatiske og legen fortalte at det hadde store problemer med å få det til - større enn forventet faktisk. Resultatet er at han i dag har en god del ubehag i halsen.

Så sånn umiddelbart tenker jeg ikke over det når han begynner å hoste litt - eller setter ting lett fast i halsen. I dag var det annerledes. Han hoster et par ganger og så hører jeg at han ikke klarer å trekke luft inn for å få hostet. Panikken slår ut umiddelbart og jeg hadde tusen tanker i hodet på samme tid. Hvordan skulle jeg få tak i hjelp? Skulle jeg utløse alarmen? Den tar jo evigheter å få svar på - tror jeg?? Jeg kan jo ikke ringe samtidig som jeg driver med heimlich manøveren. Før jeg var klar over hva jeg gjorde sto jeg bak ham og slo av full kraft med knyttneven i ryggen hans - bang - bang - bang!!! ... og så kom biten opp. 

Hendene mine skalv sånn at kniven og gaffelen klirret der jeg forsøkte å spise resten av maten min. Pulsen slo i ørene - og jeg forstår hvor nært opp under huden panikken min faktisk ligger. Frykten for at det skal hende noe med Vidar er ikke bare noe jeg bærer med meg - den ligger der inne som ei spent musefelle - smock - klar til å slå til med full kraft. Et ubehagelig møte med min egen ryggmargsrefleks - på godt og vondt. Og et ubehagelig møte med noen veldig mørke tanker som dessverre følger meg hele tiden. Vi har fått lære hvor ekstremt raskt det snur og hvor sårbart livet er - det hele kan være over i løpet av et tiendedels sekund. Jeg må innrømme at jeg er fryktelig, fryktelig redd for å miste ham og at det vi har vært gjennom har impregnert meg med en frykt som faktisk er ubeskrivelig ...

Heldigvis gikk dette helt fint og vi slapp med skrekken. Vi feiret den vidunderlige kvelden med å gå en hele 45 minutters tur langs Tangen. Nydelig vær, nydelig natur og både Hestehov og fuglesangen var en fryd på veien. Vidar går som en helt, men ble sliten. Vi satt i 5 minutter på en benk på halvveien, men likevel subber foten tydelig på veien tilbake. Formen er likevel mye bedre enn den var i fjor sommer da han helt sluttet å snakke når han hadde gått en halv km - da var blikket stivt rettet mot målet og svetten sto i panna. Nå subber han, men praten går fremdeles. Disse turene våre gir virkelig resultater. 

Her kan du se Vidar slik han var 20. Juli 2015. Dette var den dagen han kom til Ottestad Rehabilitering. Der ble han kjørt inn i høy rullestol med nakkestøtte - og 3 timer senere er stolen borte og Vidar går. Et STORT øyeblikk etter at vi har måttet vente i 5 uker på sykehjemmets demens avdeling. 

Her kan du se en snutt fra dagens gåtur - dette er noe helt annet :)

 

For deg som er ny leser så kan du følge bloggen på facebook her. 

STOLT er et for lite ord. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #respirator #trakeostomi #intubering #frykt #redd #skrekk #gåtur #helse #psykologi #sykepleie #ottestad #rehabilitering #trening #mestring #stolt

Påskekoma, thai-massasje og flytetank ...

Det har vært en lang vei å gå, men nå ser det endelig ut som om min kjære samboer forstår at jeg begynner å bli desperat sliten. Etter at han fikk hjerneblødningen har det vært vanskelig for ham å sette seg inn i andres behov og i tillegg har det vært vanskelig for ham å huske hva som blir sagt. Jeg har i lang tid forsøkt å nå gjennom for å få ham til å forstå at jeg behøver hvile, uten helt å få til en konsekvent endring - han har nemlig vært ekspert på å vekke meg umiddelbart i det jeg sovner. I mitt stille sinn har jeg drømt om late dager ved havet, 9 timers sammenhengende søvn, stillhet, spa og ferdig servert mat - en dag må det vel bli rom for meg??

Han er på ingen måte vanskelig med vilje. Han forstår det bare ikke helt. Jeg har jo hatt den nye ladestasjonen min på verandaen - som jeg dedikerte et innlegg til for en tid siden. Den kan du lese om her.   Men med det været vi har hatt i påsken så har det ikke vært aktuelt å bruke uteplassen - det har snødd sidelengs det meste av påsken og det var lite fristende å være ute. 

Men takket være det dårlige været så har påsken vært i hvilens tegn. Jeg har loffet rundt i pysh og tøfler det meste av tiden og lagt som en skinnfell og snorket på sofaen så godt som hver eneste dag. Vidar har latt meg både sove og hvile - og vært en drøm av en samboer. Endelig! Her har det ikke blitt pyntet med annet enn noen billige påskeliljer og vi har spist middag kl 20 om kvelden, drukket vin og spist sushi. Vi har nok snudd døgnet litt på hodet så her har morgenen begynt i halv tolv tiden om formiddagen. Jeg er som regel oppe lenge før Vidar og har hatt stor glede av noen timer alene på sofaen med pc og litt skriving, og så har jeg tatt søvnen igjen med en 3 timers dupp på sofaen senere på dagen. 


 

Dette har rett og slett blitt akkurat en slik påske en utslitt pårørende hadde bruk for - siden det bare er hvile jeg ønsker meg for tiden. I tillegg bikket jeg over i 50 årene på skjærtorsdag og var så heldig å bli overdrysset med massasjer, spa opphold - og nå skal jeg endelig få forsøke flytetank. DET gleder jeg meg enormt til - det er en tank hvor man flyter i salt, kroppstemperert vann. Gleder meg noe helt sykt til å forsøke det siden jeg allerede har et lidenskapelig forhold til å flyte i havet og opplever at det gir en stor avspennende effekt :) Denne opplevelsen har jeg siklet på lenge. Jeg lover å fortelle mer når jeg har forsøkt det. Vi er så heldige at Vidar har fått en plass på Sunnaas igjen i mai og derfor skal han være borte store deler av måneden. Noe sier meg at jeg skal fylle tiden han er borte med selvpleie i stor stil - DET skal bli fantastisk :) 


Gleder meg som en unge til både flytetanken og thai massasje.

Det er ingen hemmelighet at kroppen har sagt stopp det siste halvåret og at jeg nå er ganske rock bottom - jeg håper at mai måned skal gi meg noen pusterom og at jeg kan gjenvinne noe av mitt gode, gamle, energiske selv. Påsken har i alle fall gitt meg et godt grunnlag til å finne mer energi til litt selvpleie - takket være veldig gode og omtenksomme gaver fra mine kjære:) Jeg gleder meg vilt. 

Selvsagt finnes også bloggen på facebook og du er velkommen til å følge den om du vil. Den finner du her. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #påske #hvile #avspenning #ro #massasje #thaimassasje #flyttank #psykologi #helse #mindfullness #energi #blogg #familie #samliv #kjærester #tidformeg #egentid 

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017
blackbirdsinging

blackbirdsinging

50, Nes i Akershus

Tenkende og lekende dame, samboer med Vidar som fikk en hjerneblødning 17. mai 2015 etter kun 6 mnd som kjærester, 51 år gammel. Jeg er opptatt av å gi en ærlig fremstilling av livet vårt, tankene mine som pårørende - tett fulgt av latter og humor. Midt i det hele forsøker både jeg og Vidar å finne tilbake til de vi var før alt skjedde. Dette er vårt liv akkurat slik vi opplever det - gjennom mine tastetrykk. Vidar er alltid ved min side når jeg skriver og godkjenner alt som legges her på bloggen. Sist, men ikke minst, så har vi nesten mistet hverandre - så vi elsker intenst :)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits