Romantikk og blågjørme ... langt inni skogen den grønne ...

I dag skal jeg begynne med slutten og bare si SE på dette her. Heldige meg som bor på et sånt flott sted. I går var både jeg og VI på oppdagelsestur i nærområdet. Det ble strabasiøst, men jammen lønnet det seg når vi kunne nyte denne utsikten helt alene.

Endelig en dag hvor det ikke blåste iskald og sur vind med vannrett sludd og snø - en lett overdrivelse - men ikke helt. Det har vært iskald så langt i vår og vi har brukt det for alt det er verdt for å slippe å gå ut. MEN nå slapp sola endelig gjennom og jeg kom meg ut på tur. 

Vi ha fått ny gangsti langs Glomma og jeg ville sjekke ut den. Jeg er  så lei av å gå i skau uten utsikt så her må det skje noe med tur ruta slik at jeg holder motivasjonen oppe. Jeg dro ut i det drosjen til Vidar forsvant rundt hjørnet og jeg visste at han ville bli borte noen timer - her skulle hvert eneste minutt utnyttes utendørs. På med boblejakka og ut langs stien. Jeg hadde ikke kommet mer enn en liten kilometer før solen spratt frem og boblejakken som hadde føltes som et must gikk umiddelbart over til å føles som tvanstrøye. Selvsagt hadde jeg noe under som ikke tålte dagens lys - så da ble det tur langs Glomma med innlagt svettekur/boblejakkebadstu. 




 

Turen ble fantastisk og jeg må bare kvitre høyt om at dette er prima vare - her fikk jeg oppleve flere typer skog, vakker elv, kirkeruiner og en måltrost som sang av full hals langt inni skogen den grønne. Det ble 5 km - i alle fall i følge Endomondo - men jeg kom meg tydeligvis ikke helt i mål. Det skulle jo være en sandstrand der  fremme ?? Vel hjemme fortalte jeg Vidar om turen og sammen bestemte vi oss for å dra ut på oppdagelsestur med bil. Det går nemlig en vei til denne stranden. 

Eller vei og vei fru Blom. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ALDRI har kjørt på verre vei. Hull, gjørme, hull med hull under gjørma, kjempedype spor og is og snø - og blåleiregjørme i bratte bakker. Det gikk raskt opp for oss at vi kunne komme til å måtte ha hjelp for å komme oss tilbake - for vi ante jo ikke om veien ville bli verre lenger ned. Ikke var det mulig å snu heller - her var det bare å kjøre på. På turen hjem fikk Vidar i oppgave å filme veien mens jeg kjørte, for DETTE måtte vi bare fortelle om. Dessverre kan jeg ikke vise dere filmen siden den i hovedsak viser gulvet i bilen og skrittet til Vidar. Teknologien er ikke på hans side ennå, men det kommer nok på plass etterhvert.

Vi klarte oss fint ned til stranden - både bilen og psyken er intakt - og vi fikk en kjempefin og romantisk time helt alene nede på stranden. Så fantastisk fint. Vi gikk langs stranden og pratet om gamle dager og hva Vidar hadde holdt på med der i sin ungdom. Han visste at han hadde vært der mange ganger, men i dag kjente han seg ikke igjen. Det var et øyeblikk der som ikke var så godt når hodet ikke helt hang med, men etterhvert gikk det bedre. Vi koste oss i fred og ro, tittet oss rundt og vandret hånd i hånd på stranden. Et godt øyeblikk i livet :) 













Veien opp igjen var omtrent fire ganger verre enn nedover og midtveis i bakken ble det for mye gjørme under piggdekkene og jeg måtte faktisk rygge ned igjen. Ingen enkel oppgave i våt blåleire. Deretter var det full gass og håpe på det beste. Vi kom oss opp - og bilen kan vi prise oss lykkelige for at ikke var nyvasket. Det var et øyeblikk der jeg lurte på hvordan dette skulle gå - siden Vidar på ingen måte kunne ha gått opp den veien om bilen hadde havarert. Takk og lov får jeg bare si. Det ble tross alt en flott tur og det er deilig å kunne dra ut uten å være så redd hele tiden - for Vidar altså - for vi var nok litt redde da vi sto fast i bakken der. Vi er på vei mot noe bedre etter Vidars hjerneslag, skritt for skritt, tur for tur. I dag ble det litt i overkant spennende, men også i overkant flott :)

Sånn går det når man drar ut på eventyr til ukjente steder, man kan få seg noen overraskelser ... og i morgen må jeg vaske bilen ...

 

En liten video fra turen finner du her :)

 

Bloggen finner du også på facebook - og jeg blir veldig glad for alle som følger oss der. 

 

#LHL #LFS #NFS #blogg #kjærester #tur #naturen #sandstrand #oppdagelsesreise #gjørme #skogen #glomma #vorma #tangen #henni #hennisann #neskirkeruiner #trening #helse #utpåtur #romanikk #stroke #strokesurvivor #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende

Aldri så galt at det ikke er godt for noe ...

I dag er jeg bare så utrolig glad - sliten - og stolt. Jeg føler jeg har fått lov til å være med på noe så utrolig viktig - og noe som kan forbedre livskvaliteten for så mange - meg selv inkludert. Det kan høres fælt ut å si det slik, men hadde det ikke vært for at Vidar fikk hjerneblødning så hadde det gode som skjedde i går ikke skjedd. Det ville nok hendt før eller siden, men ikke akkurat slik det ble i går. Jeg takker Vidar, kjære samboer, for at vi sammen får være med på denne reisen og for ALLE de fantastiske menneskene vi møter underveis. 



 

I høst ble vi medlemmer av LHL hjerneslag - av en ren tilfeldighet. Deretter har ballen rullet og i dag står jeg som likemann innen hjerneslagområdet i LHL Nes, vi er med i nettverket LHL Hjerneslag Ung Oslo og får lov til å bidra for å opprette en lokal gruppe for slagrammede og pårørende. I går hadde LHL Nes kalt inn til et åpent møte for å se på ønsker og behov blant denne gruppen i vår hjemkommune og nærliggende kommuner. Et enkelt dialogmøte hvor de selv kunne få gi sin situasjon en stemme og møte likesinnede. Vi var veldig usikre på hvor mange som ville komme og jeg var litt redd for at det skulle bli bare meg og Vidar og en klase med druer. Allerede 30 minutter før møtet startet dukket førstemann opp - og så kom de en etter en. To ganger måtte bordet og sitteplassene økes i omkrets og til slutt talte vi 22 personer rundt bordet. 

Det tok ikke lange tiden før det summet i lokalet og vi forsto raskt at dette var så godt som det kunne bli. De fleste kom parvis - en slagrammet med sin pårørende, men det var flere pårørende som kom alene. Neste gang håper jeg vi når frem til flere av de yngre slagrammede også - for de vil vi gjerne ha med - selv om det var en god variasjon i aldersgruppen. Det var stor enighet om sosial isolasjon, mangel på kunnskap både om slag, rettigheter og om hjelpemidler. Det var også stor enighet om at erfaringsutveksling er kilden til mye positivt. Selvsagt vil det alltid være noe man kan bli bedre på, men de fleste som satt rundt bordet var enige i at - i dag - gjør Nes kommune en god jobb i forhold til å ta vare på de slagrammede i kommunen. Et tankekors er det at de som er raskt ut av sykehuset og så blir sendt hjem kanskje ikke får god nok oppfølging rundt hjemkomsten - og der er det kanskje nettopp den korte liggetiden på sykehuset som er årsaken. Likevel - en pekepinne om at her kan kommunen bli bedre på å møte denne gruppen raskere og helst før hjemkomst. 

Ellers viser deg seg at gruppen ønsker seg sosial samvær - både gjennom å møtes i blandede grupper med pårørende og slagrammede - og også i separate grupper hvor man kan være alene med andre slagrammede eller pårørende. Akkurat dette er noe av det enkleste å få på plass - og likevel er behovet så stort. Selv synes jeg det er helt forferdelig at så mange mennesker skal gå rundt å ha lyst til å være sammen og likevel bli sittende hver for seg - alene. Alt som kreves er en informasjonskanal, en som inviterer og et sted å møtes. 

Et annet stort ønske var å få mulighet for gåtrening. Vi er heldige i Nes som har flotte områder som faktisk også kan benyttes av rullestolbrukere - feks Tangen. Så jeg tror bare jeg setter i gang min egen lille gågruppe der jeg - og så får vi se hvor mange vi blir :) Jeg synes dette er SÅ spennende og for meg er det like stort behov for å komme meg ut sammen med andre - dørstokkmila er evig lang. Samtidig har vi flotte lokaler som jeg tror vi kan få benytte på vinterstid. Det å ha noen å dele litt av tiden sin sammen med er så verdifullt - og gir både motivasjon og energi - og særlig en som forstår hvordan du har det. 

Fotograf:Hallgeir Vågenes/VG

 

Jeg var supersliten da jeg kom hjem i går, men det var jammen ikke lett å få sove. Ansiktene til menneskene vi hadde møtt svirret rundt i hodet mitt, kommentarer, iveren og den gode samtalen rundt bordet. Dette gir så mye energi og gjør meg så utrolig glad - og stolt over å få mulighet til å være med på. Alt på grunn av Vidars hjerneblødning ... DET er stort å tenke på. 

At vi valgte å bli med i LHL var en tilfeldighet - det kunne like gjerne vært en av de andre organisasjonene som NFS eller LFS. Jeg møtte en gammel nabo på gaten, samtalen gikk og med det endte jeg opp i LHL hjerneslag. Siden vi ønsket oss flere tilbud i Nes og de ikke fantes så ble det veldig naturlig å forsøke å starte noe selv. Intet våger - intet vinner :) I dag vet jeg at vi på ingen måte er alene her i kommunen - og jeg ser veldig lyst på fremtiden. DETTE skal bli gøy å være med på! Snakk om givende fritid :) 

ALLE slagrammede og pårørende i Nes - og kommunene rundt - som har lyst til å være med, gå turer, møtes for en prat eller har ideer og tanker de vil dele er hjertelig velkommen til å ta kontakt. 

 

Jeg setter stor pris på om du vil følge bloggen min på facebook - den finner du her!

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #samhold #nettverk #trening #helse #glede #fellesskap #sosialt #stroke #strokesurvivor #nextofkind #rehabilitation #rehabilitering #psykologi

Voksne mobbere og holdningens makt ... tenkt deg om før du velger ...

i dag skal jeg skrive om noe som er litt annerledes enn det jeg pleier å skrive om - og i dette innlegget har Vidars hjerneslag bare en mikroskopisk statistrolle.

Jeg har aldri vært som "alle andre" og nå som jeg har en handikapet samboer ved min side så opplever jeg også at verden ser på oss med skrå blikk. Jeg har møtt uforstand, kategorisering og tendenser til mobbing mange steder - både som barn og som voksen. Men la meg bare si med en gang - at jeg på ingen måte blir mobbet selv eller føler meg som et mobbeoffer. Det jeg sier er at vi har mulighet til å velge retning, men at vi ikke selv alltid vet hvorfor vi velger side - hvorfor vi blir sinte, glade, sure, nedlatende eller utestengende. Og hvem sin "feil" det er. 


Mobbing behøver ikke være direkte konfrontasjon - like ofte er det utestengelse - et sukk - himling med øynene - eller manglende aksept for den andres situasjon. Selv har jeg vært annerledes på mange måter. Som barn var jeg langt lengre enn de fleste andre og det var ikke lett å være 178 cm høy som 12 åring. Ikke like lett å være 30 og overvektig + 178 cm heller. Deretter kom en mørkhudet ektemann og nå i dag er det meg og Vidar, som har hatt en hjerneblødning. Jeg har vært og er synlig - og annerledes. Jeg er ikke redd for annerledesheten lenger - jeg omfavner den. Det har kanskje tatt meg 40 - 50 år å bli komfortabel med andres kritikk, men i dag står jeg støtt i slike møter. En fantastisk følelse som jeg skulle ønske jeg kunne hatt med meg i bagasjen på et mye tidligere tidspunkt. Likevel har jeg i dag lyst til å si noe ord om hva jeg tenker fører til kategorisering - og i noen tilfelle åpenlys mobbing. Og jeg håper jeg kan få et og annet hode der ute til å tenke litt nærmere over sitt valg når de neste gang tar stilling til et annet menneske. 

Vi bærer alle med oss tanker og forutinntatte holdninger til andre mennesker. Jeg sier ikke at de alltid er feil - ei heller at de er riktige - ikke en gang at de er en plass midt i mellom. Jeg bare fremlegger et faktum om at holdninger og kategorisering er allemannseie - og at mobbing er like sterkt til stede blant voksne som yngre. Mobbing handler også blant voksne om å "eie" et publikum eller gruppe - og om å utestenge det uønskede. 

Jeg vil påstå at mobbingen vokser ut fra manglende selvkritikk og urinstinktet om å måtte høre til den sterkeste gruppen. Vi handler alle ut fra egne og andres holdninger - meg selv inkludert. Kognitivt sett er det energibesparende og vi styrer ut fra tidligere satte koordinater. Det er lettere å fortsette på samme vei enn å rykke tilbake til start. Jeg handler ut fra holdninger til andre mennesker og jeg handler ut fra holdninger til meg selv. Jeg prøver likevel å ikke la magefølelsen og det første inntrykket styre hva jeg mener om mennesker. Samtidig forsøker jeg å unngå at jeg over tid sanker innspill til å bekrefte første inntrykket mitt og heller møte mennesker med et åpen sinn hver gang - og jeg forsøker - men feiler like ofte. Holdningene våre er usedvanlig motstandsdyktige og holder seg i skjul lang inne i dypet av hjernen - langt unna kritisk oppmerksomhet og logisk tenkning. Det er dette som bærer meg fremover i møte med andre menneskers uforstand og ryggmargsimpuls handlinger - jeg vet at mye blir sagt og gjort uten at man selv er oppmerksomme på opprinnelsen til sine tanker og følelser - nemlig holdningene. Når hjernen er utkoblet og man lar følelsene styre - da bringer man drama inn i sitt eget liv. Om du vil bli stående fast i samme sporet du er i - ja for all del - slipp drama inn og la holdningene styre. Da skapes kategorier og folk settes i bås. For mange en god og lettvint løsning som bidrar til å opprettholde et ønsket selvbilde. Føler jeg meg feks som et offer for en forferdelig handling - så leter jeg etter bekreftelser for at det faktisk har skjedd fremfor å sjekke ut om jeg har tatt feil - og jeg drar mer enn gjerne andre med meg inn i fantasien og leter etter syndebukker.

Hva vi velger å tro og formidle i en situasjon handler ikke om hva vi hører eller ser - det handler om holdningene våre. Det handler om tanker og følelser vi har hatt lenge før situasjonen oppsto. Det handler om hva vi i bunn og grunn mener er sant, hvitt, ekte og riktig - og det handler om det motsatte, om hvem som er den onde, utspekulerte, hevngjerrige og lite intelligente. Når vi slipper holdningene og drama inn - er det bare svart og hvit - ingen nyanser - ingen mulighet for forsoning - vi skaper splid, avstand og fornektelser. 

De visker og tisker seg i mellom - titter fra hverandre og bort på den andre. Stikker hodene sammen og deler "sannheter" den andre hverken får høre eller forsvare. Nikker seg i mellom og er enige om dette forferdelige - tar posisjon og velger side. Ikke bare velger de side - de velger side uten NOEN SINNE å undersøke hva som finnes på motsatt kant. Så snur man ryggen til - disiplinerer gjennom utestenging og kalde skuldre. Ruger på sitt eget velbefinnende, sin renhet og moralske standard - blir sterkere i hverandres anerkjennelse og eierskap til denne sannheten som plutselig er så synlig for alle.

Behovet for å høre til er større en viljen til å se inn i seg selv og stille noen kritiske spørsmål til egne holdninger. Du undersøker kanskje aldri hvor sannheten man er så sikkert på kommer fra. Man sjekker ikke ut om holdningene som ligger som et teppe over hele opplevelsen har tatt styringen over de valg man bestemmer seg for å ta. At man så blir ved det valget man har tatt fordi det betyr at man er en del av gjengen og vi lager et VI og et DEM - eller enda bedre - VI og DU. La oss for all del slå oss sammen og være enige om å tro på det selvbekreftende offeret - utsatt for en forferdelig sannhet. 

Du tenker kanskje ikke på at dine følelser er dine egne og at dine tolkninger av disse følelsene aldri noen sinne vil samsvare med den fulle og hele sannheten om hva som hender i det andre menneskets hode og intensjoner. At de som velger å tro på det de ser eller hører velger side akkurat like ubetenksomt som bølgene på havet - selv om de veldig godt vet at salt og sukker er helt like å se på. 

At den som ble beskyldt for å være skyld i det som viser seg å være fantasier, hvisket og tisket om, var den som måtte gi trøst - men aldri selv fikk unnskyldning fra noen ... at den man burde anklage for sin reaksjon kanskje er på innsiden av seg selv - og ikke på andre siden av bordet. 

 

Bloggen finnes også på facebook - du er velkommen til å like og følge den her. 

 

#mobbing #holdninger #annerledes #voksne #voksnemobbere #utestengning #oss #dem #vi #konform #konformitet #psykologi #attitude #hjernen #kritisk #kritisktenkning #helse #samfunn #livet #familie #arbeid #fritid #mobber #mobbeoffer #offer #offerrolle #utestengt #samhold #grupper #gruppe

 

Livet er en eksplosjon av matvarer ... på feil sted ...

Ja så var vi igang igjen - samboer Vidar (som har hatt en hjerneblødning) skal lære å lage mat. Ikke akkurat det enkleste å lære ham siden han glemmer mye fra gang til gang. Jeg har begynt på en kokebok til ham og håper at jeg der kan få til gode og enkle prosedyre beskrivelser for ham også. Planen er at han skal ha noen enkle oppskrifter å forholde seg til etterhvert og som han selv har fått lage fra grunnen av med god veiledning. Håpet om at han en dag kan lage mat til oss er fremdeles tilstede så vi må jo bare jobbe videre med dette for å kunne nå målet. Jeg har nemlig tro på at i dette finnes det STOR overføringsverdi til all annen matlaging. Likevel er det med nød og neppe det går bra og vi kjøper hverken nye tepper eller møbler med det første ... grunnen får du se litt lengre ned. 

Så var det smoothie vi skulle lage i dag - DET burde jo være enkelt  - eller? 

Vidar skulle lage alt selv - jeg skulle være drillserjant og suflør. En enkel oppskrift bestående av skummet melk, litt avokado, en dæsj sitronsaft, søtning og fryste bær. Vidar valgte skogsbærblanding i dag. 

Melken kom greit i og i dag gikk det forbausende bra å ta avokadoen ut av skallet med ei skje - jeg hadde delt den og tatt ut både steinen og halvparten av en halv avokado slik at han fikk 1/4 til sin smoothie. Slike tohånds oppgaver er utfordrende for den høyre hånden har sin egen vilje og spiller ikke alltid på lag. Avokadoen kunne like gjerne ha havnet med full kraft i andre enden av rommet. Men i dag var det heldigvis lett å komme inn med skjeen og få avokadoen opp i blenderen. Deretter var det å forsøke å skvise litt sitron i - det ble bare tre dråper og så ville han ikke forsøke mer - selv om det egentlig bare var å snu sitronen og skvise fra andre siden. Akkurat slike logiske ting er vanskelig for ham å se selv så der må jeg lede ham litt. Så var vi kommet til skogsbærene - de ligger i fryseren. Han har blitt betydelig flinkere til å lete, men må ha litt hjelp til å lokalisere posen. Nå holder det om jeg gir ham et hint om fargen på posen. Å tømme bær opp i blenderen fører til litt søl og der må jeg inn og plukke blåbær og tyttebær opp fra gulvet. Vidar merker ikke at de faller ut og heller ikke hvor de ender opp om han skulle se at han søler. Det kan være greit å få de opp fra teppet før de tiner og lager flekker. Takk og lov var det bare et par bær denne gangen - det kunne like gjerne vært hele posen. Men jeg må bare ha is i magen og la ham forsøke. 

Med det var alle ingrediensen på plass i blenderen og han skulle sette på kniven og sette blenderen i gang. Det ble litt usikkerhet og han vil gjerne at jeg forteller ham alt han skal gjøre. Jeg viste ham det første gangene og så tok han en smaksprøve for å se om det var nødvendig med mer søtt. Når han da skal sette den igang igjen er han veldig utrygg - men får beskjed om å følge magefølelsen. Han tar sats og får det selvsagt til :) 

Glad og fornøyd må vi posere for et bilde - og det er da det hele NESTEN går galt. Det er denne oppmerksomheten da. Å holde koppen beint er ikke noe han tenker på så det er i siste sekund jeg rekker å stoppe ham fra å tømme hele skogsbær smoothien ned i gulvteppet. Ellers en helt vanlig utfordring at han ikke klarer å fokusere på det han bærer - i alle fall om han blir distrahert av noe rundt ham. Det gikk bra - seier igjen! Og teppet er helt fritt for blåbær flekker eller smoothie søl - men DET var på håret ...

Den er nesten ute av bildet - nederst til venstre - men her er det nanonsekunder fra smoothie krise ...




Godt smakte det i alle fall - mums. 

Senere på kvelden fant vi ut av vi ville ha litt kake. Vidar tilbyr seg faktisk å hente den og dele opp stykker til oss begge - noe jeg SELVSAGT takker ja til. Nok en gang ber jeg ham posere for et fantastisk mestringsbilde - og du ser vel kanskje hva som skjer ... 

 


Heldigvis ble den også denne gangen reddet i siste sekund. 

Nok en vanlig dag med øyne og ører på stilk i en verden full av blyantstreker man kan snuble i ... og mat som nesten (og ofte mer enn nesten) havner et sted det ikke skal være ... 
 

 

Vil du følge oss videre så finner du også bloggen på facebook. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #rehabilitering #ergoterapi #håndtrening #trening #oppskrift #smoothie #helse #mat #mestring #skogsbær #avokado #suflør #klareselv #seier #kake #søl #utfordringer #livetvårt

En helt vanlig lørdag ... toppen på lykke ...

Lørdag og dagen har gått unna før vi nesten rakk å se den begynne - og for en gangs skyld har det føltes som en helt normal lørdag. 

Jeg har kaipitulert i forsøket på å gjenvinne hagen etter at den mer eller mindre har lagt brakk siden Vidar ble syk. Nå har jeg skaffet meg hjelp og i dag dukket det opp en mann med maskiner og pågangsmot - vidunderlig. Hagen har blitt helt overtatt av bringebær som vokser mellom to og tre meter til værs og skygger for all kveldssol - i tillegg er krattet et fantastisk tilholdssted for myggen. Selv er jeg hyperallergisk mot myggstikk og derfor DIGGER myggen meg. Jeg var så heldig å dra til syden sammen med ei venninne en gang og vi lå på samme rom - og i samme seng. Likevel dro hun hjem med 5 myggstikk og jeg med 98. SÅ nå er jeg veldig glad for å bli kvitt all kvisten langs gjerdet. Og så får vi så fin og god utsikt :) Han er ikke ferdig ennå, så jeg skal skrive mer om det senere og legge ved før og etterbilder :) 

Deretter dukket ei venninne opp med en "liten" lånehund - om det kan kalles lite når det veier 40 kg. Fin er den i alle fall og for oss som er hundemennesker så kjenner vi på lysten til å skaffe oss en hund igjen. MEN ... det blir ikke før Vidar kan støvsuge ALLE hundehår på egenhånd. Kos med hund i huset noen timer er det uansett. 

Deretter ble det en tur på Rema for å bunkre matlageret for neste uke. På vei hjem måtte jeg stoppe bilen et øyeblikk fordi radioen plutselig ikke fungerte - Vidar hadde trykket på "alle" knappene og så var vi gått fra dab til fm. Plutselig dukker det ei dame opp fra venstre og stuper inn i baksetet - "kjør meg til toget!!" peser hun og peker febrilsk mot stasjonen. Vi ble ganske paff, men togstasjonen var bare 200 meter borte i gaten så vi kjørte henne. Deretter stupte hun ut og løp mot stasjonen. Igjen satt vi begge og lurte på hva som hadde hendt - hvor kom hun fra og hva var greia med å måtte bli kjørt 200 meter??? Vi får bare håpe at vi gjorde en god gjerning og ikke at vi var medhjelper til et ran ... haha ...

I kveld har det blitt pølser til middag og så har vi gått tur langs hovedveien her. Vidar har hatt lyst til å gå der i lang tid, men jeg har holdt igjen - det er så mye trafikk og så smalt at vi ikke kan gå to i bredden når to biler passerer hverandre. Bratt er det også utfor kantene. MEN han ville så da tok vi en tur i dag. Tror han syntes det var gøy å gå på gamle veier igjen - for han har ikke gått denne ruta siden han ble syk. Selv har han ønsket å gå opp bakken litt lengre borte, men jeg har forsøkt å forklare ham at den er for langt unna - noe han hardnakket har benektet. Selvsagt skulle han opp brattbakken.Turen ble fin og det var lite trafikk - men vi kom aldri frem til brattbakken. Vidar kunne fortelle at han faktisk ikke husket hvordan veien gikk og at han forsto at han trodde bakken var nærmere huset enn den faktisk var. Vi finner stadig ut hvor mye som har gått på tverke i den hjernen hans. Man skulle tro at han visste avstanden -. siden vi kan både se veien og bakken fra huset vårt. 

Det ble litt over en km i dag - og så håper vi at det blir hundre meter mer i morgen :) 

Med ønske om en flott søndag til dere alle. 

 

Bloggen finnes også på facebook. 

 

#LHL #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #goggen #utpåtur #rema #pårørende #vårihagen #risensnauzer #sammen #livet #helse #reabilitering #blogg #familie #heltvanliglørdag

Jeg trengte noen å snakke med ...

Den var en oktoberkveld i 2015 - 5 måneder etter at Vidar hadde fått hjerneblødningen. Han var under utredning for en hormonell diagnose og måtte tas av alle blodtrykksmedisiner sakte, men sikkert, over flere uker/måneder for å kunne få en diagnose - og forhåpentligvis riktig behandling. Resultatet var selvsagt at blodtrykket ble skyhøyt. Faren for nye blødninger var stor og vi levde i et vakum av frykt, håp og et konstant mantra på innsiden "vær så snill la dette gå bra". Denne kvelden skulle jeg komme til å møte "aleneheten" og sorgen så sterkt at jeg måtte lete etter noen utenfor meg selv for å holde meg oppe. Bildet jeg tok av meg selv den natten viser med all tydelighet hvor langt nede jeg var - og det får meg til å gråte hver gang jeg ser på det. 


Her tilbragte vi de fleste helger hele oktober og november 2015 - et rom i mottakelsen med flotte taburetter til Pårørende. Sitt på den i 7 timer du!
 

Vidar hadde siden slutten av juli vært innlagt ved Ottestad Rehablitering ved Stange - og når blodtrykket ble alt for ille ble han stadig sendt akutt ned til Hamar sykehus. Sånn var det denne kvelden også. Jeg husker ikke hvor høyt blodtrykket var, men det måtte være minimum 200/120 for en sykehus innleggelse. Jeg hadde tilbragt hele dagen sammen med ham i mottakelsen hvor de forsøkte å roe blodtrykket med medisiner som ikke ville forkludre videre utredning av sykdomsbildet - en vanskelig oppgave siden han i hovedsak bare responderte på steroider. Jeg satt på krakken i et hjørne og gnudde med tærne i gulvbelegget, mens Vidar dormet i senga ved siden av. Klokka tikket på veggen og måleapparater pep om hverandre - time etter time etter time. Vidar fikk et par tørre brødskiver underveis, jeg spiste lommerusk og luftboller siden jeg har cøliaki og sykehuses kiosk var stengt. Først ved 23 tiden fikk han en seng på en avdeling - 4 mannsrom - og jeg måtte dra. Vi hadde blitt transportert ned til sykehuset med ambulanse så jeg ante ikke hvor jeg var i byen i det jeg ble loset ut gjennom en bakgang ved legevakten.


Jeg ante ikke en gang om jeg gikk riktig vei ...

Bakdøren klappet igjen bak meg - og så sto jeg der i en trykkende stillhet - i en by jeg aldri noen sinne hadde vært - og skulle finne veien tilbake til Stange. Inne på sykehuset lå Vidar og jeg visste ikke om de ville klare å stabilisere ham. Det er ikke langt fra Hamar til Stange, men når du ikke er kjent er det meste langt. Jeg begynte å vandre gatelangs i tørt og kaldt høstvær. Alle gater var helt stille og mørke, og jeg møtte ingen. Det eneste jeg hørte var mine egne skritt i det jeg gikk nedover den folketomme gaten - og lyden fra en og annen fest i det fjerne - mennesker som hadde gode stunder, latter og skrål. Jeg hadde bare lyst til å sette meg ned og ule som en ulv - eller krype sammen som en bylt i en bakgård og gråte meg i søvn. Selv i dag - halvannet år etter denne natten - kjenner jeg at tårene spretter i øyekroken med tanke på hvordan jeg hadde det akkurat da. Fullstendig alene - i hele verden! Så inderlig sliten, sulten, trøtt - og så uendelig redd for at jeg skulle miste Vidar. Jeg hadde ikke spist på minst 12 timer og alt var stengt. Jeg knipset noen bilder underveis og når jeg ser på bildene i dag så ser jeg ei som er 30 år eldre og hvor øynene bare lyser av sorg og fortvilelse. Dette var et absolutt lavpunkt for meg på denne reisen gjennom Vidars hjerneslag. Jeg hadde et så desperat behov for å bli trøstet, tatt vare på - matet med skje, strøket over håret og bare bli holdt rundt. Men jeg var helt og holdent alene, det var natt - og jeg visste ikke en gang hvor jeg kunne få meg noe mat eller finne en taxi tilbake til Stange hvor bobilen stod - faktisk så viste jeg ikke om jeg i det hele tatt hadde penger på visakortet til å betale en drosje. 


Fremdeles helt alene ...


Jeg forsøkte å smile tappert til kameraet der jeg gikk ....

Så jeg postet et veldig vågalt innlegg (syntes jeg selv da) på en gruppe for pårørende på facebook - og sa det som det var - at NÅ føler jeg meg helt alene. Gruppen hadde jeg blitt medlem i etter at Vidar fikk hjerneblødningen. Dette er en gruppe for pårørende for slagrammede - et sted å søke trøst, informasjon og fellesskap. Denne kvelden behøvde jeg helt desperat at noen så meg - for akkurat da var jeg ikke noe annet en sorg og smerte - og jeg holdt det nesten ikke ut. Responsen var umiddelbar fra de andre i gruppen. Og jeg husker ennå alle hjertene som kom opp i feeden, at jeg fikk virtuelle klemmer og meldinger som sa; "hadde jeg vært i nærheten så skulle du fått mat hos meg og blitt tatt litt vare på". Jeg var fremdeles alene - men på ingen måte ensom.

Jeg har vært veldig aktiv i denne gruppen etterpå også, men jeg har aldri sagt hvor viktig den gruppen var for meg denne kvelden. For der og da hadde jeg absolutt ingen. Takk alle sammen som var der for meg den natten - og i alle dager, netter, uker og måneder som har gått siden. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle  ha klart meg gjennom dette uten denne gruppen. For sannheten er at INGEN andre enn andre pårørende til slagrammede kan noen gang forstå hvor altoppslukende, ensomt og vondt det er å være vitne til sin kjærestes hjerneslag - og så leve med frykten for nye slag eller utfordrende skader i måneder og år etterpå. 


Bildet jeg aldri viste til noen - fordi det var det ekte bildet fra denne natten - ei veldig sliten, redd og ensom jente/dame - jeg husker jeg forsøkte å smile, men fikk det ikke til. 

Å ha noen å snakke med kan bety alt. Denne gruppen slipper ikke slagrammede inn - nettopp fordi vi som er pårørende skal kunne få lufte de ting som er vanskelige for oss - uten at den det gjelder behøver å få vite det som sies. Det er jo ikke sånn at ting er så hemmelige, men det er godt å kunne lufte tanker og følelser akkurat når de er der uten å måtte forsvare seg selv eller være redd for å såre noen. Og det gjør godt å høre at andre har hatt det på samme måten. Noen ganger er det både ren terapi og livreddende å ha disse menneskene i livet sitt. 

Jeg har i ettertid fått lov å møte noen av disse menneskene i virkeligheten og det har vært minst like hyggelig. Vi føler jo at vi kjenner hverandre etter at vi har øst ut alt vi tenker på og opplever i flere år. På godt og vondt kjenner vi hverandre, gråter med hverandre og står på sidelinjene og heier når noen forteller om fremskritt og mestring. Jeg har brukt mye tid med å tenke på andres utfordringer - og det har vært godt. For det er godt å vite at man ikke er alene i noe som kan være så altomfattende ensomt. 

Takk alle sammen for at dere er så flotte mennesker som dere er - jeg kaller dere ikke superhelter for å smiske - for meg ER dere propp fulle av superkrefter alle sammen. Dere står i det vanskelige gjennom tykt og tynt - og har i tillegg tid og omsorg for andre i samme situasjon - trøster og deler viktig informasjon med hverandre. 

Jeg er så glad for at jeg hadde denne gruppen denne natten - dere bar meg fra Hamar og frem til bobilen på Stange denne natten, i fellesskap. Jeg føler meg velsignet som har dere - alle sammen <3 Tusen takk <3

 

Er du pårørende til en som har hatt hjerneslag og behøver noen å snakke med så finner du gruppen her.

Jeg håper jeg en dag kan være der for noen slik dere har vært der for meg <3

 

 

Bloggen min finner du også på facebook. 

 

 

#LHL #LFS #NFS #pårørende #samhold #hjerneslag #hjerneblødning #trøst #omsorg #ensom #ensomhet #alene #snakke #fellesskap #bidra #forståelse #natt #sykehus #blodtrykk #hamar #stange

Hvordan går det ... egentlig??

Ja det lurer jeg også på ...

Jeg har sagt det før at jeg snart har glemt hvem vi var før alt skjedde - før Vidar fikk hjerneblødning i en alder av 51 år - 6 mnd etter at vi ble kjærester. I dag er livet vårt i ferd med å stable seg på beina etter 2 år i noe som ikke kan kalles annet enn en krise. Jeg priser meg lykkelig for staheten vi begge har - og for galgenhumoren som har vært med på reisen hele tiden. At vi kan le av det hele har reddet oss mang en gang - garantert. 

Så ... da jeg våknet i dag morges og tittet på meg selv i speilet får jeg en aha opplevelse. HVORDAN går det egentlig her i heimen?? Joda får jeg si, det humper og går. Vi kommer aldri til enden av oppgavene og vi har alltid et element av langvarig kaos i ett eller flere rom. Da jeg tittet meg selv i speilet i dag tidlig så går det opp for meg at det ikke bare er kaos på innsiden av hodet - men på utsiden også. 

Mens jeg dusjer setter jeg Vidar i sving med en liten bistandsoppgave - han skal koke egg til meg. Dette er noe han har mestret en god stund, men som jeg skulle komme til å oppdage, så var noe av lærdommen gått i glemmeboka. Stolt kommer han inn og forteller at vannet nå koker og at eggene har fått hull i enden og kan begynne å koke. Klokka er stilt inn og vi kan bare vente de 8 minuttene på at frokosten min er klar. Luksus :) Det begynner å hjelpe nå når han kan gjøre ting for meg av og til - og ikke bare omvendt. 

8 minutter senere har håret mitt gått fra vannrett til loddrett igjen og jeg tusler ut på kjøkkenet for å hente eggene som nå er ferdige. Synet som møtte meg forklarte med all tydelighet at noe hadde gått galt. Til frokost fikk jeg to halve egg som hadde blitt hullet ut i feil ende - resten av eggene fløt rundt i kokevannet. Midt i det hele kommer drosjen som skal hente Vidar til trening, vi kysser, vi klemmer og vi sier hade bra. Deretter begynner jeg å varme litt mandelmelk og skal lage meg litt enkel og lavkarbo kakao til de to halve eggene mine. 5 minutter senere ser jeg Vidar sitte i drosjen, fremdeles utenfor huset. Hva i alle dager skjer? Hvorfor har de ikke dratt? Jeg stikker hodet nysgjerrig ut døra og glor - og hører mandelmelkkakaoen koke over på kjøkkenet. Like etter kommer Vidar inn igjen fordi drosjesjåføren hadde sette feil på klokka og oppdaget at han ikke hadde tid til å ta denne turen til Kongsvinger likevel. Ny drosje var bestilt og Vidar sitter så ved vinduet, fullt påkledd og med veska rundt halsen. Jeg venter sammen med ham og i mellomtiden tørker kakaoen godt inn i komfyrtoppen og de halve eggene blir kalde. 

Om litt kommer det en ny drosje og vi går gjennom farvel ritualet på nytt. Selv dumper jeg ned i sofaen, galfler i meg den halvparten som er igjen av egg og kakao og slenger beina på stuebordet med et sukk. Joda her går det vel egentlig helt greit ...! 


Det er godt vi er flinke til å le av oss selv - ellers hadde det blitt mye klunder :) 

 

Bloggen finner du og kan følge på facebook - her
 

#LHL #LFS #NFS #hjernslag #hjerneblødning #pårørende #galgenhumor #koktegg #hårsåte #redhead #kaos #samliv #hverdag #hverdagenhjemme #livet #oss #sammen #kjærester #blogg #familie #psykologi #rehabilitering #hukommelse #trening #mestring #sånngårnodagan

Hverdagssalat og lange skygger ...

Der kom hverdagen og innhentet oss med et brak. Vidar har vært i full gang med både ergoterapi og fysioterapi i dag og det førte til at han sovnet godt og grundig i stolen sin før klokka var 13 i dag. Det tar på kreftene å være på toppidrettsnivå. Det er det de kaller det ekspertene - å trene slik man gjør etter et hjerneslag er helt på høyde med toppidrett. 


Langbeinte og lekre har vi blitt i løpet av påska :)

Jeg var oppe sammen med ham allerede klokka 7 siden han i dag ikke klarte å slå av vekkerklokka. De kognitive utfordringene hans har merkelige uttrykksformer og han fortsatte å dundre på knappen til cpapp maskinen til tross for at jeg - med etterhvert skingrende stemme - forsøkte å fortelle ham at vekkerklokken står 10 cm lenger til høyre. Klokka peip, han dundret og dro i slanger og begynte å bli ganske forstyrret - jeg skreik. Riktig god morgen sier jeg bare. 

Siden Vidar nå snart skal til Sunnaas igjen så er det "milliarder" med ting som må ordnes. Jeg skal skaffe meg hjelp til å få kjørt ham utover et par av ukene slik at jeg kan få litt svært etterlengtet hvile. Siden han bare skal være der tre dager noen av ukene så blir det lite hvile på meg om jeg skal kjøre frem og tilbake to av de tre dagene. Det ser ut som om det ordner seg. I tillegg skal alt organiseres og koordineres med både logoped, ergoterapeut og fysioterapeut slik at han får de timene han kan der de dagene han er hjemme i mai. Og for å gjøre det helt komplett så har vi ennå ikke fått vite om han kan komme kvelden før eller samme dag de ukene han skal være der ute - så nå sitter alle andre instanser på vent og kan ikke planlegge så mye ennå. I tillegg skal både han og jeg presse inn en legetime hver før 1. mai. Det er mange tannhjul som skal fungere sammen her. Med andre ord så har hele formiddagen min gått med til telefoner, smser, mailer og enda noen telefoner. I tillegg er det jo opp til meg å organisere de oppgavene som ergoterapeuten skal holde på med sammen med Vidar - og der må jeg vri de små grå for å stadig finne på nye oppgaver som han kan ha nytte av. 

Dagens ergo oppgave ble å lage en salat til middag. Der er det mange komponenter å holde orden på. Både å finne frem utstyr, skjære, raspe, åpne pakker med bønner og feta og så rydde pent opp igjen. Det gikk kjempefint og jeg fikk 30 minutter for meg selv med nettbrettet i sengen mens de jobbet på kjøkkenet. Døra var ikke før slått i bak ergoterapeuten før jeg hørte Vidar i trappen - på vei opp for å hente meg. Det er jo fantastisk at han har så lyst til å være sammen med meg. Likevel gleder jeg meg litt til å få noen dager helt uforstyrret. Jeg må innrømme at jeg måtte le litt når jeg tittet ned i salaten - som var himmelsk god - og fant enden på guleroten på toppen. Til salaten ble det stekt lårfilet av kylling - og bernaise. MUMS!! Heretter er Vidar salatmester :)

Mot kvelden gjorde vi et forsøk på en gåtur, men måtte gi oss etter 400 meter. Det sier jeg ikke noe på siden han har trenet mye før i dag. En liten tur ble det uansett og det er vi kjempefornøyd med. Deretter dro vi hjem og ødela slankekuren med mammas delfiakake - som viser seg å fint kunne spises rett fra frysere - med fingrene - i store mengder. Det eneste som ligner på slankt her nå for tiden - er skyggene våre.

Ha en flott torsdag alle sammen :)

 

Har du lyst har du lov - til å følge oss på facebook:) 

 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #youtube #blogg #vlogg #hjernen #psykologi #helse #hjernehelse #afasi #apraksi #lammelser #trening #rehabilitering #pårørende #nevergiveup #mestring #motivasjon #inspirasjon #familie #sammen #kjærester #samliv 

 

Vi slapp med skrekken ...

Den aller første tanken min var "nå dør han". Jeg gikk umiddelbart inn i panikkmodus og det skulle ta en halvtime før jeg sluttet å skjelve. Bildet vi tok senere på dagen viser lite av dramatikken som oppsto bare et par timer tidligere. 

Vi sitter og spiser middag - sommerkoteletter og kokt blomkål - og plutselig begynner Vidar å hoste. Det gjør han ofte når han spiser siden halsen hans har fått juling på innsiden og han har både arr og antagelig også nerver som er ekstra følsomme i halsen. Da Vidar fikk hjerneblødning ble han lagt i kunstig koma og intubert. Den første uken lå han med respiratorslangen gjennom munnen og når han skulle inn i oppvåkningsfasen så ble det utført en trakeostomi - lagt en slange gjennom et hull i halsen. Både den første intuberingen og trakeostomien ble traumatiske og legen fortalte at det hadde store problemer med å få det til - større enn forventet faktisk. Resultatet er at han i dag har en god del ubehag i halsen.

Så sånn umiddelbart tenker jeg ikke over det når han begynner å hoste litt - eller setter ting lett fast i halsen. I dag var det annerledes. Han hoster et par ganger og så hører jeg at han ikke klarer å trekke luft inn for å få hostet. Panikken slår ut umiddelbart og jeg hadde tusen tanker i hodet på samme tid. Hvordan skulle jeg få tak i hjelp? Skulle jeg utløse alarmen? Den tar jo evigheter å få svar på - tror jeg?? Jeg kan jo ikke ringe samtidig som jeg driver med heimlich manøveren. Før jeg var klar over hva jeg gjorde sto jeg bak ham og slo av full kraft med knyttneven i ryggen hans - bang - bang - bang!!! ... og så kom biten opp. 

Hendene mine skalv sånn at kniven og gaffelen klirret der jeg forsøkte å spise resten av maten min. Pulsen slo i ørene - og jeg forstår hvor nært opp under huden panikken min faktisk ligger. Frykten for at det skal hende noe med Vidar er ikke bare noe jeg bærer med meg - den ligger der inne som ei spent musefelle - smock - klar til å slå til med full kraft. Et ubehagelig møte med min egen ryggmargsrefleks - på godt og vondt. Og et ubehagelig møte med noen veldig mørke tanker som dessverre følger meg hele tiden. Vi har fått lære hvor ekstremt raskt det snur og hvor sårbart livet er - det hele kan være over i løpet av et tiendedels sekund. Jeg må innrømme at jeg er fryktelig, fryktelig redd for å miste ham og at det vi har vært gjennom har impregnert meg med en frykt som faktisk er ubeskrivelig ...

Heldigvis gikk dette helt fint og vi slapp med skrekken. Vi feiret den vidunderlige kvelden med å gå en hele 45 minutters tur langs Tangen. Nydelig vær, nydelig natur og både Hestehov og fuglesangen var en fryd på veien. Vidar går som en helt, men ble sliten. Vi satt i 5 minutter på en benk på halvveien, men likevel subber foten tydelig på veien tilbake. Formen er likevel mye bedre enn den var i fjor sommer da han helt sluttet å snakke når han hadde gått en halv km - da var blikket stivt rettet mot målet og svetten sto i panna. Nå subber han, men praten går fremdeles. Disse turene våre gir virkelig resultater. 

Her kan du se Vidar slik han var 20. Juli 2015. Dette var den dagen han kom til Ottestad Rehabilitering. Der ble han kjørt inn i høy rullestol med nakkestøtte - og 3 timer senere er stolen borte og Vidar går. Et STORT øyeblikk etter at vi har måttet vente i 5 uker på sykehjemmets demens avdeling. 

Her kan du se en snutt fra dagens gåtur - dette er noe helt annet :)

 

For deg som er ny leser så kan du følge bloggen på facebook her. 

STOLT er et for lite ord. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #respirator #trakeostomi #intubering #frykt #redd #skrekk #gåtur #helse #psykologi #sykepleie #ottestad #rehabilitering #trening #mestring #stolt

Påskekoma, thai-massasje og flytetank ...

Det har vært en lang vei å gå, men nå ser det endelig ut som om min kjære samboer forstår at jeg begynner å bli desperat sliten. Etter at han fikk hjerneblødningen har det vært vanskelig for ham å sette seg inn i andres behov og i tillegg har det vært vanskelig for ham å huske hva som blir sagt. Jeg har i lang tid forsøkt å nå gjennom for å få ham til å forstå at jeg behøver hvile, uten helt å få til en konsekvent endring - han har nemlig vært ekspert på å vekke meg umiddelbart i det jeg sovner. I mitt stille sinn har jeg drømt om late dager ved havet, 9 timers sammenhengende søvn, stillhet, spa og ferdig servert mat - en dag må det vel bli rom for meg??

Han er på ingen måte vanskelig med vilje. Han forstår det bare ikke helt. Jeg har jo hatt den nye ladestasjonen min på verandaen - som jeg dedikerte et innlegg til for en tid siden. Den kan du lese om her.   Men med det været vi har hatt i påsken så har det ikke vært aktuelt å bruke uteplassen - det har snødd sidelengs det meste av påsken og det var lite fristende å være ute. 

Men takket være det dårlige været så har påsken vært i hvilens tegn. Jeg har loffet rundt i pysh og tøfler det meste av tiden og lagt som en skinnfell og snorket på sofaen så godt som hver eneste dag. Vidar har latt meg både sove og hvile - og vært en drøm av en samboer. Endelig! Her har det ikke blitt pyntet med annet enn noen billige påskeliljer og vi har spist middag kl 20 om kvelden, drukket vin og spist sushi. Vi har nok snudd døgnet litt på hodet så her har morgenen begynt i halv tolv tiden om formiddagen. Jeg er som regel oppe lenge før Vidar og har hatt stor glede av noen timer alene på sofaen med pc og litt skriving, og så har jeg tatt søvnen igjen med en 3 timers dupp på sofaen senere på dagen. 


 

Dette har rett og slett blitt akkurat en slik påske en utslitt pårørende hadde bruk for - siden det bare er hvile jeg ønsker meg for tiden. I tillegg bikket jeg over i 50 årene på skjærtorsdag og var så heldig å bli overdrysset med massasjer, spa opphold - og nå skal jeg endelig få forsøke flytetank. DET gleder jeg meg enormt til - det er en tank hvor man flyter i salt, kroppstemperert vann. Gleder meg noe helt sykt til å forsøke det siden jeg allerede har et lidenskapelig forhold til å flyte i havet og opplever at det gir en stor avspennende effekt :) Denne opplevelsen har jeg siklet på lenge. Jeg lover å fortelle mer når jeg har forsøkt det. Vi er så heldige at Vidar har fått en plass på Sunnaas igjen i mai og derfor skal han være borte store deler av måneden. Noe sier meg at jeg skal fylle tiden han er borte med selvpleie i stor stil - DET skal bli fantastisk :) 


Gleder meg som en unge til både flytetanken og thai massasje.

Det er ingen hemmelighet at kroppen har sagt stopp det siste halvåret og at jeg nå er ganske rock bottom - jeg håper at mai måned skal gi meg noen pusterom og at jeg kan gjenvinne noe av mitt gode, gamle, energiske selv. Påsken har i alle fall gitt meg et godt grunnlag til å finne mer energi til litt selvpleie - takket være veldig gode og omtenksomme gaver fra mine kjære:) Jeg gleder meg vilt. 

Selvsagt finnes også bloggen på facebook og du er velkommen til å følge den om du vil. Den finner du her. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #påske #hvile #avspenning #ro #massasje #thaimassasje #flyttank #psykologi #helse #mindfullness #energi #blogg #familie #samliv #kjærester #tidformeg #egentid 

Frykten som blindpassasjer ...

Det er ikke lett å skulle lære alt på nytt som voksen. Etter at Vidar fikk hjerneblødning i en alder av 51 år så handler livet i hovedsak om trening og om å lære ting på nytt - og for hvert eneste nye skritt har frykten gått ved vår side - det aller meste har vært ukomfortabelt å håndtere i begynnelsen.

 

Den første tiden var det fokus på å lære å spise selv, stå, gå, bruke armen og å kle på seg og vaske seg selv. Det tok i hovedsak det meste av det første året. I dag er alle disse tingene noe han styrer med forholdsvis letthet. Ja det blir litt ekstra søl både på klær, på badet og rundt matbordet - og det er noen par med sokker som har gått i søpla fordi de er for trange og vanskelige å dra på. Det hender også at han må ha litt hjelp med finpussen etter barberingen, men tiden med fjorten kuttsår hver morgen er over.

Å klare selv er EN ting, men å klare selv med den svake høyre hånden er noe helt annet. Vidar har vært en ekspert i å kompensere og bruker nå venstre hånden til det meste. Den første tiden truet jeg med å sette polvott på den friske hånden for å få ham til å bruke den svake - for ellers ville han jo ikke få styrken tilbake. Likevel forstår jeg at det er en STOR terskel å ta barberhøvelen i høyre hånd og sette den mot ansiktet. Faren for at han da kutter seg er rimelig stor. Det samme er det med den varme kaffekoppen eller kniven han skal kutte grønnsaker med. 

Det er nok ikke mer enn et par måneder siden jeg måtte til med frivillig tvang for å få ham til å forsøke seg på å kutte grønnsaker for første gang. DET var skikkelig skummelt. Kniven var vanskelig å holde rett og han var livredd for å kutte fingrene av. Jeg forsto raskt at å be ham dele en hel sellerirot kanskje ikke var noen god idé - men jeg nektet å gi opp. Da fikk vi heller starte med noe som var enklere - jeg kuttet i staver - han kuttet i biter. 

Det er så lett å tenke at jeg skal gjøre det selv - det går så mye raskere da! Ikke ligger halvparten utover gulvet heller. Men jeg har faktisk ikke lyst til å gjøre ALT for ham resten av livet - ja tenk SÅ egoistisk er jeg. Jeg har bare to valg - å være sammen med ham - eller ikke. Velger jeg det siste er jo det meste løst - med unntak av hjertesorgen og det moralske spørsmålet som følger i kjølevannet av å gå fra en som er så hjelpeløs. Velger jeg det første så har jeg igjen TO valg. Enten gjør jeg alt for ham og lar han være så frisk eller dårlig som helsenorge kan gjøre ham gjennom sin bistand  - eller så er det alle kluter til og forsøke å gjøre ham så frisk som mulig selv også. Alle valg koster - jeg vinner lite - annet enn mannen i mitt liv - noe som er mer enn nok for meg. 

Med det inviterte jeg frykten inn i livet mitt. Frykten for å feile, frykten for å jobbe som et dyr i måneder og år uten gevinst - frykten for å miste ham om noen måneder eller år i et nytt slag til tross for at han har blitt bedre, eller enda verre, frykten for å få ham på bena igjen og så måtte starte helt på nytt om det kommer en ny hjerneblødning. Har jeg overskudd og energi til dette? Tørr jeg ta sjansen? Jeg vet ikke hvor langt energien min rekker - men jeg har tatt sjansen. Jeg har også bestemt meg for at frykten i seg selv - ikke eier sannheten om hvordan utløpet blir. Den kan få sitte der innerst i sjelen og fortelle både meg og Vidar hva den vil. Faktisk så tror jeg det er slik at i det frykten gir seg til kjenne - så er det en pekepinne på at HER er det potensiale for endring og trening. Så takk Frykten for at den viser oss veien gjennom omvendt psykologi. 

Det innebærer min fulle tilstedeværelse i de fleste små ting og å la ham få prøve selv. I går sto det ovnsbakte grønnsaker på menyen og Vidar måtte kutte grønnsaker på lik linje med meg. Vil du ha mat - må du jobbe - sorry, men sånn er det her. Jeg er på ingen måte noen slavedriver, han gjør så mye som han orker. Men jeg vil ikke ha noe av at han sitter foran tven mens jeg er husslave og servicepersonell. DA er jeg heller rehabilierings assistent. 

Kniven er skarp, høyrehånden både svak og ustabil - og han kjenner ikke at kniven ligger i hånden pga svært nedsatt sensibilitet. Da er det lov å være litt redd. Ikke fritt for at jeg er litt redd jeg heller. Men så tenker jeg som så da. Hva om dette var mitt barn? Ville jeg ikke latt barnet forsøke dette selv? Selvsagt ville jeg det! Så hvorfor skal ikke Vidar forsøke?? Det er helt lov å være redd - men vi skal ikke la frykten hindre oss i å prøve. 

Vi fortsetter å kjøre på - og det tar faktisk ikke så veldig mye mer tid. Det det koster for meg er tilstedeværelsen og følelsen av å utsette noe jeg kunne gjort raskere selv - men dette tar faktisk bare 5 minutter. Vidar skrellet gulerøttene mens jeg skar de andre grønnsakene og så lot jeg ham skjære gulrot helt til slutt - en hyggelig stund sammen på kjøkkenet tross alt. Du kan selv ta en titt på videoen og se hvordan det gikk med grønnsakene OG fingrene til Vidar i går. Videoen finner du ved å klikke her. 

Vi ønsker dere alle en riktig god siste påskedag :)

 

Bloggen finner du også på facebook. 

 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #apraksi #sensibilitetstap #rehabilitering #øve #trene #mestre #frykt #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #duogjeg #blogg #helse #sykepleie #trening #hjerne #hjernehelse #kognisjon #samliv #psykologi #seier #grønnsaker #skarpkniv #omvendtpsykologi

Vi har et budskap ...gi aldri opp ... det nytter!

Da har vi tatt bloggen til et nytt nivå - vi har bestemt oss for å presentere vårt eget livs mirakel i full offentlighet. 

Et av målene med bloggen har hele tiden vært å dele av våre erfaringer - både som pårørende og som slagrammet. Mitt viktigste verktøy på denne reisen har vært mobiltelefonen. ALT har blitt dokumentert både i bilder og video. Da det hele startet var det mest fordi jeg ville at Vidar skulle kunne få se sin egen reise etter hjerneslaget - for han husket ikke fra dag til dag - eller fra minutt til minutt den første tiden. De første bildene jeg tok var nok mest for min egen del - for jeg var redd han skulle dø fra meg. Men det aller første bildet jeg tok på Vidars oppfordring var faktisk like etter at han ble tatt ut av respirator - og i mangel av et speil så ble det tatt et bilde. Han ville se hvordan han så ut - jeg vet faktisk ikke om han en gang kjente sitt eget utseende. Men han studerte bildet vel og lenge og virket fornøyd med det han så.

Etter en tid forsto vi også at Vidar ikke hadde noen minner om hvordan han var og fungerte før slaget og at han faktisk ikke hadde noen referansepunkt i forhold til sin egen fremgang. Han følte at han sto på stedet hvil - mens vi rundt ham så en enorm fremgang. Det var da den store videosamlingen begynte å bygge seg opp. Jeg filmet ham i alle tenkelige situasjoner og plukket frem gamle filmer så snart han selv følte at ting gikk litt trått. "Se her Vidar, dette er bare en måned siden, se for en fremgang du har hatt!" Og det fungerte. Heldigvis har Vidar lite motstand både i forhold til å bli filmet og i forhold til å publisere det offentlig - ellers hadde det aldri blitt noen blogg. Og kanskje heller ikke like god motivasjon uten denne videodagboken. Jeg skriver ikke dette bare for å publisere egne videoer, men også for å fortelle andre om hvilket godt verktøy dette kan være i forhold til å spare på minner og vise fremgang. Noen ganger er livet så tøft at det er vanskelig å sette ord på ting. Bilder har da vært min kilde til å huske hva som skjedde og så kan vi jobbe med materialet senere. Jeg vet det er tøft å ta bilder av mennesker i en sårbar fase - men spør om det er greit og pass på personvernet dersom de ønsker å holde dette privat. 

Nå har vi altså valgt å opprette egen kanal på youtube - og målet med kanalen er å vise både fremgangen og hvordan Vidar jobber i hverdagen for å mestre livet igjen. Det er små, små skritt om gangen - og ting går ikke like raskt fremover lenger som det gjorde den første tiden. Nå handler det mer om langvarig og målrettet arbeid. Jeg finner lite om dette på nettet så derfor tenker jeg at markedet er der - det sitter antagelig flere hundre tusen mennesker som er pårørende til et eller flere mennesker med ervervet hjerneskade etter slag eller ulykke. Erfaringsmessig så opplever vi å ha stort utbytte av å møte andre og høre deres historier - men ikke alle kommer seg ut eller bor i et område hvor de kan møte andre likesinnede. Derfor ønsker vi nå å dele mer enn vi allerede gjør. Selv tror jeg at mange vil kunne ha nytte av både å lese og se hva vi driver med. Det er i alle fall det vi får høre i alle de fantastiske tilbakemeldingene på bloggen. Vi er kanskje ikke så flinke til å lage gode videoer ennå, men vi deler det vi har og så får det bli som det blir. Vi blir nok flinkere til dette også etterhvert. 

Det er skummelt å gå så offentlig ut og jeg er sikker på at mange kan ha motforestillinger ang dette. Men vi føler at å informere og dele dette er viktigere enn noe annet - det er dette vi brenner for, begge to. Ingen ting blir publisert uten full støtte og enighet fra Vidar og dette prosjektet er noe vi jobber med i fellesskap. Vidar viser aldri noe han ikke vil vise. 

I går la jeg ut en innlegg med en filmsnutt av Vidar som, gjennom treningsplanen sin, vasker et vindu.

I dag har jeg lagt ut en eldre video som viser hvor lite håndkontroll Vidar hadde ca 2 mnd etter slaget. Den kan du se her.

For den som er ekstra oppmerksom vil dere også kunne høre at språket er en god del mer utfordrende enn i dag selv om han tilsynelatende snakker godt. Det var enklere med smalltalk enn når det skulle gis viktig informasjon eller svare på spørsmål. På den tiden dette ble filmet var språket faktisk et stort hinder. 

Målet vårt er nå å legge ved en video i de fleste blogginnleggene - og det er en stor motivasjonsfaktor for Vidar :)

Fremgangen har vært enorm og er både vårt eget mirakel og et resultat av beinhardt arbeid. Vi håper at andre kan la seg motivere og inspirere av de små snuttene våre. De er vårt vitnesbyrd om at det ER mulig. Det er lov å være sliten, det er lov å være trist - men vi gir aldri opp.

 

Bloggen har egen facebook side - den finner du her - følg oss gjerne :) 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #youtube #blogg #vlogg #hjernen #psykologi #helse #hjernehelse #afasi #apraksi #lammelser #trening #rehabilitering #pårørende #nevergiveup #mestring #motivasjon #inspirasjon #familie #sammen #kjærester #samliv 

Youtube here we come ... og vindusvask ...

Da har vi løst utfordringen med video på bloggen. Jeg må innrømme at jeg føler meg både gammel og litt dum når jeg ikke får til teknikken. Men med litt tankearbeid og googling så slo det meg at jeg kanskje kunne løse det med en youtube kanal. 

SÅ - altså - NÅ er vi faktisk på youtube med egen kanal - dritskummelt! Og hva skal vi med den? Jo det har jo slått meg at det er mange som sitter rundt om og lurer på hvordan og hva de skal gjøre i hverdagen for å trene og selv være delaktig i rehabiliteringen etter et hjerneslag. Planen vår er å legge ut små videosnutter av det vi driver med i hverdagen i håp om å vise andre at det ikke behøver å være hverken vitenskaplig eller vanskelig å finne på oppgaver som styrker muskler, motorikk og kognisjon. Her er det bare å hoppe i det om man har lyst til å forsøke noe. 

Vi er hverken fysioterapeuter eller ergoterapeuter - men jeg er ganske så sikker på at det vi gjør fungerer. Det handler om å få lov til å forsøke det meste og jobbe med hele kroppen og hele hodet. Vi er alltid åpne for nye innspill og forsøker hele tiden å utvide repertoaret vårt. Vi håper at det kan være til inspirasjon for andre - både slagrammede og pårørende. 

Vi har garantert mye å lære ennå når det kommer til filming - men vi starter med det vi har og det vi kan. Foreløpig filmer jeg med min iphone og håper det blir godt nok :) 

Her er vi ute på ukjent farevann - så vi trenger vel alle de lykkeønskninger vi kan få :)

Siden det ikke er noen form for trening i påsken har Vidar fått med seg et treningsprogram fra fysioterapeuten. Gårsdagens oppgave var å pusse et vindu. Det gav mange utfordringer. Hvilket vaskemiddel, hvor finne det, bøtte eller skål, varmt eller kaldt vann, hvilken klut og hvor finner jeg klut?? Her måtte det tenkes mye. Med unntak av flasken med eddik så fant han alt selv - og eddiken hadde jeg satt på feil sted så det var i grunn min feil. Jeg må minne ham på at han må bruke den svake armen, men jeg synes det absolutt gikk bra til å være første gang. Vinduet ble skinnende rent :) 

Her kommer altså vårt aller første forsøk på en youtube video!

God påske fra Vidar og Ann Solfrid :) 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #blogg #pårørende #trening #helse #psykologi #rehabilitering #bevegelse #aktivitet #hjernen 

Et skritt inn i nye utfordringer ...

Med våren kommer nye muligheter og vi har tatt gåtreningen til Vidar ut i naturen. Etter at han fikk hjerneblødning for snart to år siden har han ikke vært i skogen.

Men nå var tiden inne. Jeg hadde sett meg ut en liten skogssti som virket både bred og flat så dette skulle gå bra.

Det skulle vise seg å være både bratt og smalt, i følge Vidar. Dette var virkelig en utfordring for ham. Balansen er helt forferdelig dårlig så dette er skikkelig jobbing - både mentalt og fysisk. Forståelig nok så er han redd for å falle.

Det ble en kort og strabasiøs tur. Vi gikk kanskje 50 meter inn i skogen og måtte hvile to ganger på turen. Hvile var heller ingen enkel sak for "stumpen" til Vidar har fått sterke likhetstrekk med Prinsessen på Erten - og ALT var vondt å sitte på.

Uansett så syntes han det var herlig å endelig være i naturen - og han behøver uten tvil treningen.

En liten videosnutt fra turen finner du herVidars Første Skogstur

Alt i alt en vellykket første skogstur - så dette skal vi gjøre mer av :)

Jeg har bygd meg ladestasjon ...

Endelig må jeg bare si - er våren her. Nå gleder jeg meg som en unge over fuglekvitter og vårtegn i hagen og naturen rundt meg. Ekstra deilig er våren for da har ikke mygg og andre ufyselige insekter inntatt uteplassen ennå - og for ei som er litt over normalt allergisk mot myggstikk så nyter jeg utelivet uten myggnetting akkurat nå. 


Ganske kult under myggnettingen også - men foreløpig nyter jeg livet uten telt :)

Denne våren går jeg i møte med litt mindre energi enn det som jeg normalt ville hatt i bagasjen. Det har vært en tøff vinter både med min og Vidars helse, men vi øyner lys i tunnelen. Dere som har fulgt bloggen har sikkert fått med dere at det males og ordnes ute på verandaen for tiden. Det er ikke så store endringene, men med mitt energinivå så tar dette tid. Det males en halv kvadratmeter om gangen - her er det hverken sjauing eller våronn - men et lite vårrentdrypp som sakte, men sikkert, leder til en brukbar uteplass og hage. Jeg gjør ikke mer enn jeg må og hviler når kroppen bestemmer seg for det. 

Siden jeg kjøpte dette huset for 11-12 år siden har jeg drømt om en vindstille og deilig uteplass hvor jeg kunne lese bøker, bare ligge, sole meg eller sove litt etter middag. Det er mange grunner til at det ikke har skjedd ennå, men akkurat som nå så har det dryppet i riktig retning hele tiden - et skritt om gangen. Men nå er jeg der. Etter at vi fikk satt opp en levegg med vinduer i i fjor så har vi endelig en god og vindstille krok ute. Nå har jeg gått til innkjøp av en gammel, brukt seng og har latt meg inspirere av romantiske bilder på blogger og pinterest. Lite romantikk ennå siden det hverken er planter eller vasket rent. Men senga står på plass. Resten drypper på plass i løpet av våren. 

De siste dagne har jeg vært ennå mer sliten enn på lenge og i går kapitulerte jeg og gav klar beskjed til samboer Vidar at NÅ skulle jeg har fred og ro - jeg skal sove på verandaen - ikke forstyrr! Etter at han fikk hjerneblødning har det vært vanskelig for meg å finne hvilepauser i løpet av dagen siden han ikke liker å være uten meg - noe som i og for seg er både fint og romantisk. Likevel er det viktig for meg å hvile når jeg trenger det, så lenge jeg trenger det og uten å bli vekket fordi han kommer haltende med sko og skinne over knirkende gulvplanker inn på soverommet. Sover jeg på sofaen så tar det sjelden mer enn et par minutter før han vekker meg med en kommentar om at fjernkontrollen ikke fungerer eller noe - eller for den saks skyld begynner å sukke høylytt over min utestengelse. NÅ skulle jeg derimot forsøke meg på utesoving. Han kunne kose seg foran tven og jeg skulle ta en dupp ute i frisk luft bare noen meter unna ham. 


NÅ er livet ganske ålreit altså ... 

Og det funket!! Oh salige jubel! Jeg laget meg et reir av puter og juksepelspledd, tok sats og stupte inn med hodet først - og sovnet som en stein. Tre timer senere våknet jeg av regnet som trippet på taket over meg og Dompapen som plystret melankolsk i matfatet 2 meter unna. Vidar kunne fortelle at han hadde tittet ut verandadøren et par ganger og sett at jeg sov - helt uten å vekke meg. Så nå har jeg altså fått meg ladestasjon her utenfor hushjørnet og kommer til å ligge til lading der hver eneste dag fremover. I går kveld kunne jeg nesten ikke vente med å komme meg i seng for at det kunne bli en ny dag - og jeg kunne stå opp - for å gå ut og legge meg ... 


Planen funket - heldige meg <3
 

Dette kommer bare til å bli DIGG ... og snart er det tid for en formiddagsdupp ...

Her i blogggen handler det mye om livet vårt etter at min samboer Vidar fikk hjerneblødning - og litt om andre ting. Om du vil følge oss på veien kan du også finne oss på facebook. 

 

 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #fatigue #neglekt #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #apraksi #samliv #kjærester #livet #familie #blogg #sove #hvile #utslitt #utbrent #utmattelse #energi #lade #lading #helse #hjernen #hjernehelse #psykologi #sykepleie #omsorg #friskfaktor #tilbaketillivet #duogjeg

Brune bananer og instagram misunnelse ...

Halvannet døgn i Bergen har helt og holdent tatt knekken på meg - selv om det var det beste jeg har gjort på 2 år. Både lørdag og søndag har vært en endeløs gjesp og jeg har vært så uendelig, ufattelig trøtt. Inne i hodet mitt har jeg en stemme som forteller meg at jeg ikke kan sove etter kl 18 om kvelden - for da ødelegger jeg for nattesøvnen og stemmen har sikkert rett - meeeeen. 

Når dagen gryr så våkner jeg med en oppgaveliste i hodet - det er tusen ting som skulle vært gjort. En ting er å komme seg gjennom det helt dagligdagse slik som å vaske klær og lage mat. Men så er det alt dette som er ekstra - som at veggen vi satte opp på verandaen i fjor ennå ikke var malt. Jeg bare måtte til pers. Likeså var det å få bort ullsofaen vi/jeg satt i der ute i hele fjor sommer. Den SER fin ut der den står - men stikker og klør som ei maurtue. Jeg orker ikke en sommer til i den. At jeg er trøtt og sliten får kanskje bare være. Om vi skal få noen gode dager i sola på verandaen så MÅ jeg ta et tak selv. 

Ullsofaen hadde jeg håpet at Vidar, samboer med hjerneslag, skulle klare å hjelpe meg å bære bort. DET kunne jeg bare drite i. Etter et fortvilt forsøk på å gi den bort på nettet og via bekjente måtte jeg bare innse at den måtte jeg slepe vekk selv. Den gikk i flipp flopp over plenen så bein og puter skvatt - og ligger nå i forholdsvis stabilt sideleie og suger regn på plenen bak huset. Ute av syne - ute av sinn. Deretter var det å få skrudd sammen senga jeg har kjøpt brukt for en tohundrelapp - den skal bli vår nye verandasofa. DER glimret Vidar til og etter et par feilskjær så viste deg seg at han kunne både holde og skru. Faktisk så endte det hele opp med en liten feiring - vi hadde skrudd sammen vårt første møbel - I FELLESSKAP - for første gang siden han fikk hjerneslaget. Det er seier!! Det gjør så utrolig godt å se at han får det til - og det gjør minst like godt å kjenne at jeg ikke må gjøre absolutt alt alene. 

Veggen ble også malt - men da satt Vidar godt plantet i stole foran tven - han var sliten. Det var jeg også - så jeg inviterte ham ikke med til å male denne gangen. Det koster meg sikkert 20 ganger mer å ha ham med i oppgavene enn å gjøre dem selv. Vanligvis tar jeg meg tid til å la ham prøve seg - men ikke denne helgen. Jeg ville bare bli ferdig. Jeg ble NESTEN ferdig - den øverste lista skal få stå på vent til en annen dag. Plattingen må spyles - og dominoeffekten av oppgaver bare baller på seg. Vannslangen er lekk og må kappes, munnstykket som sitter i krana har falt av så det må skriftes og så må jeg skjøte på to slangen for å nå rundt den nye veggen på verandaen - da må jeg på butikken og kjøpe nye skjøtestykker - og antagelig en ny slange også. Sofabordet må også males og har i vinter blitt brukt som offentlig toalett for kjøttmeisen jeg så ivrig har foret. 

Det er mandag morgen - og jeg er oppe - men ikke våken. Det suser som et sentralvarmeannlegg i ørene og jeg kjenner hjernegrøten spre seg som ei tåke mellom hjernecellene. Å være sliten er liksom ikke helt legalt det. Det er liksom min egen feil at jeg er sliten - jeg må bare lære meg å ta det med ro. For å være helt ærlig så ville det å ta det mer med ro føre til at noen hadde gitt meg diagnosen - "ingen boevne". Jeg kjemper for å holde tritt med oppvasken (som egentlig er Vidars oppgave), klesvasken og regningsbunken. Jeg burde ha fått gjort så mye mer enn jeg gjør - og vet så alt for godt om ALT som ligger ugjort. jeg burde, burde, burde og burde. Jeg får kommentarer på at bilen er skitten, at jeg kanskje burde tatt en dusj og at søppelhaugen i hjørnet av tomta bare vokser og vokser. Mens jeg sitter og skriver roper Vidar på Mutter'n oppe fra loftet - og det er meg han mener - det er bare afasien som krøller det til. Telefonen hans ringer og han klarer ikke å finne den der den ligger i lomma hans mellom skittentøyet på gulvet i garderoben. 

Alle andre drar på påskeferie, går turer og koser seg sammen med vin og god mat. Kan gå og reise hvor de vil og har hus og hjem som er noenlunde i orden. Her flyter stuebordet av gårsdagens tallerkener og tre dager post og aviser. Mayonespakken ligger likeså gul og inntørket midt på bordet og ei jeg kjenner postet akkurat et vidunderlig flott bilde av hjemmet sitt på instagram som fikk meg til å grine av misunnelse. Midt på badegulvet ligger de skitne klærne til Vidar, som fikk en dusj i går i motsetning til meg, og venter på at jeg skal komme og fjerne dem, vaske dem, tørke, brette og legge dem på plass i hylla hans. Jeg er sliten, misunnelig på alle andre og like feit som før jeg startet på slanker'n for snart 3 mnd siden. Jeg tror hver eneste kveld at i morgen skal det bli bedre - men ender opp med at dagen føles som om den er to timer lang og alt jeg gjør er å lage mat, bistå Vidar i sine ting og lage mat igjen - og så er dagen over. Like fortvilt legger jeg meg hver kveld og tenker på turen jeg hadde lyst til å gå eller boka jeg ville lese ... Og berget av oppgaver fortsetter å vokse ... mens jeg griner i skjul ... men jeg burde vel bare tatt meg sammen ... 

... nå har jeg også gått fra å være kjæreste til mutter'n ... JIPPY - NOT!!!


Viskelær epler og brune bananer med flytende innhold - bare å forsyne seg ...


Påskepynten er satt frem ... 


I posen VAR det gammel laks som skulle i søpla - Vidars jobb mens jeg var på tur - den ble mat for nabokatten, mus, grevling og rev. Posen ligger fremdeles på trappa - tom! Hva som er i den blå gryta tørr ingen av oss sjekke ...


Midt på kjøkkenbordet ligger dette - fordi Vidar glemte å ta blodtrykksmedisinen sin i går morges ...


Vi går ikke noen steder før du flytter oss selv ... 


Vidar har gravd frem et hjørne på bordet slik at han kan få stablet inn frokosten sin ...


Undertegnede i kjent amøbepositur på den nye verandasofasenga ... og veggen bak er nymalt ... 

 

Jeg prøver igjen i morgen ....

 

Vil du følge bloggen på facebook så finner du den her. 

 

 

 

#LHL #LFS #afasi #sliten #pårørende #diy #veranda #seng #rot #oppgaver #hjerneslag #hjerneblødning #utbrent #familie #samliv #omsorg #blogg #kjærester #livet #sammen #psykologi #bananer #blodtrykk #grevling #oppvask #amøbe #felleskap
 

 

Må ha det ... bare må ha det ....

At det skulle være mulig å bli hekta på noe så sunt da ...?!

Men nå har det seg slik at jeg har lest og hørt om dette i lang tid, men ikke helt tatt sjansen på å lage det selv. DETTE hørtes bare for nazisunt ut. Men så skulle jeg ut og reise og tenkte at jeg i det miste kunne forsøke å spise litt sunt der det var mulig. Og DER rett foran nesa mi - ved gaten på Gardermoen innland - sto den altså og fristet. Jamie Olivers Deli het stedet og jeg må innrømme at navnet ikke ble oppdager før på turen hjem - da var jeg derimot veldig interessert i å vite hvor jeg hadde fått kjøpt dette fantastisk gode. 

Og hva var det jeg kjøpte? Jo, jeg kjøpte - for 60 norske kroner - et plastbeger med grønnkål chips. EN bit og jeg var besatt! La meg bare med en gang få argumentere for at jeg på ingen måte er en salatelsker som nå skal overbevise deg og alle dine like om å spise mer grønt. Jeg elsker derimot baconsvor og sørlandschips og får vel aldri noen sinne nok av salt lakris. Så at jeg nå skriver et blogginnlegg om GRØNNKÅL - det sier bare noe om at dette faktisk kan være verdt å prøve. 



Uansett så finner jeg ikke grønnkålchips her jeg bor - så da var det bare én mulighet - eller to, når jeg tenker meg om. Skaffe seg en flybillett - eller lage det selv. Jeg gikk for å lage det selv. Jeg er ikke den som følger oppskrifter slavisk - og derfor er jeg kanskje også flinkere til å lage middag enn bakverk. Jeg googlet litt og fant frem til en oppskrift jeg syntes samsvarte med det som sto på Jamie Olivers embalasje - og så satte jeg igang. 

Jeg fikk bare tak i ferdig kuttet - på Rema - så jeg gikk for den. Deretter tok jeg en pakke med cashewnøtter (med salt og det hele) og kjørte sammen med litt vann i en blender. Tilsatte bare litt vann om gangen til jeg hadde en tykk grøt. Tilsatte litt mer salt og litt pepper - og en halv dæsj med sitron. Deretter blandet jeg salaten og halvparten av grøten sammen i en bolle - passet på å sørge for å fordele massen godt på alle blad. Dette var faktisk ikke vanskelig i det hele tatt. Jeg brukte en pakke pr runde i ovnen og en halv pakke cashewnøtter til hver pakke grønnkål. Deretter fordelte jeg bladene utover et bakepapir på plate og satte det i ovnen. Jeg satte ei tresleiv i døra så den sto litt åpen og satte varmluften på 100 grader. Etter 20 minutter tittet jeg innom og rørte litt forsiktig rundt. Etter 40 minutter var alle mine knusk tørre og sprø og fine, men det kan være lurt å sjekke jevnlig etter 20 minutter. 

Min ble akkurat like god som den til 60 kr - og jeg fikk sikkert 10 ganger så mye for samme prisen. 

 

Oppskriften er altså som følger. 

En pakke grønnkål - kuttet - ca 1 liter. 

1/2 pk cachewnøtter

ca 1 dl vann - eller så mye du føler du behøver for å få en god grøt. 

salt

pepper

litt sitronsaft

Bland grøten og bladene godt og stek på 100 grader, varmluft, i 20 - 40 minutter. Sett ovnsdøren på gløtt så fukten kommer ut. 

Oppbevares tørt

 

Vidar, samboer, var ikke helt enig med meg om at dette smakte digg - heldigvis - for da får jeg alt alene. Jeg føler faktisk at jeg kan erstatte dette med mye av alt dette usunne jeg har stappet i meg i helgene. Så grønt kan være skjønt - bare så du vet :) 

Lykke til om du tar sjansen på å prøve ... jeg angrer i alle fall ikke. 

 

Jeg skriver ikke bare om mat og slanking, tvert om så skriver jeg minst om det - men om du vil kan du følge bloggen min på facebook

 

#lavkarbo #grønnkål #grønnkålchips #snadder #blogg #vitaminer #mineraler #supergrønnsak #vitamink #protein #karbohydrater #suntoggodt #salat #snacks #lavkarbosnacks #cashewnøtter #oppskrift #tørke #tørketmat #hjemmelaget #homemade #diy #helse #slanking #vekt #vektnedgang #vektreduksjon #friskliv #godtforkroppen

Tur på blå resept for en frynsete sjel ...

Jeg har vært så full av bekymring og uro at jeg ikke lenger visste hvordan det var å være uten ...

I det jeg satte meg i bilen torsdag morgen og dro i retning av Gardermoen må jeg innrømme at jeg hadde litt mer enn normalt høy puls. Jeg skulle dra til Bergen og være borte et helt døgn - ikke fordi jeg måtte - fordi jeg ville. Men vil og vil Fru Blom - akkurat i det bilen passerte Årnesbrua så hadde jeg mest lyst til å snu og dra hjem igjen. Men flybilletten lå i veska og i Bergen var det noen som ventet ...

Vidar lå og sov da jeg dro og vi hadde en avtale om at jeg skulle si skikkelig hade til ham før jeg dro. Selvsagt slo "Søvnmonsteret" til, slik det har pleid å gjøre i tiden etter at han fikk hjerneslag. Øynene var åpne og han snakket i vei, det som kom ut av munnen hans var derimot helt uforståelig. Snøvling og uforståelig tale er jo ett av tegnene til hjerneslag og jeg var på ingen måte forberedt på å reise fra ham før jeg fikk han våken nok til at han gjenvant kontroll over språket sitt. Man vet jo aldri - og jeg ville sjekke om alt var som det skulle før jeg dro. Så jeg rufset litt ekstra godt i ham og forlangte den vanlige testsetningen fra ham. "Vidar!!! Si "jeg vil ha ei brødskive med leverpostei"". Vidar kjempet seg ut av søvnen og forlangte ei brødskive med leverpostei, lagde trutmunn og fikk et kyss. Krisen var avblåst og jeg kunne dra på Pårørendefritur. Likevel gnagde det litt ekstra i magen da jeg kjørte over kommunegrensa og inn mot flyplassen. 


Lykke når Jamie Oliver's Deli selger dette ved gaten - jeg digger!
 

Jeg har ikke vært i Bergen på 32 år - så det var på høy tid. Flytruren gikk fint og jeg fant lett frem til både bussen og hotellet. Likeså min nye Pårørendebekjent Birgitt fra Ålesund. Merkelige greier at Vidars hjerneslag skulle føre meg tilbake til et mennesker som har vokst opp ikke mindre enn et par kilometer fra mitt barndomshjem. Livet er forunderlig, men den siste tiden har vi møtt så utrolig mye flotte mennesker og dem hadde vi aldri møtt hadde det ikke vært for Vidars hjerneblødning. Nettopp derfor er jeg i Bergen - en samling for pårørende etter hjerneslag. 

Jeg kjeder meg sjelden alene - så litt galskap i eget selskap er HELT naturlig ...


Er lov til å være glad for dette altså ... En helt natt helt for meg selv <3


Å møte andre pårørende har for meg blitt noe av det viktigste jeg gjør. Det gir meg noe som ingen psykolog, lege eller medisiner, for den saks skyld, kan gi meg. Da er jeg sammen med mennesker hvor jeg ikke lenger behøver å forsvare livet mitt - de forstår. Selv om andre mennesker rundt meg sier de forstår, så gjør de ikke det. Jeg opplever at det i grunn bare er andre pårørende som helt og holdent forstår. Sammen med dem behøver jeg ikke gjøre annet enn å fortelle. Alt av forklaringer, forsvar og frustrasjon er borte. Vi er bare en gruppe mennesker som forteller, lytter - og forstår. Vi blir sett, vi blir hørt og livene våre blir anerkjent for det de er. Vi møtes ikke for å velte oss i elendigheten. Vi møtes for å kunne se inn i et, eller ti, andre par med øyne - og for å kunne oppleve å bli speilet i noe gjenkjennede langt der inne. Ord er faktisk ikke nødvendige - vi bare vet hvordan det ER. 

Det er så inderlig mye terapi i slike møter for meg. Det frigjør meg fra et ekstra stress jeg lever med i hverdagen - stresset av å være en alien i et normalt samfunn. Det frigjør meg fra stresset over å måtte forsvare mine følelser, min manglende energi, eller for at kroppen og hodet som ikke lenger fungerer som før. For EN ting er at livet mitt som pårørende er stressende og bratt pga Vidars hjerneblødning - en helt annen ting er å skulle leve med dette i ensomhet uten å bli forstått eller få det jeg behøver fra de rundt meg. ELLER at man faktisk ikke har så mange rundt seg som kan bidra i det hele tatt. Selvsagt har jeg også mye godt i livet mitt og mennesker som bidrar - all ære til dem. Likevel er det en motstand der som tapper meg for krefter. 

Det ble et døgn med mye gode samtaler, latter og interessant lærdom, deilig mat og gleden av å ha et helt og rent rom for meg selv. Jeg veltet meg på tvers i den hotell senga og livet var slett ikke så verst :) Jeg hadde i tillegg lagt hjemreisen til å sent på kvelden som mulig - litt måtte jeg jo få sett av byen før jeg dro. 

Om ettermiddagen tok jeg en herlig gåtur rund i Bergen og det kom ikke så mye som en dråpe regn. Jeg fikk tatt sånn ca 130 bilder - alle selfies - sånn er det å være på "ferie" alene. Må jo vise at jeg har vært der. Jeg storkoset meg der jeg labbet rundt på Bryggen og snuste inn luften av tjære og plank - ei lukt som minner meg så inderlig om hjembyen og barndommen min. Den lukta hadde jeg kjøpt om den kunne selges på boks. Fisketorget holdt jeg på å overse helt og bare snublet helt tilfeldig inn - så mye visste jeg - flaut. Men når jeg først var der ble det ennå noen selfies og siden jeg allerede hadde fått i meg noe jeg ikke tålte på hotellet - av mat - så tok jeg sats og bestilte meg en glutenbefengt Fish & chips og skylte den ned med vin. Oh Lykke!! At jeg nå sitter og skriver med magen i kryssvinkel pga smerter får bare være - der og da var dette så bra som det kunne bli. Jeg er veldig glad for at jeg i noen år har reist på ferie alene - for jeg har virkelig lært meg kunsten å kose meg på tur alene. Jeg hadde det SÅ digg. 

 

Bryggen OG meg foreviget sammen - må jo vise at jeg faktisk var der :)


PÅ bryggen - Bergen havn i det tiendedels sekundet jeg hadde sol. 
 

Fisketorget toppen på lykke for en fiskeelsker. Skulle gjerne kjøpt myyye med hjem. 

 


Jeg bare MÅTTE - fikk svi for det dagen etter - men DETTE smakte godt nok til å tåle skaden det gjorde. 
 

Turen hjem gikk knirkefritt og på flybussen ut til Flesland gikk det opp for meg at jeg ikke hadde sendt Vidar så mye som en eneste tanke på hele dagen. JEG hadde kost meg! Ikke har jeg dårlig samvittighet for det heller - jeg grisegleda meg til å komme hjem - jeg ville ikke på noen måte bort fra ham. Det jeg ville og som jeg fikk var et pusterom, felleskap med andre i samme situasjon, frihet, nye opplevelser og et øyeblikk av mental ro. For første gang på TO år har jeg ikke bekymret meg for ham - DET er ubetalelig. 

Vidar som hadde tatt så fint farvel med meg hadde våknet et par timer etter at jeg dro - uten noen som helst minner av min sorti - så jeg kunne ha spart meg for farvelsermonien ... hehehe ...

Tusen takk til alle jeg møtte - og til LHL som dekket hele reisen og oppholdet - jeg mener det når jeg sier at jeg ikke spanderer vin på andre enn de jeg har planer om å møte igjen :) Gleder meg til neste anledning for et slikt møte. Selv tror jeg at leger må begynne å sende sånne folk som meg - ja alle mine like - litt oftere ut på tur - så kommer vi oss snart tilbake til både helse og jobb ...

Dette var ren medisin :)

 

 

Bloggen kan du også følge på facebook om du vil :)

 

#LHL #LFS #pårørende #hjerneslag #hjerneblødning #samliv #familie #helse #samhold #fellesskap #reise #bergen #flesland #gardermoen #norwegian #psykologi #hjernehelse #hjernen #fisketorget #hotellørnen #scandicørnen #bryggen #fish&chips #rødvin #reisealene #norge #lykke 

Potetmel, slanking og lavkarbo livsstil ...

Man lærer så mye rart om mat og kosthold for tiden. Noen vil ha fett - og andre ikke. Noen sverger til Stevia og andre til kokosblomst sukker. Andre igjen vil ha Sukrin eller fibersirup og atter andre får spader om du er så vennlig at du deler en oppskrift om fettkaffe med en enkelt Sukett i. Og for ALL del ikke kall det Fettkaffe om du skulle like å ha et egg i den - DA er det nemlig en Egglatte. Og skal det egentlig være økologisk Cocosa i den eller er det nok med smør? Meierismør, lettsmør eller melkefritt smør? Og hva med MCT ??? Det skal være glutenfritt, melkefritt, økologisk, lavkarbo, ekstrem lavkarbo, lav fodmap, sukkerfritt OG søtningsfritt ... Phju - jeg blir helt svimmel jeg. Det er så mye meninger og diskusjoner om dette at det kan være helt umulig å velge en retning innen kosthold noen ganger. Men nå har jeg altså blitt potetmelvann frelst - og tror nå at det skal hjelpe meg å gå ned i vekt. La meg begynne med å fortelle litt om bakgrunnen for at jeg mener det. 

I havet av slankeråd og kostholdstips har jeg valgt å bruke den gode gamle (og i grunn alt for lite anerkjente) metoden - nemlig Gjør Det Som Føles Rett For Deg Metoden fra nå kalt GDSFRFD Metoden. For å finne frem til den er det bare å prøve og feile - prøve igjen og kanskje også feile noen ganger til. En klok mann postet på Instagram følgende ord: "Feiling er veien til Suksess" - og DET tror jeg på. Prøve og feile og finne din vei etterhvert. 

Selv har jeg levd på et moderat lavkarbo kosthold i mange år og syntes det fungerte for meg. Jeg tuslet jevnt og trutt ned i vekt og opplevde å ha en god livsstil fremfor å være på diett - dette kunne jeg glatt gjøre resten av livet. Jeg var aldri på jakt etter en diett, jeg ville ha en livslang kostholdsendring. Ikke var jeg sulten og ikke hadde jeg sug etter godteri og sukker - og slik levde jeg i flere år og hadde det som plommen i egget. Men så dukket kjærligheten opp i en mann som hadde de samme intensjonene for livet som meg, aktivitet og et godt kosthold. Det varte i 6 mnd og så ble han alvorlig syk pga en hjerneblødning. I det øyeblikket raknet hele kostholdsplanen min med et brak. Jeg ble kastet inn i en 7 mnd lang reise mellom de fleste sykehus og institusjoner på indre østland og var både i sjokk, panikk og i stor sorg over det som hadde skjedd. Jeg sluttet å sove og tilbragte nettene med ostepopp, sjokomelk og cider - i håp om å bli så mett og passe sløv at jeg fikk noen minutter desperat behøvd hvile. Vidar fikk hjerneblødning 17. mai 2015 og 7 mnd senere veide jeg 25 kg mer. 

Disse 25 kg sitter som støpt på kroppen min og i løpet av 2016 utviklet jeg også en kraftig betennelse i magen. HVA skulle jeg gjøre?? Vel for det første måtte jeg ut av jobb en periode - NÅ må det handle om meg. Deretter var det å tømme alle gamle matlagre i huset og få inn de gode matvarene igjen og finne overskudd til å komme igang med mitt tidligere kosthold. Operasjon Ego ble etablert med brask og bram og det ble et blogginnlegg som fikk tidenes seertall her hos meg.



 

Men ... det gikk ikke som planlagt. 5 uker senere var jeg like feit og motivasjonen var dalende. HVORFOR virket dette ikke like bra som forrige gang jeg startet på dette kostholdet? Jeg spiste akkurat samme maten og fulgte kostplanen som fremdeles hang på innsiden av kjøkkenskapet fra sist. Magen var i fullstendig opprør og jeg som tidligere hadde konstant diaré pga betennelsen i tarmen gikk nå over til å være fullstendig forstoppet - og magen blåste opp til "straks føde trillinger" størrelse. Alt føltes vondt og jeg begynte rett og slett å bli redd for å spise. Jeg googlet og jeg stilte spørsmål på nettsteder. Stort sett fikk jeg svar om å spise "bedre" og å ikke gi opp, kaste badevekten og begynne å måle meg med målebånd. Men ærlig talt - selv om jeg forstår at kroppen kan endre seg uten at det vises på vekten så blir jeg ikke slank samtidig som jeg veier 40 kg for mye - minst. Tvert om så ble buksene trangere og trangere etterhvert som jeg fikk større og større mage. Jeg må også skyte inn at jeg i den perioden testet ut en del nye ting blant annet Fettkaffe og Egglatte - og falt helt og holdent for Egglatten DET var godsaker det. Dessverre ville ikke magen min ha de rå eggene så foreløpig har jeg kuttet de ut mens jeg venter på at magen skal bli bedre. 

Så snublet jeg over et innlegg på facebook hvor det ble nevnt potetmel og resistente karbohydrater. Det fanget interessen min og jeg begynte å lese meg opp. Kort fortalt så tas ikke resistente karbohydrater opp i tynntarmen, men føres videre til tykktarmen hvor de blir til mat for de gode bakteriene der. Et kosthold uten noe særlig karbohydrater kan føre til for lite "mat" til disse gode tarmbakteriene som skal holde tarmen frisk og fin. Jeg tok kroken, søkket og sena - denne kjøper jeg! For meg ble det med ett helt soleklart hva som kan ha skjedd med tarmen min og hvorfor jeg har slitt sånn de siste månedene. Så jeg bestemte meg for å prøve. Begynte forsiktig med bare en liten skje om dagen og økte så opp til halvannen spiseskje i KALD vann to ganger for dag. Det tok ikke mer enn en uke før magen min begynte å fungere mer normalt. Det sies at det kan ta noen måneder før tarmen er god igjen, men jeg er helt sikker på at jeg nå er på rett vei i alle fall - for noe har skjedd. Jeg tror også at god tarmhelse er viktig for å få en god og riktig vektnedgang og at jeg kanskje nå trenger å bruke tid på å reparere skadene på innsiden før kroppen er villig til å ta tak i vektproblemet. 

Det er selvsagt alt for tidlig å si noe om dette vil fungere over tid for meg eller ikke, men akkurat nå føles det som om jeg om ikke annet er på vei mot bedre tarmhelse - det skal bli spennende å se neste gang jeg skal ta prøver hos legen. Vekten skjer det fremdeles ikke noe med. Vidar, samboeren min, spiser brød og drikker melk, men spiser samme middag som meg. Vi rører ikke sukker og alt av godis er borte - også i helgene. En gang har jeg hatt en liten glipp og det endte med supervond mage bare minutter etter at den første kokosbollen var fortært - aldri mer. Det har hendt at han drikker en øl og at vi spiser sushi en kveld i måneden - ut over det er vi sukkerfrie. Likevel står vekten min bom stille. Jeg må innrømme at jeg synes det er kjipt siden jeg ganske vellykket og raskt gikk ned over 25 kg på 8 mnd på akkurat samme kostholdet for noen år siden - samme kostplan - samme dame - helt forskjellig resultat. 

Jeg velger å fortsette på lavkarbo - en moderat diett og et permanent kosthold - fordi kroppen min HAR det mye bedre. Smerter i ledd og muskler er så godt som borte og jeg føler jeg har mer energi. Selv tror jeg at jeg "lider" av et ukontrollerbart stresset liv og en veldig stresset og sliten tarm. Nå skal jeg forsøke å potetmel kurere meg selv og så håper jeg at vektnedgangen kommer etterhvert. Jeg vet -. uten tvil - at jeg spiser MYE sunnere enn jeg gjorde for 2 mnd siden. 

Vidar derimot, som ikke er på slankeren, har gått ned 4 kg. TAKK for den Karma .... Ikke bare har han gått ned - det er faktisk også veldig synlig at magen hans minker. I mellomtiden sitter jeg her og knasker salat, mandler og drikker potetmelvann og er like feit og stor som jeg var for nesten 2 mnd siden. Men - jeg gir ikke opp. Jeg skal fortsette å skrive jevnlige innlegg om veien min tilbake til meg selv - om å finne igjen sin egen gode helse og en mindre kropp - til tross for at livet har kastet oss noen skikkelige skruballer. Det er ikke alle forunt å få det akkurat slik man vil - men livet er ikke mindre perfekt av den grunn. Det er mye vi kan ønske oss og tenke og fantasere om - men livet er her i dag. Turen vi går i kveld langs elva er ikke bedre om jeg veier 25 kg mindre og armkroken jeg kryper inn i om kvelden er like varm om jeg er stor og rund eller lang og tynn. Og ikke minst - mat er livsstil og ikke straff, trøst eller diett. I mellomtiden skal jeg fortsette å være glad i den jeg er akkurat nå - for hun har vært gjennom skjærsilden og tilbake - og står fanden meg like støtt. Hipp HIpp hurra for henne <3



 

Nå skal jeg gå og drikke litt potetmel - skål. 

 

Bloggen finnes også på facebook og jeg blir glad om du liker og deler. 

 

#LHL #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #slanking #diett #lavkarbo #ketose #fettkaffe #egglatte #potetmel #karbohydrater #proteiner #egg #resistentekarbohydrater #resistent #stivelse #moderat #kosthold #livsstil #livsstilsendring #vektnedgang #vektøking #helse #ibs #fodmap #søtning #operasjonego #seertall #blogg #psykologi #mestring #hjernehelse #fibromylargi #leddsmerter #betennelse #tykktarm #tynntarm #tarmbakterier #smørsyre 

Det STORE steget ... kan være pittelite...

Åhhh disse milepælene er det mange av for tiden - så fantastisk. Selv om jeg må tåle å få finger'n ....

I neste uke er det bursdagen min og selv om jeg har klaget over at Vidar, samboer med hjerneslag, ikke husker datoen - så har han tydeligvis husket at han bør skaffe en gave. 

Den siste uken har han spurt meg sikkert 3 ganger hver dag om hvor mye penger vi har på kontoen og han er tydelig skrekkslagen over at jeg skal bruke opp pengene før han får kommet seg ut på shopping. Planen var at svigermor (min mamma) skulle komme og ta ham med seg ut på shopping en dag slik at han fikk litt bistand. Vidar har ikke vært i butikken alene siden han fikk hjerneslaget for 2 år siden. Ikke har han reist inn til noe sentrum eller shoppingsenter alene heller  - så litt bistand ville være en god idé. 

Men Vidar kom plutselig på andre tanker. Han har tenkt og han har planlagt - og forunderlig nok er han konsekvent og husker dette sterkt og tydelig hele tiden - han har bestemt seg for hva han skal kjøpe - og hvor. Så dermed avlyser Vidar bistansarbeideren og bestemmer seg for å dra ut på shopping helt alene. Jeg kjører han inn til lille Årnes og slipper han ut av bilen og han drar avgårde. Selv er jeg livredd for at han skal surre seg opp i ei rulletrapp og få noen så nært opp i seg bakenfra at de dytter ham overende når han skal gå av - han trenger mye tid for å komme seg ut av rulletrappa. I tillegg er han ikke så flink til å krysse veier og ser ikke alltid godt nok den trafikken som kommer fra høyre - og jeg er selvsagt redd for at han skal tråkke ut i veien foran en bil i fart. 

Men så er det sånn da - at om han skal klare seg selv så må han få prøve selv også. Så jeg sitter pent i bilen og ser ham gå - roper ut av vinduet at han må være forsiktig - men han har koblet ut ørene. Vidar er på tur og han har en plan. Han går målrettet og jeg tror jammen han også går en omvei for å avlede meg der jeg sitter i bilen og ser ham gå.

Jeg øynet selvsagt en mulighet for et blogginnlegg om dette så i det han går ut av bilen så minner jeg ham på at jeg vil ta et bilde og at han må gi meg fingeren (les:tommelen opp). Selvsagt fikk jeg fingeren først ... hahaha ...





Luringen min HA HA HA ... å se ham forsvinne ut av syne var både godt og veldig skummelt. 

15 minutter senere var han tilbake i bilen og veldig fornøyd med det han hadde gjennomført. Åhhh jeg er så stolt over hvert eneste skritt han tar - og ALT han gjør <3 I dag har han tatt noen veldig, veldig viktige skritt - på vei tilbake til sin selvstendighet. Elsker deg kjæresten min <3

 

Bloggen har sin helt egne facebook side her!

 

 

#LHL #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #omsorg #blogg #rehabilitering #mestring #sykepleie #hjernen #trening #helse #shopping #bursdag #gave #fingern #tommelopp #psykologi #milepæl #selvstendighet #selvstendig
 

En XL dag for en XL dame ...

Åh for en dag dette har vært. Endelig fikk jeg en helt alminnelig dag hvor jeg gjorde akkurat det jeg ville. Vel og merke med tilpasninger til samboeren som trenger litt ekstra bistand nå og da siden han har hatt hjerneblødning. 

Torsdag skal jeg til Bergen og være borte et helt døgn - woohee - i tillegg er det liksom atte en bursdag rett rundt hjørnet. Det er vist nok ei som fyller et halvt hundre år eller noe. Uansett - jeg trenge noe nytt. Nå har jeg subbet rundt i de gamle og litt for små klærne mine i snart 2 år og jeg VIL for en gangs skyld så ordentlig ut. Ikke bare ordentlig - men jeg har lyst til å se ut som MEG. Jeg har lyst til å forsøke å finne igjen hun som jeg var så glad i før Vidar ble syk - og se om jeg har et lite snev av det jeg kaller velkledd og kult. 

Så jeg satte nesa mot Jessheim og dro på Shopping. Det ente med to bukser fra Zizzy, to bomberjakker (som var såååå kule), en blondetopp og en blomstrette topp som kan brukes til fint og en cherise strikkejakke. Jeg må innrømme at jeg var litt flau da jeg også dro opp fra handleposen ei veske og et par solbriller - DET trengte jeg strengt tatt ikke - men a girl gotta have what a girl gotta have. Jeg er SÅ fornøyd og for første gang på 2 år gleder jeg meg til å kle på meg nye klær - som jeg føler meg fin i. 

På et innfall snublet jeg innom en neglesalong og kom ut med nye negler også - juuuubel <3







 

Deretter ble det deilig middag i en fei - tro det eller ei - det tok ikke mange minuttene: Cajun kylling på en seng av spinatstuing, fløtegratinerte poteter til Vidar og kokosmelk stuede kidney bønner til meg. Anbefales på det aller sterkeste - superdigg middag og det meste gjør seg selv. Kyllingen ble kjøpt ferdig stekt på Rema. 


 

Etter middag ble det en kjapp runde ut og kjøpe ny segn/sofa til verandaen - hvit smijernsseng. Det har jeg også ønsket meg i flere år og den skal jeg snorke høylytt i om et par måneder - etter middag - godt pakket inn i myggnetting og gjerne med ei lydbok på øret. Den beste middagshvilen ever - er den du tar ute i hagen. GLEDE <3 At senga bare kostet meg 200 kr gjorde absolutt dagen til den beste. Jeg har litt arbeid med å få den satt sammen - men det haster ikke. Jeg må male veggen der den skal stå først og DET er et månedsprosjekt i seg selv. - siden jeg bare maler en halv kvadratmeter om gangen. 


 

NÅ skal vi ut og gå den daglige turen - jeg må jo lufte gubben litt :) 

Kanskje kommer det noen bilder av klærne jeg kjøpte ved en senere anledning :) 

Ha den beste mandagkveld - jeg føler meg i allfla toppers :)

 

Bloggen kan du også følge på facebook om du vil :) 

 

 

 

 

#LHL #LFS #hjerneslag #pårørende #neglelakk #gellack #bomberjakke #seng #spinat #kylling #bønnestuing

Ut på tur og ikke det minste sur - foto bonansa ...

Nå er vi endelig i gang med gåtreningen igjen. Denne vinteren har det stoppet helt opp med å gå sammen med Vidar og jeg har hatt så dårlig samvittighet. Jeg er så redd for at han ikke skal få komme ut og gå nok og særlig etter at han mistet dagplassen på Kongsvinger sykehus i februar så ser jeg at han har blitt dårligere i bena. Det er så viktig med den gåtreningen, det må holdes vedlike hele tiden. Jeg har syntes det har vært vanskelig å komme ut med ham i vinter siden det har vært så utrolig mye is på veiene og nesten ikke noe snø. Et tiltak har det også vært siden helsen min har vært så som så og det liksom var slutt på overskuddet mitt når jeg kom hjem fra jobb. Det har gnaget på innsiden - han MÅ ut og gå for å bli så god i beina som mulig. Og det er bare jeg som kan ta ham med ut. Som alltid - så mye å gjøre - og jeg er bare en liten og ganske sliten samboer. 

MEN nå er vi altså i gang og jeg ser hvordan han blir sterkere for nesten hver gang vi går. Selv vil han veldig gjerne gå langt - hver gang - men vi holder oss fremdeles i nærområdet. Foten blir vond og han begynner ganske snart å slepe på den så det er greit at det er forholdsvis kort vei hjem. Vi venter på at det skal bli litt mindre vått i marka, men vi er nok klare for å begynne å utforske litt mer ulendt terreng om ikke så alt for lenge. DET gleder vi oss til.  

Foreløpig har vi satt som mål og gå den nye elvepromenaden frem og tilbake før vi utvider turområdet vårt - det er vel kanskje så mye som 1,5 - 2 km frem og tilbake ??  




Det er så fantastisk flott så det er en glede å gå der - nydelig solnedgang over elva og vidsyn. Jeg knipser bilder hele tiden, men nå har Vidar begynt å få så pass høy gåhastighet at jeg må løpe etter ham når jeg har stoppet for å ta et bilde. Tidligere var det omvendt - jeg stoppet for å ta bildet og han nådde meg igjen. Det er mest på hastigheten jeg merker fremgangen - ikke så mye på lengden vi går. De siste par gangene vi har vært ute har jeg faktisk kjent at jeg kan GÅ ved siden av ham og ikke "subbesomle". Det er bare så utrolig digg. Nå føler jeg av vi går tur sammen igjen - og ikke at jeg lufter ham. Vi nærmer oss målet og har kanskje 1/4 av veien igjen å mestre. Jeg håper vi er der rundt påsketider. 






 

Det er ikke lange biten. Vi er ikke borte hjemmefra mer enn en liten halvtime og de siste meterne vil han helst holde meg i hånden - da subber foten mer og han er sliten. Likevel er det så MYE mer enn han klarte for et år siden. Målet er at vi skal slippe å bruke taxi når vi skal på ferie til sommeren og at vi kan gå fra hotellet og inn til sentrum for å spise om kveldene - ca 2 km. Hjem kan vi alltids ta en taxi siden det da har vært en lang dag og han er generelt sliten. 

Det er så godt å se at han kommer seg mer og mer tilbake og ligner mer og mer på seg selv igjen. I kveld har han reddet meg fra en "livsfarlig" møll som flagret rundt i stua her - ingen lett oppgave når du ikke er superrask og lett på beina lenger. Han tok den på første forsøk :) 

Nå ser vi frem til massevis av turer og jeg gleder meg så veldig til å kunne være mer ute sammen med kjæresten min. 

Ellers var jeg veldig tidlig oppe i dag og fikk med meg en helt fantastisk stund i hagen med bare fuglesangen og morgentåka som lettet over hagen - slenger med et bilde derfra. Kjenner at det er godt å føle på fotogleden igjen - utover å dokumentere Vidars fremgang. Jippi :) 



 

Bloggen er nå på facebook og den kan du følge her - om du vil :) 

 

 

#LHL #LFS #hjernesalg #hjerneblødning#pårørende #samliv #gåtrening #glomma #mestring #hjernen #helse #utinaturen #kjærester #psykologi #hjernen

Min skinnende Ridder av den runde ost ...

Det virker! Jeg er standhaftig og overbevist om at eksponering for ALT er det som skal til for å få kjæresten min på beina igjen etter hjerneblødningen. I dag fikk jeg ennå en fantastisk fremgang å fortelle om - og dette har vi jobbet lenge for å få til. Kjæresten min skal kunne stå på sine egne mandige bein og vite hva han vil i livet. DET er ingen selvfølge. 

Senest i går satt vi og snakket sammen og jeg stilte ham spørsmålet "Om du kunne dra hvor du ville i verden akkurat nå - penger er ikke noe problem - hvor ville du dra da?". Det blir stille når jeg kommer med slike spørsmål. Vidar klarer ikke velge. Det er to komponenter i dette. Det ene er at han ikke klarer å finne ut hva han har lyst til og det andre er at om han har flere valg så er det vanskelig å velge. Som regel vil han tilbake der vi var sist - det er det eneste stedet han har noen som helst mental link til akkurat nå. Selv om jeg gir ham flere alternativer så er det vanskelig for ham å velge. Det er som om han ikke klarer å velge noe han ikke har opplevd etter slaget. Det er bare de tingene han har oppleve nå de siste to årene som er aktuelle for ham å oppleve igjen - det som er nytt og ukjent har ingen relevans i forhold til hans valg. Sånn har det vært med alt i grunn - klær - reiser - mat - film. Alt er vanskelig å velge. Selv om jeg er opptatt av å spørre ham hva han vil - i alle situasjoner - så har jeg egentlig ikke jobbet mot at han skulle bli bedre å velge. Jeg har bare latt ham få sjansen - gang på gang - og så har det har bare blitt en måte å leve på.

Vidar klarer mer og mer på egen hånd og vi begynner å kjenne på at vi kan klare å leve mer hver for oss. Det er en deilig følelse, men det er sårbart for det meste klarer han ikke alene. Lørdag er Vidar nå nesten alltid ute og spiser frokost med MC gutta på en lokal restaurant og jeg VELTER meg i fred, ro, stillhet og en haug med absolutt ingenting så lenge han er borte. Vi er heldige og har en venn av Vidar som tar på seg å være sjåfør - jeg trenger ikke gjøre noen verdens ting. Sånn var det i dag også - ikke en gang et blogg innlegg ble tastet ned mens han var borte. Jeg og sofaen formet et symbiose - hvor putene sluttet og jeg begynte vet ingen. Jeg hadde planer om å gå en tur, men etter hvert som tiden gikk skjønte jeg at DET ... hahaha ... kunne jeg bare drite i. Så rett før Vidar kom hjem kastet jeg meg over steppkassen med anger og stålmotivasjon til lyden av I'm an albatross - og med mobilen i ei blomsterpotte for å forsterke lyden slik at den dempet pesingen min - her skulle det trimmes. Jeg begynner forsiktig - så jeg brukte ikke hele sangen ...  Et og et halvt minutt ut i sangen pustet jeg som en hval og startet forsvarstalen i hodet mitt - her var det best å stoppe treningen umiddelbart før jeg pådro meg en kneskade. Ja ja jeg fikk om ikke annet høy puls - i morgen drar jeg den ut i hele to minutter. Ingen skal si at jeg ikke strekker grensene. I alle fall gjorde jeg noe godt for meg selv den lille stunden jeg var alene. 

Men tilbake til Vidar, fremgang og eksponering. Det er mye vi må gjøre sammen og som Vidar ikke mestre å ta ansvar for alene ennå. Så når vi dro på butikken i ettermiddag var rollene tilbake til det "vanlige" - jeg hadde handlelisten og han dytter handlevognen rundt. Etter som tiden har gått så har han blitt så pass flink at jeg kan sende ham ut på oppdrag i nærheten av meg. Feks hente gulrot eller brød mens jeg gjør noe annet. Sånn var det også i dag - jeg lette febrilsk etter Salma laksen mens jeg med hodet langt inn i et glasskap ba Vidar om å gå og finne seg et brød. 3 minutter senere og ingen Salma laks så jeg meg rundt etter Vidar. Hvor i helsike var han?? Han går aldri mer enn 5 skritt unna meg, men nå var han sportløst forsvunnet. Øynene mine flakket og lette og må innrømme at jeg kjente stresshormonene sprute ut i kroppen - helt unødvendig selvsagt. For der, på andre siden av kjøledisken, sto Vidar og fylte varer i handlekurven. Han var på shopping og hadde funnet ut at han ville ha noe pålegg og ost. Tuslet rund og kikket - valgte og plukket som om han alltid hadde gjort det slik. Han som ikke kunne velge mellom grønne og røde epler for noen dager siden? Jeg har sagt det flere ganger at med jevne mellomrom kan jeg mer eller mindre HØRE at en jerndør åpnes der oppe i hodet hans og vi får tilbake noe av den gamle Vidar - bare sånn helt plutselig. Akkurat sånn var det i dag også. 

For den som aldri har opplevd det vi har opplevd er det kanskje helt uforståelig at jeg blir euforisk og overlykkelig av å se ham handle et stykke ost. Faktisk så blir han det han også - for han hadde ikke oppdaget at han gjorde noe annerledes. Men når jeg påpeker det så går det opp for ham også - og han er synlig rørt over egen seier og mestring. Jeg sitter igjen med samme følelsen jeg hadde når jeg som 14 åring svermet for trommisen i bandet der han virvlet i gang tidenes trommesolo - fy fader for en mann. Å se denne besluttsomheten i Vidar og at han hadde full kontroll over situasjonen - er noe av det mest mandige og maskuline jeg har sett ham gjøre på to år. Tonight he is going to get lucky ... hehe ... mens jeg visualiserer ham med en pakke Blue Castello ... 

Jeg er på vei til å få mannen i mitt liv tilbake. Skritt for skritt kommer han meg i møte. Jeg skal beundre ham på veien og jeg skal sørge for å fortelle ham hvor flott jeg synes han er - og jeg skal nyte hvert eneste maskuline skritt han tar underveis - Vidar tar manndommen tilbake gjennom både ost, salami og remulade.  



 

For min del blir ost aldri det samme igjen ...  <3

 

Om du vil kan du nå følge bloggen på facebook. 

 

 

#hjerneslag #hjerneblødning #mestring #pårørende #butikk #bluecastello #ost #sexy #maskulin #steppkasse #trening #samliv #kjærester #blogg #helse #hjernen #psykologi #eksponering #fremgang #rehabilitering 

"Fuckit betennelse" og IBS i skjønn forening ...

... det er ikke noe rart jeg må legge meg ned og klage. Selvsagt kommer det aldri beleilig. 

Til tross for at jeg ikke er i form og majorplages av en betennelse i magen hadde vi planlagt å dra til Oslo i går. Vi hadde bestilt hotellrom og skulle forsøke å ha vår første bydag siden Vidar fikk hjerneblødning for snart to år siden. I tillegg skulle vi både på nettverksmøte for unge slagrammede og jeg skulle innom et frokostmøte i dag tidlig - trodde jeg. Vi hadde sett frem til det og skulle spise litt god mat, gå en tur på Aker brygge og bare være kjærester på tur et døgn. 

Det ble selvsagt ikke slik vi hadde tenkt at det skulle bli. Det har vært for mye stress den siste tiden. Etter at vi har vært gjennom Vidars hjerneblødning og alt som kom i kjølevannet av det har jeg brukt opp reservelagrene mine. Du er så sterk, får jeg hele tiden høre. Og ja, jeg er kanskje mentalt sterk som står i dette. Men kroppen finner sin måte å holde meg i ro på når det blir for mye likevel. Hos meg setter deg seg nå i magen ganske umiddelbart når jeg opplever akutt stress. Magen har slått krøll på seg og har vært ekstra kranglevoren det siste halve året. Det hele har endt med en sykmelding og jeg må innrømme at jeg hadde håpet jeg skulle føle meg bedre etter snart to og en halv måned hjemme. I går gikk det hele over styr og jeg endte opp med tidenes verste orangutang mage. Natten har vært søvnløs og jeg følte jeg kunne sprekke hvert øyeblikk - jeg fortsatte å ese opp og lignet etterhvert ganske godt på en paradeballong. 



 

De siste ukene har vi - eller jeg - vært forfulgt av uhell. Det er ikke småting, men store arbeidskrevende oppgaver som baller seg på rundt meg. Først gikk hele stua i knas da ei lampe eksploderte og jeg brukte dagevis på å støvsuge og fjerne glass - det ligger antageligvis glass i kriker og kroker ennå og bare venter på ei naken tå eller hæl å trenge inn i ut mot sommeren. 

Vi var ikke - eller la meg rette på meg selv igjen - JEG var ikke før ferdig med glass kaoset før oppvaskmaskinen streiket. Med alt jeg har å gjøre og med det kostholdet vi har så graver jeg meg ganske langt inn i beholdningen av rene kasseroller, glass, bestikk og tallerkener i løpet av dagen. Det går faktisk en full maskin hver dag. At den slutter å virke er bare helt katastrofe - han jeg bor sammen med er på ingen måte i stand til å bistå meg med oppvask for hånd ennå. Det tok meg et par dager med prøving feiling og demontering av hele den innvendige delen av maskinen - uten å finne noe galt. Likevel forsvant feilen og plutselig var maskinen i gang igjen. Jeg har vel bare en liten djevel som sitter i et hjørne og ler seg halvt ihjel av meg tenker jeg. Det vil liksom ingen ende ta av slike oppgaver her i huset. 

Det er ikke det at jeg er hjelpeløs - jeg er bare sliten - og dritt lei av å måtte be om hjelp til alt jeg ikke klarer å rydde opp i alene. Tanken på å måtte bytte oppvaskmaskin er erget vettet av meg for DA behøver jeg hjelp - IGJEN. Jeg klarer ikke løfte den selv og jeg klarer ikke koble den til selv. Heldigvis slapp jeg med skrekken denne gangen, men jeg får helt hetta og panikk når de store viktige tingene i huset slutter å fungere. Å nok en gang måtte begynne å ringe rundt og be om hjelp til løfting, bæring og sjauing er det siste jeg vil akkurat nå - jeg hater å være så avhengig av andre - og gruer meg som en hund hver gang jeg må be om hjelp. 

Man skulle tro at det ting ville roe seg etterhvert - men nei da. I går gikk vaskemaskinen i vranglås - selvsagt FØR jeg hadde kommet til bunns i fjellet av skittentøy som bare MÅTTE vaskes NÅ. Det er sikkert filteret, tenkte jeg. Pytt, jeg har da fikset slikt før. For en gangs skyld følte jeg at jeg hadde kontroll på situasjonen. AT jeg aldri lærer - jeg må slutte å være så høy på meg selv. Filteret rikket seg ikke. Jeg fikk skrudd det ut av gjengene - men UT hadde det på ingen måte tenkt seg. Resultatet var at Vidar nok en gang fikk lære noen glitrende sunnmørsgloser mens jeg trampet i raseri ned trappa og inntok deppe posisjon i sofaen. NÅ gidder jeg ikke mer !!!  Likevel trampet jeg opp trappa et par ganger til - med sammenbitte tenner og mord i blikket - og kom like tung i pedalen og om mulig enda mer sur ned igjen med uforettet sak. Det filteret hadde IKKE tenkt seg ut. 


 

Det endte med noen telefoner hit og dit og det begynte å gå opp for meg at dette kom til å koste mye penger - og at jeg til tross for motstanden i meg nok måtte til med en ringerunde for å tigge noen sterke karer hit - som var villige til å risikere helsen - for å få vaskemaskinen ned den bratte og smale trappen. Hva skulle jeg gjøre?? Jeg kom til slutt til at jeg hadde valget mellom å ringe etter hjelp eller forsøke å bruke noe realt med krefter og risikere å ødelegge  filteret og maskinen i prosessen. Ikke gikk det an å skru filteret inn igjen heller - så noe satt garantert på tverke der inne et sted - og jeg MÅTTE vaske klær.  

Jeg valgte risikoen med å bruke makt - satte rumpa på gulvet, beina i veggen og så dro jeg til så det knaket i hele maskinen. Flopp - der kom filteret - og ørten liter vann som bare hadde ET sted å gå der jeg satt i halvspagaten på gulvet og surklet til meg gulbrunt vaskevannet opp gjennom joggebuksa. Ut trillet det også flere mynter, et elektriker klips, et eller annet oblat jeg aldri noen sinne har sett OG en BH spile - i to deler. DER var synderen. Filteret smatt deretter flott på plass igjen og maskinen fungerer. Jeg kunne endelig puste ut og fortsette i retning Kosedag i Oslo. 

Ta aldri gledene på forskudd - ikke om du har IBS. Vel tilbake i sofaen gikk innvollene til frontal angrep og resultatet var at jeg i løpet av bare noen minutter hadde utviklet tidenes oppblåsmage - og SÅÅÅ vondt. Ingen ting hjalp. Jeg gikk tur, masserte magen, drakk vann, tok antilufttabletter OG inntok Plutostillingen (pardon my french: ræva opp og hue ned) i håp om at tyngdekraft og oppdrift skulle gjøre susen - Nope!! Til slutt knaket det i sømmene på tskjorten og jeg kastet inn håndkleet og gikk til sengs. Ørten søvnløse timer senere forsto jeg at jeg ikke hadde noe valg - planene de neste to dagene måtte kanselleres.

Så nå er hotellet avbestilt, nettverksmøtet avbestilt, frokostmøtet avbestilt. Jeg har gitt fingeren til Karma sånn ca en gang i timen og har nå pådratt meg fuckit betennelse i begge langfingrene.  

Før jeg gikk helt til bunns dro jeg ut og handlet ferdig middager smurte baguetter til Vidar og forklarte høyt og tydelig at i dag klarer du deg selv - maten ligger i kjøleskapet. And - by the way - du har ansvaret for kjøkkenet i dag. Dagen ble tilbragt under et pledd på sofaen hvor jeg høylytt akket og oyet meg over luftsmerter og en mage i brann, rapet og prompet som en flodhest og klaget om hverandre både på kulde og ekstrem tropevarme med 15 minutters intervaller.

I dag våknet jeg med tilnærmet normal mage igjen og følte meg lett som en fjær der jeg danset ned trappen, inn på badet og tråkket optimistisk opp på badevekten. Litt skulle jeg jo ha igjen for halvannet døgn uten noe mat av betydning. Jeg så for meg at jeg hadde gått ned minst halvannet kilo. Vekta viste 700 gram mer enn for to dager siden - og djevelen i hjørnet slår seg krokbøyd i latter. 

Det einaste ho ønska seg var ein problemfri dag ....

 

Du er velkommen til å følge bloggen på facebook :)

 

 

#LHL #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #ibs #stress #blogg #helse #handywoman #diy #hjernen #hvile 

Store jenter gråter også over små ting ...

Skal jeg tørre å fortelle det? At jeg har det sånn? At jeg midt i voksenlivet har følelser som man egentlig burde lagt fra seg etter puberteten. Jo, jeg tar sjansen. For sannheten er at jeg HAR det sånn. Jeg blir lei meg over noe som er helt dagligdags og lite, men som for meg har fått en stor symbolsk betydning - når det forsvant. 

Sannheten er at jeg - ei dame som straks fyller 50 - kan bli kjempe lei meg for noe så trivielt som en facebook kommentar? Jeg snakker ikke om om negative kommentarer eller mobbing - tvert i mot. Jeg blir bare så forferdelig lei meg, noen ganger, når jeg ser andre får hjerter og fine meldinger fra kjæresten sin.

Jeg som har en kjæreste som elsker meg høyere enn høyest - som står midt i min største forelskelse. Som har en kjæreste og samboer gjør og sier ting på en slik måte at jeg tror på følelsene hans. Jeg tror faktisk at han synes jeg er ei ålreit dame. Hvorfor da sippe over noe så pinlig som en sms eller facebook kommentar? Jeg har gått mange runder med meg selv før jeg velger å skrive om dette. Men når alt kommer til alt så tror jeg det er viktig å fortelle - for jeg er ikke alene om å ha det slik. Det er bare så usynlig lite og dumt å snakke om. Likevel er det så stort og sårt når jeg først lar det komme innpå meg.

Å være kjæreste og samboer med en person som er slagrammet er veldig annerledes enn å være i et forhold med en "frisk" person. Vidar ER i bunn og grunn frisk nå - friskere enn på mange år faktisk. Likevel har han skader i hjernen som påvirker både hans personlighet, oppmerksomhet og kognitive evner. Alt fra tenkning til utførelse er rammet. Derfor er det ikke lenger naturlig for Vidar å tenke over at jeg har behov for anerkjennelse eller kjærlighetserklæringer. Han kommer rett og slett ikke på det. Ikke husker han sist han sa noe til meg om det heller - og i noen tilfeller mener han virkelig at han HAR proklamert sin kjærlighet - bare at jeg ikke har hørt det. Jeg har en opplevelse av at det er mye som foregår på innsiden av hodet hans som aldri kommer ut - og som han tror er utført på utsiden av hodet. Vi har ledd en del av dette - at han tror han har gjort og så har han bare tenkt. Vi har vel surmullet litt over det  også - begge to. Men det er jo ingen big deal - vi vet jo begge to årsaken til at det skjer - det er ikke noe ondskap eller uvilje som utløser det.

Likevel - sist Vidar var på Sunnaas - så tenkte jeg at NÅ skulle vi få draget på smsene - endelig skulle jeg få en melding fra ham helt uoppfordret. Han har jo øvet på det hjemme og sender nå og da et kort svart til en venn eller ergoterapeuten. Det er vel ikke til å stikke under en stol at han skriver minst mulig og de fleste svar består av enkelt ord som JA eller OK. Likevel tenkte jeg i mitt stille sinn at NÅ ville han savne meg grusomt og sende meg flotte "god morgen meldinger" og et jeg elsker deg som signatur. Nada! Ikke noe! Total taushet! Til slutt sendte jeg ham en melding selv - dag 4 - ønsket ham en fantastisk dag og slengte med både kjærlighetserklæringen og et kyss eller to. Og så satt jeg her og ventet - forgjeves. Da jeg kom for å hente ham hjem dagen etterpå spurte jeg om han hadde fått en sms fra meg - og han måtte tenke litt før han husket at det var noe. Hva jeg hadde skrevet husket han ikke i det hele tatt og at han skulle svare hadde han på ingen måte tenkt på. Han ser det selv i ettertid og synes det er leit at han ikke kommer på det, men der og da er det bare en ting som skjer og som ikke (dessverre) går nevneverdig inn på ham. Om jeg skriver at han skal ringe meg, at jeg elsker ham, svar da, svar da, svar da, huset brenner - ja så forventer jeg fremdeles ikke noe svar dessverre. 

Facebook er et helt annet tema - der er han bare inkognito gjennom meg. Alt av passord og mailadresser er long lost i det store hukommelses hullet i hodet hans - og vi kommer oss ikke inn på profilen hans. Å bruke pc er også en utfordring - han kommer ikke på hva han skal bruke den til og blir stort sett bare sittende der uvirksom. Så å gå inn på facebook er ennå ikke noe som er aktuelt for ham. Alle mine kommentarer om han, og til ham, må leses opp - og forblir ubesvart på nettet. 

Det hadde vært så hyggelig å få en melding fra ham - en helt ubetydelig liten greie uten viktig innhold - som "husk å kjøp melk" feks. Og det hadde betydd all verden å få en melding om at han var glad i meg eller likte noe jeg hadde sagt, skrevet eller gjort - eller gitt meg en kommentar på et av mine bilder. Jeg vet ikke om det noen gang vil skje - men jeg håper det. 

Så der har dere det - denne halvgamle dama griner når andre får hjerter fra kjæresten i kommentarfeltet på facebook. Og hun griner en skvett når hun sender smser som hun vet forblir ubesvart - selv om hun vet at han elsker henne. 

Når han tar meg i armene sine, når han kommenterer fargen på øynene mine eller fasongen på lilletåa mi - så vet jeg at han elsker meg. Han sier det ofte, men jeg trenger kanskje høre det mye oftere enn alle andre - for jeg lever i en annerledes verden enn alle andre kjærestepar og jeg får ikke de samme bekreftelsene som andre gjør. Fremdeles husker han ikke datoen jeg er født og han har ikke sendt meg en sms uten om når vi øver - på snart to år. 

Love sms

Det er sånn en liten og helt vanlig ting som vi alle bare er vant til er der - men jeg lover deg at du merker det når det ikke lenger er der. Jeg koser meg med å lese de gamle smsene som gikk mellom oss før han ble syk - de er noe av det kjæreste jeg eier - og drømmer om den dagen han selv bestemmer seg for å sende meg en melding helt av seg selv. 

Om du vil kan du følge bloggen på facebook.

 

#LHL #LFS #afasi #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #kjærester #blogg #samliv #helse #hjernehelse #psykologi #sms #mobil #telefon #tekstmelding #skrive #lese #huske #rehabilitering #trening #mestring #jegelskerdeg

 

Ditt liv i mine hender ...

Han er helt avhengig av meg - og vi vet det begge to. 

En skremmende tanke for oss begge etter alt vi har vært gjennom - og lever med hver dag. Hva om jeg ikke var her?


En tidligere leder sa en gang til meg "du er ikke uerstattelig vet du" - takk for den forresten! Jeg tok det heldigvis ikke til meg og i dag føler jeg meg uerstattelig. Jeg er sikker på at Vidar også føler jeg er uerstattelig. Det vi har levd gjennom de siste to årene og alt vi har jobbet for har gitt oss en massiv bagasje. Man skulle tro at denne bagasjen var noe vi ville bli kvitt - aller helst glemme for godt. Men jeg er ikke så sikker. Alt som har hendt med oss og mellom oss siden Vidar fikk hjerneblødningen har jo ført oss dit vi er i dag. Om jeg ikke var her så er det ingen som kan ta opp igjen tråden jeg i så fall legger fra meg. For den tråden kjenner faktisk bare jeg. 

Vidar er ikke i stand til å fortelle noen hvordan de skal jobbe med ham for å lykkes. Mange fagpersoner vet veldig godt hva som må til, men et døgnbasert tilbud som er jevngodt med meg finnes ikke. Ja nå skryter jeg fælt av meg selv. Men det er ikke for å skryte jeg sier det. Sannheten er at mange slagrammede er helt og holdent prisgitt den de lever sammen med for å komme videre med rehabiliteringen. Jeg vet at om Vidar skulle havne inn under kommunal omsorg så ville livskvaliteten hans rast utforbakke raskere enn noen av oss tørr å tenke på. Jeg er også forholdsvis sikker på at mye av alt det han nå i dag mestrer ville forsvinne dersom han skulle bo alene. Grunnen er at han i stor grad ikke har driven til å sette igang aktiviteter på eget initiativ lengre. Og som jeg har sagt så mange ganger før - use it or loose it. Det er sånn det er med hjerneskader - du må jobbe for å opprettholde det gode du har ervervet. Det handler ikke om at han blir litt dårligere etter et halvt års tid dersom aktivitetsnivået synker - han blir dårligere i morgen! 

Går Vidar uten aktiviteter her hjemme, uten trening hos fysioterapeut, eller turer ut å gå, så vil han med stor sannsynlighet nesten ikke være i stand til å gå, komme seg ut av sengen eller reise seg fra stolen om 2 uker. Så raskt går det. Vi har sett det så mange ganger. Så snart det er ferie tid blant behandlerne (høst, jul, vinterferie og påske) så blir Vidar dårlig til beins. Gjett hvem som da må trå til litt ekstra?? Da må det tøyes og bøyes - jeg må finne opp trening i hjemmet og vi må ekstra mye ut og gå. Ferier er høysesong for allerede dobbeltarbeidende pårørende. 

Vi har en dyp og god kjærlighet i bunnen av vårt forhold - heldigvis. Jeg pleier kjærligheten med like stor iver som jeg pleier Vidars rehabilitering. For jeg vet at om kjærligheten forsvinner så går livet vårt inn i noe som vil være forferdelig for oss begge. Vidar vil miste sin største fan og Drill Sersjant. Jeg vil måtte ta et, for meg, moralsk valg jeg ikke vet om jeg kan leve med. Å forlate Vidar så sårbar ville vært noe av det verste jeg kunne tenke meg å gjøre. Samtidig vet vi begge at et liv sammen uten kjærlighet ville blitt et pasient/omsorgsarbeider forhold - og det ønsker ingen av oss. 

Vi er begge to i dette forholdet på grunn av kjærligheten og det må være basen for vårt forholds eksistens. Å vite at han, selv om kjærligheten skulle forsvinne, fremdeles trenger meg - er en skummel tanke. Han har sagt det flere ganger - "om du ikke er her mer - så vil ikke jeg heller - det kommer jeg ikke til å overleve". Man skulle tro det var toppen av kjærlighetserklæringer å høre noen si det - men jeg lover deg - å være på mottaker siden av den beskjeden er ikke godt. For det handler jo ikke bare om kjærligheten - hva om JEG ble syk? Eller Gud forby - hva om jeg døde?? Vissheten om hvor hardt det ville ramme Vidar gjør forferdelig vondt. Nå skal jeg ikke sitte her og kose meg med fiktive fremtidige hendelser og svartmale alt. Men sannheten om hvor skjørt livet hans er akkurat nå er selvsagt noe som streifer tankene nå og da. 

Jeg kunne dratt ut i verden på oppdagelsesferd, jeg kunne kommet bedre i form og jeg kunne gjort en strålende karriere om jeg ville - uten ham. Vidar har ikke de valgene lenger. Vidar er i stor grad avhengig av å ha meg (eller min like) i sitt liv for å ha det så godt som han har det i dag. Jeg må faktisk innrømme at mye av motivasjonen min i forhold til å fortsette å jobbe med ham er at jeg føler behov for å gjøre ham så selvstendig som overhode mulig - fordi jeg ikke har noen garanti for at jeg kan følge ham livet ut. Ingen vet hva morgendagen bringer. Jeg har på ingen måte noen tanker om å slutte å elske ham eller være hos ham. Ikke har jeg planer om å forlate denne verden heller med det første. Men jeg kan heller ikke garantere for et livslangt engasjement - jeg vet ikke hva Karma har i vente for meg. 

Om noen tror vi er i ferd med å gå fra hverandre - tro om igjen. Jeg bare lufter noen vanskelige tanker. Jeg er ikke av dem som er redd for de vanskelige tankene - jeg tror de er gode å trene seg på frem til den dagen det vanskelige kanskje banker på døren. Da er det greit å vite hva man egentlig mener om det. Vi snakker om alt som er sårt og vanskelig her hos oss - på en god måte. Å vite hva den andre opplever som sårt og utrygt bidrar til at vi vokser oss tettere. Gjennom samtalene våre finner vi god mestring og samspill - fordi vi har samme mål. Målet vårt er å gå resten av veien sammen. Vi bærer alle på frykt i en eller annen grad - for ett eller annet. Vi er fryktelig redd for å miste hverandre - både fordi vi er glade i det vi har - og fordi det ville fått store konsekvenser for Vidar om det var jeg som forsvant. 


MEN som vi pleier å si til hverandre etter en slik samtale - karma is a bitch with a twist - uten alt det som har skjedd så ville kanskje ikke noen av oss oppleve den fantastiske kjærligheten vi har for hverandre i dag. Noen ganger må man gjennom skjærsilden for å virkelig kunne kjenne på kjærligheten. 

 

Bloggen har egen facebook side - følg oss gjerne videre her.

 

#LHL #LFS #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #trening #rehabilitering #samhandlingsreformen #omsorg #helse #hjerne #hjernehelse # psykologi #livet #kjærligheten #sammen #kommunikasjon

 

Vi gir fanden aldri opp ... Fist Bump !!!

Han har ikke hatt den minste anelse om hvor mye jeg faktisk bidrar med for å få hverdagen vår til å gå rundt. Det er hundrevis av små ting som flyttes og ordnes hver eneste dag. Det være seg fra å sette skoene på plass i gangen, skifte telysene når de er brukte, ha salt i saltbøssen, sorterer posten eller riste opp teppene i sofaen. Det er disse små tingene som til sammen gjør at dagene plutselig har gått og som får meg til å sitte skjelvende og sliten i sofaen - over å aldri noen sinne sitte skikkelig stille og ha mental ro. Det er ikke bare at alt må gjøres av meg, jeg må bistå ham i alt han skal gjøre også og jeg må rydde etter alt som kommer i kjølevannet bak hans aktiviteter. Huset har stort sett sett ut som et bombekrater siden han kom hjem - men nå begynner vi å få litt bedre fotfeste her hos oss. Vi fist bumper daglig over nye seire :) 

Vidar har kommet over den kneika som handler om innlæring av selvpleie slik som barbering, hygiene og klær. Det hender at  han må ha litt bistand, men det meste slikt går av seg selv. Ergoterapeuten som er hos ham en gang i uka har den siste tiden fått i oppgave å lede ham mer og mer gjennom andre typer oppgaver slik som å brette klær, legge dem på plass, støvsuge, vaske bord og benker og lære seg å bruke kost og brett. Og så skjer det - vi får et annet kognitivt fokus. 

Tidligere har ikke Vidar enset om det har knaset under beina på ham når han har gått over kjøkkengulvet. For et par uker siden fikk han prøve seg på å støvsuge kjøkkengulvet og i dag fikk han i oppgave å bruke kost og brett og feie over kjøkkengulvet. Begge oppgavene skulle vise seg å være helt mulige å utføre - han ble sliten, men jobben ble utført kjempebra. Så står jeg da i dag og lager middag - og skjærer sellerirot så sellerirot bitene fyker rundt i kjøkkenet - og jammen havner ikke en av dem på gulvet. Plutselig står Vidar der og peker. "HVA gjør det bøsset der på gulvet?? Har jeg ikke nettopp gjort det reint?". Ha ha ha jeg DIGGER det!

Det som skjer er at han får eierskap til det som skjer her i huset - og eierskapet åpner hodet for en ny måte å tenke på. Nå ser han plutselig at det faktisk blir skittent på kjøkkengulvet OG at noen faktisk må gjøre det rent. Og det stopper ikke der. Ettersom han får mer og mer eierskap i husholdet her så begynner blikket og tankene hans å vandre. Resultatet er at han i dag kommer inn i stua og uten noe mer tar han tak i stolen sin og snur den opp ned på gulvet. Vidar har bestemt seg for å feste beina som han har rugget løse i løpet av det siste halvannet året. 

Dette utløser en kjede av oppgaver. Finne verktøy, finne god arbeidsstilling og ikke minst finne ut hvordan han praktisk løser oppgaven. Hvor er skuren og hvordan få tilgang til den. Som Ikeamøbler flest så må man løsne på skruene i riktig rekkefølge for å få kontroll over den eller den delen av møbelet. Vi måtte av med trekket for å nå tak i skruen, trekket sto fast mellom ryggen og setet og ryggen og setet var festet med to skruer - en i ryggen og en i armlenet. Oppgaven med å feste den ene skruen på to bein førte med seg fire andre operasjoner. Men han sto i det og tok logikken i oppgavens rekkefølge ganske raskt - faktisk så korrigerte han meg underveis også. Her tenkes det så det knaker i toppen og jeg er så stolt av ham. Sakte, men sikkert går det opp for ham hva som faktisk skjer rundt ham her i huset. 

Skitt la gå at han glemmer å ta teppet ut av stolen før han begynner ... her starter nemlig en rekkefølge av fantastiske ting. 


Å nå tak i den rette skruen viste seg å være en liten gåte ...


Se DER ja - riktig skru kunne endelig festes. 


God som ny :)

Vi skal ikke glemme at for mindre enn to år siden så forsto ikke Vidar at han måtte ta brødskiva av fatet når han skulle spise den - men forsøkte å spise både fat og brød. Dagens lille kommentar og jobben med å reparere stolen var nok en fantastisk høydare i prosessen med å ta livet tilbake. Vi tar ingenting for gitt og jeg blir like overrasket og glad hver eneste gang han krysser nye grenser - det betyr på ingen måte at vi har gitt opp. Vi er realistiske og vet at en dag stopper utviklingen opp, men ikke ennå heldigvis. Det er bittersøtt å fortelle om all fremgangen vi opplever for jeg vet om mange som ikke opplever denne fremgangen slik vi gjør. Mange slagrammede har mye dårligere utvikling og mer alvorlige skader som blir vedvarende. Det er mye som ikke fungerer hos oss, men jammen kommer det mye tilbake også. Om vi bare er heldige eller om det er vår konstante jobb mot å mestre stadig nye oppgaver vet jeg egentlig ikke. Eller ... faktisk så tror jeg at det nettopp ER alt arbeidet som legges ned sammen med ham som bærer frukter. Jeg må nok en gang bare applaudere ham for alt han stadig overvinner og mestrer og over at ingen av oss har gitt oss til tross for at vi begge er slitne inn til margen noen dager. 

Det sies at veien til hjernen går gjennom pennen og samme prinsippet gjelder her. Veien til hjernen går gjennom arbeid og aktivitet, eksponering, prøving og feiling. Det handler om mot og det handler om å bli værende i oppgavene også når det stormer ...

... og det handler fanden meg om  a l d r i   n o e n   s i n ne  å  g i   o p p ... !

Fy Fakerten så stolt jeg er av oss <3


Fist bump til oss - verdens team <3

 

Nå kan du også følge bloggen på facebook. 

 

 

 

#LHL #LFS #hjerneblødning #hjerneslag #rehabilitering #mestring #skru #ikea #lenestol #reparasjon #handyman #helse #hjerne #øve #trene #lære #kognisjon #psykologi #eksponering #aktivitet #livet #sammen #kjærester
 

Søndag - og jeg elsker taust og inderlig ...

Vidar sov 12 timer i går natt og våknet med smerter i ryggen. Faktisk var de så ille at det tok ham en halvtimes tid å få kroppen i så god stand at han kom seg ned trappen. Deretter spiste vi frokost i stua og han tok en dusj.

Resten av formiddagen satt vi i solveggen med unntak av at jeg trumfet gjennom at han skulle gå en runde rundt huset - for å kjenne på det å gå i litt ulendt terreng igjen. Så ulendt som det kan bli på ei gressmatte. Han stablet seg av sted og gikk den lille runden - det kostet ham en del i dag for han er sliten. Turen tok vel knapt et par minutter så det er ikke lange biten.

Siden gåtrening er første pri for tiden så klarte jeg senere på dagen å overtale ham til å forsøke å gå en tur langs elva - men formen er på ingen måte på plass i dag. Forrige gang passerte vi hele 30 lyktestolper på turen - denne dagen klarer han bare 9 og da er det helt slutt - foten subber i bakken når han går. Scenen som utspant seg i solnedgangen var for vakker til å utelate fra bildesamlingen og jeg fikk stablet Vidar i vannkanten for et lynraskt bilde. Da var han så sliten at han måtte støtte seg til benken for å holde seg oppe - det ble et vakkert bilde - som setter ting i perspektiv. Vakkert og sårt på en gang. 

Til middag ble Salat á la Mor blander rester fra kjøleskapet og så var den dagen over. Etter middag blir det stille i stolen hvor Vidar sitter og snart dupper han og sovner slik han ofte gjør. Halvannen time senere sover han fremdeles sittende i stolen i stua. Utslitt av dagens "strabaser". Fatiguen tok ham i dag. 

Det er ikke mye som skal til for å tømme energilagrene de dagene hvor han møter litt motstand. Det være seg en ekstra og ny oppgave eller at han har smerter - og noen dager er det bare tomt fra starten av. Kjæresten min - jeg skulle ønske at jeg kunne fikse alt og at du ble deg selv igjen. 

Det gjør vondt å se hvor sårbar han har blitt. Kjærestehjertet skal tåle mye når hjerneslaget rammer. Man får bare lyst til å plukke ham opp og holde ham inntil seg for evig tid noen ganger. I morgen er det sikkert litt mer energi. I mens sitter jeg her, stille som ei mus for ikke å vekke ham, og skribler ned morgendagens lille blogg. Skulle vært på do for en time siden og verandadøra er åpen og slipper inn kaldere og kaldere luft etterhvert som sola forsvinner. Men her sitter jeg altså - og elsker ham så høyt at hjertet kan briste. 

Følg oss gjerne videre gjennom bloggens facebook side også. 

 

#LHL #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #afasi #rehabilitering #pårørende #fatigue #sliten #energi #blogg #søndag #sove #helse #natur #solnedgang #hjernen #hjernehelse #sykepleie #omsorg #samliv #kjærester #iloveyou

Når piss blir til jubel ...

Vi lever en dag om gangen. Går et skritt om gangen og teller lyktestolper på tur fremfor kilometer. Livet handler om lister og rutiner - alt for at Vidar skal komme videre og mestre livet sitt igjen etter hjerneblødningen. Det tar tid, men vi lykkes - gang på gang - heldigvis. Det er ikke gitt at noe av det vi får til er en selvfølge i livet vårt. 

I dag skal det dusjes og jeg driver å avvenner Vidar fra å rope på Halloooo (les: meg) hver gang det går opp for ham at han har glemt noe i prosessen. Det er TRE ting han skal huske. Ta med klut inn i dusjen, legge hånduken innen rekkevidde fra dusjen OG slå på avtrekksviften. For å si det som det er - han pleier å glemme samtlige. Og to sekunder etter at kroppen hans er godt gjennombløt så kommer det første skingrende "Hallooooo?!!" fra badet. Jeg har nå gått til det drastiske skrittet og innledet en Sitt ned streik. Derfor har vi brukt formiddagen på å repetere og prente inn de tre viktige tingene han skal huske. 

Vidar inn på badet - og det blir stille - lenge. Jeg tenker jeg må ta meg en tur inn og sjekke - streikebryting, ja jeg vet. Der sitter han på dolokket og klør seg i hodet. Hva var det han skulle huske - det VAR tre ting, men han kommer bare på to. Etter et par hint dukker det opp fra glemselen og han må pent reise seg opp for å slå på avtrekksviften selv - do it your self please!! Han må gjøre det selv - det hjelper ikke om han husker at jeg skal gjøre det. Jeg lukket døra bak meg og satte meg godt ned i sofaen - og siden har jeg ikke hørt en lyd. DET i seg selv er skremmende nok - men jeg svelger angskameler og lar det stå til. Dette handler like mye om å lære ham å mestre alene som å lære meg å holde meg unna. Han må få lov til å være en voksen mann i et liv som ikke byr på så mange maskuline bekreftelser lengre. 

Så derfor er gleden stor når Vidar kommer inn i stua - uvanlig rett i ryggen og bratt i nakken og proklamerer teatralsk at  "JA, så var DET på plass igjen!!", han ser i grunn ganske så fornøyd ut med seg selv der han dumper ned i stolen. "Hva da på plass igjen?", lurer jeg  selvsagt på. Han humrer i skjegget og blunker litt lurt når han ser på meg og svarer med verdens største manneglis - "Je STO å pissa!".


 

Her i huset feires ALT <3

 

Nå er også bloggen på facebook - følg den gjerne der. 

 

#LHL #LFS #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #rehabilitering #helse #kropp #hjerne #sykepleie #samliv #omsorg #bistand #hjemme #blogg #lære #mestre #livet #kjærester #sammen

5 uker på slankeren ... og like feit ...

Første forsøk feilet. Nå har det gått 5 uker siden jeg startet operasjon Ego i et forsøk på å kvitte meg med de 25 kg jeg spiste på meg de første 6 mnd Vidar var syk etter hjerneblødningen. Når jeg ser meg tilbake og ser på målingene jeg så flittig har notert - så har det skjedd lite interessant med vekten disse fem ukene - med unntak for de som nå kan tenke seg å le høyt av skadefryd - vær så god scenen er deres. Latter er sunt sies det så den får du helt gratis av meg:)  Jeg kan godt sitte her og grine litt - så blir jeg i det miste kvitt litt vann. 

Jeg følte meg så klar og var så sikker på det jeg gikk inn i - dette var umulig å ikke få til. Grunnen til at det var umulig var fordi jeg har gjort det før. Ganske så lett og uanstrengt gikk jeg ned 25 kg noen år før jeg møtte Vidar. Kostplanen henger fremdeles på innsiden av kjøkkenskapet - det var i grunn bare å sette igang. Jeg forventet faktisk å rase ned i vekt og så for meg at jeg minst måtte kjøpe ny bikini til sommeren. Men sånn gikk det altså ikke. Når jeg tråkket opp på vekten i dag tidlig viste den nøyaktig 400 gram mindre enn for 5 uker siden. Klærne er akkurat like trange som før og magen buler om mulig ennå litt mer. Jeg her helt sikker på at jeg hørte hysterisk latter fra vekta der jeg vaglet på tå i håp om at tallene skulle gå nedover. Burde kanskje tatt strikken ut av håret før jeg veide meg også - DEN har nok skylden. 

Jeg må innrømme at det holder hardt på motivasjonen akkurat nå. Med unntak av et par kokosboller den kvelden livet var litt kjipt og en kvart pose Sørlandschips på en fest sammen med EN boks lett cider - så har jeg ikke rørt hverken raske karbohydrater eller sukker - på 5 uker. Vekten min hadde stått stille i over et år da jeg startet for fem uker siden og jeg hadde stort sett gaflet i meg ALT hva hjertet behaget i 2 år. Jeg hadde med andre ord funnet mitt vekttak. At jeg ikke gikk mer opp var i og for seg bra - men at jeg ikke skal gå NED har jeg vanskelig for å akseptere. Hvorfor forsake noe som helst når vekten står på det samme?? 

Jeg har noen teorier. For det første har jeg tråkket godt inn i overgangsalderen og det kan ha gjort noe med forbrenningen min - det er vel bare å kjøpe inn kjoleforkle og tykke nylonstrømper i farge Grell for å å skjule det faktum at jeg snart lider av LRS - låra rett i skoa. For det andre sover vi ikke særlig godt lengre og forskning viser at det kan forårsake overvekt - ref kommentar nederst i innlegget her. For det tredje har jeg hatt - og har - langt over normal mengde stress i livet mitt og kortisol nivåene kan være ute av balanse - blodprøver er bestilt til neste uke så det kan vi faktisk finne ut av. Ellers har jeg pådratt med 100 kg Mann siden forrige slankekur og det kan umulig være sunt for forbrenningen. For det fjerde har jeg pådratt meg en ubalanse og betennelse i tarmen (antagelig pga stress) og hele fordøyelses systemet mitt verker og skriker uansett hva jeg har i meg - mye av tiden ligger jeg i fosterstilling på sofaen og forsøker å komme til hektene etter at jeg har spist. Spiser jeg for lite står i alle fall vekten stille - og spiser jeg normalt eller oftere enn normalt, som lavkarbo ofte innebærer ( i alle fall Lindbergs ideer), så føles det som om jeg har svelgt en elefant - levende. Det ser i grunn slik ut også. Sist men ikke minst kommer jeg meg ikke nok ut for å gå. Særlig synes jeg det er vanskelig å gå når magen ikke er god og jeg gruer meg for turene hele tiden. Vi snakker ikke lengre om dørstokk mil - men dørstokk mil over farlig norsk hengebro. Planen var jo å komme seg ut av huset når Vidar var på trening med fysio og hos logoped. MEN det er bare SÅ sykt deilig å være hjemme alene litt - uten tven på - at å komme seg ut da er bare enda vanskeligere enn når han er hjemme. Det hjelper ikke at jeg vet at han sitter og venter og titter på klokken hele tiden når jeg først kommer meg ut - da er det vanskelig å finne den mentale roen ute på tur. Som dere ser er jeg fantastisk god til å finne unnskyldninger og bortforklaringer. Men sånn er det akkurat nå. Det er en evig kamp inne i hodet mitt mellom behovet for å hvile og være litt alene og behovet for å være mer i aktivitet og komme i form. Kroppen vil hvile - hodet vil ha en slank og frisk kropp - snakk om indre konflikt. 

"du kan ikke gjøre ALT på en gang", svarte legen meg når jeg fortalte om den manglende vektnedgangen. SUKK ... men jeg VIL jo ... jeg får det bare ikke til. 

Jeg skal forsøke å komme meg ut litt mer neste uke (legg merke til at jeg skreiv DEN neste UKA og ikke i flertall - en aldri så liten freudiansk glipp kanskje??) - og så har jeg gått fra strikt lavkarbo til mer moderat lavkarbo kosthold for å se om det kan funke litt bedre. Fettkaffe er ut og jeg tillater meg litt frukt og paprika. Alt fettet har jo mye kalorier så det kan jo være at jeg får i meg for mange kalorier nå siden aktivitetsnivået er dårligere enn sist. Da jobbet jeg jo tross alt i både to og tre jobber - selv om jeg ikke var verdensmester på å gå tur den gangen heller.

Frustrerende og nedslående å ikke få det til. Men jeg har lært litt mer om meg selv i prosessen. Følger læringssløyfen og revurderer prosessen min, gjør noen endringer og forsøker igjen. Man skulle tro at når livet er så hektisk og så kaotisk som det faktisk er som pårørende til en slagrammet så ville kiloene renne av - hos meg er det tydeligvis omvendt. Sånn rent psykologisk er de ekstra kiloene det eneste jeg har igjen av meg selv etter de siste to årenes virvelvind rundt Vidar. Så kanskje holder jeg desperat på dem i underbevisstheten ... hehe ... Vel - drit og dra - nå skal jeg sette meg ned og visualisere meg selv inn i den nye bikinien og føle hvor deilig det vil være å ligge på stranden 25 kg lettere - i 2025 - med mine minus 80 gr pr uke burde jeg være godt i rute! 


 

Ellers har jeg lest meg opp på resistente karbohydrater og skal sette igang en kur med potetmelvann for å se om det kan lette på betennelsen i magen - det kan jo ikke skade annet enn smaksløkene.

Jeg trodde jeg hadde løsningen på vektutfordringene mine - siden jeg har fått det til før - glemte at livet mitt er helt annerledes i dag enn det var sist jeg slanket meg - selv om maten er den samme. Operasjon Ego ble Operasjon Slag i trynet - men om nesa ble noen hakk kortere og nå peker ned mot bakken i stede for til værs så er Operasjonen Fett Vekk en god nr 2. Klar ferdig GÅ !!!

Et lykke til og noen gode, slankende tanker hadde vært godt nå. Ellers å er det som Pusur påsto en gang på 80 tallet: De tynne puster ut fettet om natten og vi feite puster det inn. I så fall får dere tynne puste i en annen retning - her er det nemlig fett nok. 

 

Om du vil kan du også følge bloggen på facebook. 

 

#slanking #LFCK #lavkarbo #lindberg #vektreduksjon #operasjonego #helse #mat #trening #motivasjon #menopausen #blogg #trim #aktivitet #diett #proteiner #fett #karbohydrater #resistent #pusur #nevergiveup

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
blackbirdsinging

blackbirdsinging

50, Nes i Akershus

Tenkende og lekende dame, samboer med Vidar som fikk en hjerneblødning 17. mai 2015 etter kun 6 mnd som kjærester, 51 år gammel. Jeg er opptatt av å gi en ærlig fremstilling av livet vårt, tankene mine som pårørende - tett fulgt av latter og humor. Midt i det hele forsøker både jeg og Vidar å finne tilbake til de vi var før alt skjedde. Dette er vårt liv akkurat slik vi opplever det - gjennom mine tastetrykk. Vidar er alltid ved min side når jeg skriver og godkjenner alt som legges her på bloggen. Sist, men ikke minst, så har vi nesten mistet hverandre - så vi elsker intenst :)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits