I Regjeringens politiske plattform står det:

«Regjeringen vil jobbe for at Norge skal være et land med små forskjeller og minimal fattigdom. De viktigste tiltakene for å bekjempe fattigdom er en god skole som utjevner sosiale forskjeller og et åpent arbeidsliv med plass til alle. Likevel vil det finnes mennesker som står utenfor viktige sosiale arenaer på grunn av dårlig økonomi eller dårlige levekår. Regjeringen mener det er en viktig samfunnsoppgave å sikre at også disse får den hjelpen de trenger

 

Fattigdom er utenforskap

Slik jeg leser den politiske plattformen så handler altså fattigdom om mer enn å være uten god nok inntekt. Fattigdom handler også om dårlige levevilkår, noe som ikke bare handler om økonomi. Jeg vil påstå at fattigdomsbegrepet Helsesosial fattigdom er todelt. Det ene er å ikke ha nok TID til å ivareta seg selv - og der er jeg som pårørende garantert med i gruppen. Det andre er å ikke ha noen rundt seg som kan ta ansvar for deg om du skulle bli syk. For oss som er pårørende med lite sosial nettverk eller familie så blir dette som å bite seg selv i halen. For mange pårørende opplever å miste nettverket sitt (og for noen også familien) når den andre blir alvorlig syk og/eller pleietrengende. Mange pårørende faller utenfor - de blir sosialt fattige. 

 

Uthalingstaktikk og hvilestolspolitikk

Mer og mer arbeid legges over på pårørende. Staten legger i siste instans ansvaret over på kommunen og kommunen skjærer ned på bemanning, sengeplasser og tilbud. Kommuner bygger sin virksomhet på uthalingstaktikker - som feks å avslå sykehjemsplasser, vel vitende om at det tar så og så langt tid å kjøre en ankesak via fylkesmannen og dermed kan man forskyve et inntak frem til neste års budsjett. Bare man har noen som kan anke da ... ?

I verdighetens navn driver man "hvilestol politikk" hvor man helst ser at syke, pleietrengende og gamle sitter i hvilestolen hjemme så lenge som mulig og gjerne en god del lengre enn det - og så overlater man mye av arbeidet rundt denne personen til pårørende. Som pårørende styres man gjennom frivillig tvang født av kjærlighet, frykt og moral. For hvem makter se sine kjære lide? Kom ikke å fortell meg at kommunedyret ikke vet det. 

Jeg, som voksen pårørende til en slagrammet samboer, faller inn i begge kategorier. De første 22 timene omsorg jeg yter er ubetalt - og de 8 timene med omsorgslønn jeg har fått innvilget fra kommunen ut over dette tar jeg som en bekreftelse på at jeg har en særdeles tyngende omsorgsbelastning - selv om jeg i og for seg ikke behøver noen bekreftelse for å vite hvordan det står til her hjemme. Til sammen utgjør dette 30 timer i uka - selv vet jeg at det egentlig er mye, mye mer. For omsorgsbehovet er ikke tidsspesifikk - behovene dukker opp ganske så uanmeldt og fyller det meste av døgnet. Hver eneste time har sine utfordringer. Jeg er en ekspert på multitasking og spiser som regel middagen kald. 

 

Hvilende nattevakt?

For noen år siden arbeidet jeg som hvilende nattevakt ved en institusjon. Som ansatt fikk jeg betalt for hver tredje sovende time +  én time for hver oppvåkning - altså hver gang jeg måtte ut for å håndtere en situasjon på huset.

Hadde jeg vært hvilende nattevakt i vårt hjem så ville jeg fått betalt 3 - 8 timer hver natt - og da teller jeg bare de gangene jeg blir vekket. Det hender selvsagt at noen netter er helt rolige - samtidig som jeg har blitt flinkere til å håndtere alle oppvåkningene - men DET har tatt meg 2,5 år. Alle som sover lite vet hvordan dagen etter blir. Jeg har ikke sovet halvparten av hva jeg behøver de siste 2,5 årene - likevel blir ikke dette tatt med i beregningen når jeg søkte omsorgslønn på nytt.

Når jeg begynner å telle timer så ender jeg på 37, 5 timer ukentlig arbeidstid utenfor hjemmet +  30 timer omsorgsarbeid (erkjent av kommunen) og 21 - 56 timer hvilende nattevakt PR UKE. Summerer du opp viser det seg raskt at jeg har mellom 13 til 17 timers arbeidsdag, 7 dager i uken.

Et sted MÅ det butte - og det eneste valget jeg har er å kutte ned på arbeidstimer utenfor hjemmet. Og sim salabim så er jeg også i den økonomiske fattigdommen.

 

Jeg skjelver helt inn i sjelen

Den våkne tiden er fylt av et indre kaos. For jeg er trøtt - kronisk, inn til margen trøtt. Jeg går fra huset mitt ulåst, jeg koker eggekjelen tom for vann gang på gang - uten å huske å legge eggene i kjelen. Jeg glemmer avtaler, jeg åpner ikke post, jeg roter bort nøkler, briller, bankkort - og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt forbi avkjørselen jeg skal inn fordi jeg kjører på autopilot. Inne i meg vokser det frem et mørke som noen dager skremmer vettet av meg. Som ung så jeg frem til neste dag, som voksen normalarbeidene så jeg frem til helgen - som utearbeidende pårørende ser jeg frem til neste år. Kanskje blir det litt bedre da??  Jeg er så sliten at jeg skjelver helt inn i sjelen.

 

Jeg MÅ være tilstede!

Akkurat nå er vi i en situasjon hvor vi bytter bolig - og resultatet viste seg raskt. Så lenge jeg er opptatt med flyttingen så har jeg ikke tid til å "lufte" (Les: gå tur) med min slagrammede samboer. Det gikk to måneder og så hadde han leggsår som ikke ville gro - fordi han også har diabetes. Min tilstedeværelse i hans liv er helt og holdent påkrevd for at han ikke skal ta skade. En fryktelig sannhet å leve med - for oss begge. 

Et annet eksempel er når NAV gjør en behandlingsfeil og setter i gang med et lønnstrekk pålydende 90 000 kr fra min samboers uføretrygd - fordelt over 5 år. Hadde ikke jeg tatt jobben med å være detektiv, ringe rundt, sitte i telefonkø og være pågående - så ville han - og NAV - aldri ha forstått at dette var noe han ikke skulle betale. Og staten hadde fått sine ekstra 90 000 kr uten et pip fra ham. Fryktelig skremmende, når man selv ikke lenger kan ivareta noe så enkelt som å lese et brev. Men det kan skje oss alle - ingen av oss er trygge fra å bli rammet. Jeg er den usynlige krykken som holder ham oppe. 

Jeg er helsesosialt fattig - fordi nettverket i stat og kommune ikke fanger meg opp før jeg evt møter veggen. Jeg er helsesosialt fattig fordi når jeg en dag møter veggen så har jeg ingen nær meg som kan hjelpe meg ut av kommunens hvilestol politikk - for min nærmeste pårørende kan ikke en gang hjelpe seg selv. Jeg er helsesosialt fattig fordi jeg ikke evner selv å komme meg ut av den situasjonen vi har havnet i.

Min samboer er helsesosialt rik fordi JEG er der for ham - uten meg ville han hatt en veldig annerledes hverdag og jeg tror ikke den ville vært bedre. Dette er ikke skryt - det er sånn det er. 

 

Hvor er regjeringen?

Så det er ikke uten grunn jeg spør: Hva gjør regjeringen for at jeg som pårørende og trippel arbeidene ikke skal falle ut av arbeidslivet - som på ingen måte har plass til alle!? Hva gjør regjeringen for at jeg skal få tid til å være fysisk aktiv, sosial og ha venner - som før - uten at det skal gå på bekostning av ham jeg har et pårørendeansvar for? Min tid strekker ikke til for meg selv - så hvor finner jeg tiden? 

Dårlige levevilkår handler ikke bare om dårlig økonomi eller om huset er skittent eller trekkfullt - det handler også om å være så desperat tom for tid, energi og sosialt nettverk at man ikke ser noe lys i tunnelen. Jeg lever ET liv - for to - og med den politikken som føres i dag så tror jeg at jeg kommer til å dø skitten, sulten og alene i min hvilestol - veldig fattig. 

I verdens beste land!

 

 

Denne bloggen finner du også på facebook - ved å trykke her!

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #pårørende #pårørendehverdag #pårørendepolitikk #pårørendealliansen #sykepleie #omsorg #kjærlighet #livetsammen #sosialfattigdom #helsesosialfattigdom #fattigdom #fattigdomspolitikk #samfunnsoppgave #helse #psykologi #familie #usynlig #hverdagshelt #verdensrikesteland