Jeg lager Snekkerbod til kjæresten min ...

Det er stille fra meg for tiden, men jeg rydder ...

Ut fra antall poster på facebook hvor jeg ser mine venner publisere brukte ting til salgs så tror jeg faktisk at dette er høysesong for rydding rundt om i landet. Selv har jeg tatt fatt på garasje og 2 uteboder i et forsøk på å ENDELIG komme unna med flyttelasset til Vidar som har okkupert uthuset fullstendig i to år. På et tidspunkt okkuperte det hele huset mitt også siden han ble syk midt i flyttingen, men der står det nå bare et lite gjesterom igjen hvor kasser og ting står i hauger. Det meste der er kjøkkenting og det må bare stå til den dagen vi har et kjøkken med litt mer skapplass. MEN garasjen min ville jeg veldig gjerne ha igjen - så slipper bilen å stå ute i år også. I tillegg har Vidar så mye verktøy at han egentlig kunne ha driftet en medium stor snekkerbedrift - men det hjelper lite når alt ligger hulter til bulter innerst i garasjen min og vi hverken vet hva vi har eller hvor vi finner det.  

Det blir jo ryddig på innsiden - men på utsiden derimot ... Neida, det ble ryddig der også etterhvert :)

Så de siste par ukene har jeg malt og ryddet og nå ser vi endelig konturene av noe som ligner et hjem - også i uthuset. Garasjen er så godt som tom for "ræl" og gulvet har fått nytt grusdekke. Grusen var et biprodukt fra byggingen av nytt bad i fjor sommer og har lagt som en avgud midt i innkjørselen i et år. Vidar fikk jobben med å flytte den (må ellers minne om at Vidar min samboer hadde en hjerneblødning i 2015, midt i innflyttingen) - og nå tok det ham 4 dager å flytte den lille grushaugen til et hjørne av tomten hvor den ikke var i veien. Det er ikke fritt for at det gjorde litt vondt for ham å se meg flytte grusen noen dager senere - 5 trillebårlass - og omtrent like mange minutter pr lass. Uansett var jobben for ham veldig verdifull og han fikk bruke noen muskler som ikke hadde rørt seg på en stund. Jeg har egentlig vurderte om han burde ha flyttet litt grus hver eneste dag heretter ... hehe ... For det gjorde ham nok veldig godt - selv om det var et slit. 

Mens Vidar skuffet grus bar jeg kasser med verktøy fra garasjen og inn i det som nå heter Snekkerboden og sorterte spiker, strips og all verdens tenger og jern. I tillegg fant jeg innerst i boden deler fra en kjøkkeninnredning og jammen endte det ikke med at Snekkerboden fikk både arbeidsbenk med skuffer - OG bardisk med sitteplasser. I prosessen fikk jeg solgt massevis av ting som vi ikke behøver og Sim Salabim så hadde vi en tom utebod og en tom garasje - OG en flott snekkerbod. Jeg har fremdeles en del malerarbeid som må gjøres - men Manjana, Manjana. Kanskje blir det i morgen, kanskje blir det til neste år. Det viktigste er at vi har et sted hvor vi finner skruer og spiker når vi behøver det og et sted hvor vi kan jobbe litt med alt dette verktøyet. Vidar trenger å gjøre litt mer "manneting" og her kan han boltre seg. Det hjelper jo at jeg også er litt over gjennomsnittet glad i verktøy og kreativitet. Jeg er helt sikker på at denne Snekkerboden kommer til å bli verdt sin vekt i gull for oss begge og øke livskvaliteten betraktelig. 

Work in progress ... selv synes jeg dette blir knakende flott ... og hyllene, som er kjøpt på loppis for 20 kr,  er selvsagt i vater ...

Den gamle kjøkkenbaren er nå installert i Snekkerboden og her kan man jo velge ... snekre og reparere ... eller drikke øl?? Ellers må jeg bare si: Åhhh jeg er så forelsket i denne mannen <3 Det smilet sjarmerer meg rett i senk:)

Midt i alt dette dukker det opp massevis av flotte rehabiliteringsaktiviteter for Vidar. Etter å ha ryddet ut av ikke mindre enn 5 store verktøykasser så har vi en haug med skruer og styr som må sorteres - gjett hva Vidar og Ergoterapeuten gjorde i går? Jo, da ble det håndtrening i Bua med duppeditt sortering :) Jeg er sikker på at Vidar syntes det var mye hyggeligere enn å vaske vinduer, brette klær eller ta oppvasken. Alt i alt en skikkelig vinn vinn på alle plan. 

Hverdagsrehabilitering?? Bare å begynne med verktøykassen ... plukk og sortert takk !

Følelsen av å bli kvitt alle kassene som har holdt garasjen min som gissel er bare helt himmelsk ... jeg er fri ... jeg er FRI ... JEG ER FRIIIIIII :) 

Men det ble smått med blogging da ... jeg kommer sterkere tilbake :) 

Denne bloggen finner du også på facebook og du er velkommen til å følge oss der om du vil :) 

 

 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #rehabilitering #rydde #system #orden #snekkerbu #garasje #verktøy #grus #sortere #helse #psykologi #hjernen #mestring #bardisk #arbeidsbenk #frihet 

Det er på høy tid ...

Hvordan i ALLE dager skal jeg få til dette? Jeg er (heldigvis ... om det er mulig å si det slik) sykmeldt, men jeg forstår raskt at dette kunne endt med "katastrofe" om jeg ikke var hjemme akkurat nå. Hvor går grensen for hva vi pårørende skal mestre og utsettes for - eller betale for den saks skyld? Jeg er verken en sytepave eller lat ... men jeg er fritt vilt. En ressurs som suges tom av staten fordi jeg elsker - og har en moralsk ryggrad. Jeg skal klare ALT og ennå mer enn det ... og jeg skal på ingen måte - NOEN SINNE beskyttes ...  Det er på tide at noen forstår  - og det er på tide at noe endres ... Det er på høy tid!

Ferien er vel overstått og vi titter spent i postkassa når vi kommer hjem. Der ligger det to innkallinger til Vidar, slagrammet samboer. Den ene er til Ahus - og som vanlig må vi inn to dager på rad for å gjennomføre EN avtale. En dag for prøvetaking og påmontering av blodtrykksmåler - og neste dag for selve legetimen. I tillegg ligger et lenge etterlengtet brev fra Sunnaas om at han har fått plass på Kress - kognitiv rehabilitering. Før noen missforstår må jeg bare si at vi er overlykkelige over plassen på Sunnaas og timen på Ahus haster litt så den er vi også glad for.  Det jeg vil snakke om er at dette koster både tid og penger - noe jeg ikke har så mye av - hverken det ene eller det andre. Og ikke minst er dette en potensielt vanskelig situasjon i forhold til min arbeidsgiver. Som om jeg ikke allerede føler at jeg ikke strekker til ...

Bare for raskt å se på avstandene så er det 5 mil hjemmefra til Ahus - èn avtale der, som betyr 2 besøk, = 20 mil kjøring. Sunnaas ligger dobbelt så langt borte, 10 mil, og vi må tvers gjennom Oslo - med sin rushtrafikk. Alternativet er å sitte på en kafe på Nesodden og vente til rushtrafikken er over - noe som raskt blir 2 - 3 timers venting siden avreise fra Sunnaas er midt i verste rushtid. Fem uker på Sunnaas = 12 tur/retur turer for meg som pårørende. Altså 20 mil x 12 ... 240 mil i bil. Totalt 260 mil i bil i løpet av 7 uker. Dette tar MYE tid - og koster også en god del penger. Man får ikke dekket annet enn inn og utreise på Sunnaas - alle helgepermisjonene (som de må ta fordi avdelingen er ubemannet i helgen) må vi dekke selv. 

Når jeg da teller over hva jeg må investere av tid fra 4. september - 18. oktober for å følge opp dette sammen med Vidar - så må jeg i teorien ha fri fra jobb 9 dager totalt - og hvem går rundt og har så mye fritid å ta ut sånn uten videre? Og ER det riktig at jeg skulle måtte bruke alle mine feriedager til slikt? Da har jeg ikke tatt med at jeg også må kjøre 4 turer tur/retur Årnes/Nesodden på søndager i tillegg til de 9 dagene. Oppholdet på Sunnaas vil altså medføre 12 tur retur reiser for meg som pårørende. Halvparten av dem på fredager hvor jeg da må gjennom Oslo midt i rushen. Da kan turen fort ta 6 - 7 timer om vi er uheldige med trafikken. La meg også skyte inn at disse oppfølgingstimene på Ahus skjer 4 ganger i året - noe som blir 8 arbeidsdager som jeg må ta fri fra jobb - det er neste to uker fravær og i tillegg har vi en haug av "vanlige" legetimer og spesialist timer gjennom året. Skulle jeg brukt feriedager til alt dette ville jeg ALDRI noen sinne fått noe særlig ferie. Men for all del - vi sparer jo samfunnet for noen penger ...

Som pårørende har jeg ingen rettigheter. Alt av oppfølging gjøres uten vederlag - uten lønn. Selv om jeg nå jobber redusert og har litt omsorgslønn så faller ikke legetimene på den ene fridagen jeg har i uka uansett. Vidar MÅ ha følge til alle timer og hentes og kjøres hver uke i de totalt fem ukene han skal være på Sunnaas - han er på ingen måte i stand til å reise alene. Mitt spørsmål til alt og alle - hvordan i alle dager løser man som pårørende en slik situasjon?  For helt ærlig - man takker IKKE NEI til Sunnaas. 

Takk og lov så har vi noen som er rundt oss som kan bistå med litt kjøring - ellers kunne vi ikke tatt imot tilbudet på Sunnaas - eller noe annet sted. Etter at Vidar fikk hjerneblødningen har jeg gått drastisk ned i inntekt og jobber bare 80 %  (om man ser bort fra at jeg for tiden er sykmeldt). Ikke fordi jeg vil jobbe mer - men fordi jeg ikke klarer det pga belastningen hjemme. Et fravær på 9 dager uten lønn - OM arbeidsgiver i det hele tatt hadde gått med på dette - ville ruinert oss økonomisk. Og i tillegg skal vi ha både bensin og bomavgifter til de totalt 260 milene på 7 uker. Og om dere ante hvor stor klumpen er i magen hver gang man må fortelle på jobb at man må ha fri IGJEN ... jeg kunne HYYLE ...

Alt jeg ønsker meg er en behøvsprøvd rett til Syk Mann dag slik at jeg kan få fulgt ham opp og holdt ham frisk og rehabilitert slik at han kan bli så frisk som mulig og ikke sitte hjemme og forvitre - for det er det som skjer om jeg ikke følger ham. Hvem velger vekk rehabilitering og legetimer?? Ikke vi i alle fall. Om vi så må spise fiskeboller resten av året så SKAL han følges opp. Vi må bare ta kostnaden og tiden jeg ikke har og følge den tettpakkede lysløypen av legetimer og rehabiliteringsopphold - ellers blir alt raskt veldig mye verre her hjemme. 

Jeg er på ingen måte noe særtilfelle - slik er hverdagen for oss som har familiemedlemmer med både fysiske og kognitive utfordringer. Jeg er i grunn tom for ord. Hvordan løser man dette uten å sette jobben sin, økonomien sin og/eller helsen til sine kjære i fare? Vi som pårørende taper uansett hvordan vi vrir og vender på det - og alt vi vil er å ta vare på dem vi har så kjær. Det er nemlig MIN helse, MIN økonomi og MITT forhold til MIN arbeidsgiver det går utover. Når man presser et system (som vår lille familie faktisk er) så MÅ det nødvendigvis tyte ut et eller annet sted når man presser for hardt. Og i tillegg skal jeg stå med lua i hånden og trygle om nok en fridag som jeg ikke har rett til - verdens verste følelse. Det føles som å stå til doms for noe man ikke selv har gjort. Eller enda verre - det føles som å bli straffet for noe man faktisk har gjort riktig.  

Bor vi ikke i verdens rikeste land - burde ikke pårørende blitt ivaretatt bedre? Vi har allerede spart samfunnet for millioner på millioner gjennom vårt daglige arbeid med å ta vare på syke og pleietrengende familiemedlemmer som "egentlig" kunne fått ennå litt bedre støtte og oppfølging fra det offentlige. Fordi vi sitter i samvittighetsklemma og tar på oss ALT som kommer vårt vei - så lar de det skure og gå med ivaretakelsen av de pårørende. Man må visst knuse noen egg for å lage en omelett ... og vi er eggene. Vi som er de som skal holde alt sammen og være den sterke i forholdet - men vi forvitrer uten vedlikehold eller tilsyn. 

Det er på tide at vi slipper tak i disse gamle frasene og begynner å finne løsninger fremfor ord ... for JEG har ingen tid å miste ... Jeg behøver egentlig mye mer tid enn det jeg har. 

La meg til slutt si at jeg HAR fått god hjelp til å kjøre/hente så belastningen min blir ikke så stor denne gangen. Men jeg tenker på alle som ikke har noen som kan hjelpe til. Dette er en veldig reell situasjon for veldig mange. For vår del har også Sunnaas også vært behjelpelig, med å la Vidar få bo på en annen avdeling noen helger slik at vi slipper å dra hjem på permisjon hver helg. Det blir likevel noen mil å kjøre mellom Årnes og Nesodden, selv om jeg er sykmeldt, for det man har hjemme kan man ikke sykemeldes fra - og neste gang han skal inn på rehabilitering så er det på'n igjen.  

 

Reisebrev med bilder - Sivota, Hellas ...

Det ser egentlig ikke ut som du skal komme til noe som helst sted der du humper nedover en brun, tørr og støvette grusvei. Veien går ned gjennom en dal og veien er både full av hull og naturen rundt er preget av endeløse olivenskoger og tørt buskas eller kjerr. Men vi skimtet blått vann lenger der nede og seilbåter som duppet stille på overflaten - la oss i det minste dra ned og se. 

Vi hadde bestemt oss allerede før vi dro til Hellas i sommer - i år skulle vi ut av solsengene og se litt mer av denne vakre øya, Lefkada. Selv hadde jeg vært så vågal at jeg faktisk hadde reist litt rundt på øya alene en gang for lenge siden, men jeg må innrømme at jeg var skeptisk til å dra alene på biltur langs støvette og smale fjellveier sammen med Vidar. Ikke at jeg ikke trodde det ville gå bra, men fordi jeg var redd for at vi ikke skulle finne parkeringsplass nært nok. Etter hjerneblødningen klarer ikke Vidar å gå særlig langt i varmen - vi snakker om noen få hundre meter og så er batteriet helt tomt. 

Men i år reiste vi ikke alene - og jeg øynet muligheten for å kunne reise ut på dagstur sammen med både Vidar og reisefølget vårt - uten harehjertet i halsen. Da kunne jeg være trygge på at Vidar ble sluppet av et sted i skyggen, nært det vi skulle se, og så kunne jeg smile litt ekstra stort og be så aldeles forsiktig om de andre kunne parkere bilen mens vi ventet. Heldigvis hadde vi et forståelsesfullt reisefølge som gjorde dette til en enkel affære. Da var det bare å reise på tur da ...

550 norske kroner for en liten bil med plass til 4 for en dag var virkelig ikke noen blodpris - det koster jo mer å være med på en busstur. Så inn i bilen og avgårde dro vi. Øya er ikke stor - bare 336 kvkm stor - og ca 3, 5 mil lang. Den har derimot en god del fjell og det kan være både bratt og svingette noen steder. Ellers er det ei fantastisk grønn og frodig øy med krystall klart vann på alle kanter. Noen av verdens vakreste strender finner du også her - og en av dem sto på lista vår (det skal jeg skrive et eget innlegg om). Men aller første stopp ble et sted jeg hadde hørt mye om, men aldri besøkt før; Sivota.

Det var bare en liten parkeringsplass - kanskje plass til 10 - 15 biler - og alle var selvsagt opptatt. Det var knapt et menneske å se, men til alt hell, etter bare 3 - 4 minutter, kom en familie og kjørte ut slik at vi smatt inn og fikk parkert. Parkeringsplassen ligger helt nede ved vannet, inn til den lille havnegata - og langs havnen ligger det seilbåter, yachter og lokale fiskebåter tett i tett. Ombord i seilbåtene ser du stort sett bare undersiden av et par sko eller noen brune tær som stikker opp over stolryggen der de ombord dormer i skyggen - det er nesten helt knyst stille. Et par fiskere gjør opp garnene sine med raske og sikre fingre - og får meg til å brått minnes farfar som jobbet med garn på akkurat samme lynraske og stille måte - ikke fritt for at jeg svelget en savnfull og nostalgisk tåre i skjul. Dette med sjøen og sjøbruk ligger hjertet mitt nær. Vi hadde ikke gått mange skrittene bort fra bilen før vi alle var helt og holdent overveldet over denne vakre plassen.

Vi ante ingen ting om hvilket sted vi var kommet til - og dro hjem ganske så forelsket. 

Kan det bli mer gresk enn dette??

Side om side - de lokale og turismen - akkurat sånn det skal være :) 

Det første som møter oss er en vegg av bugnende blomster - en helt fantastisk og velorganisert blomsterflor med sommerfugler som duppet rundt mellom blomstene som små fjær i vinden. Dette, som vi trodde var inngangen til et hagesenter, skulle vise seg å "bare" være en taverna. Noe av det mest fantastiske og velpleide inngangsparti jeg noen gang har sett. Hadde vi ikke kommet rett fra frokostbordet så ville vi nok gått inn der. Lager de mat like omtenksomt som de pleier blomster så gikk vi antagelig glipp av noe stort. 

Neida, selger ikke planter her ... her selges mat. 

Noe så vakkert - her må du bare gå inn:)

Hvilepuls og fotoshoot med de lokale sommerfuglene ... livet er herlig. 

Vi valgte heller å rusle langs havnen og titte lengselsfullt på båtene og drømme om livet ombord. En perfekt søvnig formiddag i en like søvnig liten landsby. Ryktet sier at det er adskillig mye mer liv her når det nærmer seg middagstid etter solnedgang - og det forstår jeg veldig godt. Faktisk kunne jeg godt tenke meg å bare booke et par uker på et av de små og private utleiehusene med en gang. Dette må bare være det ultimate "hideaway".

Stedet gav meg en følelse av ro - og noe "organisk", eller grønt, eller hipster - fint var det i alle fall. Det lå omtanke bak det meste jeg så - de hadde en omtanke i forhold til sine gjester, miljøet og de hadde lagt litt ekstra i det de serverte i forhold til de andre stedene vi besøkte. Blant annet var dette det eneste stedet på hele øya at vi fant glutenfrie kaker i det lokale bakeriet, juicen kom ut av en fersk frukt, ikke en boks, og fetaosten var som manna fra oven - myk og kremaktig - og i perfekt match til den søte vannmelonen den ble servert sammen med.

For å sette det litt i perspektiv så bodde vi tre uker i Nidri, øyas største turistområde, og jeg var innom minst 5 bakerier for å se etter glutenfritt uten at de bak disken forsto hva jeg mente med glutenfritt i det hele tatt. Når vi dro fra Sivota hadde vi med oss en deilig valnøttkake til Vidar (med gluten) og en helt fantastisk, lett, stor, saftig bit med mandelkake til meg (glutenfri). Jeg drømmer fremdeles om den kaken - den var på ingen måte fabrikk laget og smakte som ingen andre mandelkaker jeg noen sinne har smakt - deilig mandel og sitron - Nydelig! 

Den som bare hadde hatt et stykke til ...

Det eneste som manglet her var låsen på dodøra ...

Vi skåler i ferskpresset juice og milkshake - blir lystig til sinns av det og:) 

De vet hva turistene trenger i denne landsbyen - en dusj og en god latter. 

Og mens vi spiser lunsj øver Vidar seg på å ta bilder - dette begynner jo å bli bra. 

Ikke langt fra havnen, bare rett rundt bukta, ligger en liten strand. Vi var ikke på badetur denne dagen, men jeg skulle gjerne tilbragt noen dager der i fred og ro fra alle massøsene og solbrille selgerne som frekventerer de store strendene i Nidri. Her var det ingen biltrafikk - stille og rolig - organisk og ekte - og jeg er hellig overbevist om at om jeg satte meg ned for å spise middag her en kveld så ville det bli feriens beste måltid. 

Det ble en liten rusletur langs havnen og dens tavernaer og små butikker, en hjemmepresset juice med herlig frisk ingefær og en feta/vannmelon salat til lunsj før vi satte oss i bilen og dro videre på dagsturen vår. Av alle steder vi besøkte denne dagen er det nok Sivota vi lengter tilbake til. Vi skal garantert tilbake - vel verdt et besøk. 

Takk for oss <3

 

#Hellas #Greece #Lefkada #Sivota #høyhopping #Joniskehav #joniskeøyer #skorpio #Onassis #glutenfri #glutenfritt #bakeri #juice #ingefær #vannmelon #fetaost #milkshake #blomsterhav #romantisk #stillhet #gresk #havn #fiskere #mat #drikke #helse #mestring #fritid #overnatting #middag #lunsj #reise #ferie #ro #hvilepuls #bergtatt #organisk #naturlig #kvalitet #omtanke #strand #dagstur #hjerneslastopperikkemeg

Bare å klikke LIKER det vel ... ?!?

Bare ... er et relativt begrep. Vi har måttet lære oss at "bare" kan koste både blod svette og tårer. Et år til har gått og nytt av året er at Vidar, slagrammet samboer, har egen facebook profil igjen. Og en facebook profil krever engasjement og innsikt. Det meste er lett når man kan det pleier jeg å si. Men jammen kan det bli vanskelig også - når du ikke kan det. 

Vidar tar instruksjoner lett og har kjempemotivasjon for å jobbe med det meste, men det må terpes, terpes og terpes igjen. Innlæringen sitter ikke slik som før. Nå har vi jobbet i flere måneder, men fremdeles er det å "bare" klikke LIKER en utfordring - like så å navigere mellom profiler, bilder, og å få oversikt over trådene som dukker opp under egne og andres innlegg. Det er rett og slett en opplevelse av kaos.Informasjonen pøser ut i en total uorden for ham. 

Men så har man bursdag da - og det renner inn med hilsninger. Kjempekoselig! Vidar har alltid vært glad i å bruke meg som sufflør og oppleser for han liker å følge med - det har fungert fint så langt. Men nå har suffløsen har sagt opp jobben ... hehehe ... og han må lese og kommentere selv. Er DET en lettere jobb for den avgåtte suffløsen - nei på ingen måte. Dette tar EVIGHETER å komme gjennom. Men hvilket valg har vi? Enten må han forsøke selv og ta den tiden det tar - eller så må vi reinnsette suffløsen og hun er ikke den villigste å be lenger ... haha ...

Spørsmålene står i kø: Hvordan klikke liker knappen? Her kan man jo trykke flere steder - har du tenkt på det? Og hvordan se om man har likt noe? Ikke lett å se forskjell på blå og svart. Fingre som ikke helt vet hva de gjør og kommer borti på feil sted og så er man plutselig inne på en side, bilde eller profil - men hvordan kommer man vekk derfra? I tillegg er det skjulte felter som man skal finne å dra på i feks meldingsboksen - at han i tillegg nesten bare bruker en hånd gjør den ennå vanskeligere og at neglekten gjør oppmerksomheten på høyre side svak er en kjempeutfordring siden alle hovedvalg ligger på høyre side. Det som sitter kl 12 er borte kl 12:00:02 og så er det bare å starte på nytt og håpe at det sitter litt lenger neste gang. Det kan rett og slett være at dette innebærer litt for mye informasjon på en gang - og den logiske sansen er heller ikke helt som den skal lenger så det hjelper lite å si at "vi lukker ALLTID bilder oppe til høyre". Det glemmes like raskt som det er hørt. 

Men vi er jo ikke kjent for å gi opp når kaoset flommer inn over oss så vi trår til med full styrke uansett hvor stor motstanden er. Dette er ikke en mann som feiler - dette er en mann som LÆRER. Operasjon LIKER kan du se et lite utsnitt av her. 

SÅ ... får du en LIKER av Vidar så bør du verdsette den - den har kostet mye :) 

 

Bloggen finner du også på facebook.

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #neglekt #hjerneslag #hjerneblødning #hjernen #psykologi #nevropsykologi #facebook #teknologi #data #pc #tastatur #mestring #læring #øvelse #pedagogikk #bursdag #bursdagshilsen #liker #likes #sufflør #pårørende #hjerneslagstopperikkemeg

 

Agility, Villsvin, Ølbriller ... og smilet helt opp i øya ...

"Kan du hente mat til meg?" Vidar lener seg over mot meg og visker inn i øret mitt. Vi er i 60 års lag og på benken venter ei rykende gryte med Villsvin. Jeg tar meg i å nesten automatisk reise meg og si at det er greit, før jeg tenker meg om. "Nei, dette vet både jeg og du at du klarer veldig godt selv - hent maten selv du kjæresten min" Jeg så håpet forsvinne i øynene hans og måtte skyte inn nok en påminnelse om at han faktisk forsynte seg fra buffeen helt alene hver eneste dag sist han var på Sunnaas. DET gjorde susen - og Vidar reiser seg og henter maten sin selv.

Det sitter langt inne å utfordre seg selv foran familie og venner. På mange måte strekker han seg ekstra langt i slike tilfeller, men når det er oppgaver som kan ende meg skikkelig knall og fall - eller søl - da er saken en annen. Dette har han ikke lyst til - frykten for å feile foran alle han kjenner er stor. MEN jeg vet at han kan - og han vet det egentlig selv også, han måtte bare minnes på det. Så Vidar stilte seg i kø og hentet maten sin uten noen som helst vanskeligheter. Ennå et skritt i retning av det normale <3 

Jeg skulle ønske jeg kunne lagt med smaksprøver av den himmelske villsvingryta - men dere får nøye dere med de fine bordkortene :) Takk for laget <3

 

Jeg har vært litt ettertenksom de siste dagene - ført regnskap i hodet mitt over hvor langt vi egentlig har kommet. Når jeg ser tilbake på situasjonen for et år siden så hadde vi mye mindre slingringsmonn den gangen enn i dag. 

I dag var Vidars 54 års dag og allerede før vi ble bedt i 60 års lag så hadde vi lovet å komme å se på min niese som skulle være med på agility stevne. Tidligere har vi ikke kunnet gjøre mer enn EN ting dersom vi skulle vekk i lag på kvelden - og det har vært å hvile så mye som mulig før vi dro. Energien til Vidar er liten og han har som regel vært helt utslitt etter en kveld i hyggelig lag - til tross for at han har hvilt på forhånd. Nå skulle vi plutselig gjøre flere aktiviteter på samme dag - skummelt og egentlig ganske risky. 

Det var bare å trå til og gjøre et forsøk - vi vet jo ikke før vi har prøvd. Selv tror jeg tror nemlig at tiden er inne for å strekke strikke litt - igjen. Det ble en kjempefin biltur til Aurskog hvor vi også tok en omvei hjem som Vidar ville vise meg. Agility stevnet var kjempehyggelig å være med på selv om vi bare var der en liten time. Gøy å se Malene på banen og sååå mye fine hunder. Vi våget faktisk ennå mer - vi dro nemlig innom butikken på vei hjem og storhandlet. Vel hjemme var det å få seg litt mat - og så sov Vidar et par timer. Nydusjet, nybarbert og påkledd uten hjelp (WOOHOOOOO!!) var han klar for fest noen timer senere - og jeg fikk litt tid for meg selv til å legge noen lag med maling rund øyna og dra en rettetang gjennom håret. Bare det er jo nok til å juble over.

Noe helt nytt for oss begge - og egentlig veldig gøy. Takk for at vi fikk komme Malene (og Boss). Dette gjør vi gjerne igjen. Ble et morsomt speilbilde i brillene til Vidar synes jeg - og der var jammen Lisbeth og Jørn med også ;)

 

Alkohol har vært et litt ømtålig tema siden Vidar har hatt et par ganske kraftige reaksjoner når han har kommet til å drikke for mye - det har endt med både nattlige legebesøk her hjemme og faktisk også en sykehusinnleggelse etter et par skikkelige fuktige fester. Nå har vi lært den harde leksen og i dag slipper jeg å passe på hvor mye han drikker - Vidar styrer inntaket selv. DET er noe jeg er veldig glad for - for hvem synes det er noe moro å sitte ved siden av kjæresten sin og fortelle ham at han "nå må du ikke drikke så mye kjære"?? Takk og lov for at den perioden er over.  Alkohol og hjerneskade er virkelig ikke noen god kombinasjon - men det er absolutt lov til å kose seg og bli litt glad ;) Vidar mestrer situasjonen kjempegodt på egenhånd og klarer å kose seg til tross for nye forutsetninger - takk og lov. 

Vidar hadde fått nye briller av Svoger (med fru) til bursdagen og de passet jo helt perfekt til denne kvelden. Etterhvert som kvelden gikk så kom brillene av - for da hadde de ekte ølbrillene begynt å virke ;) 

 

Alt i alt ble dette en veldig fin 54 års dag - selv om vi ikke hadde noen fest her hos oss. Vi har virkelig gått videre og kommet lenger det siste året og jeg er nok en gang så utrolig takknemlig for fremgangen. At Vidar kanskje må sove i 14 timer før han står opp i dag får heller bare være - DET er det verdt. Følelsen av å tangere borti noe som nesten føles normalt er STOR <3 Vidar storkoste seg - og jeg med:) Nydelig mat, familie og venner på begge sider i løpet av dagen og varmt, om enn litt vått, sommervær. Vi var faktisk ikke i seng før ved 3 tiden i natt - og DET er sjelden vare her i huset.

Før vi kravlet til køys tok jeg en liten selfie og det går opp for meg at jeg faktisk ikke var utslitt. Jeg følte meg faktisk fremdeles ganske pyntet og fin. DET er fremgang det <3 Tidligere har jeg vært minst like sliten som Vidar etter slike fester. Denne selfien representerer faktisk ALT vi har jobbet for de siste 2 årene og 3 mnd. Endelig har jeg litt tid til å se meg selv - og jeg smiler med øynene igjen :)

 

Bloggen finner du, om du, vil også på facebook. 

 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #apraksi #hukommelsestap #hjerneslag #hjerneblødning #bursdag #60årslag #villsvin #agility #aurskog #ølbriller #mestring #fest #godtlag #familie #venner #helse #smil #psykologi #hjernen #sommer #pårørende #fremgang #trivsel #glede #sommer 

Det er så mye andre ikke ser ...

... så derfor forstår de det ikke. Men hvordan skal vi greie å forklare det faktum at et hjerneslag også kan gi mange skjulte skader når mannen ser så frisk og fin ut? 

Jeg har vært veldig opptatt av å ta bilder av og filme alt som går bra og alt Vidar, slagrammet samboer på 54 år, mestrer underveis i prosessen. Fokuset har jo hele tiden vært på fremgangen. Men når alt kommer til alt så kjenner vi også på et behov for en dypere forståelse for hvordan problemene hans påvirker oss i hverdagen. Vi kan godt fortelle venner og familie at han har problemer med hukommelsen og at det er vanskelig for ham å planlegge en oppgave - men som regel får vi en frase tilbake med at "alle" er jo litt glemsk i den alderen. En effektiv samtalestopper og vi avbryter som regel forsøket på å forklare utfordringen noe nærmere. 

Men i dag kom det en prefekt anledning for å vise et lite eksempel på hvordan dette kan fungere - eller ikke fungerer - i hverdagen vår.

Jeg hadde vært ute og malt litt og kom inn igjen iskald og ganske sliten. Vidar pakket omsorgsfullt et teppe rundt meg og jeg lurte på om han ville lage en kopp varm te til meg. Selvsagt ville han det! Vidar er aldri vond å be. Men ... og nå er jeg ved kjernen av problemet ... jeg visste hva det ville innebære å be ham lage te. Det ville bli spørsmål, jeg måtte rope instruksjoner fra stua og ut på kjøkkenet - og med stor sannsynlighet ville han trenge hjelp. Han var ikke før kommet på kjøkkenet før første spørsmål kom. "Hva var det jeg skulle hente igjen?" "Du skulle lage en kopp te!!" "Åååå ja". Det ble stille og jeg hørte ham åpne riktig skapdør (den lager en lyd) - og så kom det første Hmmmmet. Jeg har vært gjennom dette tusenvis av ganger før og vet hva som er i gjære - han finner ikke det han skal ha. Denne gangen valgte jeg å filme hendelsen - ikke helt planlagt og deretter en forholdsvis liten god regi på filmen - men den viser essensen i hvor vanskelig det er for ham å finne de enkleste ting. Den viser også hvordan jeg som pårørende sjelden får ligge særlig lenge i ro dersom han skal gjøre noe. 

Oppgaven var å lage en kopp te - Spicy Mandarin - pakken står ytterst i skuffen sammen med resten av teen. Den er det aller første han ser når han åpner skuffen. 

Vil du se hvordan det gikk så finner du filmen her. 

Vidar har selvsagt godtkjent at jeg skriver om dette og legger ut filmen. 

Det ble te til slutt selv om det meste er enklest å gjøre selv ...  men ... en dag tror jeg han fikser det og DA skal jeg bli liggende under teppet. 

For deg som ikke er så ofte på blogg.no så finner du også bloggen på facebook.

Med ønske om en flott helg til alle våre lesere <3

 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #rehabilitering #psykologi #hukommelse #apraksi #hjernen #trening #mestring #te

 

 

 

 

Mission accomplished ... vi dro på tur ...

Så ble det nok en tur til Nidri i Hellas - en liten landsby på øya Lefkas i det Joniske hav. For min del var det 4. gangen og for Vidars del ble det gang nr 2.

Jeg nevnte til en gresk dame hvor vi skulle reise og at vi hadde vært der før og hun ble ganske forferdet over at vi reiser tilbake til samme sted. For det var jo så mye annet fint å se i Hellas. Og ja - jeg er enig med henne. Vi skulle så gjerne sett mye mer av dette vakre landet. Men siden Vidar har hatt en hjerneblødning og har en del utfordringer med i bagasjen så trenger vi mest av alt forutsigbarhet på ferie. Det sparer meg for uendelig mye stress, uro og arbeid å vite hvor jeg finner det jeg behøver av mat, drikke, lege osv - siden jeg er den som må ut og handle og som skal planlegge våre ekskursjoner. Mitt høyeste mål med ferien er å få hvile og at Vidar skal trives og mestre det som møter ham. I Nidri vet jeg at det meste vil fungere for oss. 

Nidri mitt paradis - hvor bare å legge en solvarm stein mot kinnet kan løse alle problemer - sukk!

Nytt av året var at vi skulle være borte i 3 uker og at vi hadde et håp om at vi i år kunne gjøre mer enn å bare ligge på stranden. I tillegg skulle vi reise sammen med min søster og hennes mann den første uka. Det var nesten det mest skremmende for meg. Tenk om de ikke ville like seg der. For meg som har vært der flere ganger så har det blitt et sted som har en helt spesiell plass i hjertet mitt og jeg var livredd for at stedet skulle miste glansen om de skulle komme til å misstrivdes. Men jeg hadde ingenting å frykte - de ble like betatt som jeg og Vidar er. Solen skinte, havet var klart og rent - og iskremen smakte akkurat slik den skulle. Og man skal ikke kimse av det å ha noen å skåle i en halvliter øl med. Livet var herlig. 

Lykken er fire rundt bordet <3

Noen er tydeligvis tørstere enn andre ... hahaha ... 

DETTE altså - manna fra Guder! Yoghurtis med mørk sjokolade og Svarte Kirsebær. LOVE IT <3

Et annet ankepunkt før denne reisen var hvordan de "funksjonsfriske" ville holde ut med alle restriksjonene våre - og ikke minst det lave tempoet. ALT tar jo hundre år når vi skal gjøre noe. De andre ligger klare på stranden kl 8 og vi kommer pesende etter kl 10:30 og jeg er gjennom svett og utslitt etter å ha pakket strandbaggen, ryddet rommet som har blitt bomba siden i går morges og smurt både meg og ham med solkrem fra topp til tå. Alltid siste mann ut og alltid heseblesende og varm i toppen - selv på ferie. Ja jeg vet, jeg burde bare drite i det og ta den tiden det tar - men det er lettere sagt enn gjort. Jeg blir kjempestressa når jeg tror at noen venter på oss. I tillegg var vi helt utslitt av all solingen og badingen når klokka nærmet seg 16 så da var det bare å kapitulere og ta seg en liten ettermiddagslur - for Vidars del er dette ofte en 2 timers dupp og jeg ligger musestille ved siden av ham for ikke å vekke ham. Søvn er dyrebart når hjernen skal lege seg selv - og jeg setter alle behov til siden om han behøver å sove. I mellomtiden fikk vårt reisepar litt tid for seg selv og kunne gå en tur i normalt tempo eller ta et lite forspill i påvente av at vi skulle ut og spise litt senere. Det funket faktisk veldig bra, selv om jeg aller helst skulle ha sluppet å ligge våken på rommet med gardinene fortrukket og aircondition på 18 grader. Men jeg skal ikke klage - jeg er på ferie med kjæresten min - om ting hadde gått en annen vei den dagen for 2 år siden så hadde jeg kanskje sittet på den stranden alene. Reisefølget klaget aldri og jeg tror de forsto at det bare måtte bli slik - en av våre restriksjoner på tur. 

Hele våren har vi jobbet mot ET stort mål - nemlig at dette året skulle Vidar inn til sentrum for middag hver kveld. Vi har lagt i hardtrening hele våren og gått tur nesten hver eneste dag. Taxi systemet er vel kanskje det eneste vi virkelig ikke er fornøyd med på øya og har måttet vente forgjeves mer enn en gang når vi har bestilt bil. I år skulle vi klare oss uten taxi inn til sentrum. Og Vidar gikk - han ble svett og til tider ganske sliten - men han gikk. Hele den uken vi var sammen med de andre gikk han inn til sentrum hver dag. Tempoet er ikke det største, men det er utrolig hvor mye raskere han går når det går en funksjonsfrisk "gubbe" (unnskyld Jørn) foran ham. Trangen til å være som alle andre er nok Vidars største motivasjonsfaktor og så lenge vi ikke er alene så kjører han full speed og ALT er greit og fint - selv om jeg gjennomskuer ham og til stadighet må be ham ta det litt med ro. Dessverre er det ikke slik når vi er alene og så raskt de andre hadde satt seg på flyet nordover igjen så datt tempoet ned og Vidars vondter ble fremtredende igjen. Hvor reelt dette er eller om det er dynamikken mellom oss som tillater ham å bli litt dårligere vet jeg ikke - ikke han heller. Men at han presser seg mye lenger sammen med andre DET gjør han - uten tvil. De neste to ukene hendte det at vi droppet å dra inn til sentrum om kvelden og et par ganger bestilte vi drosje - noe som førte til at vi ventet dobbelt så lenge som det ville tatt oss av tid å gå selv. Ut over dette gikk nok Vidar den 2 km lange turen 80 % av gangene og jeg er SÅ Imponert og takknemlig <3 Mission accomplished!!!

Jeg kan allerede nå avsløre at vi har hatt en mer aktiv ferie enn i fjor og det har kjentes ganske normalt ut store deler av tiden - med moderasjoner. Vi har kommet frem til at nå kan vi gjøre nesten akkurat hva vi vil - så lenge vi aksepterer at det vil ta laaaaang tid å gjennomføre det. Og DET gjør vi. Vi har akseptert de rammene vi lever innenfor - men vi utvider de hele tiden. Vi merker ekstra godt fremgangen når vi reiser tilbake til et sted vi ikke har besøkt på et år. Å reise med andre var helt fantastisk - det fikk oss til å føle oss normale. Den eneste tilretteleggingen vi har er at vi må hvile mye, ting tar tid, vi har med oss en god del medisinsk utstyr i bagasjen og at vi har bestilt assistanse og rullestol på flyplassene. Flyplass assistanse er bare helt fantastisk, med unntak av utreise fra Gardermoen. Faktisk synes jeg det fungerer så dårlig (eller så er det noe jeg ikke har forstått) at vi har valgt å klare oss selv på utreise ved Gardermoen. Notat til meg selv: møt opp ENDA en time tidligere neste gang så slipper vi å stå så lenge i kø. Resten av turen fungerer assistansen helt glimrende og vi sklir gjennom alle køer og kommer først på flyet noe som letter belastningen betydelig. 

Vi hadde med oss familie på tur denne gangen og de vet jo litt om hvordan vi har det. De har vist oss all mulige velvilje til å tilpasse seg i forhold til våre rammer. Det har vært helt fantastisk å dra på en helt alminnelige pakketur og kjenne at det funker. Vidar har kanskje en funksjonshemming, men på ferie som i hverdagen bryter vi barrierer hver eneste dag.

Jeg lover at jeg skal fortelle mer om denne herlige øya og alt vi gjorde der senere - vårt eget paradis - og masse bilder kommer det selvsagt også.

Ha en nydelig augustdag <3

 

Jeg blir veldig glad om du følger bloggen på facebook - den finner du her. 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #hjerneslag #hjerneblødning #stroke #hjerneslagstopperikkemeg #pårørende #rehabilitering #barrierebryter #mestring #ferie #reisebrev #familie #kjærester #helse #psykologi #nidri #lefkas #hellas #assistanse #flyplass #søvn #måloppnåelse #pakketur #moderasjoner #lykke #paradis

Jeg savner livet og familien min ...

Det var tøft å komme hjem fra ferie kjenner jeg. Hverdagen og alle oppgavene sto i kø og jeg ble rett og slett både overveldet og lei meg da jeg endelig hadde fått pakket oss ut av koffertene og landet etter hjemreisen. Hva nå da liksom ???

Sannheten er at hverdagen vår består av veldig mye tv - Pantelånere og Kardashians dag ut og dag inn - lett krydret med rehabiliteringsoppgaver og husarbeid. Ikke akkurat mye å se frem til. Jeg sliter med å finne fotfeste i MIN hverdag - hvordan skal jeg klare å være MEG igjen når alt handler om Vidar og hans rehabilitering og behov. Det er jammen ikke lett. Mest av alt så savner vi begge det sosiale. 

Når vi var i Hellas reiste vi for første gang (til Hellas altså) siden hjerneslaget sammen med andre. Den første uka hadde vi reisefølge av min søster og hennes mann - og DET VAR SÅ GØY! Bare det å ha noen andre å snakke med og oppleve noe nytt sammen med. Vi var klar over at det ville bli litt nedtur når de bare skulle være sammen med oss i en uke og at vi skulle være der i 2 uker til alene, men vi var virkelig ikke forberedt på hvor stort tomrommet ble. Den dagen de dro kom vi oss ikke ut av rommet. Vi ble liggende i senga og spise smågodt og visste ikke helt hvordan vi skulle komme igang igjen med ferien - og jeg tuta som ei lita jente det meste av dagen. Det var ikke fritt for at Vidar ble ganske deppa han også. En skikkelig oppvekker. Vi visste begge at vi savnet selskap - men at det stakk så dypt var vi ikke klar over. Vi er rett og slett ensomme i vår tosomhet og lengter skikkelig etter noen å være sammen med. Og jeg savner så veldig familien min <3 Det blir jo aldri tid til dem lenger så denne ferien var balsam for min frynsette sjel <3

Syvota - deilig stopp på et sted vi gjerne skulle besøkt igjen <3 

 

 

Porto Katsiki en fantastisk tur med verdens beste reisefølge<3

 

Gleder oss veldig til å reise mer sammen med dere - takk for turen <3

Det ble til og med vanskelig å blogge etter at jeg kom hjem - et skikkelig antiklimaks. De første dagene ble vi bare sittende i et vakuum, men sakte men sikkert har vi kommet igang med noen små oppgaver rundt på tomta vår. Hagen skriker etter oppmerksomhet og vi må få unna noen ting før vinteren. Etter at vi fikk laget nytt bad i fjor sommer så har det lagt flere hauger med jord og grus utenfor huset - som sakte (nei - veldig raskt) vokser igjen med ugress. Planen var å få flyttet jorda over i ei dump i landskapet slik at vi fikk planert ut hagen. Grusen skal etterhvert inn som underlag i garasjen, men må mellomlagres siden garasjen er full av "styr". Nå ligger de midt i veien og gjør det litt komplisert å snu bilen til tross for at vi har ganske stor innkjørsel. I går kom vi endelig i gang og jeg skuffet jord og Vidar fikk for først gang prøve seg på litt skikkelig sjauing - han ble satt til å flytte grushaugen. 

Og jammen viste det seg ikke at Vidar kunne flytte stein! Oppgaven var lettere enn vi trodde motorisk - men det tok raskt på kreftene. Men med mange nok pauser og en positiv innstilling så ble mye av grusen flyttet. Hadde vi ikke blitt overrasket av et massivt regnvær så hadde vel all grusen blitt flyttet i går. Selv kom jeg meg ut litt senere på kvelden og fikk tatt resten av jorden og er bare så fornøyd med meg selv. Grusen går ingen vei og Vidar tar nok et nytt tak en annen dag. Alt i alt så er vi stadig på vei mot det vi ønsker - et liv uten klunder, rot og halvferdige prosjekter. 

SÅ ... etter en litt tung periode er vi nå på vei tilbake til hverdagen og gleder oss over både å mestre hageoppgavene og at vi med stor sannsynlighet har selskap på fremtidige ferieturer <3 Og jeg gleder meg til å kjenne på skrivergleden igjen.  Et skritt om gangen leder også til målet <3 

Følg gjerne bloggen på facebook - der ligger det litt ekstramateriale - du finner den her. 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #hjerneslag #hjerneblødning #rehabilitering #reisebrev #lefkas #syvota #portokatsiki #hellas #øyhopping #psykologi #helse #psykiskhelse #ferie #opplevelser #selskap #sosial #fellesskap #søstre #familie #reise #syden #ilovemybrain #hjerneslagstopperikkemeg

Hukommelsestrening og den røde boka ...

Vel hjemme fra ferien har vi nye mål i sikte. Her i huset hviler aldri ideene om fremdrift - for vi skal videre.

Vi har snakket mye om det i løpet av ferien. Hvordan skal vi klare å finne tilbake til en hverdag som fungerer? Det er ikke bare å få ting til å gå rundt, men vi skal ha det det godt også. Vi sliter begge med å ha oversikt og har alt for mange ting som må huskes på. JEG trenger også å få tid til mer fokus på egne interesser og Vidar behøver fremdeles trening - og ikke minst behøver han opplevelsen av å bidra til fellesskapet. Det er ikke bare jeg som synes det er vanskelig at det meste av ALT faller på mine skuldre, Vidar synes også dette er vanskelig. Det er på ingen måte viljen hans det står på når han ikke hjelper til med det daglige her hjemme. Han gjør mye, men husker ofte ikke at han har gjort det. De kognitive skadene etter hjerneblødningen hans har også ført til at det er vanskelig for ham å komme igang med aktiviteter - han må ha drahjelp. I tillegg har det meste blitt komplisert og uoversiktlig for ham og det er vanskelig for ham både å planlegge og gjennomføre oppgaver alene. Det meste må gjøres trinnvis og med veiledning underveis - noe som igjen sliter på mine energireserver siden jeg egentlig burde gjort ALT annet akkurat da. Dersom han skal bidra hele tiden - så får ikke jeg gjort noe selv. I tillegg er det slik at det han gjør ofte må flikkes litt på OG det tar ti ganger så lang tid som om jeg skulle gjort det selv. Så hva gjør vi for å finne løsninger som fungerer for oss begge??

Vi har forsøkt med dagplaner - fungerer dårlig fordi han glemmer å lese dem. 

Vi har forsøkt 7. sans - fungerer dårlig fordi han glemmer å lese dem.

Vi har forsøkt med beskjeder - fungerer dårlig fordi han glemmer at han har fått dem ELLER glemmer å starte på oppgaver og husker det først når jeg kommer inn gjennom døra. "Oi da" sier han da bare - og så tusler han ut på kjøkkenet og begynner på oppvasken. Vi kan le av det - men aller helst ville vi hatt en løsning. 

Så NÅ ... har vi kjøpt en nok ny bok - en rød en. Forsøk nr ørten. Hvorfor skal det fungere denne gangen? Faktisk vet vi ikke ennå om det vil fungere, men jeg tror det. Vidar er mer tilstede og har begynt å tenke på en litt ny måte - han sjekker seg selv. Nå husker han i det minste at det er noe han har glemt. OG vi har allerede ei bok som han husker hver eneste dag - den er også rød (men ganske liten) og vi bruker den til å skrive opp blodtrykksmålingene. Derfor har jeg nå gått til innkjøp av to ting. En aktivitetskalender til å henge på veggen hvor alle våre aktiviteter utenfor huset skrives opp (trening, legetimer, selskaper, konserter osv) - og ei STOR rød bok hvor vi skriver ned alle aktiviteter som skal gjøres hjemme, samt at våre egne private aktiviteter som gåturer og lignende skrives ned i ettertid. 

Jeg har valgt å gjøre boken til en form for huskeliste hvor jeg skriver opp ting Vidar skal huske å gjøre hver dag. Boken fungerer slik at han ikke MÅ gjøre noe som helst, men at han kan sjekke i den for å se om det er oppgaver han kan gjøre om han føler for det. Samvittighetsfull som han er så kommer nok det meste til å bli gjort tenker jeg:) Han er selv med når vi setter opp punktene og han krysser av når oppgaven er gjort slik at han har oversikt selv. Vi har også valgt å putte inn oppgaver som vi forsøker å få inn i daglige rutiner - slik som å vaske over bordet etter at han har spist eller tømme brødfjølen for smuler. 

I tillegg til å skrive opp oppgaver på forhånd så skriver vi opp ting som Vidar gjør i løpet av dagen og som koster ham litt ekstra - rehabiliteringsoppgaver i det daglige. Dette gjør vi for at han selv skal bli flinkere til å gjøre et lite mentalt dagsoppgjør og se at han faktisk bidrar ganske så mye. 



Vi må jo finne noe som fungerer så da blir det nok ei bok altså. Denne ligger ved sitteplassen hans og så får vi bare se da ... jeg krysser fingrene:) Vidar er positiv og med på "leken" så dette har jeg faktisk tro på! 

Klar - Ferdig - Kjør !!!


 

Bloggen finner du også på facebook og du er hjertelig velkommen til å følge oss der også - du finner den her. 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #hukommelse #kognisjon #psykologi #trening #mestring #hjerneslag #hjerneblødning #113 #pårørende #hverdagsmestring #omsorg #helse #aktivitet #huskeliste #strokesurvivor #hjerneslagstopperikkemeg #rehabilitering #livsglede #livskvalitet #kjærlighet

 

 

Hjerneslag Stopper Ikke Meg ...

Det har vært så hyggelig å se at selv om jeg har tatt ferie både fra hverdagen hjemme og bloggen så har det ruslet og gått med besøkende her inne hos meg hele tiden. DET varmer altså <3 Nå er vi hjemme i Norge igjen og skal forsøke å finne tilbake til en enda bedre hverdag enn den vi hadde før vi dro på ferie. 

Flyturen hjem er fantastisk og byr på noen tankevekkere der man reiser over de små landsbyene som klamrer seg fast høyt og bratt oppe i fjellene. Hvordan er livene der nede??

Jeg hadde egentlig planer om å fortsette å blogge litt i ferien, men der overvurderte jeg meg selv kraftig. Feriekomaen slo over meg med full kraft og jeg har bare fokusert på hvile og kos - og en og annen opplevelse. DET har virkelig både kroppen og hodet hatt behov for. Jeg har likevel postet en og annen liten film eller instagram pic på bloggens facebook side de siste tre ukene. Ta gjerne en liten titt innom der og se noen av høydepunktene fra ferien vår - du finner dem her.

Turen gikk i år som i fjor til ferieøya Lefkas i Hellas - vårt eget lille paradis.


Er det noe rart man glemmer å blogge?? Her rammes man forholdsvis raskt av havkoma og blir sittende og stirre utover det blå - eller plukker på en stein i sanden - enkel og sorgfri tilstedeværelse <3

Akkurat nå forsøker jeg å pakke ut og komme i orden etter turen - men jeg lover å skrive noen utfyllende reisebrev om ikke så lenge. Jeg har jo litt å fortelle - både om stedet, opplevelsene og om det å reise sammen med Vidar (kjæreste som har hatt hjerneblødning). Vi har uansett hatt med vårt nye motto i bagasjen - Hjerneslag Stopper Ikke Meg!!!

Nå er det hverdagene igjen her hos oss og jeg skal klippe av meg de alt for lange og sommerlige acryl neglene og brette opp ermene - har man hage så er det mye som må lukes etter 3 ukers slaraffenliv :) 

Gleder meg til å komme igang med bloggen igjen og har som alltid masse på hjertet. Nyt sommeren folkens - den er her<3

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #pårørendehverdag #rehabilitering #stroke #strokesurvivorsneverquit #hjerneslagstopperikkemeg #ferie #HC #feriemedhandicapet #lefkas #lefkada #Nidri #Nidry #ving #thomascook #reisebrev #reise #opplevelse #sol #bad #strand #

 

 

Jeg feirer ... med lyx og bling ...

Whow - FOR en respons på forrige innlegg:) Jeg var veldig usikker på om jeg i det hele tatt skulle poste det, men følte det var et viktig tema. Helt tydelig at dette gikk hjem og at mange fant det interessant å lese. Jeg fikk også massevis av flotte kommentarer rundt om for innlegget ble delt i "hytt og pine". At jeg ble nr 27 på Bloggtoppen er jo også moro :)

Selv "feiret" jeg med å gi meg selv en skikkelig fridag. Jeg dro til Strømmen og fikset både hender og tær. Siden jeg klaget over dårlig "feminin standard" på neglene mine så valgte jeg å glamme meg selv skikkelig opp. De som har kjent meg en stund vet jo at jeg egentlig er litt glad i bling:)

Såååå nå har jeg VERDENS fineste negler <3 Jeg bare elsker dem! Og selvsagt ble det fotoshoot hjemme etterpå. Disse neglene måtte bare foreviges. For meg som bare har gått for lut og kaldt vann i to år er det vidunderlig å endelig kjenne at JEG er på vei tilbake til meg selv<3

Og jeg har mer å feire ... Da jeg tråkket på vekta i dag tidlig veide jeg 9 kg mindre enn jeg gjorde siste dagen nå i mai. DET er jeg mer enn fornøyd med - nok en seier og nok et skritt nærmere henne jeg var før Vidars hjerneblødning. Lykkelig og glad i dag - og så er det sommer og sol i tillegg<3

Takk til alle som følger meg på veien, for kommentarer og engasjement - dere gjør denne bloggen mulig <3

Her Finner Du Bloggen På Facebook

#LHL #LFS #NFS #pårørende #hjerneslag #hjerneblødning #feiring #slank #slanking #vektnedgang #lavkarbo #angelnailsupply #negler #negldesign #blogg #helse #livsglede #sommer #selvpleie #egenomsorg #lykke #sommer #påriktigvei

Det er tabu å gi opp når den andre ligger nede ...

I dag har jeg latt meg inspirere og legger ved et innlegg som ble postet på en side for pårørende for slagrammede på facebook. Den som postet det har selvsagt godkjent dette:) Takk til henne som tar sjansen på å være litt synlig og fortelle om noe som ikke alltid blir like godt mottatt - men som er så uendelig viktig å snakke om. Innlegget hennes kommer litt lenger ned i teksten her. 

Som pårørende til en samboer som ble rammet av hjerneblødning har det for meg vært viktig å ha fokus på hans rehabilitering og helsemessige oppfølging. De som har fulgt bloggen en stund har sikkert fått med seg at dette har gått kraftig på bekostning av mitt egen helse. Ikke fordi jeg har tatt på meg for mye, men fordi realiteten er slik den er og vi må jobbe med de utfordringene vi får servert. I tillegg er det ikke slik at bedringen kommer i en fin linje fremover, det går opp og ned - og noen ganger tilbake litt. Bekymringskiloene som kom på den første tiden sitter som støpt, smerter øker, sammenhengende søvn er noe jeg bare drømmer - om og alt av selvpleie er lagt til side. Likevel tror jeg at jeg for mange står frem som en Superpårørende - som får til alt. Jeg skryter av alt vi får til og poster bilder av våre reiser og opplevelser. Selvsagt er det et glansbilde - mye av det såre og vanskelige kommer aldri frem til bloggen i det hele tatt. Likevel føler jeg at vi er i ferd med å stable hverdagen vår på beina igjen så dette innlegget er på vegne av alle som kanskje aldri kommer dit vi har kommet. Jeg VET at vi har vært veldig heldige med den fremgangen vi har hatt. 

Underveis har det for meg vært utrolig viktig med et fellesskap - et sted hvor jeg kan snakke med likesinnede. Dette fant jeg på facebook i første omgang - og der har jeg også blitt værende. I grupper der kan pårørende lufte sin frustrasjon, dele sorger og gleder og støtte hverandre i alt som kommer vår vei. Et metaforisk vannhull hvor vi kan slippe av oss pårørendebagasjen i ny og ne.  På mange måter er vi veldig fremmede for hverandre - på andre måter kjenner vi hverandre kanskje bedre enn mange av våre nære bekjente. I går dukket det opp en post som fikk meg til å tenke - for denne damen hadde noe viktig å si - faktisk så viktig at jeg ville dele det med andre. For hva med alle de som ikke klarer å bli ved sin kjære i alt som kommer i kjølvannet av et hjerneslag? Hva med de som ikke blir møtt i kommunene, eller som ikke opplever seg som omsorgspersoner? Hva med de som kjenner at nok er nok - eller som vet hva de behøver for å holde ut, uten å få den hjelpen de trenger fra det offentlige. Hvor blir det av familievernet i slagrehabiliteringen og den offentlige og kommunale omsorgen? Er vi bare en offentlig sparegris som brukes til den er tom?? Tom for energi og lyst?

Det er tabu å si at dette klarer jeg ikke. Det er tabu å si at den jeg har kjær ikke lenger er seg selv og at man kanskje vil ut av forholdet. Det er tabu å forlate en som ligger nede - og det er tabu å velge sitt eget liv fremfor den andres. Likevel ber vi alltid pårørende om å ta vare på seg selv - noe som de fleste pårørende vil fortelle kan være tilnærmet umulig uten at det går utover den de har omsorg for. Pårørende er som alle andre mennesker - helt vidt forskjellige. Ja det er jo helt grunnleggende personlighets forskjeller - likevel kreves det at alle skal kunne ta vare på sterkt pleietrengende mennesker i sitt eget hjem. Vi er ikke alle skapte til å stå i de samme utfordringene. Noen er mer omsorgsfulle enn andre, noen har sterkere tilknytning til jobben sin enn andre og noen gir opp alt for den andre - uten at jeg tror at det er noe bedre eller slemmere i bunnen av den ene eller den andre. Noen opplever bakkene som brattere enn andre - og noen har brattere bakker enn de klarer å komme seg opp alene, andre igjen har mer enn nok med sin egen helse og så må de plutselig også være omsorgsperson for en sterkt pleietrengende partner. Uføre må på lik linje med andre ta sitt ansvar i denne jobben - akkurat som helt funksjonsfriske.

Men så er det sånn at mange sitter med følelsen av å ikke strekke til - en følelse av å feile og av å ikke være som man bør være. En av grunnene til dette er alle solskinnshistoriene som publiseres i media. Alle disse fantastiske menneskene som tilsynelatende klarer alt. Som sjonglerer både barn, jobb og en pleietrengende partner - uten å miste sin egen glans. Jeg vil gjerne at du leser innlegget til denne damen lenger ned - og forteller meg ha du synes. Burde vi kanskje også gi de som opplever å ikke mestre en stemme? Det fortjener de kanskje - for innsatsen er uansett større enn hva du kan fatte. Det er nemlig ikke slik at de som ikke "greier det" - ikke har gjort noe som helst. Oppgaven blir rett og slett bare for stor - eller for tung å bære. Det handler om den enkeltes oppgjør med sine grunnleggende kjerneverdier - som i noen tilfelle ikke lar seg legge bort uten at man oppfattes som slem. Men det er tross alt disse kjerneverdiene som gjør oss til den vi er. Skal vi også måtte gi slipp på vår egen identitet i omsorgens tjeneste? Det er på tide at søkelyset kommer på de som jobber i konstant motstand og som går tom på veien. Det sies at pårørende sparer helsenorge for milliarder av kroner, men gjør de det?? Selv tror jeg mange pårørende selv ender i helsekøen med symptomer og skader som aldri ville oppstått om de ikke var i pårørende rollen. Rollen er bare så alt for stor å bære - og få bærer den uten at det får store personlige og helsemessige kostnader. En pårørende i "vår" kategori har aldri noen sinne fri. Sannheten er at vi er på vakt 24/7 og vi har ingen forsikringer, sykedager, eller frynsegoder - selv når vi er syke er jobben hjemme akkurat like stor og påtrengende. Selv hadde jeg to kuttskader en stor og ganske alvorlig fallskade og et halebensbrudd det første halve året Vidar var hjemme etter hjerneslaget - men han måtte fremdeles hjelpes 100 %. Grunnen til at jeg var så uheldig gang på gang var uten tvil at jeg var helt utslitt og veldig ukonsentrert - og jeg er ikke alene om å ha opplevd dette. Men nå skal jeg gi ordet til damen som inspirerte til alle disse tankene. Legg gjerne igjen noen hjerter eller gode ord til henne i kommentarfeltet her - hun fortjener dem <3

"Jeg må få ut litt aggresjoner. Jeg er lei den offentlig omtale og debatt om hjerneslag og andre invalidiserende sykdommer. Hvorfor er det alltid solskinnshistoriene som havner på trykk i mediene? De historiene hvor det er fremgang, og hvor de pårørende har et overmenneskelig overskudd og stå-på-vilje? Hvorfor blir det aldri berettet om de tilfellene hvor pasienter må leve med varige, omfattende skader, og hvor pårørende må kjempe for den minste hjelp? Er det bare de pårørende som står på langt utover hva som menneskelig kan forventes som skal belønnes og roses? Hva med oss som sier at nok er nok? Som har stått på i årevis, og har betalt en høy pris i form av dårlig helse? I min pårørende tilværelse med en mann med dårlige prognoser for å bli mye bedre, har jeg kommet til et punkt hvor jeg ikke lenger pakker ting inn. Jeg har smilt og spilt flink pike lenge nok. Nå sier jeg rett ut hva jeg mener, også når mannen min er tilstede. Slik gikk det også da han i går for første gang hadde psykolog time. Han er blitt diagnostisert med depresjon - en diagnose jeg forøvrig selv har fått etter lang tid som pårørende, dog uten at noen har vist noe hensyn til dette). Psykologen ønsket at jeg skulle være til stede på det første møtet. Jeg svarte komplett ærlig på hennes spørsmål, og om hvor vanskelig jeg synes pårørende rollen og vårt samliv er. Da fikk jeg beskjed om at dette kunne virke sårede på mannen min. Men da skal hun vel ikke spørre???? Det er jo nettopp kjernen til hvorfor mannen min er depressiv - vi kan rett og slett ikke få hverdagen til å gå opp, og fungere sammen i dette "nye" livet vårt. Jeg brenner inne med så mye frustrasjon og sinne at en eksplosjon er unngåelig. Mannen min skal beskyttes og tas hensyn til, mens jeg er vanskelig og lite samarbeidsvillig. At jeg har stått på som en arbeidshest i 2,5 år uten noen form for takk, ros eller verdsettelse i en ekstrem vanskelig hverdag er komplett likegyldig. At jeg sjonglerer full jobb, hus, hage og en syk mann som krever enorm oppfølging resten av livet er en selvfølge for hjelpeapparatet, og ethvert opprør fra min side er tegn på utakknemlighet og nå åpenbart også dypt sårende for min ektefelle."

Selv må jeg bare si meg såre enig i mye av dette - for det bygger seg opp frustrasjon. Å være pårørende for en slagrammet er virkelig ikke for pyser og det er uendelig mange ting som må håndteres i hverdagen når hverken kropp eller hode fungerer som det skal hos den andre parten. Man lever to liv med sitt ene - hvorav den ene krever tre fulle liv i seg selv. Alle burde vite at dette ikke går i lengden. Det er på tide at vi legger tabuene døde og ser på helheten og ikke bare pasienten. For når alt kommer til alt så er en utslitt pårørende IKKE til den slagrammedes beste.

Til slutt vil jeg bare nok en gang minne om at mine solskinnshistorier har en skyggeside også. Om du titter på forrige innlegg så skryter jeg fælt av vår fine Tromsøtur - for å sette det i perspektiv legger jeg ved et bilde av neglene mine. De ble lakket i begynnelsen av april (i anledning min 50 års dag) - og siden den gang har det gått i ett. I dag har jeg ikke mye pent å skryte av akkurat. ALT handler om prioriteringer - neglene kommer aldri noen sinne høyt nok opp på listen - og jeg er ikke en gang på jobb for tiden. Tenk å bare få overskudd nok til noe så enkelt som velstelte negler og fuktig hud. 

Disse fingrene har ikke sett fuktighetskrem siden "hine dager" - og shellacen har sittet på siden april. Elefanthud og knekte negler - DET er realiteten. 



Virkelig en flott og feminin lillefingernegl - not. 

 

Pårørende er helsenorges viktigste ressurs - bruk den med fornuft - og ikke som en offentlig sparegris som kan byttes ut!  La tabuene fare og gi dem en stemme - de har noe veldig viktig å si.

Bloggen finner du også her - på facebook. Der legges det ut ennå litt mer materiale enn her på bloggen. Følg meg gjerne <3

 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #pårørenderollen #rehabilitering #omsorg #pleie #empati #helse #psykologi #ergoterapi #fysioterapi #logoped #hjemmehjelp #hjemmesykepleien #sykepleie #pårørendealiansen #hjelptilselvhjelp #selvstyrking #helsenorge #tildelingsenheten #brukerkontor #rettigheter #bistand #avlasting 

 

 

 

Vågal og leken på tur til Tromsø ...

Jeg må innrømme at jeg hadde tvilen i magen da vi satte oss på flyet i retning av Tromsø forrige onsdag. Yr meldte om 6 grader og regn samtidig som vi var på vei til vår mest aktive ferie etter Vidars hjerneblødning for litt over 2 år siden. Det store spørsmålet var om energien ville holde - for oss begge - dette kunne bli i meste laget. Men billettene var i boks, betalt, og i Tromsø ventet gode venner på vår ankomst. 

Værgudene hadde helt tydelig kommunisert godt nok med metrologene for i det vi trakket ut av flyplassen slo 6 kalde og arktiske grader mot oss - her var det bare å tråkke på seg ullvangsokker og tykke gensere. Kort fortalt ble det et en litt kald ferie, men sola kom frem og vi fikk noen flotte dager. Jeg fikk oppleve midnattsolen for aller første gang og den var like fantastisk som jeg hadde tenkt det ville være. Vi kjørte mange, mange mil i leid bil og fikk sett mye flott natur - med Sommarøya som absolutt høydepunkt. De andre vil vel kanskje si at det var like flott på toppen av fjellet og fjellheisen - selv holdt jeg meg langt unna kanten av utsiktspunktet og pustet med magen så godt jeg kunne når høydeskrekken satte inn. Høyder er definitivt ikke noe for meg. Vidar derimot syntes det var flott. 

Reinsdyr fikk vi sett i fleng og mitt aller første møte med en vill og sprell levende oter er også gjennomført. Bildet av oteren kan jeg derimot ikke vise frem - da jeg i forfjamselsen klarte å ta et bilde av høyre bukslår i stedenfor av oteren. 

Vi var slitne både mens vi var på tur og når vi kom hjem - men vi hadde gode venner rundt oss som forsto at vi behøvde en 11 timers natt og en hvil midt på dagen. På den måten fikk vi overskudd til både noen øl på Rorbua og noen morsomme bilder her og der. En middag på Skarvens biffhus ble det også - mums - og vi avsluttet turen med en helt himmelsk klippfisk middag på Emmas Drømmekjøkken. 

Hvor fantastisk er ikke dette - naturen serverte førsteklasses inntrykk. En drøm for en fotogærning som meg. 



Turen må jo bli god når man er sammen med så glade folk - leken og det morsomme sitter løst. 

 

Tusen takk for oss  - vi kommer garantert igjen <3

 

Vil du følge oss videre finner du bloggen min også på facebook - velkommen inn som følger. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #ferie #arktiskferie #arktis #sommarøy #kvaløya #troms #tromsø #fløyen #fjellheisen #reinsdyr #oter #midnattsol #godevenner #kjæresterpåtur

 

 

La oss grave frem syklisten igjen ....

Jeg har alltid visst at Vidar hadde vært aktiv syklist, men aldri noen sinne sett ham på sykkelen før han fikk hjerneslag for 2 år siden. Tiden strakk ikke til i vårt korte kjæresteliv før alt ble snudd på hodet. Likevel er det noe jeg veldig gjerne trekker frem og skryter litt av  - for jeg er både stolt av og sjarmert av det faktum at kjæresten min har syklet Trondheim - Oslo 5 ganger. 

Om han noen sinne vil få god nok balanse til å sykle en normal sykkel igjen - gjenstår å se - men ingen ting er umulig. Vi har foreløpig søkt om å få en tandemsykkel med hjelpemotor så til neste sommer skal vi i alle fall på veien igjen. 

Så knakket det på døra her en formiddag. Både Vidar og jeg kikket storøyd på hverandre og var ikke helt sikret på om vi hadde hørt riktig. Banket det på døra VÅR?? Det er ikke ofte det skjer - med unntak av det daglige besøket fra hjemmesykepleien. Men det var riktig, det hadde banket på og der sto en fetter av Vidar med en Spinningsykkel. Kanskje han ville låne den?? Gjett om!! 

Tenk å være så generøs. Dette gikk rett i hjertet her i huset og gleden er STOR <3 Og så fikk jeg se kjæresten min tråkke opp på sykkelen:) Ikke fritt for at sommerfuglene gjorde en ekstra liten salto i magen her for det skjedde noe med kroppen og holdningen hans som jeg likte *blunk*. 

Dessverre så kan sykkelen brukes av begge så nå har jeg vel ingen unnskyldning for den dårlige kondisen lenger. Hvem vet? Kanskje sykler vi Trondheim Oslo på tandem i 2020 ;)  Men nå skal jeg slutte å snakke før jeg lover noe jeg angrer på ...

Klar ferdig kjør .... eller trå ...

Hu Hei hvor det går ...



Vidar bare blomstrer på sykkelen - ansiktsuttrykket sier vel sitt :) Jeg driver å river veggen bak så den ser deretter ut.




Bjørn - vår gode samaritan <3 Selvsagt må han være med i bloggen - så lenge magen hans tar seg bra ut  - og det gjør den jo ;)

Tusen takk Bjørn <3

 

Bloggen har egen facebook side og du er velkommen til å følge den der. 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #denstorestyrkeprøven #trondheim #oslo #spinning #spinningsykkel #syklist #treningsglede #mestring #helse #psykologi #tandem #kondisjonstrening 

Torturterapi, hengemangopupp og gnagsår på magen ...

Jeg føler jeg skylder alle mine følgere en forklaring - for jeg har knapt blogget på en måned. Siden midten av mai ble det bråstille fra meg. Den ene årsaken har jeg forklart tidligere, nemlig at Vidar, slagrammet samboer, nå har begynt å bruke internett. Pcen var og er periodevis opptatt og han har behov for å kunne bruke lang tid på å bli kjent med alle valgene i facebook og på pc. Ting tar tid og dette tar ekstra lang tid. 

MEN .. hovedårsaken til at jeg har tatt en skrivepause sitter hos meg. Jeg har pådratt meg en skiveutglidning i ryggen og den gir smerter i hele høyre side og ut i høyre arm. Nå har jeg forsøkt "alt" fra massasje, ising, smertestillende, Brexidol, kiropraktor og enda mer enn det, men jeg får ikke bukt med det. De søvnløse nettene er mer søvnløse enn før, det gjør vondt å ligge, vondt å stå, vondt å bruke armen. Alt i alt er dette også nok et biprodukt av pårørende tilværelsen hvor man ALDRI får hvile i mer enn 4 minutter av gangen. Jeg hadde to dager når Vidar var på Sunnaas siste uken i mai da jeg fikk ligge strak på sofaen - det er i grunn det eneste som har gitt litt bedring. Så snart han var hjemme igjen og jeg "måtte" til med alle de en million småoppgavene som følger med det å være pårørende til en slagrammet så kom smertene krypende tilbake igjen. 

Så nå har jeg tatt bloggpause - forsøker å hvile armen så mye som mulig og bruker overskuddet til å tøye og forsøker å finne litt terapi for såre muskler gjennom å bli massert (noe som ligner mer tortur enn nytelse). Kiropraktoren spiser opp alt vi har fått av feriepenger (dvs det lille som var igjen etter at vi har betalt dunderskattesmellen) - og jeg subber rundt med både munnvikene og puppene pekende nedover. Jeg må innrømme at ryggsmerter er noe jeg blir ganske deppa av - jeg får jo ikke gjort NOEN ting og sommerferien som likesom skulle bli både hyggelig og litt mer aktiv enn i fjor nærmer seg med stormskritt. Og her ligger jeg og ser i taket - Knurr!!! Er det virkelig noe jeg ikke vil så er det å bli holdt tilbake. Jeg har så mye jeg VIL gjøre!!

Ja, man kan jo drømme ....

Smertene er mest intense rett bak høyre "slapp pupp" så det er bare å glemme å bruke bh. Jeg har forsøkt å finne frem alle mulige gode og effektive tøyningsøvelser og tenkte at NÅ skulle jeg få bukt med djevelskapen. Jeg la en plan og fulgte den slavisk: Først tortur (les: thai massasje), så kiropraktor (les: mer tortur), så gode og fornuftige tøyningsøvelser (les: veldig godt - NOT) - og så - KNEKK - sklei hele skiten ut av ledd igjen - og smertene er minst like intense som før. Det er bare å bestille seg en ny kiropraktortime og kiropraktoren kan glede seg over at han nå får råd til gullkantet storseil på seilbåten har skal bruke på neste Balitur. Selv ser jeg at jeg antageligvis må spise knekkebrød og drikke vann i hele sommer - siden lommeboka allerede skriker om nåde.

Sist jeg var hos kiropraktoren møtte jeg opp i en 12 år gammel, alt for stor, utvasket og "avspenstet" bikinitopp som bare så vindt holder mangoene oppe. Jeg forklarte litt skjemt om situasjonen med det vonde bak den høyre hengemangopuppen og den dertil pinlige påkledningen og avsluttet med en forhåndsunnskyldning om at usømmeligheter kan forekomme dersom jeg måtte bøye meg fremover. I så fall ville hengefruktene antagelig løpe løpsk ut av den slække bikinitoppen. DEN var ikke til annet bruk enn å opprettholde et snev av selvtillit UNDER en tettsittende tskjorte. 10 minutter senere satte jeg meg i bilen - med æren i behold (om det i det hele tatt er mulig der man brytes ned med tilhørende gaul og stønn) og oppdaget at korsryggen faktisk nå berørte bilsetet bak meg. Dette var jo bare helt fantastisk - hvor lenge det varer er en annen sak.

Jeg syntes ellers at mamma burde ha advart meg om at etter fylte 50 år så er risken å få gnagsår bak puppene stor siden brystvorter bare har ett sted å gå etter at de har begynt å peke nedover - og det er innover. Eller egentlig er det vel farmor som burde ha advart meg - siden det er hennes forside jeg har arvet. La meg bare si at nå forstår jeg hvorfor hun gikk med bhen UTENPÅ undertrøya. Ellers irriterer jeg meg noe så grønt over det faktum at den gangen jeg hadde noe å vise frem (sånn kroppslig sett altså) så var jeg så redd for å vises og eksistere at jeg aldri noen sinne ble sett, og nå når jeg egentlig ikke har så mye så skilte med lenger så driter (pardon my french) jeg i om noen ser meg både avkledd og naken. Fordelen er at jeg i alle fall blir brun og fin om sommeren siden jeg garantert har tenkt å trakke på meg så liten bikini som overhodet finnes i størrelse XL HG (les: Xtra Large Henge Mango) når jeg velter meg overende på en litt for smal solseng ved Det Joniske hav i Hellas - og så skal jeg gi min indre tenåring finger'n og fortelle henne hva hun gikk glipp av. Makan til teit ungdom!! Klær er oppskrytt og jeg har da kropp hele livet og faktisk også hele året - hvert eneste år. Kall det hva du vil, sommer eller vinterkropp. Dessverre er sannheten at i dag, i min alder og kondisjon, så blir jeg brunest MED klær. 



 

Så altså ... det jeg bablende over her har forsøkt å si er at jeg for tiden ute av skriverdrift og håper jeg kan komme sterkere tilbake om ikke så lenge. I mellomtiden sparer jeg alle gode nyheter om Vidars fremgang og gleder meg til å fortelle masse om det litt etter litt. Noen uker med sol og bad kan jo også gjøre underverker i løpet av sommeren - for oss begge. Jeg er ikke borte og jeg skal forsøke å legge ut noen kortere innlegg i løpet av de neste uken - for da skjer det mye spennende. Vi har blant annet tenkt oss en tur til Tromsø og jeg skal oppleve midnattsolen for første gang - den skinner heldigvis uansett hvor tverr jeg enn er i ryggen og hvor overmodne mangoene er - med eller uten klær. Og helt i tråd med flaksen min så melder de om fantastiske 8 grader der oppe ... *grøss*

All klagingen min til tross så ønsker jeg dere ALLE en fantastisk sommer <3

 

#LHL #LFS #NFS #Afasi #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #pårørendehverdag #godsommer #kiropraktor #thaimassasje #duskalfåendagimårra

Vi spiser milepæler til kvelds ...

Jeg griner hver eneste dag jeg. Ikke av sorg eller fortvilelse, men av glede, ydmykhet og takknemlighet. Jepp - jeg griner non stop. I dag like så. Det finnes ALLTID noe nytt å strekke seg etter og noe nytt å mestre. Her i huset har mestring og milepæler blitt dagligdags - ikke fordi vi ønsker å være noe bedre enn alle andre - men fordi vi, en dag, ønsker å bare være helt vanlige mennesker igjen. 

For vi er ikke som alle andre. Vi har en saftig bagasje med på reisen og utfordringer er hverdagen vår i ett og alt. Etter at Vidar, samboer, fikk hjerneblødning for 2 år siden har jeg hatt det som min livsoppgave å sette milepæler og å "utsette" ham for verdens ett og alt. Hver eneste dag var mitt mål at Vidar skulle oppleve noe annet. Den nullstilte hjernen hans skulle få oppleve alt på nytt - og med det mener jeg ALT. Smake på markjordbær, klippe negler, fotbad, ta på en fuglefjær, kjenne regnet mot ansiktet, snakke, le, tenke og gråte osv. Og jeg har holdt mitt eget løfte, hver dag en ny opplevelse. Den trenger ikke være stor - en dag var det feks å legge en tomat i en plastpose. 

Midt i alle disse små nye møter med "alt og ingenting" har vi også satt oss større mål. Første store milepæl var å legge rullestolen bak seg, så var det å bli kvitt den høye fotskinnen. Målet han har jobbet mot nå den siste tiden har vært å gå 1,5 km sammenhengende. Vi er ute og går hver eneste dag og det nye mottoet her i huset skrives med store bokstaver og er ufravikelig: "INGEN UNNSKYLDNING". Vi går altså ut på tur uansett hvor god eller dårlig formen er - og regn og vind spiller ingen rolle - vi går. DET har også vært noe nytt å lære. Man behøver ikke være i storform for å gå ut en tur. Noen dager har han bare krefter nok til å gå en liten runde på noen få hundre meter - andre dager toutcher han nye grenser og utvider stadig radiusen. 

Selvsagt har jeg gått løypa før og har målt opp lengden. Jeg visste akkurat hvor langt vi måtte gå før vi nådde 1,5 km grensen tur retur. I dag ble det en sen tur, det har bøttregnet i hele dag. Men ut skulle vi altså og formen var kjempegod - det merket jeg straks vi begynte å gå for skrittlengden var nesten normal og han landet på hælen isteden for tåa, slik han gjør når han har smerter og spasmer i høyresiden. Jeg forsto straks hva han hadde i sikte - i dag skulle milepælen nås. 

Så da ble det grinings i dag igjen da - glade, salte tårer. Vidar har endelig nådd målet om å gå 1,5 km sammenhengene og selv om han var sliten når han kom til bilen så var han på ingen måte tom for krefter. Nå er jeg glad for at hver gang han har villet snu så har jeg bedt ham gå 4 skritt til før han snudde. 4 skritt lenger hver dag er 1460 flere skritt pr tur i løpet av et år - og DET er fremgang - massiv fremgang. Jeg vet han har vondt, jeg vet han er sliten - dette til tross så vet jeg at han KAN. Vi gir fanden aldri opp! Så STOLT og takknemlig for at vi får det til <3


SEIER. Dette treet har vi sett på lenge, i dag kunne vi endelig ta på det - for her gikk grensen for 1,5 km. Min helt <3

Bloggen kan du også følge på facebook - du er velkommen til å stikke innom her. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneblødning #stroke #hjerneslag #pårørende #helse #trening #mestring #gåtrening #milepæl #psykologi #familie #vandring #seier #minhelt #stolt #takknemlig #ydmyk #teambrovoldmerula #hjerneslagstopperikkemeg
 

Hallo ... jeg ER her ... bruk meg!

Det har vært litt langt mellom innleggene her den siste tiden. Dette skyldes i hovedsak at Vidar, samboer med hjerneslag, har kuppet PCen. Etter at han fikk Facebook profil har det åpnet seg en helt ny verden for ham og jeg har ingen problemer med å la ham nyte det.

Selv er jeg nå satt litt tilbake med skrivingen siden det ikke gir like stor glede å taste blogg med pekefinger på mobil - det tar eeeevigheter.Men jeg synes Vidar fortjener et skryteinnlegg igjen så i dag går jeg for å pekefingertaste litt.

Etter hjerneblødningen var Vidar paralysert i høyre side. Han kunne hverken gå, stå, løfte armen, bevege fingrene eller holde seg selv oppreist i sittende stilling. I dag, to år senere, er han oppe og går igjen og vi har stadig fremgang. Kognitivt har han også mange utfordringer og det har vært mange utfordringer i forhold til språk, lesing, skriving og det å få oversikt og håndtere kompleks informasjon. Av den grunn har han ikke brukt data. Men nå er han igang og Facebook er den nye "hobbyen". Ham storkoser seg med meldinger og bilder - og øver på å skrive litt selv. Her en kveld skulle jeg filme ham mens han skrev litt og oppdaget plutselig noe helt fantastisk :) Selv om han i hovedsak bare skriver med venstre hånd så er det STOR aktivitet i høyrehånden. Den vil virkelig være med på leken - og viser det med all tydelighet. Her er det ikke bare liv - men vilje til å yte. Den formelig skriker: Bruk meg!!

Vi har studert videoen sammen og dette er noe som gir Vidar kjempe motivasjon. Nå han ser disse ubevisste bevegelsene i høyre hånd så blir han oppmerksom på dem - og involverer høyre hånden mye mer. Jeg er så inderlig glad for min tilnærmede maniske tilbøyelighet til å dokumentere ALT - for det er så mye disse bildene og videoene bidrar til med for rehabiliteringen hans. Å se seg selv utenfra er så viktig for fremgangen. Det er ikke sikkert dette fungerer på alle for det kan være vanskelig å se seg selv mestre svakere enn før slaget. Dette må hver enkelt prøve ut selv. Uansett fokuserer vi alltid på hva som er bedre enn sist og aldri på hvordan det var før.

Ta en titt på Vidar mens han skriver her:

La Den Høyre Hånden Bli Med

#LHL #LFS #NFS #pårørende #rehabilitering #hjerneslag #hjerneblødning #skrive #mestre #kognisjon #psykologi #nevrologi #seier #helse #hjerneslagstopperikkemeg

Grevlingkrig og gullvann ...

Jeg som elsker å bo på landet, elsker naturen og dyrelivet rundt oss. Men nå altså ... har jeg gått til krig. Ikke bare sånn litt småsur eller irritert, å nei da du, her er det raseri i ørtende potens. Illsint og gær'n forsøker jeg å beskytte det kjæreste jeg har - nemlig hagen min. Og jeg har fått en formidabel motstander som ikke er vant til å måtte gi seg - nemlig en Grevling familie. 

Grevlingen har bestemt seg for å ta over hagen min fullstendig - og jeg vet hvorfor - den er full av Oldenborrelarver. De siste to årene har jeg fått plenen min helt og holdent gravd i stykker av grevling. Det er ikke et og annet hull, neida, det er potetåker med opp til 20 cm dype hull. Torven er helt kastet opp og ligger død og visse i brune klumper over hele plenen, mellom hundrevis av hull. To ganger har jeg forsøkt å fikse den, bare for å få den gravd opp igjen neste natt. Det endte til slutt med at vi måtte sette opp feller og avlive dem. Selv har jeg en teori om at en tidligere nabo tok hånd om å fjerne grevlingene før de ble et problem, men etter at han døde har det blitt en mare av grevlinger her hos meg. I forrige uke oppdaget jeg på nytt nye hull i plenen og bestemte meg for å starte en skremselskampanje - de er nemlig ganske lett å finne - de kommer på nøyaktig samme tid hver kveld. Akkurat i det det blir mørkt. 


Får jeg ikke bukt med dem så ser det vel sånn ut her til neste år ...
 

Så jeg la meg på lur - ventet - og i det grevlingene var kommet godt i gang med snuffing og sniffing utenfor verandaen så hopper jeg frem med et urskrik og hamret på alt som en illsint gorilla. Jeg skal love deg at de kan løpe raskt ... haha ... Egentlig ganske fornøyelig der de løper foppi foppi foppi avgårde over jordet og så hører jeg trørrkvistene sprette i det de løper inn i skogen. Problemet er bare at de tydeligvis ikke lærer særlig raskt - for neste kveld er de her igjen. Jeg brøler, de løper, jeg kaster kvist og hermetikkbokser fulle av spiker etter dem og ler når de fopper avgårde over jordet. Jeg er gjerne ute et par ganger til etter mørkets frembrudd og hyler litt, slår i veggene og tramper i bakken - bare sånn for sikkerhets skyld. De er jo flotte å se på og skulle gjerne hatt de hagen om de ikke gjorde så mye ugang. Det toppet seg litt her i forgårs da to unger var her alene. De snuffesniffet rundt i hagen og jeg hoppet frem som et troll i eske og ranglet med blikkboksen og hoppet og gaulet som en woodoo heks - stakkars naboer forresten - de kan umulig sove godt slik jeg gauler og skriker.

Begge grevlingungene satte avgårde inn gjennom hekken til naboen og jeg satte armene fornøyd i siden og skuet ut over den tomme plenen min - såre fornøyd med innsatsen. Da ser jeg et lite hvitt og svart hode titte på meg gjennom hekken bare ca 10 meter fra meg - og så kommer den løpende rett mot meg. Jeg brøler, kaster blikkboksen - og får nok en gang en bekreftelse på hvorfor jeg alltid ble tatt ut sist til laget når vi skulle spille håndball på skolen - blikkboksen som skulle gå en strak bue rett frem og treffe grevlingen i hodet - skyter skarpt ut til venstre og havner i en busk - og grevlingen ante aldri at den eksisterte. Jeg har tapt verdifulle sekunder og brølet går over til ultrasonisk primalskrik der det plutselig går opp for meg at jeg er barfot og aldri så lite sårbar - 0,0003 sekunder senere står jeg pesende inne på stua med verandadøren godt stengt bak meg og hjertet pulserende i øreflippene. Jeg kan løpe raskt jeg også - når jeg må;) Grevlingungen så ikke ut til å reagere på at vi dunket på vinduet og skrek, men snuffet rundt litt til før det snudde og tuslet hjemover. De hadde nok en god historie å le av i grevlinghiet den kvelden. 


Som dere skjønner så var jeg ikke like høy i hatten når mørket falt på i går kveld. Jeg hadde funnet frem noe som laget en litt annen lyd og bråkte ennå litt mer - og jammena'de (som vi sier i Ålesund) så dukket de opp igjen. Jeg kvinnet meg opp - reiv opp verandadøren og brølte gorillabrølet mitt for ørtende gang denne uka - og grevlingene galopperer av sted IGJEN. Det ser faktisk ikke ut som de lærer i det hele tatt så nå må jeg finne nye måter å markere eierskapet på. Så nå er det akkurat det vi skal gjøre - vi skal markere - resten av sommeren skal ikke toalettet benyttes særlig mye her hjemme - vi skal nemlig pisse plena full. I følge google er DET en sikker vinner. Jeg må nok en gang bare be om unnskyldning til mine naboer som antagelig har kategorisert meg inn under "ikke helt god" kategorien allerede. Det blir vel ikke noe særlig bedre om de ser meg sitte på huk midt i plena fem ganger pr dag. Jeg har ellers hørt at "gullvann" er veldig bra for plantevekstene så plenen kan bli frodig og fin den. Så får vi bare se om grevlingen holder seg unna eller om den havner i fella i år igjen. 

Om det er til noen trøst så har min samboer for lengst puttet meg i samme kategori ...

 

#grevling #urskrik #ikkeheltgod #gorilla #brøle #hage #grave #håndball #natur #dyreliv #villdyr #åtselspiser #oldenborrer #markering #raseri #slåss #densomlersist

Ingen unnskyldning ... og ny milepæl ...

Ja det måtte vel skje før eller siden - Vidar har "rappa" pcen min. Etter at vi bestemte at tiden var moden for å få ham tilbake inn i sosiale media og opprettet ny Facebook profil til ham - har pcen vært utenfor min rekkevidde. Jeg klager ikke for jeg synes det er sykt gøy å se iveren han har hver gang det kommer en melding eller ny venn. Nå er det to år siden hjerneblødningen så dette var på høy tid:)

Jeg kompenserer med å ligge i stabilt sideleie på sofaen og bedriver filmmaraton på Netflix. Ellers har vi nå bestemt oss for at vi SKAL ut og gå to ganger for dag - selv om det regner. Vi klarte det i alle fall i dag selv om Vidar bare klarte ca 400 meter på den siste turen. Men tur er tur - ingen unnskyldning !!!

Siden Vidar har okkupert pcen så må jeg skrive blogg med pekefingeren på mobil - og derfor blir lengden på innlegget deretter.

Med andre ord er alt vel i heimen og vi har nådd en ny milepæl - VIDAR er på face !!!

Jeg hadde blitt veldig glad om dere ville feire dette sammen med oss og gå inn på bloggens Facebook side og overdrysse dette innlegget med hjerter her:

Blackbirdsinging På Facebook <3

Riktig god pinse til dere alle :)

#LHL #hjerneblødning #pårørende #regnvær #utpåtur

Han behøver noen å snakke med ... for å komme videre ...

Vidar, samboer med hjerneslag, var aldri veldig glad i å være på facebook. Han var ikke ikke glad i det heller, bare sånn passe interessert. Han postet et og annet innlegg og hadde noen bilder som viste hvem han var. I hovedsak satt han på gjerdet og tittet på hva alle andre drev med. Så kom hjerneblødningen og Vidar forsvant fra sosiale media.

I de to årene som har gått har vi begge i stor grad mistet vårt sosiale liv og det aller meste av nyheter og oppdateringer kommet gjennom min facebook. Det er der vi leser om at den og den er på ferie, at den og den har skiftet jobb - og at noen har giftet seg eller fått ny bil. Facebook har blitt vår sosiale arena. Vi har mer enn nok med oss selv og har ikke hatt overskudd til å stable oss ut av huset og gå på besøk. Det betyr ikke at vi ikke har ønsket selskap. Om det er noe vi begge savner så er det et sosialt liv - besøk og turer sammen med andre. Det kommer noen fra min side av vennekretsen og familie nå og da - men fra Vidars side kan jeg nesten si at det kommer ingen. Det er en og annen lynvisitt - men det går gjerne 3 - 4 måneder mellom hvert kvarter det dukker opp noen og drikker en halv kopp kaffe. 


 

Vi har tenkt mye på hvor vi skal bo etter hjerneslaget og jeg må innrømme at vi kanskje ikke har mange grunner til å bli værende der vi er. Men hvor vi skal dra er ikke så lett å finne ut av - det eneste vi vet et at vi på en eller annen måte MÅ få mer innhold i livet vårt. Så jeg begynte med facebook - denne gangen var det å få Vidar i gang med internett etter at han har vært totalt fraværende teknologisk i to år. Vi har forsøkt et par ganger før, men da har det ikke vært så lett for ham. Det har vært for mange inntrykk å sortere og for mange valg. Det hele fremsto bare som kaos for ham. 

MEN i går dukket den indre motivasjonen opp og jeg så at vinduet for mestring sto på vidt gap. Den gamle facebook profilen til Vidar var ikke lenger tilgjengelig - alt av passord og brukernavn var borte fra hukommelsen hans. Det var ikke annet å gjøre enn å starte opp på nytt. Vi laget ny profil og satte igang med å inviterer venner. Vidar brukte kvelden på å se på bilder av gamle kjente, knise litt over hvor gamle alle var blitt og minnes gamle historier. Det fremstår fremdeles som ganske kaotisk å finne frem på facebook og å forstå hva han skal gjøre - men nå er han i alle fall interessert. Faktisk så interessert at når han våknet i dag tidlig så kom det "jeg tror jeg må stå opp og gå ned å se på facebook - for å se hvem som har lagt meg til". Faktisk tror jeg dette er første gang Vidar har hatt driv til å stå opp for å gjøre noe selvmotivert, fritidsrelatert og selvbekreftende. DET er helt fantastisk. Frem til i dag har Vidar stått opp fordi han måtte på do og fordi han måtte ta medisiner - i dag sto han opp fordi han ville på facebook.


 

Jeg har sagt det før og sier det igjen: "gutter dere betyr alt". Hverken Vidar eller jeg klarer på det nåværende tidspunkt å pleie hans sosiale relasjoner - vi behøver deres hjelp. Ta en titt innom, snakk med ham, send ham meldinger og ring ham - for han venter og savner dere. Nå forsøker han å kaste en livlinje ut gjennom facebook og jeg håper noen tar tak i den. Det vil ta tid før han forstår hvordan han skal svare og like ting - men det kommer - bare gi ham tid. Det viktigste er at han faktisk HAR noe å kommentere på og at han HAR noen meldinger å svare på. Det er begrenset hvor lenge motivasjonen holder når han må svare på meldinger fra meg - sendt fra den andre enden av sofaen. Vi behøver deres engasjement for å komme videre <3

Selv om det betyr at jeg kanskje må kjøpe meg ny pc - Vidar har nemlig tatt kontroll over min. 

 

Bloggen kan du også følge på facebook - gå gjerne inn og lik den :)

 

#LHL #NFS #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #rehabilitering #sosialemedia #facebook #teambrovoldmerula #hjerneslagstopperikkemeg #mestring #venner #gutter #sosial #sosialtliv #blogg #familie #motivasjon #indremotivasjon #samtaler #besøk #kommunikasjon #psykologi #nevropsykologi #hjernen #snakk

 

Jeg ventet på en sms - i to år ...

Jeg kan faktisk nesten ikke huske hvordan det var å ikke ha mobiltelefon. Jeg vet jo at vi ikke hadde det - faktisk så hadde vi ikke hjemmetelefon heller før jeg var begynt på ungdomsskolen - eller faktisk tror jeg at jeg gikk på videregående. Mobiltelefonen skulle etterhvert bli min beste venn. Alt som vedrører livet mitt har jeg der. Kalender, tv, spill, huskelister, bank, påminnelser, adresser, internett - og sist, men ikke minst, så hadde jeg kjæresten min der. Ikke sånn at jeg hadde ham INNE i telefonen - men der lå alle våre samtaler. De første flørtende meldingene - bilder og tekst som viste OSS. Et historisk dokument som viste reisen fra det første Hallo. "Hva skal vi ha til middag i dag?" "Savner deg!" De små korte tekstene som viste livet vårt. Eller hvor mye kunne ikke bare et enkelt hjerte i meldingsboksen bety?!!

17. mai 2015 ble det plutselig stille - Vidar fikk en hjerneblødning. Det gikk en dag, to dager, to uker, to måneder - og det skulle gå to år. Vi var fremdeles kjærester, men tekstmeldingene opphørte. De pilliplonget aldri mer inn hverken kjærlige hilsninger eller spørsmål om å kjøpe med en liter melk fra butikken. Etter hvert ble stillheten rungende. Vidar, kjæresten min, tenkte aldri mer på at han kunne sende meg en melding. Det betydde ingen ting for ham - han kom rett og slett ikke på at det var en mulighet. Når han etterhvert ble frisk nok til å kunne komme på muligheten - var skriftspråket og forståelsen av teknologien for utfordrende for ham. Bokstaver gikk i ball, den høyre hånden var vanskelig å styre og han kom stadig borti feil tast og kludret det til for seg selv. Vi øvde hver gang det var en mulighet for å skrive, men motivasjonen var liten. Dette var dritt tung trening rett og slett. Det var tungt å tenke, tungt å forstå, tungt å huske, tungt å løfte armen, tungt å treffe tasten, tungt å måtte begynne på nytt gang, på gang, på gang. Dette var rett og slett lite lystbetont. 

Til å begynne med hadde han litt lyst til å skrive meldinger nå og da. Men så skjer det noe med det sosiale - folk forsvinner. Vi klarer ikke å opprettholde kontakten ut og andre trekker seg av mange grunner unna oss - antagelig fordi vi nå har fått trollrumper, hår på ørene og snakker et fremmed språk (???). I dag føler han nok at han ikke har så mange å sende noen meldinger til - uten å føle at han trenger seg på. Og hva i alle dager skal han si?? Språket som løper ganske så lett i vanlig sosial samtale er en kjempeutfording når det er han som må styre samtalen. Så etterhvert som det sosiale livet ble mindre og mindre så ble også mulighetene for å bruke det lille han kunne om sms borte. I dag ringer telefonen til Vidar en gang for dag - og det er hjemmesykepleien. KJEMPEMORSOMT - not! En sjelden gang kommer det en melding om en MC tur - og da blir han lei seg - han sier ikke noe om det, men jeg ser det på ham. Å kjøre MC vil han kanskje aldri kunne gjøre igjen - og det er tøff beskjed å få for en som har hele identiteten sin knyttet til MC miljøet, men nok om det. 

I februar var Vidar på Sunnaas i 2 uker - og jeg maste om å få sms - hver dag. Ikke hadde han sett at jeg hadde sendt noe til ham heller. Så kom vi til mai og et nytt opphold på Sunnaas. Jeg sendte noen meldinger - fikk ikke noe svar. Til slutt sa jeg ganske oppgitt, i en telefonsamtale en kveld: "du er klar over at jeg faktisk forventer å få et svar??" Nei, DET hadde han ikke tenkt på - selv om jeg hadde sagt det "tusen ganger før". Nå hadde han i det minste begynt å LESE meldingene - han trodde da det var nok han. At jeg ikke ante om meldingen var kommet frem når det var taust fra ham hadde han ikke tenkt på. Det gikk ikke mer enn ca 15 minutter  etter at jeg hadde lagt på røret så tikket det inn en melding "Jeg elsker deg". DET var akkurat 2 år og 4 dager siden sist. Lettrørt som jeg er så må jeg innrømme at jeg nok kommer til å grine over den meldingen i lang, lang tid. Endelig - helt alene - tok han ansvar for teknologien og kommunikasjonen - og han kunne ikke valgt en bedre beskjed <3


 

I dag bestemte jeg meg for å sende en mer triviell melding - om at vaskedamen hadde vært her. Vi var nemlig litt usikre på om hun ville komme i dag. To timer senere tikket det inn et svar fra Vidar: "Det var bra".  Tre små ord med en enorm betydning. Han hadde vært i undervisning når jeg sendte meldingen så han kunne ikke svare akkurat da og likevel husket han på det litt senere på dagen - tok telefonen frem og svarte på meldingen. Kan jeg feire litt og si at vi er over kneika med dette også ?? Kanskje ... Vi er i alle fall i gang med å ta hverdagsteknologien tilbake. Den rungende stillheten er borte og han svarer. Når det kommer en melding som han sender fordi han selv vil noe - sånn helt umotivert fra min side - det vet jeg ikke. Men i dag tror jeg om ikke annet på at han en dag vil gjøre det. EN dag tror jeg faktisk at han sender en melding hvor det står "husk dopapir" - og den kommer til å bety like mye som et "jeg elsker deg". 

Ta ingen ting for gitt - selv hverdagen kan bli borte. 

 

Bloggen er også på facebook. 

 

#LHL #NFS #LFS #hjerneslag #pårørende #hjerneblødning #familie #kommunikasjon #teknologi #sms #helse #tekstmelding #mobil #telefon #blogg #helse #psykologi #nevrologi #afasi #lese #skrive #kognisjon #kognitiv #hjerneskade #rehabilitering #mestring #trening #kjærlighet

 

 

 

Hviledag i Luftslott for hysterisk kvinns med Spheksofobi ...

Slike dager er sjeldne. En sånn dag der du ikke behøver å gjøre noe som helst - absolutt ingen ting. Vel, jeg skulle jo egentlig ha gjort et par ting - men det lar seg utsette. I dag var dagen da jeg bare skulle hvile - sløve - ligge rett ut og gjøre Nada! 


 

Egentlig burde jeg har ryddet huset - for de kommer for å vaske i morgen. MEN ... det kan vente. Jeg er god på kriserydding - har vel nærmere 50 års erfaring - så jeg skal kriserydde i morgentidlig. Det blir ryddig nok det er jeg sikker på. Det nærmeste jeg kunne komme arbeid i dag var å lage middag - bare til meg selv - og å ta livet av et par veps. Mengden veps som svirrer rundt huset nå er helt unormal og jeg gjør mitt beste for å ta knekken på så mange som mulig. Den milde vinteren har nok forårsaket at unormalt mange vepsedronninger har overvintret/overlevd - eller bare materialisert seg slik de fleste plager har en tendens til å gjøre. Er de en plage nå så kommer plagen til å være ulidelig når høsten kommer og de har formert seg - en million ganger. Så her slås det med manuell pisk, elektrisk pisk, aviser og ukeblader - det peives med armer, skrikes litt (kremt ...  mye og skingrende når de kommer for nær) - og det sprayes gift i alle kriker og kroker. Ja, jeg er aldri så lite ubekvem med veps - antagelig i retning av fobi og troende til å utøve svært lite selvtillitshøyende og ryggmargsstyrte krumspring i dens nærvær. 

Derfor ble det til at jeg tok på meg en pitteliten oppgave til i dag - henge opp myggnett over senga/sofaen på verandaen. Det var i og for seg bare å klatre opp i senga og henge den på kroken fra i fjor. Deretter krabbet jeg inn bak myggnettingen og befant meg plutselig i barndommens rike. Hvem skulle trodd at det var SÅ digg å sitte bak myggnetting i en alder av 50?? Men det var det - riktig så koselig var det. Jeg følte meg som en syv år gammel "prinsesse" i ullteppeslottet under respatex bordet hjemme en gang på tidlig 70 tall. Siden ryggen har kranglet litt så bestemte jeg meg like så godt for å ta en "årntli" hviledag - tiden kommer snart igjen hvor jeg må bistå Vidar med smått og stort (les: hjerneslagrammet samboer som nå er på Sunnaas noen dager). Det er med andre ord en sjelden mulighet for ikke å bli avbrutt i sløvingen en eneste gang i løpet av dagen. 


Livet under myggnettingen - en oase som bare eksisterer for meg.


Verden blir en annen når du legger slør over den ... tysssst ...
 

Jeg danderte meg opp med puter og brukte dagen i senga, på verandaen, lyttet til fuglene, tittet på fuglene - og lastet ned en lydbok som etterhvert fenget øret og sendte meg rett inn i flytsonen. Hodet har fått en hvilepause - ryggen like så - jeg har knapt tenkt en tanke i dag annet enn å lytte til hva fortellerstemmen har fortalt. Jeg spiste frokost ute, lunsj ute og middag ute - helt alene - og digger det. Missforstå meg rett - jeg gleder meg til Vidar kommer hjem - det er bare godt å være bare meg en liten stund. Som pårørende er man sjelden alene med seg selv - uten noe å gjøre - så jeg griper sjansen begjærlig. I dag var det humlesurr, myggstikk og meg - og ingen andre. 

Hadde ikke du gjort det samme?? 

 

Jeg skriver om det som rører seg i vårt hjem etter at Vidar fikk en hjerneblødning - om hvordan hverdagen går rundt og om hvordan Vidar sakte, men sikkert, kommer seg på beina igjen en oppgave om gangen. Dersom du vil følge oss på reisen kan du like og følge siden vår på facebook - den finner du her. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #hvile #avslapping #mindfullnes #avspenning #lydbok #myggnetting #helse #psykiskhelse #psykologi #ro #alene #nytelse #sommer #familie #blogg #veranda #veps#humlesurr #myggstikk

La mannen være mann ...

"NÅ må du gå deg et par turer rundt huset!!" Jeg småkjefter litt på Vidar i det han nok en gang kommer inn på kjøkkenet og klager over den stive foten. "Du behøver bevegelse - og det vet du!", prøver jeg igjen. Snart en mnd med helligdager i god kombinasjon med intensiv logopedtrening på Sunnaas har gjort sitt. Vidar har fått for lite fysisk trening og stivner raskt og sikkert til. Selv om han vet det så inderlig godt så kommer han seg ikke ut å gå på egenhånd - selv på Sunnaas som har fin gangsti han kan gå rundt og rundt på rett utenfor døren. Vidar må ha drahjelp for å komme igang. Det er ikke fordi han ikke vil - men fordi han har fått en skade i den delen av hjernen som igangsetter aktivitet. Det blir stadig bedre, men han må fremdeles pushes litt for å komme igang - og da går han som oftes mer enn gjerne noen runder rundt huset eller en tur sammen med meg eller noen andre. Langs veien tørr han fremdeles ikke gå alene - til det er balansen for dårlig. 

I fjor sommer gasset han på selv og hadde store planer om å være husets dedikerte gressklipper. Mens jeg var på jobb hadde han klart å komme seg inn i garasjen, funnet frem gressklipperen og satte i gang på den minste flekken med plen rett ved inngangen. Når jeg kom hjem fra jobb sto gressklipperen midt i plenen - i enden av en 7 meter lang klippet sti. Ytterdøren sto på vid gap og gjennom stuedøra skimtet jeg Vidars halve kropp som hang utenfor sofakanten. Panikken sto i halsen der jeg styrtet inn i stua. Der lå Vidar og var like hel og frisk - men så utslitt at han ikke en gang hadde klart å legge seg skikkelig inn i sofaen. "jeg holdt på å ikke komme meg inn igjen" sa han svakt og jeg kunne se skuffelsen lå over ham som en sky. Den lille stripen med klippet gress hadde tappet ham et hundre prosent for krefter og han gikk tom så raskt at han nærmest hadde kollapset på gårdsplassen og de to trinnene opp til inngangsdøren ble til massive og nesten ubestigelige berg. Med nød og neppe hadde han kommet seg inn. Hendelsen satte spor og Vidar har vært redd for å sette igang ting alene etter dette - selv om vi begge vet at han stadig blir bedre. 

Så kom årets sommer og plenen krevde sitt. Den vokser uforstyrret enten vi har tid eller ikke til å klippe den. Jeg har tatt på meg ansvaret for klippingen og Vidar har tasset frem og tilbake med oppsamleren og tømt det på komposthaugen. I går tenkte jeg tiden var inne for en mer kontrollert gressklippings eksponering. "bare klipp midt på plenen du Vidar, så tar jeg kantene etterpå. Bare test litt i en firkant her midt på plenen der det er flatt" Vidar svarte ikke, bøyde seg ned, dro klipperen i gang og begynte umiddelbart på kantene. En halv runde senere dumpet han ned i stolen igjen tydelig opprørt og med en vond skulder. Han hadde nok bare vridd seg litt forkjært for noen minutter senere var han i gang igjen - og DA kunne ingen stoppe ham. Vidar klippet, klippet og klippet - og jeg satt i en stol og nøt synet der ryggen hans ble rakere og rakere for hver runde han mestret. Midt i det hele dukket hjemmesykepleien opp for å sjekke blodtrykk og det viste fantastiske 125/80. Så snart vi var alene igjen dro Vidar igang klipperene og tok like så godt hele plenen foran huset - omtrent et halvt mål. Buktet seg rundt trær og busker og klatrer under greiner som stakk frem. Når det hele var gjort dumpet han ned i stolen igjen og bare proklamerte at NÅ skulle han ta en dusj. 


Litt småskeptisk ...



Men resultatene er ikke til å unngå å se ... fantastisk mestring.



I tilfelle noen lurer på hva JEG holdt på med :)
 

Vidar feiret med to stk pizza og en Flux Soda. Vi hadde en fin kveld foran tven med film og småprat og Vidar var på ingen måte merket av øvelsen han nettopp hadde gjennomgått. Vi kan med hånden på hjertet si at vi har hatt 1000 ganger bedring siden i fjor. Det skal sies at Vidar tidligere på dagen hadde vært i gang ute sammen med meg hele dagen med små oppgaver rundt opp i hagen. Jeg hørte ikke et pip om noe mer som gjorde vondt eller at han var redd for å falle. Nok et eksempel på hvor viktig det er å finne de persontilpassede oppgavene og hvor viktig det er i forhold til motivasjon og utholdenhet. Vidar trenger definitivt flere "manneoppgaver" for han var og er mann - og skal få lov til å fortsette å være det. I dag var mestringskurven bråbratt og vi gikk fra fortvilelse over smerter og stølhet - til tidenes tilfredsstillelse. Denne dagen kommer til å gjøre MYE for jobben vår videre med å få Vidar på beina igjen. Dette er bare enormt - og jeg er lykkelig helt inn i sjelen <3 

Vil du se Vidar klippe plenen kan du klikke her.

Du kan også følge bloggen på facebook om du vil.

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #hjerneslagstopperikkemeg #pårørende #rehabilitering #mestring #trening #aktivitet #helse #blogg #familie #psykologi #nevrologi #sammen #teambrovoldmerula #kjærester #hage #gressklipping #fluxsoda #lykke

 

Vi løfter en stein om gangen ...

Svosj - den skarpe metalliske lyden av spaden som går ned i jorden. Løs og tørr jord som lett lar seg vippe opp og viser røttene til blomster og gress. Jeg bøyer meg ned og rister jorden ut av torven og kaster gress og røtter i trillebåren bak meg. Formen er ELENDIG - det kjennes at denne kroppen har vært i ro alt for lenge. Ryggen krangler og jeg lurer på om det er noe lignende jeg hadde for et par år siden - og som ikke helt ville gi seg. Faktisk er det så vondt at jeg ikke klarer å ligge på høyre side. Likevel står jeg her i hagen og graver opp torv. Jeg har mistet mye av meg selv de siste par årene - men sta er jeg fremdeles. 


Nå er det NOK ... på tide å få noe gjort. Terapi i hvert spadetak.

I 11 - 12 år har jeg bodd i dette huset. År med planlegging og venting på å sette drømmer ut i livet. Enten måtte det skje noe eller så måtte jeg selge og kjøpe meg noe som ikke hadde så mye behov for omsorg og pleie - huset altså. Men så dukket Vidar opp i livet mitt og vi begynte å drømme sammen. I ham fant jeg en som ønsket det samme som meg. Som ville ha det litt kult og annerledes, som syntes knall gult var tøft og som elsket å sitte ute i hagen hele dagen - helst i skyggen. For oss ble det aldri mer enn drømmer - før hjerneblødningen satte en effektiv stopper for Vidars bidrag til praktisk arbeid i heimen - i alle fall for en god stund. Og jeg ... jeg ventet et par år til - mens han forsøkte å finne fotfeste i livet igjen. 

I går var det slutt på tålmodigheten. NÅ må det skje noe. Jeg orker ikke gå med uforløste drømmer lenger - jeg orker ikke EN eneste dag til med tanker om hva jeg har lyst til å gjøre uten å gjøre noe. Så jeg tok et valg og sa høyt til meg selv der jeg sto og så meg selv i speilet "en stein flyttet i dag er en mer enn i går - og en stein for dag leder til samme mål som hundre steiner om dagen - det tar bare hundre dager mer". Og med det var det bestemt - jeg kjører på! Jeg er lei av å sitte foran tven og drømme - nå skal jeg begynne å gjøre. 


Det verste med denne kroken er ikke at den er stygg - men at det er vidunderlig lunt og godt der og at jeg ikke kan sitte der og nyte det. 
 

"Du kan ta de skiferhellene der og flytte de 5 meter lenger mer bort". Vidar stirret storøyd på meg da jeg ba ham komme og hjelpe til. Han kunne vel ikke løfte de tunge hellene!? Vel, sannheten er at jeg ikke klarer å løfte dem jeg heller - så da må vi være litt kreative. "Du kan flippe dem" sier jeg til Vidar. "Ta tak i enden løft opp til den står på høykant og dytt den frem så den faller. Da har du faktisk flyttet den en halv meter" Vidar var ikke helt enig, men etter et par forsøk så fikk han kontroll og fikk flyttet flere heller i løpet av dagen. Jeg brukte en spade for å få dem ut fra der de hadde grodd ned langs husveggen og så flippet vi heller gjennom hagen sammen. Dritt tungt! Vi jobbet i 10 minutter, peste i 15 minutter og hvilte i 30 minutter - og så jobbet vi i 10 minutter igjen. Sakte,men sikkert gikk hagen min fra å se tålig bra ut - til å se ut som et krater ... hahaha ... Og slik kan det være at den kommer til å se ut en stund. Vi tar et tak nå og da og så håper vi at vi i løpet av sommeren får laget oss et par gode sitteplasser i hagen. Jeg har nemlig sett meg grundig lei av at vi ikke har noe sted å sitte ute i solen og spise frokost - og enda mer grundig lei av å gå rundt å vite at den varmeste, solfylte plassen på fremsiden av huset ikke lar seg bruke til sitteplass fordi den er fullstendig igjengrodd av ugress og annet fjas. Ikke er det pent en gang. 


GRIP ...

LØFT ...

DYTT ... e presto!!! En helle er flyttet en halv meter. Bare 9 flipp til så er den i mål :) 
 

Når kvelden kom gjorde det vondt absolutt over alt og ryggen var på ingen måte blitt noe bedre - tvert om. Heldigvis har kiropraktoren en app hvor man kan bestille time også i helgen så jeg lastet inn en time til mandag ettermiddag og flippet et par skiferheller til. Nu jævlar skal det bli frokosthjørne! Senere på kvelden dro Vidar tilbake til Sunnaas hvor han skal være til onsdag og jeg gikk skjelvende til sengs etter tidenes anstrengelse og sov så godt som jeg ikke har gjort på flere år. Når jeg våknet i dag tidlig var ryggen faktisk mye bedre - selv om beina faktisk var ganske skjelvne fremdeles. Ellers har jeg gangsperre på et par steder jeg ikke ante at det fantes muskler jeg noen sinne ville kjenne blant annet på innsiden av hendene, mellom håndleddet og albuen - fra nå av kalt Helleflippmuskelen. 

Siden jeg allerede hadde bestilt meg en kiropraktortime så tenkte jeg at jeg ikke kunne gjøre så mye skade om jeg tok noen spadetak i dag også - og så var det jo endelig litt sommerlig vær. Dagen har vært vidunderlig. Ikke bare godt å jobbe i hagen, men det å ha tid for meg selv. Det er ingen hjemme som behøver min hjelp til noe som helst og jeg styrer tiden min helt som jeg vil. For første gang på lenge fant jeg flytsonen og timene fløy avgårde. Fremdeles peser jeg som en hval og må hvile tre ganger så mye som jeg jobber - men som sagt - en stein om gangen. Hodet har uendelig godt av dette - for en gangs skyld tenker jeg ikke på noe annet enn akkurat det jeg holder på med. Litt skikkelig hardt arbeid er kanskje noe av den beste terapien man kan få - og når plattingen er ferdig skal jeg terapere meg selv med en deilig frokost i det fri - og en kaffe eller to. 

De hadde helt rett de som sa "det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det" ... vi tar det en stein om gangen og er fornøyde med det. 

 

For den som vil så kan dere også følge oss på facebook. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #mestring #terapi #spade #hage #skifer #skiferplatting #frokostidetfri #sammen #ute #sommerogsol #familie #blogg #sammen #helse #mentalhelse #frihet #glede

 

To års arbeid og vi kan faktisk si at vi klarte det ...

I dag leverer jeg en bildebonanza igjen.

Åh jeg kjenner meg så igjen - når jeg leser de fortvilte innleggene fra Nye Pårørende i grupper på facebook. Den første kaotiske tiden hvor man ikke vet hva som kommer - hva man har i vente. Vil det gå bra eller vil det ikke gå bra? tiden da man leter etter likesinnede, man leter etter svar og mirakler og man leter etter håpet. I dag har jeg lyst til å vise fremgangen til Vidar gjennom noe så enkelt som høyre fot de siste to årene. Jeg skulle ønske jeg visste for to år siden hvordan vi har det i dag. At vi har kommet så langt som vi har gjort var umulig å forestille seg den gangen.  

17. mai "feiret" vi to års jubileum etter Vidars hjerneblødning og i dag skal jeg gjøre det enkelt med å bare poste bilder med kommentarer. Jeg synes det er beste måten å vise fremgangen og mirakelet vi har gjennomlevd i tiden etter hjerneslaget. Vi er så uendelig takknemlige for at det har gått så bra <3 Tiden føles så forferdelig lang når vi skal tenke fremover - men jeg love deg at når jeg nå ser tilbake på bildene så føles det ikke lenge i det hele tatt. Ting tar tid - men det er på ingen måte umulig. 


Rikshospitalet 21. mai 2015 - 4 dager etter slaget. Multi organsvikt, nyresvikt og en alvorlig lungebetennelse - 40 grader i feber og kjøles ned med isposer døgnet rundt. Intubert og puster ikke selv. I hodet har han fått operert inn et dren for å lette på trykket i hjernen. 



Lillehammer sykehus 07.juni 2015 - 3 uker etter slaget. Akkurat kommet ut av respirator og har oppdaget at han ikke har språk. Vidar er i sjokk og dypt deprimert. Sondemates. Slik var han i en uke - frem til han fikk begynne å spise selv igjen - da kom livsgnisten tilbake. 



07. juni - Vidar må forflyttes i sele - er ikke i stand til å snu seg selv i sengen, stå eller sitte uten støtte. Kan sitte ca 20 minutter i lenestol, men er da helt utslitt.


Kongsvinger sykehus 16.juni 2015 - å få Vidar ut av sengen er en tremanns jobb - blodtrykket hopper og spretter så det hender at han ikke kommer lenger enn opp på sengekanten før han må legges igjen. Rehabilitering er vanskelig med dette ukontrollerbare blodtrykket. 


Kongsvinger sykehus 23.juni 2015 - opp og stå for første gang - om enn i sele. Vi hadde virkelig noe å feire denne midtsommernatten. 


Viktig å hvile godt mellom slagene - trening, mat og søvn - slik gikk uker og måneder. Kulhetsfaktoren er ikke borte. 


Lære seg å spise selv <3 
 


Skarnes Sykehjem 07. juli 2015 Gåtrening er i gang - 15 minutter pr dag. To skinner samt surret kne for at han ikke skal tråkke over. Er ikke i stand til å løfte foten selv så det må fysioterapeuten gjøre for ham - ingen følelse i benet og kjenner ikke at han står på det. 



Skarnes Sykehjem 17. juli 2015 - Sitter i stor rullestol med nakkestøtte og har skyhøyt blodtrykk. Eneste grunnen til at han fikk lov til å bli med kompisen på biltur i denne bilen var fordi han ble så sint når de ville nekte ham at blodtrykket steg ennå mer. Dette er et av det aller første minnene Vidar har etter hjerneblødningen. 



Ottestad Rehab, Stange 20. juli 2015. Samme dag som han kom inn ble det store rullestolen forkastet og han fikk en ny liten stol - Endelig følte vi at han var i rehabilitering med fokus på å bli bedre. Allerede første dag forsøkte han å reise seg og gå ut av stolen og slo seg gul og blå da han traff gulvet. Innsikt i egen situasjon er liten.



Ottestad Rehab 20.juli 2015 - Vidar måtte opp og gå i prekestol allerede første dag - og mestret! Han hadde tydelig kommet lenger enn sykehjemmet ville la ham få lov til å forsøke så denne uka gjør han kjempestore fremskritt. 



Humoren er på plass igjen :)



Så var det å lære seg å gå med krykke - timevis med øving og tålmodige hjelpere på veien. 



Han ble etterhvert god på å navigere rullestolen - her låner vi en korridor i en helgestengt avdeling på Ottestad. Svisj .....



Første milepæl er å kvitte seg med denne. 



november 2016. Ny og bedre skinne er på plass og dette er en seier. Nå kan han bevege seg mye lettere på egenhånd. 



I dag ordner han kofferten sin selv - med nøye konsentrasjon vel og merke. 



Matlagings evnene er på vei tilbake. 



Kjærester på tur i Oslo - nettverksmøte med andre slagrammede og pårørende i LHL - og en god middag på byen. 



Mai 2016. Aller siste gang vi brukte rullestolen - 80 talls konsert Telenor Arena. Den vil nok også være god å ha i fremtidige arrangementer - det hjelper å sette seg ned nå og da. 



Hele to sydenturer i 2016. 


18. mai 2017 - Vidar går hele dagen hjemme uten skinne. Han går også både opp og ned trappen til 2. etg selv - uten skinne. Nå øyner vi håp for at siste hjelpemiddel snart kan settes vekk. 


Skål for fremtiden, livet og kjærligheten. 

Når jeg kaller det vi har gjennomlevd for et mirakel - så vil jeg at du igjen titter tilbake på bildene. De taler en tydelig historie for seg selv.

Det har vært kjempetøft arbeid hele veien - både fra ham- de rundt oss og for meg som pårørende. Og jeg har tusenvis av bilder jeg så gjerne skulle delt for å vise ennå mer. Det er mye som ikke kommer frem på bildene her slik som neglekt, hukommelsestapet, afasi og apraksi, samt andre kognitive utfordringer. Mye har blitt bedre og mye må vi fremdeles forholde oss til. Alt vi tar i og gjør i hverdagen skal læres på nytt og det må repeteres og øves på. Men vi føler at vi nå er på vei inn i en mer normal hverdag igjen - om enn litt halt og skakk - og ting tar fryktelig lang tid. Men jeg sier det bare igjen - se på bildene. Det nytter!

Team BrovoldMerula - vi gir fanden meg aldri opp!!!

Vil du være med og lese om vår hverdag på godt og vondt - så finner du oss her på facebook. Følg oss gjerne. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #afasi #neglekt #apraksi #hukommelsestap #minne #hjernen #pårørende #ferie #mestring #gåtrening #øvelser #helse #psykologi #hjernehelse #nevrologi #kognisjon #sykehus #rehabilitering #ottestad #rikshospitalet #skarnessykehjem #lillehammersykehus #kongsvingersykehus #sammen #kjærester #blogg #familie #hjernenerstjernen #mirakel

Når ordene blir borte ... i dobbel forstand ...


 

"Men du ... ???"

"Hei ...???"

"Altså ... ???"

Jeg skjønner på tonefallet fra kjøkkenet at Vidar har møtt nok en utfordring i hverdagen. Det er sånn det er hos oss. Hverdagene er fulle av hindringer, spørsmål, forvirring og ting som går galt og må gjøres om igjen. Oppgaven denne gangen var å lage litt vaskevann i ei bøtte slik at han kunne vaske over bordet på verandaen. Først kom spørsmålet om hvor han fant bøtte. Deretter var det klutene som ikke var å oppdrive. Begge deler står i bøttekottet (les: et 40 cm bredt skap på badet) Etter å ha gitt ham noen rettledende hint, og reist meg og gått ut til ham et par ganger, fant han både bøtta og kluten og jeg hørte vannet i krana begynne å renne. NÅ var han endelig i gang på egenhånd og jeg pustet lettet ut og lente meg tilbake i sofaen. Men så starer ordstrømmen igjen - og jeg hører at noe er galt - selv om han ikke får sagt hva som er problemet. Forsøker å rope til ham et par ganger og spør hva som er galt, men som vanlig så klarer han ikke å forklare hva som har skjedd. Afasien hans er ikke tydelig i normalsamtale lenger, men når han må informere om noe som er viktig for ham så knytter det seg helt og ordene blir borte. "Det er bare klumper" hører jeg ham si - og skjønner at jeg må reise meg fra sofaen en tredje gang for å bistå ham med den enkle jobben med å fylle vaskevann i ei bøtte. 

Jeg titter ned i bøtta som står i kjøkkenvasken og forstår raskt at her er noe galt. Bøtta er fylt med vann og rundt om i vannet flyter det noen gulaktige klumper. "Har du husket å vaske bøtta før du hadde i vann" - jo, mener han - bøtta var rein den. Det er Ajaxen det er noe galt med - selvsagt. Jeg ser meg rundt og finner ingen spor etter Ajax flasken. "Hva har du egentlig brukt som såpe?" "Jeg brukte Ajax - akkurat som du sa!!", Vidar er litt snurt og mener at NÅ har JEG rotet det til for ham. "Ajax er den store hvite flasken i bøttekottet - den med rød topp", forklarer jeg. Vidar rynker på nesen og åpner skapet under kjøkkenvasken og tar ut "Ajax flasken" han har brukt av - den er gul og heter Jiff Skurekrem. En åpenbar blemme som raskt forklarer de gule klumpene som dupper opp og ned i vaskebøtta. 

"Men, dette er jo Jiff - en skurekrem! Du skulle jo bruke Ajaxen som står i bøttekottet!", jeg sukker litt oppgitt. "Det ER ingen Ajax i bøttekottet", kontrer Vidar. "Der er det bare JIFF!Lettere frustrert tramper jeg med Pingu føtter ut på badet og river opp døra til bøttekottet, røsker til meg Ajax flasken som står aller fremst i skapet. "Og HVA er DETTE da??!!". "Det er Jiff det", svarer Vidar - og DET hadde han helt rett i. Er det noe rart det blir krig i verden???





Heretter heter det Allrent og Skurekrem - inntil de velger å skifte navn på dem igjen ... *hmpffgrr*

Det skal jammen ikke være enkelt å holde orden på ordene - hverken for meg eller ham - så får vi se da om de sitter til neste gang det skal vaskes. 

 

Jeg blir veldig glad om du også følger oss på Facebook.

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #afasi #helse #rehabilitering #psykologi #trening #mestring #ordleting #logoped #vaske #jiff #alrent #skurekrem #stroke #storkesurvivor #hjernehelse #hverdag #sammen #familie #blogg #kjærester #Pingu

Livet bråstoppet ... og vi blir aldri de samme igjen ...

Før jeg begynner å snakke om det jeg har på hjertet så vil jeg gratulere alle med dagen i dag - Hipp Hipp Hurra for lille Norge <3 Vi ønsker alle en fantastisk dag i dag - nyt og kos dere!



Så må jeg bare beklage for at jeg nå kommer med litt tunge ord på denne dagen - men jeg lover å gjøre det godt mot slutten og legger ved det vakreste bildet som noen sinne er tatt av meg - NOT !! Det er lov å le !!!

Så er vi ved en milepæl nok en gang. I dag er det nøyaktig to år siden Vidars hjerneblødning. Jeg kunne ha valgt å snakke om alt som har skjedd etter den dagen - men det har jeg gjort i mange andre blogg innlegg. I dag har jeg lyst til å fortelle om hvordan jeg har det akkurat i dag og hva slags tanker som går rundt i hodet mitt på en slik dag. Dagen da vi nesten er lovpålagt å være glad.

Med tiden har jo følelsene endret karakter og det er ikke lenger en altoppslukende sorg eller fortvilelse over det faktum at Vidar ble alvorlig skadet etter sin hjerneblødning - slik det var til å begynne med. Nå spretter følelsene opp som små bobler og sprekker i det de når overflaten - flyktige, noen ganger store, andre ganger små og mange i flokk - og de er nok litt mer påtrengende på akkurat denne dagen. Jeg har egentlig aldri vært glad i 17. mai - så at det er en ubehagelig dag er jeg egentlig vant til. At Vidar skulle få hjerneblødningen på 17. mai tenker jeg i grunn er like godt så slapp jeg få flere dager som jeg ikke likte. Men selvsagt har det gjort noe med meg - med oss. For Vidar som ikke husker noe av det hele så er det ikke noen følelser knyttet til selve dagen. For meg som gjennomlevde det hele - er det mange minner som kommer til overflaten - og jeg må innrømme at jeg gruer meg til å høre salutten. 

Sannheten er at 16. mai kanskje er hakket verre. Jeg tenker ikke så mye lenger på alt som hendte rundt Vidar 17. mai - på mange måter er selve traumet bearbeidet - i alle fall delvis. 16. mai derimot er vanskeligere å endre på - for det hendte ikke noe spesielt på 16. mai 2015. Og nettopp derfor er det den dagen jeg gang på gang går tilbake til i tankene mine. Det handler ikke lenger bare om at Vidar fikk en hjerneblødning 17. mai 2015 - det handler like mye om at vi, Ann Solfrid og Vidar anno 16.05.2015, på mange måter opphørte å eksistere i det øyeblikket blødningen rammet Vidar. 16. mai 2015 er det siste minnet jeg har av oss. To forelskede mennesker som lengtet etter hverandre selv om vi bare var fra hverandre i arbeidstiden. To mennesker som drømte om en felles bolig og innredning av denne. Ferieturer vi planla og gledet oss til. Måten vi lå i armkroken til hverandre hver kveld og pratet, pratet og pratet - forsøkte å avslutte praten og så bare fortsette å prate til langt på natt. Om hvordan vi utforsket hverandres tanker og preferanser gjennom samtalen - om latteren og alvoret vi delte. Om motorsykkelhjelmen jeg ønsket meg - med sommerfugler på. 

Og så stoppet alt ... 

... og vi blir aldri noen sinne de samme igjen. 


Glade og fulle av drømmer - og lykkelig uvitende om hva som ventet rett rundt hjørnet. 
 

16. mai har blitt en vemodig dag og jeg sørger over de vi var. Det er en tabu belagt sorg - for det gikk jo så bra. Og det er en ensom sorg - for Vidar husker ikke hva som forsvant på samme måte som meg. Så jeg gråter mine tårer alene - når ingen ser - og minnes de siste øyeblikkene vi var oss. 

I år på 17. mai skal vi bare være sammen hjemme her hos oss - det blir en helt vanlig dag - i hovedsak fordi det regner. Til kvelds skal vi spise reker - og så blir det jordbær med vanlijesaus. Når kvelden kommer skal jeg krype inn i armkroken til kjæresten min - som igjen har begynt å snakke mye og lenge til tider. Jeg skal kysse ham på munnen god natt og takke ham for at han er her - som jeg gjør hver kveld. Og så skal jeg nok en gang minne meg selv på alt det gode som har hendt i de to årene som har gått - til tross for sorg, smerte og frykt.

Livet er ikke som det var - og vi vet ikke helt hvordan det skal bli ennå. Det er "lett" å overleve, men vanskelig å starte på nytt. For når alt kommer til alt så er hverdager fylt av mye mer enn tilfeldigheter - og vi må skape oss nye særegenheter på veien videre. De kommer til en etter en på veien vi går og en dag vil vi kunne se på hverandre og se de nye, hele, menneskene denne hendelsen skapte oss til å være.

Enn så lenge lever vi stykkevis og delt - men sammen <3

Når det er sagt - så har jeg lett gjennom telefonen min etter de aller siste bildene av oss og da forstår jeg at det kanskje var på tide at vi gikk videre: 


15. mai 2015

16.mai 2015. 

Ja det er vel kanskje ikke mer å si i den saken - bildene taler vel for seg selv. Dette var altså de to siste bildene av Vidar og meg før livet snudde .. hahaha .. Dette kan garantert bli bedre <3


Om du vil følge oss videre på veien så finner du også bloggen på facebook - her!

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #milepæl #17.mai #sorg #tabu #aldrimerdensamme #vemodig #minner #psykologi #helse #hjernehelse #sammen #kjærester

Metaforisk mageplask, Tandemsykkel og Norsk Ukeblad ...

Tirsdag morgen - en dag fri uten jobb eller andre ting som skal skje. Det var i alle fall det jeg tenkte i det jeg slo opp øynene i dag tidlig. 

Så tikker det inn en melding på telefonen min - Vidars fysioterapeut som vil varsle om at drosje er bestilt til fysio i ettermiddag. Oh Shit - DET har jeg glemt. Vekker Vidar og forhører meg om han har hørt noe om trening i dag. Det hadde han ikke. Så blir det en diskusjon om hvorvidt han vil ha trening i dag når det kommer litt brått på. Jeg vet vel egentlig langt der inne i hodet mitt et sted at det er jeg som har ordnet med denne ekstra fysio timen siden han nå er mye på Sunnaas og ikke får annen trening der ute enn logopedi. Så vi blir enige om at han kan dra å trene i dag. Så slår det meg plutselig at vi har vasking også i dag og at jeg må ta en aldri så liten kriseopprydding før de kommer ved 11:30 tiden. Heldigvis et par timer til det så vi rekker å spise en god frokost først.

Du kan jo tro freden varte lenge ... Vi har ikke før inntatt hvilepuls før det plinger i telefonen til Vidar. Han viser som vanlig liten interesse for lyden. Skal du ikke ta den? Jeg stiller det samme spørsmålet som alltid når telefonen hans lager lyd - og får det samme svaret: Neida, det er bare påminnelse om medisiner. SUKK! Det er det samme hver gang - for jeg vet at det ikke er en påminnelse, men en tekstmelding. Vidar selv klarer ikke å lære seg - eller høre - at det er forskjellige lyder på påminnelser og tekstmeldinger. Resultatet er at alle lyder fra telefonen blir kategorisert som påminnelser - LES: støy - og overhørt. Etter litt frem og tilbake får jeg ham til å sjekke og der ligger det jammen en melding på telefonen hans - fra Ergoterapeuten som forteller at hun kommer som avtalt om en time! OH dobbel Shit!! DET har jeg også glemt.

Plutselig er den fredelige morgenen gått over i panikkmodus. Ergoterapeuten forventer at jeg skal ha en oppgave klar for Vidar når hun kommer - og det har jeg heller ikke ordnet. Jeg leter febrilsk i hodet etter noe å gjøre. Kanskje han vil rydde litt i uthuset?? Jeg hører lemmene i hodet til Vidar gå igjen med et brak når jeg nevner det - og motivasjonen hans tar et durabelig metaforisk mageplask. Okay - nytt forsøk! Hva med noen oppgaver inne i huset?? Det hørtes bedre ut og jeg skribler ned oppgaver etterhvert som jeg kommer på dem - og ender opp med ei lang liste. I dag tenker jeg at en av oppgavene hans blir å forholde seg til mange oppgaver - og DET var jo egentlig ganske lurt. Selv rekker jeg akkurat å få listen ferdig - kriserydde kjøkkenbenken og stuebord - brøle til Vidar at i dag måtte han hoppe over morgenstellet for å rekke å spise før hun kommer, for han klarer jo ikke å beregne tiden. Så slenger jeg meg ned i sofaen med frokosten i det det knakket på ytterdøra. Vidar rakk heldigvis å spise. Jeg gnager jeg i meg tørt lavkarbobrød og forsøker mellom tyggene å diskutere muligheten for at vi kan søke om en tandemsykkel, med ergoterapeuten. Planen er å få testet ut noen sykler og foreløpig ligger ønsket på en trehjuls tandemsykkel med hjelpemotor. Vi har allerede bestemt oss for hva som skal stå på de gule vestene vi må ha på når vi sykler. På min skal det stå: Vi vet det går seint!. På Vidars skal det stå: Så drit i å tut! Hihihi .... Ting tar tid så den har vi nok ikke før til neste sommer - men nå er vi i gang i alle fall.


Det tok faktisk 45 minutter dette - og han besto testen med glans - han måtte ikke spørre om hjelp til en eneste ting.

Jommen sa jeg rolig morgen du ... i kveld skal jeg fjerne ALLE påminnelsene som ligger i kalenderen på Vidars telefon så kanskje han begynner å legge merke til tekstmeldingene. Nå støvsuges det i etasjen over, vaskedamen er her, og jeg sitter med beina i sofaen - livet er egentlig ikke så verst :) 

Og til deg som har tatt deg tid til å lese hele innlegget kan jeg legge til at dere kan lese om oss i ukas utgave av Norsk Ukeblad :) 



 

Bloggen finner du også på facebook og du kan følge den her. 

 

#LHL #LFS NFS #afasi #hjerneslag #hjerneblødning #ergoterapi #fysioterapi #tandemsykkel #hjelpemidler #rehabilitering #trening #øvelser #mestring #psykologi #pårørende #omsorg #helse #trening #norskukeblad 

 

 

 

 

Vi mistet ikke noe - vi fikk en gave ...

Jeg er så glad for facebook - som minner meg på hvordan alt var før. Tiden går og jeg henger tydeligvis ikke med.

Jeg forsøker jo selv å holde tritt på utviklingen til Vidar, men har bare innsett at han blir friskere raskere enn jeg klarer å følge med. Og DET kan jeg jo ikke klage på. Nå har han hatt to små uker på Sunnaas og jeg merket umiddelbart en endring i ham - nå må han være mer selvstendig - og det gjør ham godt. Selv har jeg alltid vært tilstede og fikset med koffert og alt som er av pakking, selv om han må bidra. I hodet mitt trodde jeg at han ville glemme det meste om han måtte klare seg selv. Forbauselsen ble stor da jeg møtte opp for å hente Vidar på Sunnaas en fredag ettermiddag og finner ham sittende i sola ute - med kofferten ferdig pakket ved siden av seg selv - og alt som han skulle ha med var pakket og klart. Hjertet mitt gjordet et lite hopp av glede der jeg så ham sitte - noe så utrolig godt for min rufsete og slitne sjel. Så nå er det slutt på pakking for ham - heretter blir det å skrive lapp og så får han finne frem og pakke selv. Jeg vet at han kan. 


Ser det ut som om denne mannen trenger hjelp ? Etter forrige ukes mestring måtte han vise meg hvordan han kom seg ut gjennom dører og trapper - bildebevis. 



Det vises kanskje ikke på bildet at etter at jeg sa "Vidar se på meg!!" så mistet han helt fokus og holdt på å falle ... hehe ... Det står litt på balansetreningen ennå. 



VERDENS beste overraskelse å finne ham ferdig pakket utenfor sykehuset - ventende på meg i solskinnet <3
 

I dag poppet det opp en video på facebook - fra i fjor da Vidar måtte hjelpe til med å rydde i hagen. Han var så oppsatt denne dagen på at han skulle bidra - han SKULLE være med å bære. Det ble jo ikke akkurat noe særlig til hjelp siden jeg ikke klarte å slippe ham helt alene og brukte det meste av tiden på å holde meg nær ham i tilfelle han skulle falle. Balansen var helt elendig. Filmen jeg tok den dagen kan du se her. 

I dag bærer Vidar selv varer fra butikken og ut - selv gjennom et folksomt lørdagssenter med unger og skyvedører - ikke snakk om han skal ha hjelp nei. Han er sta sånn - han SKAL klare seg selv. Jeg er så glad for denne motivasjonen hans - den forbauser meg ennå at den er like sterk nå som det har gått nesten 2 år. Men Vidar stopper aldri - han vil klare seg selv og jobber trutt og jevnt mot målet. Facebook viste oss hva som hadde skjedd det siste året. I dag følger jeg han ikke lenger rundt på tomta i skjul, men lar ham gå selv. Redd er jeg fremdeles, men vi har lært oss å leve med frykten for fall og skader - og Vidar har fått bedre kontroll både på hodet og kroppen. 


Jeg kan bare våge å si at jeg skal hjelpe ham - DETTE skal han klare selv - og han gjør det med glans <3
 

Livet har gått sin gang i de siste to årene og vi har lært oss å leve med de utfordringene vi har fått servert. Vi lever i takt med hjerneslagest puls og trosser motgangen daglig. Vi blir bedre begge to - med å leve det livet vi har fått. Vi skal ikke glemme at vi ikke mistet Vidar - vi fikk ham tilbake <3

 

Bloggen kan du følge på facebook - om du vil:)

 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #sunnaas #kress #bidra #bedring #mestring #rehabilitering #fremgang #livetigave #strokesurvivor #stroke

 

Med Wauxhall Viva til Astrid Lindgrens land ...

Heldige meg - tenkte jeg. Heldige meg som hadde ei tante og en onkel på Nesodden på 70 tallet. 

Jeg var nok ikke mer en fem, seks år gammel. Fremkomstmiddelet var en rød Vauxhall Viva - med hvit fartsstripe og grå skaiseter. Jeg husker ennå følelsen av å sette seg inn i den solvarme bilen - med miniskjørt og nakne lår. Det var risikosport som kunne ende med brannsalve over hele stussen. Bak framsetene la vi de orange posene med teppeposer og vips hadde vi dobbelseng til to trøtte søstre. Etter at vi hadde konsumert haug med "reisegodt" som vi hadde spart fra lørdagsgodisen, la oss godt tilrette i baksetet og sov det meste av veien. Vi kjørte alltid på natten av en eller annen grunn - les:pappas frykt for trafikk i Gudbrandsdalen. Vinduene var godt lukket igjen - for trekk var farlig - mens pappa jobbet seg gjennom et par esker sigaretter. Så lå vi der - og slang - løse i baksetet, fulle av sukker og innhyllet i pappas sigarettrøyk. Fremdeles gir lyden av vindusviskere som går over frontruta meg feriefølelsen - for det regnet selvsagt ALLTID. Slik lå vi som et par sardiner i en røykfylt boks og sov oss gjennom det meste av veien fra Ålesund til Nesodden. Med unntak av det obligatoriske stoppet på Dovre hvor vi hutrende og i halvsøvne MÅTTE inn på den døgnåpne stasjonen - DET var skikkelig eksotisk for oss. 


Illustrasjonsfoto Bilen får var myyyye kulere.
 

Vel fremme på Nesodden var det å sette opp teltet i den store eplehagen utenfor hytta til tante og onkel - og teltlukta sitter fremdeles i nesa. Selvsagt var teltet fullt av både mygg og maur når natten kom. Likevel var jeg i paradis. På Nesodden skinte sola alltid, det var støvete grusveier og bak huset sto ei gammel vannpumpe midt i en frukthage. Ja, på Nesodden var det alltid sommer og sol. Jeg husker forbausende mye fra turene dit selv om de ikke var så mange og jeg antagelig knapt var kommet i skolealder. Jeg husker marihønene som fantes i milliontall. Jeg husker tordenvær uten regn. Jeg husker lyden av singel under sandalene - og at vi fikk lov til å gå helt til butikken alene. Den røde landhandleren litt lengre ned i veien hvor det sto en hyggelig dame bak disken og vi måtte be om alt vi skulle kjøpe. Det kunne ikke bli mer sommer enn dette. Feriefølelsen ble ikke ødelagt av noe - Ikke en gang da de voksne hadde fest og en dypt bedugget gjest stilte seg opp på berget over eplehagen og tisset buksa full fordi han glemte å ta ut lillekaren.. Jeg tror jeg hadde en svært godt utviklet humor allerede da og satt knisende et sted ingen kunne se meg med hånden for munnen og lo der jeg så den våte flekken bli større og større på buksa hans. Og så var det alltid et obligatorisk besøk til Grandtanten i Oslo - en rik grandtante - med eget hotell. Der ble vi invitert til middag og vi barna fikk lov til å forsyne oss av pengesedler hun hadde i en plastpose på kjøkkenet. På middagsbordet sto det fisk og potetgull - taffel sticks faktisk. Merkelig så mye rart man kan gå rundt og huske på. En tur til dyreparken på Tusenfryd ble det også - og derfra husker jeg best skrubbsårene jeg fikk i den endeløst lange sklia - og at jeg antagelig fikk kjeft fordi jeg var litt vel hyper. Det spilte ingen rolle - vi var på Nesodden - det var sommer og sol og jeg hadde ikke en bekymring i hele verden annet enn å pille på skrubbsår der jeg satt bak uthuset i eplehagen. Det eneste de ikke kunne matche på Nesodden var badevannet - jeg husker ennå med gru at jeg tråkket ut i vannet og ikke kunne se mine egne tær når vi sto til knes i muddersjøvann - og fotsålen sank ned i mudderbunnen hvor jeg ikke ante hva slags udyr som bodde. DET var ikke akseptabelt for ei som hadde vokst på nærmest i vannkanten på Sanningane - verdens beste badeplass - med krystall klart vann. Likevel har jeg hatt Nesodden i hjertet siden jeg var 6 år - og drømt om en dag å komme tilbake dit - så lenge jeg slipper å bade. 

Jeg kom meg ikke tilbake til Nesodden før for et års tid siden - når Vidar hadde første timeavtale på Sunnaas. I alle årene har jeg gjemt alle disse minnene som stjerneskudd langt inne i hodet mitt et sted. De deiligste somrene i mitt liv - nesten som tatt ut av en Astrid Lindgren bok. Jeg var så pass liten at jeg ikke husket veien eller hvor hytta lå så jeg har lurt fælt når jeg har vært der ute den siste tiden - HVOR lå hytta? På fredag fant jeg den endelig - og jeg kjente meg umiddelbart igjen - faktisk før vi kunne se hytta. Selv om det nå ligger et enormt nytt hus midt i eplehagen hvor vi campet så var alt som før. Hytta på berget lå der slik den gjorde for 45 år siden. Litt lengre ned i veien fant jeg også igjen den gamle landhandleren og selv om den nå er hvit så kjente jeg den umiddelbart igjen. Alle minnene strømmet på - og som jeg sa til Vidar: om de selger et hus i denne gata så flytter vi!! Det er nok en utopi - men det er lov å fantasere litt :) Paradis er vel alltid best på innsiden av hodet ;)

Minus huset til høyre og ALT er akkurat som før ... Den lille hytta på berget - og vi sov i telt i hagen lenger ned.



Landhandleren har nok fått en ansiktsløftning siden sist, men den doble døren, steintrappen og de store vinduene røper hva som har vært her - postkassen på veggen likeså.
 

Nå kan jeg veien - og vet hvor det er. Det kan hende jeg reiser ut og setter meg på trappa til landhandleren en dag - lukker øynene og drømmer meg tilbake til miniskjørtet, saftis i plastpose, marihøner, skrubbsår og tørre grusveier - i 1973. DET var tider det. 

 

Bloggen min finner du også på facebook om du vil følge oss der. 

 

#hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #sommerminner #barndomsminner #sol #sommer #nesodden #hytte #camping #firmannstelt #mygg #maur #tordenvær #vannpumpe #landhandler #hellvik #altvarbedrefør #barndom #saftis #blogg #familie #eventyr #opplevelser #wauxhall #viva #dovre #sanningane #miniskjørt #70tallet #dyreparken #tusenfryd

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
blackbirdsinging

blackbirdsinging

50, Nes i Akershus

Tenkende og lekende dame, samboer med Vidar som fikk en hjerneblødning 17. mai 2015 etter kun 6 mnd som kjærester, 51 år gammel. Jeg er opptatt av å gi en ærlig fremstilling av livet vårt, tankene mine som pårørende - tett fulgt av latter og humor. Midt i det hele forsøker både jeg og Vidar å finne tilbake til de vi var før alt skjedde. Dette er vårt liv akkurat slik vi opplever det - gjennom mine tastetrykk. Vidar er alltid ved min side når jeg skriver og godkjenner alt som legges her på bloggen. Sist, men ikke minst, så har vi nesten mistet hverandre - så vi elsker intenst :)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits