Hvem var vi ... ?

Det sies at du ikke vet hva du har før du mister det. Det er mye sant i det, men i dag skal jeg vri litt på ordtaket: Du vet ikke hva du har mistet før du får det tilbake. Det har blitt sånn hos oss. Selvsagt vet vi at vi har mistet mye gjennom Vidars hjerneblødning, men jeg har begynt å glemme hvordan alt var før. Hvordan var kjæresten min egentlig før alt dette hendte? 

Han forsvant og jeg har fått ham tilbake bit for bit, i rykk og napp, opp, ned og noen ganger tilbake.Til å begynne med ventet jeg på fremgangen. Lengtet etter at han skulle snakke med meg, ta på meg, dele en tanke, ha en mening, ønske noe. Det tok ikke særlig lang tid før jeg skjønte at denne ventingen gjorde mer vondt enn godt og sakte, men sikkert har vi blitt vant til det ustabile med fremgangen til Vidar. Det kommer når det kommer. 


Livet før hjerneblødningen blir mer og mer utydelig ... minnene overskygges av det livet vi lever i dag. 

 

Dere som har lest noen av innleggene mine har kanskje også fått med dere Vidars "onde tvilling", Voldemort. Det er det vi litt lattermildt har kalt høyre hånden hans. Den lever sitt eget liv, har vært vanskelig å styre og ikke minst komplett umulig å forutsi. Hånden blir stadig bedre å styre, men han har fremdeles svært nedsatt følelse på hele høyre side. Om han ikke ser på så er han ikke i stand til å fortelle hvilken finger som blir berørt, med unntak av tommel og pekefinger. Det samme er det med beinet. Å gå i trapper er høyrisiko og han kan ikke gjøre dette uten skinne. Foten tåer innover og han lander på utsiden av foten når han tråkker ned i trappetrinnet. Han kjenner ikke hvor foten er så om han da går uten skinne så vil han vrikke foten ganske umiddelbart og falle ned trappen. Dette til tross så går han nå trapper hver eneste dag - med glans - OG skinne. Dette er virkelig en stor ting her hos oss. Det betyr at huset vårt plutselig er dobbelt så stort for Vidar og vi gleder oss veldig til å snart flytte opp på soverommet i 2. etg igjen. 

Berøring har generelt vært en utfordring på hele høyre side. Enten så kjenner han det ikke, eller så er han oversensitiv. Selv de mykeste kjærtegn kan oppleves som sterk smerte. Å klippe tånegler har vært en kamp - han har blitt så ekstremt kilen at jeg i perioder nesten ikke kan ta i fotbladet hans. Samtidig gror negler inn og blir betente helt uten at han kjenner det. Ved flere anledninger har verken rent uten at han ante noe var galt. Jeg må bare være forutseende nok til å sjekke det jevnlig. Har han feber er det faktisk tåa jeg sjekker først av alt. 

Vi kan så lett rote oss bort i helsebekymringer og rehabilitering så vi er veldig opptatt av å ta vare på kjæresteriet i det hele. Lange morgener i senga i helgen. Veldig mye "jeg elsker deg" og generelt mange, mange ømme møter hver eneste dag. Det er godt vi ikke kan sees av andre hele tiden - vi er to Bamsemumser som bare MÅ fortelle hverandre hvor stor pris vi setter på å være sammen. Men det er kanskje ikke så rart etter alt vi har vært gjennom. 

Vi lever mer og mer her og nå. Har funnet en form for forsoning med vår skjebne - og sluttet å lengte så veldig etter fremskrittene. Missforstå meg rett - vi er opptatt av fremskritt og vi jobber hardt for at han skal bli bedre, men vi er fornøyd med dagens situasjon. Lykkelige over at Vidar har kommet så langt som han har kommet og innforstått med at en dag stopper fremgangen. Vi KAN leve et godt liv slik situasjonen er i dag og alt som blir bedre heretter er bare bonus som vi gleder oss over som konfekter - bit for bit. Og vi forventer mye konfekt fremover:) 

Men så tilbake til det jeg startet med. Hvordan var det før? Jo jeg kunne ta på kjæresten min uten at det var smertefullt for ham blant annet. DET har jeg ikke kunnet gjøre på  halvannet år - i alle fall ikke på høyre side av kroppen. Smertene har vært store til tider - helt til det punktet hvor jeg ser at "lyset går av i øynene hans". Det gjør vondt å se ham slik og jeg føler meg hjelpeløs. Vi tøyer, vi bøyer og vi forsøker å være aktive. Vi jobber med eksponering og jeg tar på ham til tross for smerter. Heldigvis er Vidar med på den og forstår hva som ligger bak - til et visst punkt. All historie så langt forteller oss at å sitte stille IKKE er til hans fordel. Bare et par timer i stolen foran tven ender som regel med smerter. På mange måter har han vært en halv mann. Klemte meg kun med den venstre hånden og høyre hånden var sjelden med. Nå i dag kommer Voldemort mer og mer på banen, han stryker meg over håret, klemmene er tohendte og han kan nå holde skikkelig rundt meg. 

Det går opp for meg at jeg HAR savnet HELE ham og selv om han har vært her hele tiden så er jeg supersensitiv for berøring fra hans høyre side - den smaker bare rett og slett sååå uendelig mye bedre:) Stryk meg over kinnet med den høyre hånden og det overgår alt hva den venstre frisk hånden kan gi. Jeg har rett og slett blitt sulteforet på høyresidighet:) 

Så ... når jeg i dag tidlig kryper inn i armkroken hans under dyna og stryker ham over den høyre siden av ryggen og han utbryter: "Åhh DET var godt!!!", så ble jeg ikke bare sjokkert og overrasket - jeg ble hinsidig overlykkelig <3 Og det ble han også. Og vi kunne ikke få nok av det <3


Sånn var det ... vi var glade, nyforelsket og la planer for fremtiden. 3 uker før hjerneblødningen. 

 

Vi hadde akseptert smertene og glemt at det fantes en tid da de ikke eksisterte. I DAG møtte vi fortiden og vi ELSKET det:) Det er ikke sikkert følelsene ved berøring er lik i morgen, men nå har vi fått troen på at han kan få oppleve et liv med mindre smerter og at jeg kan få lov til å kjærtegne kjæresten min igjen - uten å være redd for å gjøre ham vondt.  :)

 

Bloggen finner du også på facebook. 

 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #helse #omsorg #rehabilitering #kjærlighet

2 kommentarer

hans petter hansen

20.11.2016 kl.20:53

Helt fantastisk.Mine inderligste gode ønsker til dere for fremtiden.

blackbirdsinging

20.11.2016 kl.21:02

hans petter hansen: Tusen takk for alle dine gode ord og kommentarer HP. De blir høyt verdsatt :)

Skriv en ny kommentar

blackbirdsinging

blackbirdsinging

50, Nes i Akershus

Tenkende og lekende dame, samboer med Vidar som fikk en hjerneblødning 17. mai 2015 etter kun 6 mnd som kjærester, 51 år gammel. Jeg er opptatt av å gi en ærlig fremstilling av livet vårt, tankene mine som pårørende - tett fulgt av latter og humor. Midt i det hele forsøker både jeg og Vidar å finne tilbake til de vi var før alt skjedde. Dette er vårt liv akkurat slik vi opplever det - gjennom mine tastetrykk. Vidar er alltid ved min side når jeg skriver og godkjenner alt som legges her på bloggen. Sist, men ikke minst, så har vi nesten mistet hverandre - så vi elsker intenst :)

Kategorier

Arkiv

hits