Jeg trengte noen å snakke med ...

Den var en oktoberkveld i 2015 - 5 måneder etter at Vidar hadde fått hjerneblødningen. Han var under utredning for en hormonell diagnose og måtte tas av alle blodtrykksmedisiner sakte, men sikkert, over flere uker/måneder for å kunne få en diagnose - og forhåpentligvis riktig behandling. Resultatet var selvsagt at blodtrykket ble skyhøyt. Faren for nye blødninger var stor og vi levde i et vakum av frykt, håp og et konstant mantra på innsiden "vær så snill la dette gå bra". Denne kvelden skulle jeg komme til å møte "aleneheten" og sorgen så sterkt at jeg måtte lete etter noen utenfor meg selv for å holde meg oppe. Bildet jeg tok av meg selv den natten viser med all tydelighet hvor langt nede jeg var - og det får meg til å gråte hver gang jeg ser på det. 


Her tilbragte vi de fleste helger hele oktober og november 2015 - et rom i mottakelsen med flotte taburetter til Pårørende. Sitt på den i 7 timer du!
 

Vidar hadde siden slutten av juli vært innlagt ved Ottestad Rehablitering ved Stange - og når blodtrykket ble alt for ille ble han stadig sendt akutt ned til Hamar sykehus. Sånn var det denne kvelden også. Jeg husker ikke hvor høyt blodtrykket var, men det måtte være minimum 200/120 for en sykehus innleggelse. Jeg hadde tilbragt hele dagen sammen med ham i mottakelsen hvor de forsøkte å roe blodtrykket med medisiner som ikke ville forkludre videre utredning av sykdomsbildet - en vanskelig oppgave siden han i hovedsak bare responderte på steroider. Jeg satt på krakken i et hjørne og gnudde med tærne i gulvbelegget, mens Vidar dormet i senga ved siden av. Klokka tikket på veggen og måleapparater pep om hverandre - time etter time etter time. Vidar fikk et par tørre brødskiver underveis, jeg spiste lommerusk og luftboller siden jeg har cøliaki og sykehuses kiosk var stengt. Først ved 23 tiden fikk han en seng på en avdeling - 4 mannsrom - og jeg måtte dra. Vi hadde blitt transportert ned til sykehuset med ambulanse så jeg ante ikke hvor jeg var i byen i det jeg ble loset ut gjennom en bakgang ved legevakten.


Jeg ante ikke en gang om jeg gikk riktig vei ...

Bakdøren klappet igjen bak meg - og så sto jeg der i en trykkende stillhet - i en by jeg aldri noen sinne hadde vært - og skulle finne veien tilbake til Stange. Inne på sykehuset lå Vidar og jeg visste ikke om de ville klare å stabilisere ham. Det er ikke langt fra Hamar til Stange, men når du ikke er kjent er det meste langt. Jeg begynte å vandre gatelangs i tørt og kaldt høstvær. Alle gater var helt stille og mørke, og jeg møtte ingen. Det eneste jeg hørte var mine egne skritt i det jeg gikk nedover den folketomme gaten - og lyden fra en og annen fest i det fjerne - mennesker som hadde gode stunder, latter og skrål. Jeg hadde bare lyst til å sette meg ned og ule som en ulv - eller krype sammen som en bylt i en bakgård og gråte meg i søvn. Selv i dag - halvannet år etter denne natten - kjenner jeg at tårene spretter i øyekroken med tanke på hvordan jeg hadde det akkurat da. Fullstendig alene - i hele verden! Så inderlig sliten, sulten, trøtt - og så uendelig redd for at jeg skulle miste Vidar. Jeg hadde ikke spist på minst 12 timer og alt var stengt. Jeg knipset noen bilder underveis og når jeg ser på bildene i dag så ser jeg ei som er 30 år eldre og hvor øynene bare lyser av sorg og fortvilelse. Dette var et absolutt lavpunkt for meg på denne reisen gjennom Vidars hjerneslag. Jeg hadde et så desperat behov for å bli trøstet, tatt vare på - matet med skje, strøket over håret og bare bli holdt rundt. Men jeg var helt og holdent alene, det var natt - og jeg visste ikke en gang hvor jeg kunne få meg noe mat eller finne en taxi tilbake til Stange hvor bobilen stod - faktisk så viste jeg ikke om jeg i det hele tatt hadde penger på visakortet til å betale en drosje. 


Fremdeles helt alene ...


Jeg forsøkte å smile tappert til kameraet der jeg gikk ....

Så jeg postet et veldig vågalt innlegg (syntes jeg selv da) på en gruppe for pårørende på facebook - og sa det som det var - at NÅ føler jeg meg helt alene. Gruppen hadde jeg blitt medlem i etter at Vidar fikk hjerneblødningen. Dette er en gruppe for pårørende for slagrammede - et sted å søke trøst, informasjon og fellesskap. Denne kvelden behøvde jeg helt desperat at noen så meg - for akkurat da var jeg ikke noe annet en sorg og smerte - og jeg holdt det nesten ikke ut. Responsen var umiddelbar fra de andre i gruppen. Og jeg husker ennå alle hjertene som kom opp i feeden, at jeg fikk virtuelle klemmer og meldinger som sa; "hadde jeg vært i nærheten så skulle du fått mat hos meg og blitt tatt litt vare på". Jeg var fremdeles alene - men på ingen måte ensom.

Jeg har vært veldig aktiv i denne gruppen etterpå også, men jeg har aldri sagt hvor viktig den gruppen var for meg denne kvelden. For der og da hadde jeg absolutt ingen. Takk alle sammen som var der for meg den natten - og i alle dager, netter, uker og måneder som har gått siden. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle  ha klart meg gjennom dette uten denne gruppen. For sannheten er at INGEN andre enn andre pårørende til slagrammede kan noen gang forstå hvor altoppslukende, ensomt og vondt det er å være vitne til sin kjærestes hjerneslag - og så leve med frykten for nye slag eller utfordrende skader i måneder og år etterpå. 


Bildet jeg aldri viste til noen - fordi det var det ekte bildet fra denne natten - ei veldig sliten, redd og ensom jente/dame - jeg husker jeg forsøkte å smile, men fikk det ikke til. 

Å ha noen å snakke med kan bety alt. Denne gruppen slipper ikke slagrammede inn - nettopp fordi vi som er pårørende skal kunne få lufte de ting som er vanskelige for oss - uten at den det gjelder behøver å få vite det som sies. Det er jo ikke sånn at ting er så hemmelige, men det er godt å kunne lufte tanker og følelser akkurat når de er der uten å måtte forsvare seg selv eller være redd for å såre noen. Og det gjør godt å høre at andre har hatt det på samme måten. Noen ganger er det både ren terapi og livreddende å ha disse menneskene i livet sitt. 

Jeg har i ettertid fått lov å møte noen av disse menneskene i virkeligheten og det har vært minst like hyggelig. Vi føler jo at vi kjenner hverandre etter at vi har øst ut alt vi tenker på og opplever i flere år. På godt og vondt kjenner vi hverandre, gråter med hverandre og står på sidelinjene og heier når noen forteller om fremskritt og mestring. Jeg har brukt mye tid med å tenke på andres utfordringer - og det har vært godt. For det er godt å vite at man ikke er alene i noe som kan være så altomfattende ensomt. 

Takk alle sammen for at dere er så flotte mennesker som dere er - jeg kaller dere ikke superhelter for å smiske - for meg ER dere propp fulle av superkrefter alle sammen. Dere står i det vanskelige gjennom tykt og tynt - og har i tillegg tid og omsorg for andre i samme situasjon - trøster og deler viktig informasjon med hverandre. 

Jeg er så glad for at jeg hadde denne gruppen denne natten - dere bar meg fra Hamar og frem til bobilen på Stange denne natten, i fellesskap. Jeg føler meg velsignet som har dere - alle sammen <3 Tusen takk <3

 

Er du pårørende til en som har hatt hjerneslag og behøver noen å snakke med så finner du gruppen her.

Jeg håper jeg en dag kan være der for noen slik dere har vært der for meg <3

 

 

Bloggen min finner du også på facebook. 

 

 

#LHL #LFS #NFS #pårørende #samhold #hjerneslag #hjerneblødning #trøst #omsorg #ensom #ensomhet #alene #snakke #fellesskap #bidra #forståelse #natt #sykehus #blodtrykk #hamar #stange

6 kommentarer

suttung

22.04.2017 kl.11:19

Det var tung lesing. <3

blackbirdsinging

22.04.2017 kl.11:44

suttung: Det gikk jo bra til slutt da :) Selv om livet aldri blir som før :) Og da er det godt å ha noen man kan snakke med som forstår <3

Nora Piscopo

22.04.2017 kl.14:34

<3 Veldig sterkt innlegg. Og sterk er du også! Så bra at det ordnet seg til slutt! Nydelig er du, selvom du kanskje var sliten og trøtt på bildene! Stå på!

blackbirdsinging

22.04.2017 kl.18:25

Nora Piscopo: Tusen takk Nora :) Det har sittet langt inne å publisere det siste bildet. Det har gått over all forventning bra :) <3 Stor lørdagsklem til deg <3

Rigmor Høgseth

23.04.2017 kl.10:42

Vi kjenner igjen fortvilelsen og ensomheten. Min datter fikk hjerneslag i 2014. Takk for at du har hatt krefter til å beskrive. For meg har utfordringene vært annerledes, men tunge. Min datter på 34 hadde ingen mann ved sin side, men to små barn. Fokuset er barna, men min datters utfordringer er sorgen. Ingen kan forstå som ikke har vært gjennom dette. Takk igjen, din beskrivelse som har vært preget av kjærlighet og omsorg, ensomhet og slitenhet, har vært med å gi håp og tro. Inne i alt dette fikk min mann diagnosen Parkinson og en ny kamp er her og ventes å vare lenge. Ingen norsk gruppe for pårørende for Parkinson rammede.

blackbirdsinging

23.04.2017 kl.13:30

Rigmor Høgseth: Du får opprette en gruppe Rigmor - jeg er helt sikker på at du ville fått medlemmer med en gang - mange!! Min farmor hadde parkinson + hennes bror så det vet jeg litt om. Ikke lett det heller nei. Håper mannen din får den oppfølgningen han har behov for. Selv om vi vet at det i dagliglivet faller på de nærmeste å bistå.
Jeg blir så glad for slike meldinger - for det er så utrolig godt å få tilbakemeldinger om at dette hjelper andre. Det løfter oss opp her hjemme og får meg til å kjenne at jeg gjør noe viktig. Stor klem til deg Rigmor - jeg håper på god fremgang for datteren din og at dine omsorgsoppgaver kan lette litt. Sorgen lever vi med, men jeg håper du likevel finner mye godt i hverdagen og barnebarna <3

Skriv en ny kommentar

blackbirdsinging

blackbirdsinging

50, Nes i Akershus

Tenkende og lekende dame, samboer med Vidar som fikk en hjerneblødning 17. mai 2015 etter kun 6 mnd som kjærester, 51 år gammel. Jeg er opptatt av å gi en ærlig fremstilling av livet vårt, tankene mine som pårørende - tett fulgt av latter og humor. Midt i det hele forsøker både jeg og Vidar å finne tilbake til de vi var før alt skjedde. Dette er vårt liv akkurat slik vi opplever det - gjennom mine tastetrykk. Vidar er alltid ved min side når jeg skriver og godkjenner alt som legges her på bloggen. Sist, men ikke minst, så har vi nesten mistet hverandre - så vi elsker intenst :)

Kategorier

Arkiv

hits