Voksne mobbere og holdningens makt ... tenkt deg om før du velger ...

i dag skal jeg skrive om noe som er litt annerledes enn det jeg pleier å skrive om - og i dette innlegget har Vidars hjerneslag bare en mikroskopisk statistrolle.

Jeg har aldri vært som "alle andre" og nå som jeg har en handikapet samboer ved min side så opplever jeg også at verden ser på oss med skrå blikk. Jeg har møtt uforstand, kategorisering og tendenser til mobbing mange steder - både som barn og som voksen. Men la meg bare si med en gang - at jeg på ingen måte blir mobbet selv eller føler meg som et mobbeoffer. Det jeg sier er at vi har mulighet til å velge retning, men at vi ikke selv alltid vet hvorfor vi velger side - hvorfor vi blir sinte, glade, sure, nedlatende eller utestengende. Og hvem sin "feil" det er. 


Mobbing behøver ikke være direkte konfrontasjon - like ofte er det utestengelse - et sukk - himling med øynene - eller manglende aksept for den andres situasjon. Selv har jeg vært annerledes på mange måter. Som barn var jeg langt lengre enn de fleste andre og det var ikke lett å være 178 cm høy som 12 åring. Ikke like lett å være 30 og overvektig + 178 cm heller. Deretter kom en mørkhudet ektemann og nå i dag er det meg og Vidar, som har hatt en hjerneblødning. Jeg har vært og er synlig - og annerledes. Jeg er ikke redd for annerledesheten lenger - jeg omfavner den. Det har kanskje tatt meg 40 - 50 år å bli komfortabel med andres kritikk, men i dag står jeg støtt i slike møter. En fantastisk følelse som jeg skulle ønske jeg kunne hatt med meg i bagasjen på et mye tidligere tidspunkt. Likevel har jeg i dag lyst til å si noe ord om hva jeg tenker fører til kategorisering - og i noen tilfelle åpenlys mobbing. Og jeg håper jeg kan få et og annet hode der ute til å tenke litt nærmere over sitt valg når de neste gang tar stilling til et annet menneske. 

Vi bærer alle med oss tanker og forutinntatte holdninger til andre mennesker. Jeg sier ikke at de alltid er feil - ei heller at de er riktige - ikke en gang at de er en plass midt i mellom. Jeg bare fremlegger et faktum om at holdninger og kategorisering er allemannseie - og at mobbing er like sterkt til stede blant voksne som yngre. Mobbing handler også blant voksne om å "eie" et publikum eller gruppe - og om å utestenge det uønskede. 

Jeg vil påstå at mobbingen vokser ut fra manglende selvkritikk og urinstinktet om å måtte høre til den sterkeste gruppen. Vi handler alle ut fra egne og andres holdninger - meg selv inkludert. Kognitivt sett er det energibesparende og vi styrer ut fra tidligere satte koordinater. Det er lettere å fortsette på samme vei enn å rykke tilbake til start. Jeg handler ut fra holdninger til andre mennesker og jeg handler ut fra holdninger til meg selv. Jeg prøver likevel å ikke la magefølelsen og det første inntrykket styre hva jeg mener om mennesker. Samtidig forsøker jeg å unngå at jeg over tid sanker innspill til å bekrefte første inntrykket mitt og heller møte mennesker med et åpen sinn hver gang - og jeg forsøker - men feiler like ofte. Holdningene våre er usedvanlig motstandsdyktige og holder seg i skjul lang inne i dypet av hjernen - langt unna kritisk oppmerksomhet og logisk tenkning. Det er dette som bærer meg fremover i møte med andre menneskers uforstand og ryggmargsimpuls handlinger - jeg vet at mye blir sagt og gjort uten at man selv er oppmerksomme på opprinnelsen til sine tanker og følelser - nemlig holdningene. Når hjernen er utkoblet og man lar følelsene styre - da bringer man drama inn i sitt eget liv. Om du vil bli stående fast i samme sporet du er i - ja for all del - slipp drama inn og la holdningene styre. Da skapes kategorier og folk settes i bås. For mange en god og lettvint løsning som bidrar til å opprettholde et ønsket selvbilde. Føler jeg meg feks som et offer for en forferdelig handling - så leter jeg etter bekreftelser for at det faktisk har skjedd fremfor å sjekke ut om jeg har tatt feil - og jeg drar mer enn gjerne andre med meg inn i fantasien og leter etter syndebukker.

Hva vi velger å tro og formidle i en situasjon handler ikke om hva vi hører eller ser - det handler om holdningene våre. Det handler om tanker og følelser vi har hatt lenge før situasjonen oppsto. Det handler om hva vi i bunn og grunn mener er sant, hvitt, ekte og riktig - og det handler om det motsatte, om hvem som er den onde, utspekulerte, hevngjerrige og lite intelligente. Når vi slipper holdningene og drama inn - er det bare svart og hvit - ingen nyanser - ingen mulighet for forsoning - vi skaper splid, avstand og fornektelser. 

De visker og tisker seg i mellom - titter fra hverandre og bort på den andre. Stikker hodene sammen og deler "sannheter" den andre hverken får høre eller forsvare. Nikker seg i mellom og er enige om dette forferdelige - tar posisjon og velger side. Ikke bare velger de side - de velger side uten NOEN SINNE å undersøke hva som finnes på motsatt kant. Så snur man ryggen til - disiplinerer gjennom utestenging og kalde skuldre. Ruger på sitt eget velbefinnende, sin renhet og moralske standard - blir sterkere i hverandres anerkjennelse og eierskap til denne sannheten som plutselig er så synlig for alle.

Behovet for å høre til er større en viljen til å se inn i seg selv og stille noen kritiske spørsmål til egne holdninger. Du undersøker kanskje aldri hvor sannheten man er så sikkert på kommer fra. Man sjekker ikke ut om holdningene som ligger som et teppe over hele opplevelsen har tatt styringen over de valg man bestemmer seg for å ta. At man så blir ved det valget man har tatt fordi det betyr at man er en del av gjengen og vi lager et VI og et DEM - eller enda bedre - VI og DU. La oss for all del slå oss sammen og være enige om å tro på det selvbekreftende offeret - utsatt for en forferdelig sannhet. 

Du tenker kanskje ikke på at dine følelser er dine egne og at dine tolkninger av disse følelsene aldri noen sinne vil samsvare med den fulle og hele sannheten om hva som hender i det andre menneskets hode og intensjoner. At de som velger å tro på det de ser eller hører velger side akkurat like ubetenksomt som bølgene på havet - selv om de veldig godt vet at salt og sukker er helt like å se på. 

At den som ble beskyldt for å være skyld i det som viser seg å være fantasier, hvisket og tisket om, var den som måtte gi trøst - men aldri selv fikk unnskyldning fra noen ... at den man burde anklage for sin reaksjon kanskje er på innsiden av seg selv - og ikke på andre siden av bordet. 

 

Bloggen finnes også på facebook - du er velkommen til å like og følge den her. 

 

#mobbing #holdninger #annerledes #voksne #voksnemobbere #utestengning #oss #dem #vi #konform #konformitet #psykologi #attitude #hjernen #kritisk #kritisktenkning #helse #samfunn #livet #familie #arbeid #fritid #mobber #mobbeoffer #offer #offerrolle #utestengt #samhold #grupper #gruppe

 

6 kommentarer

Nora Piscopo

25.04.2017 kl.15:08

<3 Veldig fint skrevet. Du er kjempe flink.

blackbirdsinging

25.04.2017 kl.15:35

Nora Piscopo: Tusen takk Nora <3 Ha en flott dag :)

Inger

25.04.2017 kl.19:27

Takk igjen. Føler jeg gjentar meg selv når det gjelder dine innlegg, men du er bare knallbra til å skrive😊 Etter å ha fått tre barn vellykket gjennom barndom og ungdom, vært i et mange års ekteskap med en sterkt bipolar, så må jeg få si at jeg kjenner igjen mangt og mye i det du skriver. (Er forresten kjempegod venn med min eks i dag, både jeg og min kjære, ingen bitre følelser). Men under slike forhold lærer man å "ikke bry seg om" snakk og blikk ..... Selv om man innerst inne blir reservert og ikke utleverer seg mer enn man må. Så mitt nåværende ekteskap, der min kjære fikk propp og blødning for snart et år siden. Det som slår meg ofte i dag, er hvordan mange henvender seg til meg, ser på meg, når de egentlig snakker til ham i rullestol. Prøver i disse tilfellene å spørre ham, ja hva mener du? Ser det gjør vondt for han siden han trenger lenger tid til å svare. Men det kommer seg, små, små museskritt fremover. Kunne jeg fått velge mellom en frisk fot, en frisk arm eller et hode som var 100% på plass igjen, var det ikke tvil i min sjel. Men det viktigste jeg har lært, er vel å tenke at de fleste ikke mener noe vondt med det jeg kan oppfatte som sårende, de har bare en annen måte å formidle det de tenker på. Det er jeg som må jobbe med meg selv. Og det gir resultater👍👍 takk for at du deler tankene dine, du hjelper og trøster mye mer enn du kanskje er klar over selv😊 Ha en flott kveld!

blackbirdsinging

25.04.2017 kl.22:25

Inger: Tusen takk Inger :) Så hyggelig at du deler av dine egne erfaringer. alltid hyggelig å høre litt om dere som sitter i andre enden og leser. Og du har så rett, man må bare jobbe med seg selv <3 Ønsker deg en fin kveld/natt :)

Birgitte Østby

25.04.2017 kl.20:23

Bra !!

blackbirdsinging

25.04.2017 kl.22:20

Birgitte Østby: Tusen takk :)

Skriv en ny kommentar

blackbirdsinging

blackbirdsinging

50, Nes i Akershus

Foredragsholder og brannfakkelkaster ... Samboer med Vidar som fikk en hjerneblødning 6 mnd etter vår første date, 51 år gammel. Om denne uvanlige kjærlighetshistorien - mestring tross alt - kampen for verdighet og den iboende muligheten til å bli den beste utgaven av seg selv. Om ords betydning og om å bære det ubærlige. Ærlig og tankefull - tett fulgt av latter, humor og en uvanlig stor porsjon livsglede. Midt i det hele forsøker både jeg og Vidar å finne tilbake til dem vi var før alt skjedde - eller å finne opp oss selv på nytt - for hjerneblødningen har endret oss begge. Vårt liv akkurat slik vi opplever det - gjennom mine tastetrykk. Vidar er alltid ved min side når jeg skriver og godkjenner alt som offentliggjøres. Sist, men ikke minst, så har vi nesten mistet hverandre - så vi elsker intenst :)

Kategorier

Arkiv

hits