Med Wauxhall Viva til Astrid Lindgrens land ...

Heldige meg - tenkte jeg. Heldige meg som hadde ei tante og en onkel på Nesodden på 70 tallet. 

Jeg var nok ikke mer en fem, seks år gammel. Fremkomstmiddelet var en rød Vauxhall Viva - med hvit fartsstripe og grå skaiseter. Jeg husker ennå følelsen av å sette seg inn i den solvarme bilen - med miniskjørt og nakne lår. Det var risikosport som kunne ende med brannsalve over hele stussen. Bak framsetene la vi de orange posene med teppeposer og vips hadde vi dobbelseng til to trøtte søstre. Etter at vi hadde konsumert haug med "reisegodt" som vi hadde spart fra lørdagsgodisen, la oss godt tilrette i baksetet og sov det meste av veien. Vi kjørte alltid på natten av en eller annen grunn - les:pappas frykt for trafikk i Gudbrandsdalen. Vinduene var godt lukket igjen - for trekk var farlig - mens pappa jobbet seg gjennom et par esker sigaretter. Så lå vi der - og slang - løse i baksetet, fulle av sukker og innhyllet i pappas sigarettrøyk. Fremdeles gir lyden av vindusviskere som går over frontruta meg feriefølelsen - for det regnet selvsagt ALLTID. Slik lå vi som et par sardiner i en røykfylt boks og sov oss gjennom det meste av veien fra Ålesund til Nesodden. Med unntak av det obligatoriske stoppet på Dovre hvor vi hutrende og i halvsøvne MÅTTE inn på den døgnåpne stasjonen - DET var skikkelig eksotisk for oss. 


Illustrasjonsfoto Bilen får var myyyye kulere.
 

Vel fremme på Nesodden var det å sette opp teltet i den store eplehagen utenfor hytta til tante og onkel - og teltlukta sitter fremdeles i nesa. Selvsagt var teltet fullt av både mygg og maur når natten kom. Likevel var jeg i paradis. På Nesodden skinte sola alltid, det var støvete grusveier og bak huset sto ei gammel vannpumpe midt i en frukthage. Ja, på Nesodden var det alltid sommer og sol. Jeg husker forbausende mye fra turene dit selv om de ikke var så mange og jeg antagelig knapt var kommet i skolealder. Jeg husker marihønene som fantes i milliontall. Jeg husker tordenvær uten regn. Jeg husker lyden av singel under sandalene - og at vi fikk lov til å gå helt til butikken alene. Den røde landhandleren litt lengre ned i veien hvor det sto en hyggelig dame bak disken og vi måtte be om alt vi skulle kjøpe. Det kunne ikke bli mer sommer enn dette. Feriefølelsen ble ikke ødelagt av noe - Ikke en gang da de voksne hadde fest og en dypt bedugget gjest stilte seg opp på berget over eplehagen og tisset buksa full fordi han glemte å ta ut lillekaren.. Jeg tror jeg hadde en svært godt utviklet humor allerede da og satt knisende et sted ingen kunne se meg med hånden for munnen og lo der jeg så den våte flekken bli større og større på buksa hans. Og så var det alltid et obligatorisk besøk til Grandtanten i Oslo - en rik grandtante - med eget hotell. Der ble vi invitert til middag og vi barna fikk lov til å forsyne oss av pengesedler hun hadde i en plastpose på kjøkkenet. På middagsbordet sto det fisk og potetgull - taffel sticks faktisk. Merkelig så mye rart man kan gå rundt og huske på. En tur til dyreparken på Tusenfryd ble det også - og derfra husker jeg best skrubbsårene jeg fikk i den endeløst lange sklia - og at jeg antagelig fikk kjeft fordi jeg var litt vel hyper. Det spilte ingen rolle - vi var på Nesodden - det var sommer og sol og jeg hadde ikke en bekymring i hele verden annet enn å pille på skrubbsår der jeg satt bak uthuset i eplehagen. Det eneste de ikke kunne matche på Nesodden var badevannet - jeg husker ennå med gru at jeg tråkket ut i vannet og ikke kunne se mine egne tær når vi sto til knes i muddersjøvann - og fotsålen sank ned i mudderbunnen hvor jeg ikke ante hva slags udyr som bodde. DET var ikke akseptabelt for ei som hadde vokst på nærmest i vannkanten på Sanningane - verdens beste badeplass - med krystall klart vann. Likevel har jeg hatt Nesodden i hjertet siden jeg var 6 år - og drømt om en dag å komme tilbake dit - så lenge jeg slipper å bade. 

Jeg kom meg ikke tilbake til Nesodden før for et års tid siden - når Vidar hadde første timeavtale på Sunnaas. I alle årene har jeg gjemt alle disse minnene som stjerneskudd langt inne i hodet mitt et sted. De deiligste somrene i mitt liv - nesten som tatt ut av en Astrid Lindgren bok. Jeg var så pass liten at jeg ikke husket veien eller hvor hytta lå så jeg har lurt fælt når jeg har vært der ute den siste tiden - HVOR lå hytta? På fredag fant jeg den endelig - og jeg kjente meg umiddelbart igjen - faktisk før vi kunne se hytta. Selv om det nå ligger et enormt nytt hus midt i eplehagen hvor vi campet så var alt som før. Hytta på berget lå der slik den gjorde for 45 år siden. Litt lengre ned i veien fant jeg også igjen den gamle landhandleren og selv om den nå er hvit så kjente jeg den umiddelbart igjen. Alle minnene strømmet på - og som jeg sa til Vidar: om de selger et hus i denne gata så flytter vi!! Det er nok en utopi - men det er lov å fantasere litt :) Paradis er vel alltid best på innsiden av hodet ;)

Minus huset til høyre og ALT er akkurat som før ... Den lille hytta på berget - og vi sov i telt i hagen lenger ned.



Landhandleren har nok fått en ansiktsløftning siden sist, men den doble døren, steintrappen og de store vinduene røper hva som har vært her - postkassen på veggen likeså.
 

Nå kan jeg veien - og vet hvor det er. Det kan hende jeg reiser ut og setter meg på trappa til landhandleren en dag - lukker øynene og drømmer meg tilbake til miniskjørtet, saftis i plastpose, marihøner, skrubbsår og tørre grusveier - i 1973. DET var tider det. 

 

Bloggen min finner du også på facebook om du vil følge oss der. 

 

#hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #sommerminner #barndomsminner #sol #sommer #nesodden #hytte #camping #firmannstelt #mygg #maur #tordenvær #vannpumpe #landhandler #hellvik #altvarbedrefør #barndom #saftis #blogg #familie #eventyr #opplevelser #wauxhall #viva #dovre #sanningane #miniskjørt #70tallet #dyreparken #tusenfryd

2 kommentarer

Monika

07.05.2017 kl.09:57

Nydelig beskreve! Eg er der med deg omtrent! :D <3

blackbirdsinging

07.05.2017 kl.11:30

Monika: tusen takk Monika <3 stor klem

Skriv en ny kommentar

blackbirdsinging

blackbirdsinging

50, Nes i Akershus

Foredragsholder og brannfakkelkaster ... Samboer med Vidar som fikk en hjerneblødning 6 mnd etter vår første date, 51 år gammel. Om denne uvanlige kjærlighetshistorien - mestring tross alt - kampen for verdighet og den iboende muligheten til å bli den beste utgaven av seg selv. Om ords betydning og om å bære det ubærlige. Ærlig og tankefull - tett fulgt av latter, humor og en uvanlig stor porsjon livsglede. Midt i det hele forsøker både jeg og Vidar å finne tilbake til dem vi var før alt skjedde - eller å finne opp oss selv på nytt - for hjerneblødningen har endret oss begge. Vårt liv akkurat slik vi opplever det - gjennom mine tastetrykk. Vidar er alltid ved min side når jeg skriver og godkjenner alt som offentliggjøres. Sist, men ikke minst, så har vi nesten mistet hverandre - så vi elsker intenst :)

Kategorier

Arkiv

hits