Agility, Villsvin, Ølbriller ... og smilet helt opp i øya ...

"Kan du hente mat til meg?" Vidar lener seg over mot meg og visker inn i øret mitt. Vi er i 60 års lag og på benken venter ei rykende gryte med Villsvin. Jeg tar meg i å nesten automatisk reise meg og si at det er greit, før jeg tenker meg om. "Nei, dette vet både jeg og du at du klarer veldig godt selv - hent maten selv du kjæresten min" Jeg så håpet forsvinne i øynene hans og måtte skyte inn nok en påminnelse om at han faktisk forsynte seg fra buffeen helt alene hver eneste dag sist han var på Sunnaas. DET gjorde susen - og Vidar reiser seg og henter maten sin selv.

Det sitter langt inne å utfordre seg selv foran familie og venner. På mange måte strekker han seg ekstra langt i slike tilfeller, men når det er oppgaver som kan ende meg skikkelig knall og fall - eller søl - da er saken en annen. Dette har han ikke lyst til - frykten for å feile foran alle han kjenner er stor. MEN jeg vet at han kan - og han vet det egentlig selv også, han måtte bare minnes på det. Så Vidar stilte seg i kø og hentet maten sin uten noen som helst vanskeligheter. Ennå et skritt i retning av det normale <3 

Jeg skulle ønske jeg kunne lagt med smaksprøver av den himmelske villsvingryta - men dere får nøye dere med de fine bordkortene :) Takk for laget <3

 

Jeg har vært litt ettertenksom de siste dagene - ført regnskap i hodet mitt over hvor langt vi egentlig har kommet. Når jeg ser tilbake på situasjonen for et år siden så hadde vi mye mindre slingringsmonn den gangen enn i dag. 

I dag var Vidars 54 års dag og allerede før vi ble bedt i 60 års lag så hadde vi lovet å komme å se på min niese som skulle være med på agility stevne. Tidligere har vi ikke kunnet gjøre mer enn EN ting dersom vi skulle vekk i lag på kvelden - og det har vært å hvile så mye som mulig før vi dro. Energien til Vidar er liten og han har som regel vært helt utslitt etter en kveld i hyggelig lag - til tross for at han har hvilt på forhånd. Nå skulle vi plutselig gjøre flere aktiviteter på samme dag - skummelt og egentlig ganske risky. 

Det var bare å trå til og gjøre et forsøk - vi vet jo ikke før vi har prøvd. Selv tror jeg tror nemlig at tiden er inne for å strekke strikke litt - igjen. Det ble en kjempefin biltur til Aurskog hvor vi også tok en omvei hjem som Vidar ville vise meg. Agility stevnet var kjempehyggelig å være med på selv om vi bare var der en liten time. Gøy å se Malene på banen og sååå mye fine hunder. Vi våget faktisk ennå mer - vi dro nemlig innom butikken på vei hjem og storhandlet. Vel hjemme var det å få seg litt mat - og så sov Vidar et par timer. Nydusjet, nybarbert og påkledd uten hjelp (WOOHOOOOO!!) var han klar for fest noen timer senere - og jeg fikk litt tid for meg selv til å legge noen lag med maling rund øyna og dra en rettetang gjennom håret. Bare det er jo nok til å juble over.

Noe helt nytt for oss begge - og egentlig veldig gøy. Takk for at vi fikk komme Malene (og Boss). Dette gjør vi gjerne igjen. Ble et morsomt speilbilde i brillene til Vidar synes jeg - og der var jammen Lisbeth og Jørn med også ;)

 

Alkohol har vært et litt ømtålig tema siden Vidar har hatt et par ganske kraftige reaksjoner når han har kommet til å drikke for mye - det har endt med både nattlige legebesøk her hjemme og faktisk også en sykehusinnleggelse etter et par skikkelige fuktige fester. Nå har vi lært den harde leksen og i dag slipper jeg å passe på hvor mye han drikker - Vidar styrer inntaket selv. DET er noe jeg er veldig glad for - for hvem synes det er noe moro å sitte ved siden av kjæresten sin og fortelle ham at han "nå må du ikke drikke så mye kjære"?? Takk og lov for at den perioden er over.  Alkohol og hjerneskade er virkelig ikke noen god kombinasjon - men det er absolutt lov til å kose seg og bli litt glad ;) Vidar mestrer situasjonen kjempegodt på egenhånd og klarer å kose seg til tross for nye forutsetninger - takk og lov. 

Vidar hadde fått nye briller av Svoger (med fru) til bursdagen og de passet jo helt perfekt til denne kvelden. Etterhvert som kvelden gikk så kom brillene av - for da hadde de ekte ølbrillene begynt å virke ;) 

 

Alt i alt ble dette en veldig fin 54 års dag - selv om vi ikke hadde noen fest her hos oss. Vi har virkelig gått videre og kommet lenger det siste året og jeg er nok en gang så utrolig takknemlig for fremgangen. At Vidar kanskje må sove i 14 timer før han står opp i dag får heller bare være - DET er det verdt. Følelsen av å tangere borti noe som nesten føles normalt er STOR <3 Vidar storkoste seg - og jeg med:) Nydelig mat, familie og venner på begge sider i løpet av dagen og varmt, om enn litt vått, sommervær. Vi var faktisk ikke i seng før ved 3 tiden i natt - og DET er sjelden vare her i huset.

Før vi kravlet til køys tok jeg en liten selfie og det går opp for meg at jeg faktisk ikke var utslitt. Jeg følte meg faktisk fremdeles ganske pyntet og fin. DET er fremgang det <3 Tidligere har jeg vært minst like sliten som Vidar etter slike fester. Denne selfien representerer faktisk ALT vi har jobbet for de siste 2 årene og 3 mnd. Endelig har jeg litt tid til å se meg selv - og jeg smiler med øynene igjen :)

 

Bloggen finner du, om du, vil også på facebook. 

 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #apraksi #hukommelsestap #hjerneslag #hjerneblødning #bursdag #60årslag #villsvin #agility #aurskog #ølbriller #mestring #fest #godtlag #familie #venner #helse #smil #psykologi #hjernen #sommer #pårørende #fremgang #trivsel #glede #sommer 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

blackbirdsinging

blackbirdsinging

50, Nes i Akershus

Foredragsholder og brannfakkelkaster ... Samboer med Vidar som fikk en hjerneblødning 6 mnd etter vår første date, 51 år gammel. Om denne uvanlige kjærlighetshistorien - mestring tross alt - kampen for verdighet og den iboende muligheten til å bli den beste utgaven av seg selv. Om ords betydning og om å bære det ubærlige. Ærlig og tankefull - tett fulgt av latter, humor og en uvanlig stor porsjon livsglede. Midt i det hele forsøker både jeg og Vidar å finne tilbake til dem vi var før alt skjedde - eller å finne opp oss selv på nytt - for hjerneblødningen har endret oss begge. Vårt liv akkurat slik vi opplever det - gjennom mine tastetrykk. Vidar er alltid ved min side når jeg skriver og godkjenner alt som offentliggjøres. Sist, men ikke minst, så har vi nesten mistet hverandre - så vi elsker intenst :)

Kategorier

Arkiv

hits