hits

Når gubben blir luftbåren ... da er det alvor ...

Vi hadde planlagt det så godt og mener at vi var veldig godt forberedte denne gangen - men Karma hadde andre planer. Etter at vi har utfordret oss selv og reist så mye som mulig siden Vidar fikk hjerneblødning så trodde vi at vi kunne klare det meste og hadde god kontroll på flyreiser. Denne gangen gikk turen til Ålesund og Spjelkavik, heimstad kjær. (Du velger selv om du vil lese eller scrolle ned, men det ligger et par bilder med helt til slutt.)

Vi satset på å være ute i urimelig god tid og parkerte bilen på langtidsparkeringen allerede 2 timer før flyavgang. Med HC parkeringskort er vi heldige og kan parkere rett ved holdeplassen for shutlebussen opp til Gardermoen så dette skulle gå greit. Men jeg hadde ikke tatt med i beregningen at parkeringsplassene ikke var godt nok brøytet. Samtlige HC parkeringsplasser var helt innesnødd og det var tydelig at tidligere brukere hadde måket snøen av bilene sine før du kjørte ut. Vi parkerte i den eneste ruta vi klarte å presse oss inn i og vadet ut gjennom snøen - og fikk skoene fulle av snø før vi hadde rundet hjørnet på bilen. Termometeret viste 19.5 kalde minusgrader og i det jeg tar kofferten ut av bilen, 30 meter fra busslomma, så kjører bussen fra oss. Ja ja, vi vader oss frem til holdeplassen og ser at neste buss kommer om "bare" 15 minutter.

15 blåfrosne minutter senere har vi tråkket en "Onkel Skrue sirkel" rundt holdeplassen i et forsøk på å holde varmen og klatrer endelig hutrende ombord i bussen med et lykkelig sukk. Men vi burde ikke ha slappet så alt for mye av for bussen skrenser avgårde før jeg rekker å få Vidar skikkelig ned i et sete og kofferten flagrer løst rundt på det våte gulvet - der skulle det jammen ikke tas hensyn til passasjerer med særbehov. Men, men ... det er jo gratis så vi klager ikke så lenge både ben og bagasje er like hele ved ankomst, men dette gikk bra med et nødskrik.

Vel inne på flyplassen er det på tide med innsjekking - Piece of cake!! Jeg er dreven på automat innsjekk og Sim Sala Bim så var både boardingcard og bagasjelapper i boks. Men så var det å finne bagasjedroppen da ... Det er da jeg for alvor oppdager at vi har litt slagside i dobbelt forstand (unnskyld, men har fått lov å si det av Vidar). Det er nemlig helt umulig for Vidar å løpe - han går i beste fall i rask, litt over normal sneglefart. Det var ingen annen råd enn å løfte begge hendene formanende opp i luften og med sammenbitte tenner for å holde hysteriet under kontroll be ham stå HELT stille der, AKKURAT der, sammen med bagasjen mens jeg la på sprang i sikksakk for å  rekognosere.

20 minutter senere hadde jeg vært gjennom de fleste innsjekkingsskrankene uten hell og uten å finne noen som kunne svare hvor Norwegian holdt til. I tillegg måtte jeg jevnlig innom Vidar for å sjekke at han ikke hadde begynt å vandre rundt på egenhånd eller fått panikk over at jeg var for lenge borte. 20 svette minutter får man si at det ble. Om sider fikk jeg svar - og selvsagt - skranken jeg lette etter kunne jeg finne i motsatt ende av avgangshallen - sånn ca 30 millioner lysår borte. Det var bare å stable sammen bagasjen og gubben igjen - og løpe på som best var. Halvveis kjenner jeg at tiden begynner å renne ut og jeg forstår at jeg på nytt må mellomlagre Vidar på en stol mens jeg baner meg vei videre frem til bagasjedroppen alene.

Droppen gikk lekende lett og så var bagasjen på vei og jeg kunne returnerer for å plukke opp kjæresten fra "ladestasjonen" midtveis mellom skranken og sikkerhetskontrollen. Til alt hell var det en oppmerksom kontrollør som så at Vidar var litt dårlig til beins og vips var vi kommet fremst i køen. Dette begynte jo å se veldig lyst ut - life is good - trodde jeg.

Endelig vår tur og jeg begynner å dra frem brett i sikkerhetskontrollen hvor jeg stabler min og Vidars håndbagasje, væske i småposer for seg selv, telefoner og nettbrett i et annet, yttertøy legges i og så legger jeg til slutt i ryggsekken med medisiner og medisinsk utstyr samtidig som jeg forklarer for kontrolløren hva sekken inneholder for sikkerhetsskyld.

I mellomtiden har Vidar vandret avgårde litt for tidlig og kommet seg inn i sikkerhetskontrollen uten meg. Der blir han selvsagt sendt gjennom og snart piper og lyser det rundt ham av hjertens lyst. Selv er jeg blokkert av flere nye passasjerer som har presset seg forbi. Der må jeg bare stå og se at Vidar bli strippet for både mobiltelefon, belte og klokke. Jeg rekker akkurat å komme meg selv gjennom i tide for å hjelpe ham å kle på seg beltet igjen der vi blir dyttet i alle retninger av andre passasjerer som presser seg blindt forbi mens de skubber og skur - vi står garantert i veien for travle reisende.

Samtidig har alle de 5 brettene våre med ting og tang begynt å lage kaos på båndet siden jeg ikke helt mestrer oppgaven med å både hjelpe Vidar med beltet OG tømme kassene våre samtidig. Øynene mine flakker vilt. Jeg skal holde kontroll med Vidar og påkledningen, alle tingene våre som ligger åpent til for alle som vil ha og samtidig forsøke å komme meg unna andre passasjerer som truer med å velte Vidar overende. Akkurat DA hører jeg fra en av kontrollørene; "kan jeg åpne denne ryggsekken din?". Selvsagt! Selvsagt, skal de gå gjennom sekken vår akkurat NÅ - i dag av alle dager. I dag var altså dagen skjebnen bestemte at vi skulle møte en kontrollør som ikke forsto hva et blodtrykksapparat eller cpapp var - jada takk for den Karma. To runder gjennom røntgenmaskinen senere og adskillig flere hakk høyere i håret og rødere i kinnene snubler vi baklengs ut fra sikkerhetskontrollen med jakkene på vrangen og alle vesker åpne og innholdet hulter til bulter.

Man skulle tro vi var gjennom det verste - men ... Vel gjennom på den rette siden sjekker jeg hvilken gate vi skal på og Hipp Hurra ... det er selvsagt A21 ... den ytterste, ytre utkant av flyplassen. Sukk!! Det er bare å begynne å gå, men vent, hva står det der? Borarding!! Himmel og hav! "Løp Vidar, LØP" - som om det skulle hjelpe liksom. Han gjør et tappert forsøk og jeg tripper panisk foran og forsøker fortvilt å dra ham litt raskere fremover. Ca fem gater lengre ned lyser plutselig ordene "gate closing" mot meg fra informasjonstavlen. Hjelpes, vi kommer til å miste flyet!!!

Det er da jeg ser dem - til høyre i et hjørne under trappa. Rullestoler! På et nanosekund skjer det, jeg går fra snill og føyelig til grisk og egosentrisk hespetre og før jeg har fått tenkt meg om har jeg grafset til meg en av rullestolene - og stakkars den som forsøker å ta den fra meg. Om det var lov aner jeg ikke - men stol skulle jeg ha samma søren. Vidar ble kommandert opp i stolen og før han rakk å summe seg hadde han fått all håndbagasjen i fanget og vi var kommet opp i warp speed. Her skulle vi ikke gi oss uten kamp. Ikke bare løp jeg, nei da, jeg skrek. "Ynnsjyll!! Slipp oss frem her!! Beklager!! Hey!!" Jeg feide inn på gårullebåndet med rullestolen i slik fart at Vidar et sekund var luftbåren over stolen, men jeg hentet ham galant inn igjen som ei pannekake i stekepanna og fortsatte fremover i samme fart. Hva som lå igjen i kjølvannet bak oss vites ikke - det kan hende at jeg skylder noen et par unnskyldninger.

Phju! Vi rakk flyet med et nødskrik - som siste passasjerer ombord - og har ledd godt av historien i ettertid. Men neste gang er vi nok ikke mindre enn tre timer for tidlig ute. Men jeg vil nå uansett si at vi klarte oss godt - for vi kom oss jo dit vi skulle.

Vel ombord i flyet fikk vi en fantastisk innflyvning og jeg fikk testet geografikunnskapene mine. Så utrolig takknemlig for at vi fikk sett så mye fra flyet - for dette var Vidars aller første gang på besøk i hjembyen min. Denne turen var egentlig planlagt omtrent på den tiden Vidar ble rammet av hjerneblødningen og nå har vi ventet på i 3 år på denne reisen - og jeg var ekstatisk glad for å endelig vise ham byen min <3

Altså ... kan må få skyte litt når man ser ut flyvinduet her og sier "Åhh jeg VET hvor vi er!" Ser du hvor vi er?

Innflyvningen sa alt: DETTE blir en bra tur. Ålesund, en av verdens flotteste innflyvninger selvsagt <3

 

Vil du følge bloggen blir jeg glad, du finner den også på facebook og kan følge den om du klikker deg inn her. 

 

 

 

#hjerneslagstopperikkemeg #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #pårørendehverdag #ålesund #vigra #gardermoen #HCreise #gialdriopp #gifandenaldriopp #rullestol #kjæresterpåtur #spjelkavik #LHL

6 kommentarer

kaosverden89

13.03.2018 kl.09:08

God å høre at alt gikk bra til slutt :)

Håper dere får en fin tur :)

blackbirdsinging

13.03.2018 kl.10:49

kaosverden89: alt årnær seg for snille piker. Turen var fantastisk!

Marit

13.03.2018 kl.10:19

Milde himmel for et stress!! Jeg som hater flyplasser når jeg bare har meg selv og en koffert å passe på ... hadde sikkert avgått ved døden av dette her! Godt dere rakk flyet og kom frem. Takk for (unnskyld) morsom lesing på morrakvisten. Du er jo utrolig flink til å ordlegge deg da. Håper dere får det bra i Ålesund. Klem fra meg.

blackbirdsinging

13.03.2018 kl.10:51

Marit: Kan man ikke le av det så er det ikke noe å skrive om .. hehe.. Vi må bare se det komiske i det hele. Og så blir vi jo dritgode på kaos ;) klem

anonymfortiden

13.03.2018 kl.12:27

haha huff jeg ble varm bar av å lese de . men utrolig bra att dere fikk dere avgårde nå :D

blackbirdsinging

13.03.2018 kl.13:58

anonymfortiden: Hehe ... ble litt svett ja ;)

Skriv en ny kommentar

blackbirdsinging

blackbirdsinging

50, Nes i Akershus

Foredragsholder og brannfakkelkaster ... Samboer med Vidar som fikk en hjerneblødning 6 mnd etter vår første date, 51 år gammel. Om denne uvanlige kjærlighetshistorien - mestring tross alt - kampen for verdighet og den iboende muligheten til å bli den beste utgaven av seg selv. Om ords betydning og om å bære det ubærlige. Ærlig og tankefull - tett fulgt av latter, humor og en uvanlig stor porsjon livsglede. Midt i det hele forsøker både jeg og Vidar å finne tilbake til dem vi var før alt skjedde - eller å finne opp oss selv på nytt - for hjerneblødningen har endret oss begge. Vårt liv akkurat slik vi opplever det - gjennom mine tastetrykk. Vidar er alltid ved min side når jeg skriver og godkjenner alt som offentliggjøres. Sist, men ikke minst, så har vi nesten mistet hverandre - så vi elsker intenst :)

Kategorier

Arkiv