Midlertidig amputert blogg med en STOR påskehilsen!

Hei alle sammen.

Jeg jobber litt i kulissene og derfor har jeg valgt å gjøre mange av mine nyeste innlegg private mens jeg jobber med dem. De dukker snart opp igjen 🙂

Påsken ligger rett foran oss og vi skal nyte påskedagene hjemme og jobbe litt med fregnene i godstolen på verandaen. I pausene skal vi spise litt marsipan, kanskje ta et brettspill eller to og om vi ikke blir for “slitne” av slaraffenlivet så skal jeg omorganisere verandaen og plante et par trær i krukker. To bøker ligger klare for lesning og målet er å komme ut på andre siden av påsken med skikkelig glød i kinnene og massevis av fregner. Ikke verste målet å sette seg det – eller?

Vi ønsker dere alle – våre kjære lesere som faktisk gjør hele denne bloggen mulig – en riktig, RIKTIG god påske. Pass på deg selv, solfaktoren, skismurningen, rasfaren og de du er glad i og så burde dere være satt for gode dager <3

Spis appelsiner, litt for mange kvikk lunsj og forkullede grillpølser, drikk kakao med snerk, produser noen fregner under solforbrenningen på nesa, lag engler i råtten snø og se en påskekrim på tv. DA er det i alle fall påske hos meg 😉

Vi skrivest 🙂

Fortell! Heldige meg!

Heldige meg <3 

Heldige meg som får muligheten til å snakke for de som ikke selv blir hørt – og for at jeg får muligheten til å dele budskapet fram til de som kan bringe det videre. Takk for at jeg fikk lov til å være den som fortalte på Jan Schwenckes releasekonsert Fortell.

Ekstra stort er det når ordfører takker personlig og sier at dette burde jeg også ha fortalt til alle lokalpolitikere rundt om i Norge – tenk om jeg kunne det – og tenk om de også hørte etter.

Det er bare å invitere – jeg stiller opp!

Det har vært en ære å få lov til å bidra til denne kvelden – å få lov til å fortelle.

 

Se mer om denne fantastisk musiker, ordkunstner, foredragsholder og forbilde for alle oss som opplever at hodet halter og livet blir bratt HER.  

 

Føler meg litt viktig faktisk <3 Og veldig, veldig glad <3

Bloggen er som alltid på facebook og du finner den her. 

 

#LHL #hjerneslag #pårørende #hodethalter #janschwencke #fortell

Atelieret Garasjen …

Jeg hadde så lyst til å gi Vidar en skikkelig flott julegave … ! Men hva gir man til en som ikke lenger gjør så mye annet enn å trene og å se på tv? Finnes det noe som kan appellere til den mannen han tror han har mistet gjennom hjerneslaget – men som ennå ligger der inne i ham og vil ut? Heldige meg hadde noen som kunne hjelpe meg med det. 

Denne dama altså … vi bare digger henne 🙂 

Jeg har grublet lenge på hvordan vi kan etablere Vidars identitet inn i hjemmet vårt – for HAN er ikke så veldig synlig her hjemme. Selv om mange av møblene er hans så er det lite som vitner om ideene, hobbyene og ellers hva Vidar likte og liker å drive med her hos oss. Det er kanskje ikke så mye som vitner om hvem jeg er heller for vi har egentlig aldri helt etablert oss og hatt tid til å skape det hjemmet vi drømte om før alt skjedde – før hjerneblødningen rammet Vidar. 

Vi fikk bare 6 måneder sammen og så ble livet kaos. Det er ingen annen måte å beskrive det på – det ble kaos. Nå som vi begynner å få fotfeste i hverdagen igjen så begynner jeg å se meg rundt i hjemmet vårt – og forstår at NÅ er det på tide å starte å bygge et HJEM. Vi behøver å bo i noe som vitner om hvem vi er – og som er tilrettelagt våre ønsker i tillegg til våre behov. Så langt har vi bare tatt hensyn til behovene. 

Før alt dette hendte var Vidar Biker med stor B. Det var det som var livet og det var sykkelen – MCen – som betydde mest av alt. Sånn var det bare. Livet uten MC var utenkelig – Vidar VAR en mann med MC, Harley Davidson skinndress, sykkelhjelm på hylla i gangen og en stor gjeng med MC entusiaster i sin omgangskrets. Og så stoppet det! I løpet av et øyeblikk var alt som knyttet ham til denne identiteten tatt fra ham og i dag får han ikke lov til å hverken kjøre bil eller MC. Faktisk kan han ikke en gang sykle alene langs veien på tråsykkel – ei heller være passasjer på MC. Så hvordan skal han reise seg opp fra dette? Hvordan skal man gjenvinne dette tapet av identitet – uten å måtte legge bort alt fra fortiden sin og skape seg selv på nytt? Jeg tror vi må finne en gylden middelvei med litt av det gamle i tillegg til noe nytt – men MC må på en eller annen måte være en del av livet hans.

Han er jo fremdeles en del av gjengen om han vil – men det er en bittersøt opplevelse. Mens de andre skaper nye minner og diskuterer MC, utstyr og turer – så kan Vidar bare sitte på sidelinjen og lytte. Det er hjerneskjærende – og vi har delt vår porsjon tårer rundt dette. Særlig om våren når alle drar frem syklene fra garasjen og dundrer forbi huset her i hundretalls. Da sitter Vidar på verandaen og kjenner det synker i magen hvor hvert Wrooom som suser forbi på veien. 

Det har vært EN sykkel det har vært snakket mer om enn andre – og jeg har forstått at DET var den beste sykkelen Vidar har hatt. Det var også noe av det første han fortalte meg – at han en gang hadde en knall gul Harley. Det var da det slo meg her i høst – jeg kjenner noen som kjenner noen som kan tegne – fantastiske bilder. Egentlig hadde jeg bare tenkt å forespørre om hva dette kostet – men før jeg rakk å tenke meg mer om var avtalen i boks. Til jul 2017 skulle Vidar få sin gule Harley på veggen. Jeg hadde sett flere tegninger laget av denne damen og hadde helt forelsket meg i hennes portretter – men hvordan ville det gå å tegne en MC? Dette var vi begge spente på – tegneren og jeg – for hun hadde ikke gjort det før. Samtidig var det vanskelig å finne bilder av sykkelen som var gode nok – og selvsagt skulle ikke Vidar vite noe som helst. 

I løpet av høsten har det dermed gått foto og tegningsutkast frem og tilbake mellom meg og Kerstin Skar, som tegneren heter, og jeg må innrømme det var vanskelig å ikke glippe ut med hemmeligheten. To ganger forsnakket jeg meg – men heldigvis har Vidar så dårlig oppmerksomhet at han ikke fanget opp blemmen min og hemmeligheten ble bevart. Og hva om han ikke likte den? Tenk om det ble for sårt å ha et slikt bilde på veggen? Selv hadde jeg sett for meg at bildet skulle henge i garderoben hans – slik at rommet kunne få et litt maskulint uttrykk. 

Det var ikke lett å se detaljene på disse gamle bildene … vi var veldig spente på resultatet 🙂

Og så kommer julen og jeg møter Kerstin – får bildet av henne – og blir HELT betatt av det hun har skapt. Det er ikke fritt for at det ble noen tårer og jeg tror ALDRI at jeg har gledet meg så veldig til å gi en gave. Vidar hadde ingen anelse når han fikk gaven på julaften – og lurte fælt på hva jeg hadde kjøpt som hadde en slik fasong. Han ble like rørt som meg og det første han sa var “men en slik sykkel hadde jo jeg en gang” … og det er jo riktig. Bare at det var ikke EN slik – med faktisk akkurat DEN sykkelen. Vidar husket ikke da at han noen gang hadde fortalt meg om denne sykkelen så overraskelsen ble stor på mange måter.

Dessverre ble det ikke slik jeg hadde tenkt – og garderobeveggen er like tom. DETTE bildet må jo få en bedre plassering. Vi har ikke helt bestemt oss hvor det skal henge ennå. Men at det skal få en hedersplass – DET er sikkert. Endelig har vi en bit av Vidar i huset vårt – og mer skal det bli <3

Til dere andre som har ønsker om en fantastisk tegning – gjerne portrett som hun også er kjempegod på – så sjekk ut Atelieret Garasjen på facebook. Vi er kjempelykkelige over å ha Kerstin Skar sitt første MC bilde på veggen <3 Tusen takk <3

 

Vil du følge bloggen på facebook så finner du den her. 

 

#LHL #hjerneslag #pårørende #hjerneblødning #MC #biker #harlaydavidson #gul #atelieretgarasjen #tegning #drawing #portrett #identitet #interiør 

Jeg lager Snekkerbod til kjæresten min …

Det er stille fra meg for tiden, men jeg rydder …

Ut fra antall poster på facebook hvor jeg ser mine venner publisere brukte ting til salgs så tror jeg faktisk at dette er høysesong for rydding rundt om i landet. Selv har jeg tatt fatt på garasje og 2 uteboder i et forsøk på å ENDELIG komme unna med flyttelasset til Vidar som har okkupert uthuset fullstendig i to år. På et tidspunkt okkuperte det hele huset mitt også siden han ble syk midt i flyttingen, men der står det nå bare et lite gjesterom igjen hvor kasser og ting står i hauger. Det meste der er kjøkkenting og det må bare stå til den dagen vi har et kjøkken med litt mer skapplass. MEN garasjen min ville jeg veldig gjerne ha igjen – så slipper bilen å stå ute i år også. I tillegg har Vidar så mye verktøy at han egentlig kunne ha driftet en medium stor snekkerbedrift – men det hjelper lite når alt ligger hulter til bulter innerst i garasjen min og vi hverken vet hva vi har eller hvor vi finner det.  

Det blir jo ryddig på innsiden – men på utsiden derimot … Neida, det ble ryddig der også etterhvert 🙂

Så de siste par ukene har jeg malt og ryddet og nå ser vi endelig konturene av noe som ligner et hjem – også i uthuset. Garasjen er så godt som tom for “ræl” og gulvet har fått nytt grusdekke. Grusen var et biprodukt fra byggingen av nytt bad i fjor sommer og har lagt som en avgud midt i innkjørselen i et år. Vidar fikk jobben med å flytte den (må ellers minne om at Vidar min samboer hadde en hjerneblødning i 2015, midt i innflyttingen) – og nå tok det ham 4 dager å flytte den lille grushaugen til et hjørne av tomten hvor den ikke var i veien. Det er ikke fritt for at det gjorde litt vondt for ham å se meg flytte grusen noen dager senere – 5 trillebårlass – og omtrent like mange minutter pr lass. Uansett var jobben for ham veldig verdifull og han fikk bruke noen muskler som ikke hadde rørt seg på en stund. Jeg har egentlig vurderte om han burde ha flyttet litt grus hver eneste dag heretter … hehe … For det gjorde ham nok veldig godt – selv om det var et slit. 

Mens Vidar skuffet grus bar jeg kasser med verktøy fra garasjen og inn i det som nå heter Snekkerboden og sorterte spiker, strips og all verdens tenger og jern. I tillegg fant jeg innerst i boden deler fra en kjøkkeninnredning og jammen endte det ikke med at Snekkerboden fikk både arbeidsbenk med skuffer – OG bardisk med sitteplasser. I prosessen fikk jeg solgt massevis av ting som vi ikke behøver og Sim Salabim så hadde vi en tom utebod og en tom garasje – OG en flott snekkerbod. Jeg har fremdeles en del malerarbeid som må gjøres – men Manjana, Manjana. Kanskje blir det i morgen, kanskje blir det til neste år. Det viktigste er at vi har et sted hvor vi finner skruer og spiker når vi behøver det og et sted hvor vi kan jobbe litt med alt dette verktøyet. Vidar trenger å gjøre litt mer “manneting” og her kan han boltre seg. Det hjelper jo at jeg også er litt over gjennomsnittet glad i verktøy og kreativitet. Jeg er helt sikker på at denne Snekkerboden kommer til å bli verdt sin vekt i gull for oss begge og øke livskvaliteten betraktelig. 

Work in progress … selv synes jeg dette blir knakende flott … og hyllene, som er kjøpt på loppis for 20 kr,  er selvsagt i vater …

Den gamle kjøkkenbaren er nå installert i Snekkerboden og her kan man jo velge … snekre og reparere … eller drikke øl?? Ellers må jeg bare si: Åhhh jeg er så forelsket i denne mannen <3 Det smilet sjarmerer meg rett i senk:)

Midt i alt dette dukker det opp massevis av flotte rehabiliteringsaktiviteter for Vidar. Etter å ha ryddet ut av ikke mindre enn 5 store verktøykasser så har vi en haug med skruer og styr som må sorteres – gjett hva Vidar og Ergoterapeuten gjorde i går? Jo, da ble det håndtrening i Bua med duppeditt sortering 🙂 Jeg er sikker på at Vidar syntes det var mye hyggeligere enn å vaske vinduer, brette klær eller ta oppvasken. Alt i alt en skikkelig vinn vinn på alle plan. 

Hverdagsrehabilitering?? Bare å begynne med verktøykassen … plukk og sortert takk !

Følelsen av å bli kvitt alle kassene som har holdt garasjen min som gissel er bare helt himmelsk … jeg er fri … jeg er FRI … JEG ER FRIIIIIII 🙂 

Men det ble smått med blogging da … jeg kommer sterkere tilbake 🙂 

Denne bloggen finner du også på facebook og du er velkommen til å følge oss der om du vil 🙂 

 

 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #rehabilitering #rydde #system #orden #snekkerbu #garasje #verktøy #grus #sortere #helse #psykologi #hjernen #mestring #bardisk #arbeidsbenk #frihet 

Reisebrev med bilder – Sivota, Hellas …

Det ser egentlig ikke ut som du skal komme til noe som helst sted der du humper nedover en brun, tørr og støvette grusvei. Veien går ned gjennom en dal og veien er både full av hull og naturen rundt er preget av endeløse olivenskoger og tørt buskas eller kjerr. Men vi skimtet blått vann lenger der nede og seilbåter som duppet stille på overflaten – la oss i det minste dra ned og se. 

Vi hadde bestemt oss allerede før vi dro til Hellas i sommer – i år skulle vi ut av solsengene og se litt mer av denne vakre øya, Lefkada. Selv hadde jeg vært så vågal at jeg faktisk hadde reist litt rundt på øya alene en gang for lenge siden, men jeg må innrømme at jeg var skeptisk til å dra alene på biltur langs støvette og smale fjellveier sammen med Vidar. Ikke at jeg ikke trodde det ville gå bra, men fordi jeg var redd for at vi ikke skulle finne parkeringsplass nært nok. Etter hjerneblødningen klarer ikke Vidar å gå særlig langt i varmen – vi snakker om noen få hundre meter og så er batteriet helt tomt. 

Men i år reiste vi ikke alene – og jeg øynet muligheten for å kunne reise ut på dagstur sammen med både Vidar og reisefølget vårt – uten harehjertet i halsen. Da kunne jeg være trygge på at Vidar ble sluppet av et sted i skyggen, nært det vi skulle se, og så kunne jeg smile litt ekstra stort og be så aldeles forsiktig om de andre kunne parkere bilen mens vi ventet. Heldigvis hadde vi et forståelsesfullt reisefølge som gjorde dette til en enkel affære. Da var det bare å reise på tur da …

550 norske kroner for en liten bil med plass til 4 for en dag var virkelig ikke noen blodpris – det koster jo mer å være med på en busstur. Så inn i bilen og avgårde dro vi. Øya er ikke stor – bare 336 kvkm stor – og ca 3, 5 mil lang. Den har derimot en god del fjell og det kan være både bratt og svingette noen steder. Ellers er det ei fantastisk grønn og frodig øy med krystall klart vann på alle kanter. Noen av verdens vakreste strender finner du også her – og en av dem sto på lista vår (det skal jeg skrive et eget innlegg om). Men aller første stopp ble et sted jeg hadde hørt mye om, men aldri besøkt før; Sivota.

Det var bare en liten parkeringsplass – kanskje plass til 10 – 15 biler – og alle var selvsagt opptatt. Det var knapt et menneske å se, men til alt hell, etter bare 3 – 4 minutter, kom en familie og kjørte ut slik at vi smatt inn og fikk parkert. Parkeringsplassen ligger helt nede ved vannet, inn til den lille havnegata – og langs havnen ligger det seilbåter, yachter og lokale fiskebåter tett i tett. Ombord i seilbåtene ser du stort sett bare undersiden av et par sko eller noen brune tær som stikker opp over stolryggen der de ombord dormer i skyggen – det er nesten helt knyst stille. Et par fiskere gjør opp garnene sine med raske og sikre fingre – og får meg til å brått minnes farfar som jobbet med garn på akkurat samme lynraske og stille måte – ikke fritt for at jeg svelget en savnfull og nostalgisk tåre i skjul. Dette med sjøen og sjøbruk ligger hjertet mitt nær. Vi hadde ikke gått mange skrittene bort fra bilen før vi alle var helt og holdent overveldet over denne vakre plassen.

Vi ante ingen ting om hvilket sted vi var kommet til – og dro hjem ganske så forelsket. 

Kan det bli mer gresk enn dette??

Side om side – de lokale og turismen – akkurat sånn det skal være 🙂 

Det første som møter oss er en vegg av bugnende blomster – en helt fantastisk og velorganisert blomsterflor med sommerfugler som duppet rundt mellom blomstene som små fjær i vinden. Dette, som vi trodde var inngangen til et hagesenter, skulle vise seg å “bare” være en taverna. Noe av det mest fantastiske og velpleide inngangsparti jeg noen gang har sett. Hadde vi ikke kommet rett fra frokostbordet så ville vi nok gått inn der. Lager de mat like omtenksomt som de pleier blomster så gikk vi antagelig glipp av noe stort. 

Neida, selger ikke planter her … her selges mat. 

Noe så vakkert – her må du bare gå inn:)

Hvilepuls og fotoshoot med de lokale sommerfuglene … livet er herlig. 

Vi valgte heller å rusle langs havnen og titte lengselsfullt på båtene og drømme om livet ombord. En perfekt søvnig formiddag i en like søvnig liten landsby. Ryktet sier at det er adskillig mye mer liv her når det nærmer seg middagstid etter solnedgang – og det forstår jeg veldig godt. Faktisk kunne jeg godt tenke meg å bare booke et par uker på et av de små og private utleiehusene med en gang. Dette må bare være det ultimate “hideaway”.

Stedet gav meg en følelse av ro – og noe “organisk”, eller grønt, eller hipster – fint var det i alle fall. Det lå omtanke bak det meste jeg så – de hadde en omtanke i forhold til sine gjester, miljøet og de hadde lagt litt ekstra i det de serverte i forhold til de andre stedene vi besøkte. Blant annet var dette det eneste stedet på hele øya at vi fant glutenfrie kaker i det lokale bakeriet, juicen kom ut av en fersk frukt, ikke en boks, og fetaosten var som manna fra oven – myk og kremaktig – og i perfekt match til den søte vannmelonen den ble servert sammen med.

For å sette det litt i perspektiv så bodde vi tre uker i Nidri, øyas største turistområde, og jeg var innom minst 5 bakerier for å se etter glutenfritt uten at de bak disken forsto hva jeg mente med glutenfritt i det hele tatt. Når vi dro fra Sivota hadde vi med oss en deilig valnøttkake til Vidar (med gluten) og en helt fantastisk, lett, stor, saftig bit med mandelkake til meg (glutenfri). Jeg drømmer fremdeles om den kaken – den var på ingen måte fabrikk laget og smakte som ingen andre mandelkaker jeg noen sinne har smakt – deilig mandel og sitron – Nydelig! 

Den som bare hadde hatt et stykke til …

Det eneste som manglet her var låsen på dodøra …

Vi skåler i ferskpresset juice og milkshake – blir lystig til sinns av det og:) 

De vet hva turistene trenger i denne landsbyen – en dusj og en god latter. 

Og mens vi spiser lunsj øver Vidar seg på å ta bilder – dette begynner jo å bli bra. 

Ikke langt fra havnen, bare rett rundt bukta, ligger en liten strand. Vi var ikke på badetur denne dagen, men jeg skulle gjerne tilbragt noen dager der i fred og ro fra alle massøsene og solbrille selgerne som frekventerer de store strendene i Nidri. Her var det ingen biltrafikk – stille og rolig – organisk og ekte – og jeg er hellig overbevist om at om jeg satte meg ned for å spise middag her en kveld så ville det bli feriens beste måltid. 

Det ble en liten rusletur langs havnen og dens tavernaer og små butikker, en hjemmepresset juice med herlig frisk ingefær og en feta/vannmelon salat til lunsj før vi satte oss i bilen og dro videre på dagsturen vår. Av alle steder vi besøkte denne dagen er det nok Sivota vi lengter tilbake til. Vi skal garantert tilbake – vel verdt et besøk. 

Takk for oss <3

 

#Hellas #Greece #Lefkada #Sivota #høyhopping #Joniskehav #joniskeøyer #skorpio #Onassis #glutenfri #glutenfritt #bakeri #juice #ingefær #vannmelon #fetaost #milkshake #blomsterhav #romantisk #stillhet #gresk #havn #fiskere #mat #drikke #helse #mestring #fritid #overnatting #middag #lunsj #reise #ferie #ro #hvilepuls #bergtatt #organisk #naturlig #kvalitet #omtanke #strand #dagstur #hjerneslastopperikkemeg

Agility, Villsvin, Ølbriller … og smilet helt opp i øya …

“Kan du hente mat til meg?” Vidar lener seg over mot meg og visker inn i øret mitt. Vi er i 60 års lag og på benken venter ei rykende gryte med Villsvin. Jeg tar meg i å nesten automatisk reise meg og si at det er greit, før jeg tenker meg om. “Nei, dette vet både jeg og du at du klarer veldig godt selv – hent maten selv du kjæresten min” Jeg så håpet forsvinne i øynene hans og måtte skyte inn nok en påminnelse om at han faktisk forsynte seg fra buffeen helt alene hver eneste dag sist han var på Sunnaas. DET gjorde susen – og Vidar reiser seg og henter maten sin selv.

Det sitter langt inne å utfordre seg selv foran familie og venner. På mange måte strekker han seg ekstra langt i slike tilfeller, men når det er oppgaver som kan ende meg skikkelig knall og fall – eller søl – da er saken en annen. Dette har han ikke lyst til – frykten for å feile foran alle han kjenner er stor. MEN jeg vet at han kan – og han vet det egentlig selv også, han måtte bare minnes på det. Så Vidar stilte seg i kø og hentet maten sin uten noen som helst vanskeligheter. Ennå et skritt i retning av det normale <3 

Jeg skulle ønske jeg kunne lagt med smaksprøver av den himmelske villsvingryta – men dere får nøye dere med de fine bordkortene 🙂 Takk for laget <3

 

Jeg har vært litt ettertenksom de siste dagene – ført regnskap i hodet mitt over hvor langt vi egentlig har kommet. Når jeg ser tilbake på situasjonen for et år siden så hadde vi mye mindre slingringsmonn den gangen enn i dag. 

I dag var Vidars 54 års dag og allerede før vi ble bedt i 60 års lag så hadde vi lovet å komme å se på min niese som skulle være med på agility stevne. Tidligere har vi ikke kunnet gjøre mer enn EN ting dersom vi skulle vekk i lag på kvelden – og det har vært å hvile så mye som mulig før vi dro. Energien til Vidar er liten og han har som regel vært helt utslitt etter en kveld i hyggelig lag – til tross for at han har hvilt på forhånd. Nå skulle vi plutselig gjøre flere aktiviteter på samme dag – skummelt og egentlig ganske risky. 

Det var bare å trå til og gjøre et forsøk – vi vet jo ikke før vi har prøvd. Selv tror jeg tror nemlig at tiden er inne for å strekke strikke litt – igjen. Det ble en kjempefin biltur til Aurskog hvor vi også tok en omvei hjem som Vidar ville vise meg. Agility stevnet var kjempehyggelig å være med på selv om vi bare var der en liten time. Gøy å se Malene på banen og sååå mye fine hunder. Vi våget faktisk ennå mer – vi dro nemlig innom butikken på vei hjem og storhandlet. Vel hjemme var det å få seg litt mat – og så sov Vidar et par timer. Nydusjet, nybarbert og påkledd uten hjelp (WOOHOOOOO!!) var han klar for fest noen timer senere – og jeg fikk litt tid for meg selv til å legge noen lag med maling rund øyna og dra en rettetang gjennom håret. Bare det er jo nok til å juble over.

Noe helt nytt for oss begge – og egentlig veldig gøy. Takk for at vi fikk komme Malene (og Boss). Dette gjør vi gjerne igjen. Ble et morsomt speilbilde i brillene til Vidar synes jeg – og der var jammen Lisbeth og Jørn med også 😉

 

Alkohol har vært et litt ømtålig tema siden Vidar har hatt et par ganske kraftige reaksjoner når han har kommet til å drikke for mye – det har endt med både nattlige legebesøk her hjemme og faktisk også en sykehusinnleggelse etter et par skikkelige fuktige fester. Nå har vi lært den harde leksen og i dag slipper jeg å passe på hvor mye han drikker – Vidar styrer inntaket selv. DET er noe jeg er veldig glad for – for hvem synes det er noe moro å sitte ved siden av kjæresten sin og fortelle ham at han “nå må du ikke drikke så mye kjære”?? Takk og lov for at den perioden er over.  Alkohol og hjerneskade er virkelig ikke noen god kombinasjon – men det er absolutt lov til å kose seg og bli litt glad 😉 Vidar mestrer situasjonen kjempegodt på egenhånd og klarer å kose seg til tross for nye forutsetninger – takk og lov. 

Vidar hadde fått nye briller av Svoger (med fru) til bursdagen og de passet jo helt perfekt til denne kvelden. Etterhvert som kvelden gikk så kom brillene av – for da hadde de ekte ølbrillene begynt å virke 😉 

 

Alt i alt ble dette en veldig fin 54 års dag – selv om vi ikke hadde noen fest her hos oss. Vi har virkelig gått videre og kommet lenger det siste året og jeg er nok en gang så utrolig takknemlig for fremgangen. At Vidar kanskje må sove i 14 timer før han står opp i dag får heller bare være – DET er det verdt. Følelsen av å tangere borti noe som nesten føles normalt er STOR <3 Vidar storkoste seg – og jeg med:) Nydelig mat, familie og venner på begge sider i løpet av dagen og varmt, om enn litt vått, sommervær. Vi var faktisk ikke i seng før ved 3 tiden i natt – og DET er sjelden vare her i huset.

Før vi kravlet til køys tok jeg en liten selfie og det går opp for meg at jeg faktisk ikke var utslitt. Jeg følte meg faktisk fremdeles ganske pyntet og fin. DET er fremgang det <3 Tidligere har jeg vært minst like sliten som Vidar etter slike fester. Denne selfien representerer faktisk ALT vi har jobbet for de siste 2 årene og 3 mnd. Endelig har jeg litt tid til å se meg selv – og jeg smiler med øynene igjen 🙂

 

Bloggen finner du, om du, vil også på facebook. 

 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #apraksi #hukommelsestap #hjerneslag #hjerneblødning #bursdag #60årslag #villsvin #agility #aurskog #ølbriller #mestring #fest #godtlag #familie #venner #helse #smil #psykologi #hjernen #sommer #pårørende #fremgang #trivsel #glede #sommer 

Vågal og leken på tur til Tromsø …

Jeg må innrømme at jeg hadde tvilen i magen da vi satte oss på flyet i retning av Tromsø forrige onsdag. Yr meldte om 6 grader og regn samtidig som vi var på vei til vår mest aktive ferie etter Vidars hjerneblødning for litt over 2 år siden. Det store spørsmålet var om energien ville holde – for oss begge – dette kunne bli i meste laget. Men billettene var i boks, betalt, og i Tromsø ventet gode venner på vår ankomst. 

Værgudene hadde helt tydelig kommunisert godt nok med metrologene for i det vi trakket ut av flyplassen slo 6 kalde og arktiske grader mot oss – her var det bare å tråkke på seg ullvangsokker og tykke gensere. Kort fortalt ble det et en litt kald ferie, men sola kom frem og vi fikk noen flotte dager. Jeg fikk oppleve midnattsolen for aller første gang og den var like fantastisk som jeg hadde tenkt det ville være. Vi kjørte mange, mange mil i leid bil og fikk sett mye flott natur – med Sommarøya som absolutt høydepunkt. De andre vil vel kanskje si at det var like flott på toppen av fjellet og fjellheisen – selv holdt jeg meg langt unna kanten av utsiktspunktet og pustet med magen så godt jeg kunne når høydeskrekken satte inn. Høyder er definitivt ikke noe for meg. Vidar derimot syntes det var flott. 

Reinsdyr fikk vi sett i fleng og mitt aller første møte med en vill og sprell levende oter er også gjennomført. Bildet av oteren kan jeg derimot ikke vise frem – da jeg i forfjamselsen klarte å ta et bilde av høyre bukslår i stedenfor av oteren. 

Vi var slitne både mens vi var på tur og når vi kom hjem – men vi hadde gode venner rundt oss som forsto at vi behøvde en 11 timers natt og en hvil midt på dagen. På den måten fikk vi overskudd til både noen øl på Rorbua og noen morsomme bilder her og der. En middag på Skarvens biffhus ble det også – mums – og vi avsluttet turen med en helt himmelsk klippfisk middag på Emmas Drømmekjøkken. 

Hvor fantastisk er ikke dette – naturen serverte førsteklasses inntrykk. En drøm for en fotogærning som meg. 

Turen må jo bli god når man er sammen med så glade folk – leken og det morsomme sitter løst. 

 

Tusen takk for oss  – vi kommer garantert igjen <3

 

Vil du følge oss videre finner du bloggen min også på facebook – velkommen inn som følger. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #ferie #arktiskferie #arktis #sommarøy #kvaløya #troms #tromsø #fløyen #fjellheisen #reinsdyr #oter #midnattsol #godevenner #kjæresterpåtur

 

 

Grevlingkrig og gullvann …

Jeg som elsker å bo på landet, elsker naturen og dyrelivet rundt oss. Men nå altså … har jeg gått til krig. Ikke bare sånn litt småsur eller irritert, å nei da du, her er det raseri i ørtende potens. Illsint og gær’n forsøker jeg å beskytte det kjæreste jeg har – nemlig hagen min. Og jeg har fått en formidabel motstander som ikke er vant til å måtte gi seg – nemlig en Grevling familie. 

Grevlingen har bestemt seg for å ta over hagen min fullstendig – og jeg vet hvorfor – den er full av Oldenborrelarver. De siste to årene har jeg fått plenen min helt og holdent gravd i stykker av grevling. Det er ikke et og annet hull, neida, det er potetåker med opp til 20 cm dype hull. Torven er helt kastet opp og ligger død og visse i brune klumper over hele plenen, mellom hundrevis av hull. To ganger har jeg forsøkt å fikse den, bare for å få den gravd opp igjen neste natt. Det endte til slutt med at vi måtte sette opp feller og avlive dem. Selv har jeg en teori om at en tidligere nabo tok hånd om å fjerne grevlingene før de ble et problem, men etter at han døde har det blitt en mare av grevlinger her hos meg. I forrige uke oppdaget jeg på nytt nye hull i plenen og bestemte meg for å starte en skremselskampanje – de er nemlig ganske lett å finne – de kommer på nøyaktig samme tid hver kveld. Akkurat i det det blir mørkt. 


Får jeg ikke bukt med dem så ser det vel sånn ut her til neste år …
 

Så jeg la meg på lur – ventet – og i det grevlingene var kommet godt i gang med snuffing og sniffing utenfor verandaen så hopper jeg frem med et urskrik og hamret på alt som en illsint gorilla. Jeg skal love deg at de kan løpe raskt … haha … Egentlig ganske fornøyelig der de løper foppi foppi foppi avgårde over jordet og så hører jeg trørrkvistene sprette i det de løper inn i skogen. Problemet er bare at de tydeligvis ikke lærer særlig raskt – for neste kveld er de her igjen. Jeg brøler, de løper, jeg kaster kvist og hermetikkbokser fulle av spiker etter dem og ler når de fopper avgårde over jordet. Jeg er gjerne ute et par ganger til etter mørkets frembrudd og hyler litt, slår i veggene og tramper i bakken – bare sånn for sikkerhets skyld. De er jo flotte å se på og skulle gjerne hatt de hagen om de ikke gjorde så mye ugang. Det toppet seg litt her i forgårs da to unger var her alene. De snuffesniffet rundt i hagen og jeg hoppet frem som et troll i eske og ranglet med blikkboksen og hoppet og gaulet som en woodoo heks – stakkars naboer forresten – de kan umulig sove godt slik jeg gauler og skriker.

Begge grevlingungene satte avgårde inn gjennom hekken til naboen og jeg satte armene fornøyd i siden og skuet ut over den tomme plenen min – såre fornøyd med innsatsen. Da ser jeg et lite hvitt og svart hode titte på meg gjennom hekken bare ca 10 meter fra meg – og så kommer den løpende rett mot meg. Jeg brøler, kaster blikkboksen – og får nok en gang en bekreftelse på hvorfor jeg alltid ble tatt ut sist til laget når vi skulle spille håndball på skolen – blikkboksen som skulle gå en strak bue rett frem og treffe grevlingen i hodet – skyter skarpt ut til venstre og havner i en busk – og grevlingen ante aldri at den eksisterte. Jeg har tapt verdifulle sekunder og brølet går over til ultrasonisk primalskrik der det plutselig går opp for meg at jeg er barfot og aldri så lite sårbar – 0,0003 sekunder senere står jeg pesende inne på stua med verandadøren godt stengt bak meg og hjertet pulserende i øreflippene. Jeg kan løpe raskt jeg også – når jeg må;) Grevlingungen så ikke ut til å reagere på at vi dunket på vinduet og skrek, men snuffet rundt litt til før det snudde og tuslet hjemover. De hadde nok en god historie å le av i grevlinghiet den kvelden. 


Som dere skjønner så var jeg ikke like høy i hatten når mørket falt på i går kveld. Jeg hadde funnet frem noe som laget en litt annen lyd og bråkte ennå litt mer – og jammena’de (som vi sier i Ålesund) så dukket de opp igjen. Jeg kvinnet meg opp – reiv opp verandadøren og brølte gorillabrølet mitt for ørtende gang denne uka – og grevlingene galopperer av sted IGJEN. Det ser faktisk ikke ut som de lærer i det hele tatt så nå må jeg finne nye måter å markere eierskapet på. Så nå er det akkurat det vi skal gjøre – vi skal markere – resten av sommeren skal ikke toalettet benyttes særlig mye her hjemme – vi skal nemlig pisse plena full. I følge google er DET en sikker vinner. Jeg må nok en gang bare be om unnskyldning til mine naboer som antagelig har kategorisert meg inn under “ikke helt god” kategorien allerede. Det blir vel ikke noe særlig bedre om de ser meg sitte på huk midt i plena fem ganger pr dag. Jeg har ellers hørt at “gullvann” er veldig bra for plantevekstene så plenen kan bli frodig og fin den. Så får vi bare se om grevlingen holder seg unna eller om den havner i fella i år igjen. 

Om det er til noen trøst så har min samboer for lengst puttet meg i samme kategori …

 

#grevling #urskrik #ikkeheltgod #gorilla #brøle #hage #grave #håndball #natur #dyreliv #villdyr #åtselspiser #oldenborrer #markering #raseri #slåss #densomlersist

Hviledag i Luftslott for hysterisk kvinns med Spheksofobi …

Slike dager er sjeldne. En sånn dag der du ikke behøver å gjøre noe som helst – absolutt ingen ting. Vel, jeg skulle jo egentlig ha gjort et par ting – men det lar seg utsette. I dag var dagen da jeg bare skulle hvile – sløve – ligge rett ut og gjøre Nada! 


 

Egentlig burde jeg har ryddet huset – for de kommer for å vaske i morgen. MEN … det kan vente. Jeg er god på kriserydding – har vel nærmere 50 års erfaring – så jeg skal kriserydde i morgentidlig. Det blir ryddig nok det er jeg sikker på. Det nærmeste jeg kunne komme arbeid i dag var å lage middag – bare til meg selv – og å ta livet av et par veps. Mengden veps som svirrer rundt huset nå er helt unormal og jeg gjør mitt beste for å ta knekken på så mange som mulig. Den milde vinteren har nok forårsaket at unormalt mange vepsedronninger har overvintret/overlevd – eller bare materialisert seg slik de fleste plager har en tendens til å gjøre. Er de en plage nå så kommer plagen til å være ulidelig når høsten kommer og de har formert seg – en million ganger. Så her slås det med manuell pisk, elektrisk pisk, aviser og ukeblader – det peives med armer, skrikes litt (kremt …  mye og skingrende når de kommer for nær) – og det sprayes gift i alle kriker og kroker. Ja, jeg er aldri så lite ubekvem med veps – antagelig i retning av fobi og troende til å utøve svært lite selvtillitshøyende og ryggmargsstyrte krumspring i dens nærvær. 

Derfor ble det til at jeg tok på meg en pitteliten oppgave til i dag – henge opp myggnett over senga/sofaen på verandaen. Det var i og for seg bare å klatre opp i senga og henge den på kroken fra i fjor. Deretter krabbet jeg inn bak myggnettingen og befant meg plutselig i barndommens rike. Hvem skulle trodd at det var SÅ digg å sitte bak myggnetting i en alder av 50?? Men det var det – riktig så koselig var det. Jeg følte meg som en syv år gammel “prinsesse” i ullteppeslottet under respatex bordet hjemme en gang på tidlig 70 tall. Siden ryggen har kranglet litt så bestemte jeg meg like så godt for å ta en “årntli” hviledag – tiden kommer snart igjen hvor jeg må bistå Vidar med smått og stort (les: hjerneslagrammet samboer som nå er på Sunnaas noen dager). Det er med andre ord en sjelden mulighet for ikke å bli avbrutt i sløvingen en eneste gang i løpet av dagen. 


Livet under myggnettingen – en oase som bare eksisterer for meg.


Verden blir en annen når du legger slør over den … tysssst …
 

Jeg danderte meg opp med puter og brukte dagen i senga, på verandaen, lyttet til fuglene, tittet på fuglene – og lastet ned en lydbok som etterhvert fenget øret og sendte meg rett inn i flytsonen. Hodet har fått en hvilepause – ryggen like så – jeg har knapt tenkt en tanke i dag annet enn å lytte til hva fortellerstemmen har fortalt. Jeg spiste frokost ute, lunsj ute og middag ute – helt alene – og digger det. Missforstå meg rett – jeg gleder meg til Vidar kommer hjem – det er bare godt å være bare meg en liten stund. Som pårørende er man sjelden alene med seg selv – uten noe å gjøre – så jeg griper sjansen begjærlig. I dag var det humlesurr, myggstikk og meg – og ingen andre. 

Hadde ikke du gjort det samme?? 

 

Jeg skriver om det som rører seg i vårt hjem etter at Vidar fikk en hjerneblødning – om hvordan hverdagen går rundt og om hvordan Vidar sakte, men sikkert, kommer seg på beina igjen en oppgave om gangen. Dersom du vil følge oss på reisen kan du like og følge siden vår på facebook – den finner du her. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #hvile #avslapping #mindfullnes #avspenning #lydbok #myggnetting #helse #psykiskhelse #psykologi #ro #alene #nytelse #sommer #familie #blogg #veranda #veps#humlesurr #myggstikk

Med Wauxhall Viva til Astrid Lindgrens land …

Heldige meg – tenkte jeg. Heldige meg som hadde ei tante og en onkel på Nesodden på 70 tallet. 

Jeg var nok ikke mer en fem, seks år gammel. Fremkomstmiddelet var en rød Vauxhall Viva – med hvit fartsstripe og grå skaiseter. Jeg husker ennå følelsen av å sette seg inn i den solvarme bilen – med miniskjørt og nakne lår. Det var risikosport som kunne ende med brannsalve over hele stussen. Bak framsetene la vi de orange posene med teppeposer og vips hadde vi dobbelseng til to trøtte søstre. Etter at vi hadde konsumert haug med “reisegodt” som vi hadde spart fra lørdagsgodisen, la oss godt tilrette i baksetet og sov det meste av veien. Vi kjørte alltid på natten av en eller annen grunn – les:pappas frykt for trafikk i Gudbrandsdalen. Vinduene var godt lukket igjen – for trekk var farlig – mens pappa jobbet seg gjennom et par esker sigaretter. Så lå vi der – og slang – løse i baksetet, fulle av sukker og innhyllet i pappas sigarettrøyk. Fremdeles gir lyden av vindusviskere som går over frontruta meg feriefølelsen – for det regnet selvsagt ALLTID. Slik lå vi som et par sardiner i en røykfylt boks og sov oss gjennom det meste av veien fra Ålesund til Nesodden. Med unntak av det obligatoriske stoppet på Dovre hvor vi hutrende og i halvsøvne MÅTTE inn på den døgnåpne stasjonen – DET var skikkelig eksotisk for oss. 


Illustrasjonsfoto Bilen får var myyyye kulere.
 

Vel fremme på Nesodden var det å sette opp teltet i den store eplehagen utenfor hytta til tante og onkel – og teltlukta sitter fremdeles i nesa. Selvsagt var teltet fullt av både mygg og maur når natten kom. Likevel var jeg i paradis. På Nesodden skinte sola alltid, det var støvete grusveier og bak huset sto ei gammel vannpumpe midt i en frukthage. Ja, på Nesodden var det alltid sommer og sol. Jeg husker forbausende mye fra turene dit selv om de ikke var så mange og jeg antagelig knapt var kommet i skolealder. Jeg husker marihønene som fantes i milliontall. Jeg husker tordenvær uten regn. Jeg husker lyden av singel under sandalene – og at vi fikk lov til å gå helt til butikken alene. Den røde landhandleren litt lengre ned i veien hvor det sto en hyggelig dame bak disken og vi måtte be om alt vi skulle kjøpe. Det kunne ikke bli mer sommer enn dette. Feriefølelsen ble ikke ødelagt av noe – Ikke en gang da de voksne hadde fest og en dypt bedugget gjest stilte seg opp på berget over eplehagen og tisset buksa full fordi han glemte å ta ut lillekaren.. Jeg tror jeg hadde en svært godt utviklet humor allerede da og satt knisende et sted ingen kunne se meg med hånden for munnen og lo der jeg så den våte flekken bli større og større på buksa hans. Og så var det alltid et obligatorisk besøk til Grandtanten i Oslo – en rik grandtante – med eget hotell. Der ble vi invitert til middag og vi barna fikk lov til å forsyne oss av pengesedler hun hadde i en plastpose på kjøkkenet. På middagsbordet sto det fisk og potetgull – taffel sticks faktisk. Merkelig så mye rart man kan gå rundt og huske på. En tur til dyreparken på Tusenfryd ble det også – og derfra husker jeg best skrubbsårene jeg fikk i den endeløst lange sklia – og at jeg antagelig fikk kjeft fordi jeg var litt vel hyper. Det spilte ingen rolle – vi var på Nesodden – det var sommer og sol og jeg hadde ikke en bekymring i hele verden annet enn å pille på skrubbsår der jeg satt bak uthuset i eplehagen. Det eneste de ikke kunne matche på Nesodden var badevannet – jeg husker ennå med gru at jeg tråkket ut i vannet og ikke kunne se mine egne tær når vi sto til knes i muddersjøvann – og fotsålen sank ned i mudderbunnen hvor jeg ikke ante hva slags udyr som bodde. DET var ikke akseptabelt for ei som hadde vokst på nærmest i vannkanten på Sanningane – verdens beste badeplass – med krystall klart vann. Likevel har jeg hatt Nesodden i hjertet siden jeg var 6 år – og drømt om en dag å komme tilbake dit – så lenge jeg slipper å bade. 

Jeg kom meg ikke tilbake til Nesodden før for et års tid siden – når Vidar hadde første timeavtale på Sunnaas. I alle årene har jeg gjemt alle disse minnene som stjerneskudd langt inne i hodet mitt et sted. De deiligste somrene i mitt liv – nesten som tatt ut av en Astrid Lindgren bok. Jeg var så pass liten at jeg ikke husket veien eller hvor hytta lå så jeg har lurt fælt når jeg har vært der ute den siste tiden – HVOR lå hytta? På fredag fant jeg den endelig – og jeg kjente meg umiddelbart igjen – faktisk før vi kunne se hytta. Selv om det nå ligger et enormt nytt hus midt i eplehagen hvor vi campet så var alt som før. Hytta på berget lå der slik den gjorde for 45 år siden. Litt lengre ned i veien fant jeg også igjen den gamle landhandleren og selv om den nå er hvit så kjente jeg den umiddelbart igjen. Alle minnene strømmet på – og som jeg sa til Vidar: om de selger et hus i denne gata så flytter vi!! Det er nok en utopi – men det er lov å fantasere litt 🙂 Paradis er vel alltid best på innsiden av hodet 😉

Minus huset til høyre og ALT er akkurat som før … Den lille hytta på berget – og vi sov i telt i hagen lenger ned.

Landhandleren har nok fått en ansiktsløftning siden sist, men den doble døren, steintrappen og de store vinduene røper hva som har vært her – postkassen på veggen likeså.
 

Nå kan jeg veien – og vet hvor det er. Det kan hende jeg reiser ut og setter meg på trappa til landhandleren en dag – lukker øynene og drømmer meg tilbake til miniskjørtet, saftis i plastpose, marihøner, skrubbsår og tørre grusveier – i 1973. DET var tider det. 

 

Bloggen min finner du også på facebook om du vil følge oss der. 

 

#hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #sommerminner #barndomsminner #sol #sommer #nesodden #hytte #camping #firmannstelt #mygg #maur #tordenvær #vannpumpe #landhandler #hellvik #altvarbedrefør #barndom #saftis #blogg #familie #eventyr #opplevelser #wauxhall #viva #dovre #sanningane #miniskjørt #70tallet #dyreparken #tusenfryd