5 tause dager …

Lykkelig utvitende om hva vi hadde i vente …


5. april 2015, glade over våren, hverandre og mulighetene til å gå kveldsturer sammen.

(alle bilder er publisert med  tillatelse fra Vidar)

 

5. juni 2015 …

Kanskje presset vi deg for hardt? Eller husket du ikke fra minutt til minutt, dag til dag. Planla du, eller var alt en tilfeldighet?

Jeg vet ikke, kjæresten min. Jeg vet ikke hva som gikk av tanker gjennom hodet ditt. Jeg vet bare det jeg så og det jeg så var fortvilelse, smerte, forvirring. Øyne som så inn i mine så instendig at det brandt langt inn i sjelen. Øyne som desperat forsøkte å formidle noe, et budskap. Jeg så hvor vanskelig selv den minste ting var og ikke en gang ordene hadde du kontroll over.

Det var 19 dager siden jeg hørte stemmen din sist og nå skulle du endelig få slippe fri – kobles fra respiratoren – få mulighet til å snakke og fortelle oss hvordan du hadde det. Etter 19 dagers taushet skulle jeg få høre stemmen din igjen. Det var en spesiell stemning på intensiven ved Lillehammer sykehus. Det var ikke bare jeg som ventet, pleie personalet også – og alle hjemme, venner og familie. Vi heiet på deg kjæresten min – og ventet spent på at det første ordet skulle komme. Pushet deg, snakk! Si noe Vidar! Kan du si Hei? Kake? Vidar? (først flere uker senere finner vi ut at du ikke vet ditt eget navn) Det var vanskelig å la være. Jeg ville vite hvem du var – nå – etter alt.

Jeg vet ikke om du er den samme som du var før alt skjedde. Jeg vet ikke om du åpner munnen som fremmed eller kjent, som voksen eller barn. Men jeg håper og venter, på ordet som skal frigjøre meg, deg, oss, frigjøre oss fra uvissheten. Jeg venter på at du skal fortelle meg at alt kommer til å bli bra. Jeg har lengtet så ufattelig etter deg og ordene dine. Det kommer ikke noen ord. Du prøver og prøver, men får det ikke til. Det blir bare lyder, babbel. Ordene sitter fast der inne, hjernen slipper ikke ordene ut. Både kropp og sinn jobber mot deg disse første dagene. Du må kjempe deg ut og det kommer til å ta tid. Det skal gå måneder. I dag, nesten et år senere, kan det for de vi møter virke som om du har kontroll over ordene igjen og du kan på gode dager snakke på meg hjertebank igjen, men både du og jeg vet at det er ikke så enkelt. De fleste ser deg bare på de gode dagene og du har blitt god til å fake, late som om alt er bra. De vet ikke at senest i natt kom vi ansikt til ansikt med det ordløse igjen, som vi ofte gjør nattestid. Fortvilelsen når du vil formidle og jeg ikke forstår. Frustrasjonen, hastverket og irritasjonen når vi stanger hodet i veggen og ingen av oss forstår hverandre. Raseriet og sorgen som spretter opp i oss begge, men som ikke kan rettes mot noen av oss. Resignasjon og omfavnelsen når bølgen har lagt seg.

Denne junikvelden vil du ikke at jeg skal gå når natten kommer. Du drar i meg, rister i gitteret rundt senga som et innestengt dyr, forsøker å reise deg opp uten å lykkes. Du kniper meg, vrir håndleddet mitt og rister hånden min gang på gang, vil ha meg der, holder meg fast. Pleiepersonalet ser også at du er ekstra urolig denne kvelden og vi bestemmer oss for at jeg skal bli litt til og at vi skal forsøke å få deg opp på sengekanten. Kanskje har du vondt?!

Det må tre personer til for å få deg opp i sittende stilling. Du klarer knapt å holde hodet oppe og er ute av stand til å holde deg selv sittende. Jeg setter meg ved siden av deg, tett inn til deg for å hjelpe deg, støtte deg opp så du ikke faller. Og det oppstår noe – jeg og du – alene i vår nærhet. Til tross for at tre andre mennesker sitter tett rundt deg og holder deg oppreist så er det bare oss. Du støtter deg mot meg og faller til ro, kjenner på kontakten mellom oss og ser ut til å nyte det. Det er en stillhet i rommet som bare blir helt intens – og så skjer det – du begynner du å nynne. Lyden er myk, som til et barn, ingen spesiell melodi, men helt klart bevisst nynning, med tydelige toneskifter. En fornøyd og vidunderlig lyd et øyeblikk av komplett tilfredshet. Jeg legger armene mine om deg og vi gynger i takt med stemmen din. Ekte kjærlighet! Inderlighet! Tårer!!! Trøst for oss begge<3 Du har ikke mange krefter, men holder ut i ti minutter før du må legges ned igjen. Du er rolig og synes det er greit at jeg sier at jeg må dra. I det jeg drar så sier jeg alltid det samme: “Hade kjæresten min, jeg elsker deg, sov godt, når du våkner i morgen så kommer jeg tilbake”. Og så kommer det! Det første ordet på eget initiativ – HADE <3 Jeg går på skyer!!! Veien hjem går så uendelig lett og jeg må ringe til alle og fortelle at du snakker 🙂


Opp og sitte litt, kjenne bakken under fotsålen. Tre vidunderlige hjelpere <3

Neste morgen løper jeg til sykehuset, enda mer ivrig enn ellers. Klar for å endelig få litt verbal kommunikasjon med deg. Du ligger i sengen, snur ikke på hodet når jeg kommer inn. I løpet av formiddagen snakker jeg med legene igjen – har du hatt en ny hjerneblødning?? Jeg får ikke kontakt, du vil ikke en gang se meg i øynene. Blikket er fiksert på noe jeg ikke ser og jeg kan ikke fange blikket ditt. Ingen ting er galt, sier legen. Men du forblir taus, vil ikke ha noe med meg å gjøre. Dagene går og jeg later som ingen ting, på innsiden går jeg i stykker. Forteller deg at jeg elsker deg hele tiden, kysser på deg og forteller deg at det kommer til å gå bra, at hver dag er et skritt nærmere noe bedre og at om du har behov for å være sint så kan du få lov til å være sint på meg. Jeg går ingen steder – jeg elsker deg! Fem dager i total taushet, fem dager uten blikk kontakt, fem dager uten et smil. Men jeg observerer – og ser at du titter på de ansatte – du følger med på hva de gjør. Jeg begynner å lure på om du gjør det med vilje … en forferdelig tanke. Jeg bestemmer meg for å tåle det – holde ut – i det lengste.


Så ufattelig alene med sitt indre… Tunge dager!

Hele tiden siden du kom ut av respirator har du gang på gang revet ut matsonden du har i nesen. Etterhvert går det sport blant de ansatte, de gjetter hvor mange ganger de må sette den inn igjen i løpet av en vakt. Du er urolig og apatisk på samme tid og kan ligge i timevis og bare stirre tomt ut i luften. Du piller på alt av ledninger, river og dra. Jeg lager en liten rull av en vaskeklut som du kan holde i hånden, da roer du deg. Holder kluten mot ansiktet, blikket festet til veggen eller et sted midt i mellom. Jeg sitter på sidelinjen og ser, følger med deg, elsker deg og venter på at du skal komme ut av dette du har bygget rundt deg – muren. Dag fem brister det for meg og jeg setter nesa mi i nesa di og øynene mine i dine – ingen reaksjon – ingen kontakt. “Nå er det nok! Så fjern ER du IKKE”, sier jeg hardt, sint og såret! Du skvetter til – og blikket treffer mitt. Du er tilbake hos meg:)

Samme ettermiddag dukker det opp en sykepleier på rommet ditt og hun rister fortvilet på hodet over at du nok en gang har dratt ut matsonden. Nå får det være nok, sier hun, og henter et glass saft med fortykkningsmiddel. Du drikker. Så kommer hun med en yoghurt. Du spiser. Så kommer ei brødskive med blåbærsyltetøy og du tygger den i deg. “Dette trodde du kanskje ikke at du ville få til”, sier hun. “NEI” kommer det fra Vidar – og så brister han i gråt.

Det har gått 24 dager siden hjerneblødningen, tausheten er brutt og troen på fremtiden glimter til. De vrange ordene forfølger oss videre, men nå prøver han  – og i dag, et år senere, vet vi at han lyktes:)

<3 <3 <3

#kjærlighet#helse#overvinne#stå sammen#sorg#afasi#hjerneslag#taushet

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg