Du er så sterk…


Jeg gir deg min styrke … 

Det er helg og jeg kaster en ny brannfakkel. Nok en gang er det en frase jeg vil til livs og nok en gang må jeg presisere at jeg på ingen måte tror at det ligger noe annet enn godhet og omtanke bak disse orden når de blir sagt. MEN … ord har har en rekkevidde langt utenfor seg selv. De lever sitt eget liv og kan ha dybder vi ikke våger se inn i. .. og med disse ordene har du makten til å nekte meg min svakhet. Du sitter med fasiten, jeg har bare å høre etter, nikke, takke og bevise at du har rett. Paradokset er at du ikke blir sterkere av å bli fortalt at du er sterk – tvert om – du føler deg liten og alene.

Hele mitt liv har jeg fått høre disse ordene “Du er så sterk …”. Og det legges frem som skryt eller som trøst alt ettersom situasjonen tilsier. Det siste året har gitt mange muligheter til å være sterk, og minst like mange muligheter for andre å fortelle meg om min styrke. Vanskelige ord å ta i mot – for jeg var da ikke sterk??! Man takker og smiler ydmykt og føler seg som en svindler på innsiden. For styrken var bare et skalkeskjul. Bak styrke ligger det enorm svakhet. 

Hver gang det ble sagt, vokste maktesløsheten. For ordene hadde kraft og makt. Den som uttaler disse ordene har en iboende sannhet med seg i budskapet og å ikke ta i mot og bevise denne sannheten ville være et hån, som å takke nei til en flott gave. Min styrke var synlig – fordi jeg gav den til en annen. Min styrke gav jeg til Vidar når han trengte det mest av alt. Men jeg er bare et enkelt menneske, jeg har bare styrke nok til å holde en av oss oppe. Sakte forsvant mitt eget liv i prosessen og en dag var nesten alt borte, venner, jobb, hobbyer, helse, utseende og overskudd. Jeg hadde gitt alt dette til Vidar. Hvordan er det styrke? Min styrke er en illusjon. Jeg har akkurat like mye styrke som alle andre – nok til meg selv – eller til noe annet. Det eneste som skiller meg fra andre er at jeg valgte å gi styrken min til ham, frivillig. Snill kan jeg kanskje akseptere å være, men ikke sterk. 

Året som har gått har vært vondt og i stede for å få anerkjennelse for alt det vonde jeg har omgitt meg med, angsten, uroen, søvnmangelen … så fikk jeg anerkjennelse for å være sterk. Dette er to veldig forskjellige ting. Styrke for meg selv ville kanskje heller å være i stand til å gå, holde meg mer borte fra Vidar i sykeperioden. Styrken jeg viste var for ham – men jeg var på ingen måte sterk for meg selv. Jeg ivaretok ikke meg selv – jeg klarte det ikke – og dermed føler jeg meg heller ikke sterk. Jeg føler meg faktisk som et offer. Jeg gikk fullstendig under selv, eksisterte, men levde ikke. Jeg hadde nok med å være der for Vidar – jeg var ikke sterk nok – og jeg fikk ikke “lov” til å være svak. Å være svak ville for meg da bety at jeg kunne få lov til å gi opp nå og da og at noen bare tok vare på meg også, mens jeg tok vare på Vidar. Så derfor måtte det svake ut når jeg endelig hadde litt tid for meg selv. Da kom tårene, maktesløsheten og fortvilelsen til overflaten. Hvordan kan man være sterk når man er maktesløs? Hvordan kan man være sterk når man ikke har samvittighet til å gå fra den man er glad i? Jeg har kjent på avmakten, på liv uten livsgnist, sorg og en nummenhet som har verket som feber i kroppen min – følelser det er umulig å løpe fra. Uansett hva jeg skulle finne på å foreta meg så ville disse følelsene følge meg som nissen på lasset. Jeg følte meg ikke sterk! Jeg følte meg voldtatt, forlatt og ensom. 

Styrke og svakhet er to sammenvevde tilstander og de kan maskere hverandre. Jeg var der for Vidar, men hadde ingen mulighet til å være der for meg selv. Illusjonen alle lovpriste føltes som en løgn som vokste i sin egen avmakt. Kall meg god, kall meg snill, kall meg kjærlig DET er adferd som kommer fra hjertet. Stryken og dens illusjon av det perfekte holdt all min lidelse skjult for verden i sitt uimotsigelige paradoks. Styrken er synlig for tilskueren, men kanskje ikke alltid for den som kalles sterk. 

Jeg kunne ikke gi opp og jeg vet ikke hvor lenge jeg ville holde ut – ville jeg fremdeles vært sterk om det gikk så lang tid at jeg bukket under?

Jeg var et medmenneske, hadde en moralsk og etisk forankring og jeg hadde allerede valgt å være kjæresten til Vidar før livet ble stupbratt. Mange tok seg av meg og mange hjalp meg med det som var vanskelig og jeg hadde ikke klart dette uten dem. Og jeg har aldri følte meg så svak og liten noen sinne som da de kalte meg sterk. 

#styrke#svak#omsorg#kjærlighet#for alltid#paradoks#frase

8 kommentarer
    1. Atter en gang sitter jeg her og leser ordene dine og kjenner at jeg blir skikkelig satt ut av dem. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, kjenner at de treffer meg rett i hjertet. Tankene mine går tilbake i tid, og nok en gang kjenner jeg at jeg hører deg… forstår…. tar til meg dine refleksjoner og tenker for meg selv at disse tankene vil jeg også bære med meg videre. Takk for ordene dine, de gjør noe med meg 😘 Stor klem til deg!

    2. Jeg er en av de menneskene som flere ganger har sagt til noen ( kanskje også deg) mange av disse frasen: ta vare på deg selv, du er så sterk, stå på videre, dette klarer du. Og jeg har ALLTID ment det godt, og virkelig ment at man må huske å ta seg tid til seg selv, men det er jo ikke det det dreier seg om når man står i slike situasjoner. Realiteten er vel at man ikke forstår hvordan det er å være i en alvorlig situasjon, jeg har lest alle dine innlegg og kan kjenne på redselen over å måtte se inn i sin kjæres øyne å se at han forsvinner, men det er redselen for å oppleve noe slikt og ikke forståelsen for virkelig å måtte se det. Så tusen takk for at du har evne til å skrive på en slik måte at jeg kan forstå hva jeg skal slutte å si, men likevel fortsette å bry meg 😉 Sender en god og varm klem til deg 😉

    3. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive bortsett fra at dine ord traff meg langt inne. Takk for innlegget ditt, viktige ord <3

    4. Sølvi H Silnes: jeg har sagt dette mange, mange ganger selv jeg Sølvi. Det er fort gjort å ta språklige snarveier og så glemmer vi at sender og mottaker kanskje lever i to vidt forskjellige verdener og fortolker på forskjellige måter. Jeg tror det er veldig viktig å få dette frem i lyset – for det er litt tabubelagt. Setter så utrolig stor pris på tilbakemeldingene dine??
      Ha en vidunderlig dag Sølvi?? Klem

    5. Kjenner meg igjen. Eg har også alltid blitt karakterisert som sterk. Heile livet. Det er jo flott. Men det gjer deg også veldig aleine. Styrken veks på eit vis ved å bli minna på at ein er sterk, men merkelappen kan også hindre deg i å nokon gong våge vise sårbarhet. For då er du svak då kanskje? Eg ER sterk, men eg er sårbar også. Slik styrke og sårbarhet fins i oss alle… Enda en gang set du ord på utrulig viktige tema, blackbird! <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg