Er jeg kategorisk antinasjonal …?

På jakt etter mitt indre Hurra rop …

Jeg skal vel ikke utbrodere det, men jeg har aldri vært særlig glad i 17. Mai. Det har ikke vært slik at jeg ikke setter pris på grunntanken og det som feires, men som litt over gjennomsnittet sjenert i barneårene og litt over gjennomsnittet lenge singel, i perioder av livet, så har dagen alle gledet seg til vært ubehagelig å komme gjennom for min del. Som barn syntes jeg det var grusomt å måtte leve opp til familie og “gamle tanters” forventninger der de sto på sidelinjen langs barnetoget og ropte navnet mitt og forventet et lykkelig Hurra rop fra meg – jeg som hverken ville sees eller høres. Korpsmusikk står så godt som nederst på ønskelisten når det kommer til musikk, bare tett fulgt av polka og Rune Rudberg. Og for ei ung jente som bare ville være prinsessesøt så var det den ultimate fornedrelse at drømmen om å bli drillpike gikk i knas da jeg hadde for tykke legger til å komme ned i de nette støvlettene som hørte til uniformen. I tillegg var stemmeleiet allerede i 10 års alderen så lavt at det var komplett umulig å synge med på bygde sangen og andre “festsalmer” uten å høres ut som en rusten tåkelur. Til dere som fremdeles leser så har dere sikkert forstått at jeg HAR tenkt å utbrodere det…. og det har en twist …  😉

Etter hvert som jeg ble voksen ble 17. Mai et symbol på familie samlinger og vennelag, noe jeg hadde lite av. De jeg var mest glad i var for langt unna til at vi kunne være sammen. Dagen som hadde vært uønsket som barn forsøkte jeg å få inn i “normale” former som voksen, men fikk det aldri helt til. Sannheten er at 17. Mai som oftes ble en ensom dag – og en dag som i stadig større grad minnet meg om alt jeg ikke hadde. Så lenge jeg hadde barn i skole alder så hang jeg med så best jeg kunne og syntes det var kos nok sammen med poden, med kaker og lodd på skoleplassen. Så flyttet jeg til nytt sted og omtrent samtidig flyttet poden ut – og jeg skulle ferie 17. Mai i ei bygd hvor jeg kjente så godt som ingen. Det var faktisk en befrielse – endelig slapp jeg unna, det var ingen som savnet meg og jeg behøvde ikke svare for det til noen som helst. De neste 17, Mai dagene ble feiret i godstolen, i solveggen, ja sågar en av dem i et badekar i hagen (det var vaaaarmt), mens jeg forsøkte å holde lyden av feiringen rundt meg på avstand og innbille meg selv at jeg hadde det ok.

Så skjedde det, jeg møtte Vidar (ja det skal handle litt om ham denne gangen også). Han var født og oppvokst i bygda her – og ville vise meg sin verden. Tenk noe så fantastisk å møte en som ville dele tiden og livet sitt med meg. Jeg følte at NÅ, endelig, hadde jeg en voksen å være sammen med også på 17. Mai. For første gang på mange, mange år kjente jeg et lite stikk av forventning til denne dagen – vår første nasjonal dag sammen. For første gang på lenge følte jeg at jeg hadde lyst ut og se på feiringen i bygda.

Vidar følte seg ikke helt i form kvelden 16. Mai 2015, så vi tok det med ro om morgenen denne dagen. Vi småpludret som vi alltid gjør om morgenen og planla at vi heller skulle ta en tur ut på ettermiddagen. Vi hørte salutten smelle tidlig om morgenen og så igjen sånn ca i 11 tiden. Det var alt vi fikk med oss av denne 17. mai feiringen – ca en halv time senere faller Vidar om med en alvorlig hjerneblødning. Huset fylles av brannmenn i uniform, ambulansepersonell og etterhvert også helikopter personell.  Den Vidar jeg kjente var borte og det skulle ta flere måneder før han begynte å ligne litt på den mannen han var 16. Mai 2015. Mitt verste mareritt var ingen drøm – det ble virkelig denne dagen – brått og brutalt.

I dag har det gått et år siden alt dette skjedde. Alt jeg hadde med meg i bagasjen inn i denne dagen 17. Mai 2015 hadde formet meg og denne bagasjen skulle også forme min videre opplevelse og fortolkning av dagen. Vidar er velsignet med et slør av glemsel og husker ingen ting av det som skjedde, men jeg husker. Det har liksom ikke vært tid for meg å jobbe med min egen prosess midt i alt kaoset med en alvorlig syk mann. Øyeblikket hvor det går opp for meg at jeg er maktesløs, at jeg bare har håpet igjen om at kjæresten min overlever sitter i meg. Fremdeles har jeg kraftige flashbacks som dukker opp som troll fra eske og får meg til å forsvinne fra øyeblikket og fylles av alle følelsene som raste gjennom kroppen den dagen – og andre dager senere i forløpet. Øyeblikk av selvrealisering hvor det går opp for meg hva som skjedde, og hva det gjorde med meg. Øyeblikk som oppleves som identiske som det faktiske øyeblikket jeg minnes. Det er ikke bare et minne – det er en fysisk opplevelse – sterk, ukontrollerbar og sårbar. Noen av utløserne har jeg allerede blitt kjent med, slik som lyden av et helikopter, andre tror jeg vil utløse det, slik som salutten fra 17. Mai kanonene. Og atter andre har jeg ennå ikke møtt.

Jeg har gruet meg! Gruet meg for lyden av salutten! Det har liksom vært den lyden som symboliserte slutten på den gode tiden – et forvarsel på alt dette vanskelige som vi skulle måtte gå gjennom. Det er det siste gode øyeblikket av oss,meg og kjæresten min, før alt ble forferdelig. Jeg har gruet meg for å møte andre mennesker i fest stemning – fryktet at jeg må bruke alle mine krefter på å holde gråten inne. Hvordan skulle jeg kunne reise meg igjen og se nasjonaldagen vår i øynene?? Det er en sorg, en prosess jeg må gjennom. Jeg må møte disse merkedagene og kjenne på det som var og det som er. Ingen ting er som det var, men jeg har håp om en dag å våkne og kjenne at det ligner på det som var. Denne prosessen er bare min – jeg var alene da det skjedde – det var jeg som opplevde det og det er min sorg alene – et ensomt sted å være. Alle vil så gjerne snakke om hvor godt det har gått med Vidar – og det har de både lov til og rett til. Som pårørende spiller jeg annen fiolin i denne konserten. Og det er ikke så lett å høre at jeg er litt ustemt – at noe har gått i stykker på innsiden av meg også. Det gikk som jeg egentlig trodde det ville gjøre – salutten smalt – og jeg gråt – og Vidar skjønte i grunn ikke hvorfor. 

17. Mai vil for alltid stå for meg for noe som er vanskelig – selv om jeg forsøker å gjøre det beste ut av det. Merkedagen, årsdagen og nasjonaldagen ble “feiret” hjemme i solveggen. Jordbær og krones is hadde vi, hverandre hadde vi, og jeg hadde mine øyeblikk med tårer. Det kan jo hende at vi må omformulere denne dagen på en eller annen måte en gang i fremtiden, men for meg vil denne dagen nok alltid røre ved noe sårt. Nok en tråd i livets vev og nok en erfaring å legge i bagasjen min. I år var gleden større over at jeg kunne skåle i vin med ham jeg elsker enn at det var Norges bursdag <3

Det er ikke til å stikke under en stol at det er tabu å misslike nasjonaldagen – da er man kategorisk antinasjonal. Men det har ingen ting med nasjonalfølelsen å gjøre og selv om man vil så er det er ikke lett å være glad på kommando. Livet ble ikke som planlagt og vi jobber med det vi har – og vi gjør så godt vi kan. Jeg håper at jeg en dag i fremtiden skal kunne kjenne på glede over nasjonaldagen – for jeg føler at jeg mister noe. Jeg elsker landet mitt og jeg elsker friheten vår. Jeg er stolt av våre tradisjoner og vårt samfunn. Så ikke se mitt fravær som en unnamanøver og manglende nasjonalisme, men la meg glede meg over dagen på min måte og gi meg tid … For jeg ønsker meg kanskje mer enn noen annen et ekte Hurra rop fra meg selv <3

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg