Når ALT er glemt …

Det er ikke som du tror …

Å våkne fra koma etter en hjerneblødning er ikke som de viser det på tv. I alle fall var det ikke slik for deg, Vidar. I den første perioden av koma var du urørlig, ingen bevegelser, ingen lyder, ikke en gang tarmlyder fra magen din. Alt var lagt ned – ute av drift. Øynene kom først, det begynte med en forsiktig blunking, med lukkede øyelokk. Det kunne gå timer mellom hver lille bevegelse der inne og jeg må innrømme at jeg pillet litt på deg – bare for å provosere – sjekke om du merket at jeg var der. På dette stadiet var du i flere dager. Så begynte det å rumle i magen og jubelen var faktisk stor nok til å nevne det når vi hørte den første prompen på intensiven, du var i ferd med å starte kroppen igjen:) Så kom gjespen – stor og uhemmet som på et nyfødt barn, fremdeles med øynene lukket. Den venstre armen din beveget seg litt, men bevegelsen var den samme gang på gang og virket ikke å være bevisst. Dagene gikk og jeg kunne ikke annet enn å vente og håpe at du skulle våkne skikkelig. I mellomtiden vasket jeg deg, pillet øyerusk og fortalte om alt mellom himmel og jord. Jeg ville forsikre meg om at du visste at jeg var der. Var jeg stille, så tok jeg i deg og snakket jeg med andre så var jeg opptatt av at du skulle høre at vi snakket om deg med respekt og kjærlighet. For du var der inne et sted – det var jeg helt sikker på – visket ut, men ikke borte<3

Jeg, som alltid har vært plaget med forferdelige mareritt sov dårlig – egentlig sov jeg knapt i det hele tatt. Men mareritt hadde jeg ikke. Man skulle tro at situasjonen var slik at jeg ville drømme urolig i denne tiden, men jeg gjorde ikke det. Bare en morgen våknet jeg av en drøm – en veldig, veldig kort drøm. Jeg bråvåknet av at jeg så ansiktet ditt foran meg, du hadde øynene lukket – og så spratt øynene dine opp – knall blå øyne så rett inn i mine – og så våknet jeg. Jeg hadde det travelt med å komme meg til sykehuset den morgenen, følte det på meg at det hastet. Du lå i sengen og sov, akkurat som kvelden før. Jeg satte meg ved sengen din, snakket og pillet på deg som alltid – ingen reaksjon. Jeg kunne ikke sitte så lenge av gangen der inne, sjelden mer enn 30 minutter om gangen. Nå var det på tide å gå ut en tur og jeg fortalte deg, som alltid, at nå skulle jeg ut på gangen en liten tur. PLOPP – der åpnet du øynene helt og bare stirrer på meg – akkurat som i drømmen min. Du ser på meg og jeg ser på deg – ordløst – og så kommer tårene dine. Du gråter lydløst, munnen vil tute ut all din fortvilelse, men det kommer ingen lyd. Stemmen din stoppes av respiratoren som sitte i halsen din. Men jeg var sikker på at du kjente meg, blikket ditt var fast, trygt og direkte. Et gåsehud øyeblikk, du har glemt dette, men jeg sparer på det som noe av det kjæreste jeg har. Der og da var jeg bare så uendelig lykkelig over å få kontakt med deg igjen. Jeg var ikke alene lenger – nå var det oss – Team BrovoldMerula <3

Det skulle gå mange uker før jeg skjønte – at du hadde glemt alt. At det hadde gått et kognitivt steinras dypt inne i hjernen din og at ALT lå i ruiner der inne. Alt var shuflet sammen uten mål og mening. Mennesker, tid, sted, situasjon, følelser og tanker var blandet sammen i en smoothiemix uten sammenheng. Hver kveld siden du ble tatt av respirator hadde jeg krøpet opp i sengen din, lagt meg i armkroken du bød meg inn i og pludret sammen med deg og holdt humøret vårt oppe med historier og samtaler. 12 timer hvert eneste døgn har jeg sittet ved din side, støttet og holdt deg i de vanskelige øyeblikkene. Grått med deg, kjempet med deg, ledd med deg, sovnet ved din side i den trange sykehussengen og spist sykehusmat sammen med deg. Bamsen på nattbordet forteller at jeg elsker deg! Jeg har kysset deg gang på gang – kalt deg kjæresten min.

 

Det er morgen og jeg har akkurat kommet inn på rommet ditt når du sier det;

“Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forhold meg til deg jeg” Jeg vet ikke hvem du er!”

 

 

(alle bilder i bloggen er lagt ut med Vidars samtykke)

#hjerneslag #hjerneblødning #hukommelsestap #pårørende #kjærlighet

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg