Mitt hus er min borg …

… men døren er åpen.

Det skal et åpent sinn til å la “hvem som helst” få komme inn i hjemmet ditt. Vanligvis er vi flinke til å styre hvem vi inviterer hjem – i alle fall var jeg det. Men så kom Vidars hjerneblødning og med den måtte dørene åpnes på en helt annen måte enn tidligere. Nok en ting å ta stilling til, nok et “hinder” i hverdagen. Hvordan skulle jeg gå frem for å takle å få privatlivet mitt, og hjemmet mitt, invadert av fremmede mennesker hver eneste dag.

Fra media og gjennom samtaler med andre pårørende hadde jeg hørt om skrekk eksemplene fra kommunale hjemmetjenester – og jeg husker med gru hvordan det så ut i kriker og kroker, og under duker, i farmors hjem, til tross for at det ble vasket av profesjonelle. Var det slik det skulle bli? Og hva med hjemmesykepleien? Ville de være profesjonelle nok? Ville vi bli behandlet med verdighet i vårt eget hjem? Orket jeg virkelig å la dem se hjemmet mitt, og meg, på de verste dagene – som det definitivt er flere av nå enn før?!

Så kom den forløsende tanken! JEG skulle ikke la meg tynge av den hjelpen vi så sårt trengte. Jeg skulle ikke la disse menneskene forstyrre mitt liv, men se på dem som akkurat det de var – hjelpende hender, verktøy for å klare å komme gjennom den vanskeligste perioden. Det handlet om å sette hodet inn i et nytt holdningsmønster. Minst 5 ganger hvert døgn kom det mennesker inn i vårt hjem – dvs 10 ganger hver dag smalt ytterdøren igjen – hver dag!!! Vi ante aldri hvem det var som skulle komme og vi ante aldri om denne personen faktisk visste hva som skulle gjøres. Minst 5 ganger i døgnet skulle disse menneskene stille meg spørsmål, lære Vidar, huset, meg og rutinene våre å kjenne, og finne ut hvordan vi ønsket at ting skulle være. Minst 5 ganger i døgnet skulle disse menneskene gjennom et rituale av “god dag/farvel”, dører skulle åpnes og stenges, utstyr og møbler skulle flyttes på. Det første pling plong kommer allerede i 8 tiden om morgenen.

Jeg bestemte meg for at nå fikk alle hensyn fare i forhold til forlegenhet og “appearence”. Den første tiden valgte vi faktisk ikke en gang å sette på vekkerklokken, men lot dørklokka vekke oss. Jeg kravlet ut av senga med mårratrynet godt installert og åpnet døra i morgenkåpen – deretter krabbet jeg opp i senga igjen og inviterte hjemmesykepleien inn på soverommet. Etterhvert som nøkkelboks kom på plass på utsiden av huset så lød det bare et tostemt “kom inn” fra soverommet når det knakket på døra. Velkommen inn – her ligger vi og er nakne (under dyna selvsagt)! Det lengste jeg strakk meg for å holde masken om et “møblert hjem” var å sørge for at undertøyet lå UNDER haugen med halvrent tøy i/på/rundt/under stolen på soverommet. Ellers var både vi og huset så nakent og ærlig som det var mulig å ha det.


Bring it on!!!

Hjemmesykepleien skulle bistå Vidar i hjemmerehabiliteringen, dvs lære ham rutiner rundt hygiene, helse og måltider. Så jeg tok det som mitt personlige friminutt, selv om jeg stadig måtte skyte inn en kommentar og rette litt på det som ble gjort. Spørsmålene var uendelige: “Pleier dere å … ? Hvor finner jeg … ? Skal jeg … ? Har dere ikke … ?” Vidar hadde ikke alltid oversikt og svarte ja og nei i hytt og pine. Så ørene mine sto på stilker, her skulle man følge med i timen ellers ble det raskt klunder. Men jeg forble liggende i sengen, surfet på mobilen, leste VG, oppdaterte meg i facebook, eller bare lå der. Når frokostbordet var ferdig dekket og Vidar hadde fått på seg klær og var i gang med måltidet så tuslet jeg ut på kjøkkenet og fant frem den maten jeg ville ha. Frokost spiser vi sammen så sant det er mulig <3 Etter måltidet var det som regel bare å finne frem kost og brett, og rent tøy til Vidar Han hadde som regel sølt mens han spiste og en større del av måltidet lå under bordet. Alt er prisen jeg betalter for at han skulle få gjøre det selv, øve, øve, øve. Det er jo det det handler om – Prosjekt Vidar <3

Jeg sloss hver eneste dag med mitt indre selv, som gjerne ville fremstå som velorganisert og nystelt. Tanken på at fremmede skulle se (OG lukte) oppvasken som vokste på kjøkkenbenken og som ennå ikke var tatt – dag tre – var like ubehagelig hver gang. Men jeg rakk ikke over alt. Det viktigste var Vidars rehabilitering, det å være til stede for ham og å få nok hvile – HVILE foran ALT! Jeg forsto, at skulle jeg kunne stå i det slik jeg gjorde, natt og dag, 7 dager i uken, så måtte jeg hvile når jeg kunne. For når det banket på døren kl 8 om morgenen så hadde jeg allerede vært oppe, og ute av sengen, flere ganger i løpet av natten for å bistå Vidar. Hvile kunne jeg ikke få nok av – og sånn er det fremdeles. Man sover ikke av seg pårørende belastningen på en natt eller to – ikke en uke heller for den saks skyld. Jovisst blir Vidar bedre, men ordentlige pauser får jeg aldri, så jeg grep enhver sjanse for en fysisk hvil begjærlig. Hodet har vel egentlig ikke hatt pause på 12 mnd.

Vi var på vårt aller mest sårbare og vi trengte hjelp. Til tross for at jeg nok kunne laget en uendelig lang liste med ting som ble gjort feil underveis i Vidars prosess, så var alle hjelperne, til sammen, til uvurderlig hjelp for oss hjemme. Det å kunne ha Vidar hjemme var det viktigste av alt. Tanken på å måtte besøke ham på et sykehjem er uholdbar. Det har vi forsøkt – og jeg ønsker det ikke på noen å måtte gå gjennom det. Så vi tar valget om å ha åpne dører for hjelperne. Velger å være ærlige om vår sårbarhet og vise frem hjemmet slik det faktisk ER. La skitten ligge på bordet når vi har måttet gjøre noe annet, la håret se ut som et reir for DET kan ikke prioriteres, la skittetøyhaugen vokse til jeg har tid og energi til å ta fatt på jobben og ikke minst – JEG trenger IKKE reise meg ut av hverken sofa eller seng når hjemmetjenesten kommer for å bistå Vidar.

Vi smiler og forsøker å gjøre det hyggelig for de som kommer inn i hjemmet vårt. Takker for hjelpen og ønsker dem en god dag videre. Er det noe som blir feil, tar vi det opp på generelt grunnlag med ansvarlig i avdelingen og ikke med den enkelte ansatte. Jeg er dem EVIG takknemlig for alt de gjør. Jeg VET at de har for mye å gjøre og at de ikke alltid er oppdatert på hva som skal skje hos oss – og så er jeg uendelig glad for at jeg er tilstedeværende nok til å klare å rette opp i alle feil som kunne blitt gjort. For selv om jeg tok en pause, så lyttet jeg til hva som skjedde og tok grep når noe skurret. Kall meg gjerne vanskelig, men det er vårt liv det handler om, Vidars og min fremtid, og jeg er ikke dum, jeg VET at det ikke er mulig for alle å vite alt om oss. Det er faktisk mitt ansvar å gi beskjed når noe ikke er i orden. Hvordan skulle det ellers bli bedre? De aller fleste gjør en kjempe jobb til tross for at jeg vet at det brenner under føttene og at det sitter en ny bruker der ute et sted og venter. Farene er der når de begynner å jobbe mot egne mål fremfor Vidars mål, når det er klokka som styrer tankene – og ikke frontalloben.

Jeg HAR måttet be Vidar om å spytte ut medisiner som har blitt gitt ham ved en feil – fordi jeg fulgte med. Jeg HAR måttet roe ham ned når han kjenner på raseriet når en stresset sykepleier kommer buldrende inn soveromsdøra og nesten roper “NÅ skal vi ta blodtrykket” og SÅ går ut i gangen og tar av seg yttertøyet. Jeg HAR i mange tilfeller måttet gjøre deler av jobben deres fordi de ikke forsto at en mann med hukommelsestap ALLTID svarer JA på ledende spørsmål av typen “du klarer vel dette selv du?”, og jeg har måttet lære opp kommunens ansatte om hvordan man jobber for å bedre feks neglekt. Du utvikler nemlig ikke høyrehåndens styrke og motorikk når du bærer krykka i den dårlige hånden og jobber med den friske. Hvordan stille åpne spørsmål for å trigge Vidar til å tenke selv – DET er en historie for seg selv. Det er også jeg som må rydde på plass stoler og bord når noen har hatt fysio i stua hjemme. Listen over gjøremål er uendelig, så takk, jeg satte pris på pausen hjelperne gav meg <3

Jeg vet det ikke er de ansattes feil og jeg vet at tiden alltid spiller en stor faktor i arbeidsdagen deres. Om jeg noen gang skulle kunne gitt noe tilbake, så skulle jeg gitt alle Norges hjelpende hender mer tid <3 Selv om det ikke blir helt rent i alle kroker og yoghurten som Vidar sølte ut fremdeles ligger på kjøkkenbordet etter at det har blitt vasket hos oss, så holder denne hjelpen oss flytende. Noen ganger har jeg skjebnetro nok til å tenke at det blir akkurat slik det er ment at det skal bli – men det er stort sett når det går bra. Min jobb er å sørge for at både jeg og Vidar oppdager når det går bra og ikke bare når det går galt.

Hjemmet vårt har utviklet kronisk Svingdørsyndrom og vi ønsker alle som kan bidra i vårt liv velkommen inn, like feilbarlige som oss – for uten tvil; “it takes a village”!

 

#hjemmetjenesten #hjemmesykepleien #hjelpepleier #sykepleier #rehabilitering #pårørende #slag #hjerneblødning #privatliv #sykepleien

 

2 kommentarer
    1. intresant og lese bloggene dine ,, er selv vert veldig syk,, dog av hjertesykdom og sitter en god del og leser på denne gruppen. jeg beundrer deg , men ta vare på deg selv og,God natt <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg