Møt hans onde tvilling … Voldemort!

En ting er sikkert – denne karen er overhode ikke til å stole på. Mer enn noe annet må både jeg og Vidar holde øye med ham. For denne karen gjør som han vil. Det spiller ingen rolle hvor mye Vidar sier at han elsker meg – Voldmort har tydeligvis tatt på seg oppgaven med å forkludre et hvert mykt møte oss to i mellom. Når vi sitter i sofaen tett sammen, hånd i hånd, med vin i glasset og film på tven, ligger han på lur. Når jeg minst venter det setter han neglene i meg. Vrir knokene nedover og holder meg fast i et bitende klogrep. Tvillingen har taket i meg og Vidar sitter der, kun en halv kroppsbredde unna og aner ingen ting. Om natten kan han være lumsk og dra til seg hele dyna – til tross for at den er 2,40 bred Og skulle Vidar våge å snu seg mot meg så kommer Voldemort med full tyngde susende – schmock – som regel treffer han meg midt i trynet. Voldemort har sin egen vilje og sitt eget uttrykk – og vi har lært oss å leve med ham – Voldemort, Vidars høyre hånd 


De ser jo ganske like ut … 

Ja jeg tuller litt nå, men jeg overdriver ikke. Etter slaget har ikke Vidar hverken kontroll over eller noe særlig følelse i den høyere siden. Det blir stadig bedre, som så mye annet. Men høyre hånden lever sitt eget liv. Jeg fant raskt ut at det ikke nyttet å påkalle Vidars oppmerksomhet når neglene på høyrehånden hans grov seg inn til beinet i min venstre hånd. DET tok for lang tid. Først skulle jeg få ham til å bli oppmerksom på at jeg snakket (noe som i og for seg kan være vanskelig med hvilken som helst mann), så skulle jeg forsøke å forklare at nå gjør det vondt her hos meg og at det er hans feil. Og SÅ skulle han prosessere det hele og fjerne grepet. I mellomtiden spratt tårene i øyekroken og jeg hadde begynt å gnisse tenner ved siden av ham. Nei, jeg trengte et “safeword” – noe vi begge visste hva betydde – uten videre forklaringer og dermed var begrepet og personligheten Voldemort var født… 

Nå vet vi begge hva det betyr når jeg skriker ut VOLDEMORT!!! Vidar trenger ikke spørre meg hva som skjer, men går direkte til kilden – ugangskråka Høyre Hånd – og så LØSNE GREPET! Jeg har hatt blåmerket og mistet blod, hår har blitt lugget og øyeepler pirket og stukket i. Middagstallerkener har gått i gulvet, brusflasker i teppet, tisseflasker like så og innholdet i yoghurtbeger har blitt skviset ut som en vulkan. 


Like spennende hver gang .. går egget inn i munnen … eller treffer det veggen på andre siden av rommet med Lynvinge fart ???

Voldemort tror selv han er usårlig, for HAN kjenner jo ikke noe. Når Vidar “valgte” å slå dobbel saltomortale på kjøkkengulvet så nektet Voldmort høylytt for at noe var galt, men blåfargen sa vel sitt. Like så når Vidar fikk nærkontakt med gulvet på Ottestad og kroppen var både gul, grønn, lilla og blå …. DET gjorde IKKE vondt. Tøff i trynet han der Voldemort. Når det først er så ille – så kan det kanskje være like bra å ikke kjenne noe.


Nei JEG har IKKE slått meg …

Nok en gang – å være kjæreste med en som har hjerneskade har sine ups and downs så takk Gud for galgenhumoren. Vidar selv er jo helt uvitende og uskyldig så det nytter liksom ikke å være hverken sur eller såret – så vi ler og kjefter på Voldemort sammen..hehe.. Men i det siste har han vært direkte ufin, tullet seg fast på undersiden av klærne min og balanserer på grensa til vulgær … takk og lov … DET begynner å ligne på Vidar 😛

#hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #rehabilitering #mestring #latter

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg