To menn hånd i hånd …

Min venn for all tid ? 

Det skjer noe når sykdom lander midt blant oss – og blir værende. Det kan være vanskelig å opprettholde vennskapet fordi den andre er syk og ikke har overskudd og ikke minst kan det være at den syke ikke helt er som han var. Jeg har gjort meg noen tanker igjen …  

Den første tiden etter at Vidar ble rammet av hjerneblødningen var interessen og omsorgen Enorm. Jeg hadde to telefoner med meg til enhver tid og de måtte begge lades i løpet av dagen. Det ringte og pep inn tekstmeldinger i ett sett. Det ble etterhvert en for stor oppgave for meg. For det første trengte jeg hvilen og for det andre så måtte jeg gjenta den samme regla, gang på gang, på gang, på gang… Og jeg ble forferdelig sliten av det. Jeg ville jo så gjerne snakke, hadde behov for det selv også, men det ble for mye med alt som skjedde rundt oss. Jeg valgte å bruke facebook som middel for å få meldinger ut og det fungerte veldig bra. Likevel, sakte men sikkert, forsvinner vennekretsen hans… Og det er forstålig, de vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til oss antagelig. De vet heller ikke hvor mange – eller få – som besøker oss etter at Vidar kom hjem, og kan være redd for å forstyrre. Et annet fenomen var at det ble arrangert store sammenkomster hvor mange kom på besøk samtidig – kjempe moro – MEN .. det ingen tenkte på var at det hadde jo “alle” vært der så da kom det ingen på uker og måneder. Det ble fryktelig stille etter slike besøk. Mange vil også gjerne besøke på dagtid og forstår ikke at da er Vidar på “jobb”. Å være i slagrehabilitering er som å være toppidrettsutøver – trening, hvile, mat og søvn…det er det dagen går med på. Vidar er konstant i eksamenmodus og hjernen jobber på høygir konstant. Det er ingen hvilepute å være ham – til tross for at han “går hjemme”. Han kjemper nå med alt han har for å bygge seg opp igjen – så sosial det må han være når han har overskudd, på kveldstid. Så vi er lite fleksible, vi forsøker, men kjenner selv at det sosiale butter i mot. Vi rekker ikke å dra på besøk, har som regel lite overskudd til det begge to. Vi takker nei til invitasjoner, ikke fordi vi ikke vil, men det blir for mye rett og slett. Noen dager er det sånn at når frokosten og morgenstellet er unnagjort – så må Vidar hvile – det skal ikke mer til. ALT koster krefter! Så det å være sosial utenfor hjemmets fire vegger – det koster ofte litt for mye. Det aller beste er faktisk de som bare dukker opp, uanmeldt, og tar oss akkurat slik vi er 🙂 Oppfordringen er til alle – GJØR det 🙂


Det er så fantastisk når det dukker opp besøk – men stillheten etterpå kan være rungende!


Det er ikke så lett å forstå seg på neglekt og hva det innebærer av utfordringer – om du aldri har opplevd det. Men spør oss – vi forklarer gjerne 🙂 Vidar hadde ingen anelse om at han hadde “noe” i ansiktet på dette bildet. Det blir stadig bedre, men må passes på likevel. Det kan feks lett skjule seg en fortauskant -eller en lastebil for den saks skyld – på høyresiden til Vidar. 

 

Det var et tilfeldig møte på Kiwi. Vi møter ofte kjente på butikken så det er ikke uten grunn jeg drar Vidar med meg dit. Denne gangen ble det annerledes for den mannen vi møter denne dagen vil så gjerne gjøre en forskjell. Tenk noe så vidunderlig! Han har ikke sett Vidar på lang, lang tid og dette møtet er det som skal til. Han ønsker virkelig å være en venn og bidra til å gi Vidar noen avbrekk i hverdagen. Han kan ingenting om slag skader, vet ingen ting om hva Vidar har av utfordringer. Så vi velger å være blodig ærlige – SÅNN er det!! Vi prater om neglekt,  om hukommelsestapet, om problemene med prosessarbeid, om de fysiske utfordringene. Og vi prater om å prate om det – metakommunikasjon. DET er nesten det viktigste av alt – å tørre å snakke om det vanskelige! For hvordan skal man ellers klare å finne gode løsninger? Likevel dukket det opp en finurlig lite problem for disse to karene – for utfordringene er mange. 

Vidar ser så frisk ut. Sitter han på en stol og snakker med venner så kan man ikke vite at han har store utfordringer. Så gutta bestemte seg for å dra på tur – ut på kafe i hjembygda. DET måtte jo gå greit – eller?? Og greit gikk det, de kom seg frem. Men måten de kom seg frem på var de kanskje ikke helt forberedt på. Det viste seg nemlig at det ikke var så lett å få parkert i lille Årnes denne dagen – det var nemlig Årnesdagene. JEG hadde heller ikke tenkt på at de burde tatt med seg HC parkeringsbeviset hans. Så det ble altså til at de fant seg en parkeringsplass langt utenfor sentrum (langt er et relativt begrep i denne sammen heng – Årnes er ikke stort) – og begynte å gå. Det gikk ikke lange stunden før Vidar begynte å få problemer, dette var litt for langt for ham. Og når Vidar blir sliten, går det på balansen. Så da var det ingen annen råd … gutta måtte holde hender. Det er ikke fritt for at det var en litt ubehagelig tur gjennom sentrum for de to karene i 50 årene, men så vidt jeg vet var det ingen som kommenterte det. Men det KAN være at de ble litt lettet da jeg dukket opp i kafeen et par timer senere og tilbydde meg å leie Vidar tilbake til bilen 🙂

Det er ikke lett å være venn når det skorter på, men du verden så mye mer det betyr at du forsøker ditt beste!! Både Vidar og jeg er enormt rørt av denne gesten og uendelig takknemlig. Det er så viktig for Vidar å få lov til å bare være mann litt, være med andre menn, prate med menn uten at jeg er tilstede. For jeg er ALLTID der, ledsager, kjæreste, venn og omsorgsperson, pluss, pluss, pluss. Det sier seg selv at man trenger mer enn bare hverandre for at livet skal føles helt. Det kan være at det er ubehagelig å være sammen med Vidar akkurat nå, for dem som ikke helt vet hvem/hva de har med å gjøre. Det kan også være at det skjer ting som man ikke er forberedt på om man våger å være litt sammen med Vidar – og det kan være at man havner i situasjoner som tvinger deg til å jobbe med egne holdninger og verdier. Dette til tross, vit at det ALLTID blir satt pris på – og vit at det betyr ENORMT mye for både Vidar og meg. For med sykdom følger ensomheten hakk i hæl og den kan være verre enn sykdommen i seg selv – men det trenger ikke være slik <3 Hver eneste samtale, hvert eneste møte, hver eneste opplevelse er et skritt på veien tilbake til livet. Det er uendelig mye jeg ikke kan bistå med å få på plass for Vidar, for minnene sitter fast der ute hos venner og bekjente. Det er DERE som kan forløse dem, komme med det ene viktige ordet som løsner på et gammelt minne. For jeg vet ingen ting om hva dere menn snakket om, lo av, gråt over sammen med Vidar. over et glass eller fjorten med brunt. Dere er uendelig viktige for hans fremgang – og uendelig viktige i hans liv – ganske enkelt fordi han trives sammen med dere <3 Alle trenger ikke være alt, men hver for dere kan dere gjøre akkurat nok. D

Kjære alle sammen – vær litt modige – ta ham i hånden og la ham få prøve seg på sine premisser – det er alt som skal til <3

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg