En idiot, eller to, på tur …

Jeg må være komplett idiot – tenkte jeg – i det jeg kom inn døra på Gardermoen.

På tralla foran meg lå to trillekofferter og to fulle ryggsekker. I sekken lå daglige medisiner, krise medisiner, Schengen attester, blodtrykksmåler, tisseflasker, blodsukkermåler, kontakt info til lokale leger/sykehus, støttestrømper, sykehus epikriser og legeattester, Bak meg vinglet kjæresten min på ustøe føtter, forvirret over alle menneskene, lyder, inntrykk og min målrettede spurt mot den eneste ledige innsjekking automaten, Blikket mitt stivt på nærmeste billettautomat – DEN er min! Samtidig snur jeg meg annet hvert sekund rundt for å sjekke at Vidar henger med og at han ikke har inntatt horisontal posisjon og pådratt seg lårhalsbrudd over en hylende unge eller noens bagasjefjell. I bakhodet ruller skrekkscenariet – for Guds skyld ikke la ham måtte på do før vi kommer gjennom sikkerhetskontrollen!!! (For nye lesere så kan jeg informere om at Vidar hadde en hjerneblødning i mai 2015 )

Vi skal på ferie, til Hellas … og for å gjøre det hele komplett … så har jeg mer flyskrekk enn det er komfortabelt å snakke om.

Men … jeg elsker havet og jeg elsker sommeren … og jeg elsker Hellas, så nå er gode råd dyre. Det har blitt sånn hos oss akkurat nå at jeg MÅ jobbe for å få det jeg vil og jeg må ta risikoen som ligger i det. Risikoen for at noe galt skjer mens vi er ombord i flyet. Risikoen for å ha behov for legehjelp i et fremmed land. Risikoen for at ferien blir mer jobb enn hverdagen hjemme. Risikoen for at jeg bekymrer meg unødig og får en kjempefin tur.


Er det noe rart jeg lengtet hit?
Vi hadde bestilt ekstra hjelp på Gardermoen og skulle få rullestol og bistand gjennom sikkerhetskontrollen. Det skulle vise seg å bli vanskelig å få til ettersom han som tok imot bagasjen ikke visste hvor vi skulle gå…. *sukk* Stresset som jeg var så avslo jeg da hele bistanden og tok sikte på at vi skulle komme oss gjennom sikkerhetskontrollen selv. En time, fire hvilepauser, og en kjapp runde gjennom taxfree butikken for å bunkre lakris, kom vi svette og slitne frem til gaten, som selvsagt lå langt ute i ingemannsland med trapper og styr. ALLE sitteplasser er opptatt! Vidar er helt gåen og har både vondt og er sliten, jeg like så, men jeg vet at jeg uansett må la ham få hjelp først. Men, ingen reiser seg for en “invalid” i dag der de alle sitter med nesa ned i hvert sitt nettbrett eller telefon – gammel som ung. Så vi holder ut til vi kommer oss ombord i flyet – en øl og to vin takk! Selv snøfter som alltid uhemmet med snørr og tårer under takeoff, men tar det som en øvingsarena for Vidar; trøst meg vær så snill. Han besto testen med glans. Ellers må jeg bare skyte inn at JA jeg er redd for å fly…men heldigvis ikke så redd for å være redd…så jeg flyr i vilden sky:)

I Hellas blir vi tatt imot av en smilende dame som triller ham inn til bagasjen i rullestol – fantastisk. Liten flyplass heldigvis og kort vei fra ankomst til bussen. På bussen blir Vidar stille og jeg begynner å skjønne at han kan finne på å falle for Hellas akkurat som meg, landskapet utenfor bussen er vidunderlig vakkert og vannet blågrønt og fristende. Bussen stopper rett utenfor hotellet og 25 skritt senere sitter vi på rommet. Det begynner å gå opp for meg at denne reisen tross alt er enklere enn bilferie i Norge og bagasjen min ligger stort sett på ei tralle foran meg – med unntak av de 25 skrittene fra bussen.

Første dagen ligger vi stort sett på rommet og sover – vi er slitne, men veldig glade for å være der vi er. Kjærester på tur!

Det ER mange potensielle farer for en som ikke er stødig på egne ben, men nå er vi altså her og jobber oss forsiktig frem over stranden, et skritt om gangen, Det er heldigvis bare 23 skritt hjem til rommet fra vannkanten så vi har det enkelt. Må likevel innrømme at Det Joniske hav er litt saltere etter vårt besøk. Det ble for mye å gå “hjem” hver gang Vidars blære måtte tømmes. Å komme seg inn og ut av vannet var heller ingen lek. Sanden var myk og vi sank gjennom akkurat i vannkanten, så det tok sin tid med Vidars svake ankel. Jeg fikk trenet muskler både ved å dra ham opp fra solsengen og hjelpe ham ned igjen. Ikke sjelden måtte han opp igjen bare et par minutter etter at jeg hadde installert meg på nytt i solsengen. Den blæren hans har fått seg en skikkelig knekk etter hjerneslaget og lever sitt eget liv.  Så raskt vi var komfortable så “måtte” han.  Opp igjen! Den blæren hans har sin egen sorte humor – det banner jeg på.

2 fantastiske uker fikk vi. Vi solet oss, slappet av, badet, slappet av, spiste, slappet av!! Akkurat hva jeg trengte – han også heldigvis. Det eneste problemet vi møtte på var transport fra hotellet og inn til sentrum for å spise middag om kvelden. Ikke snakket de engelsk, ikke kom de til avtalt tid, og noen ganger kom de ikke i det hele tatt. Men Vidar tok det sporty og valgte faktisk å gå hele veien et par ganger. Det koster ham mye å gå så langt, han får vondt i både den svake siden/foten og den friske – VELDIG vondt. Det ble noen litt mindre gode middager ettersom vi ikke alltid kom oss helt frem til stedet med den gode maten og måtte spise på mindre folksomme tavernaer langs veien, men pytt, nå har vi spist både hermetisk kjøtt og tint dyptfryst, harsknet, sverdfisk kamuflert under et tykt lag ost. DET er også ferie! Ellers hadde vi utrolige mat opplevelser og særlig smakte maten på restauranten No Menu, hvor alt er økologisk og laget av ferske produkter – dit måtte vi to ganger – tidenes beste mat opplevelse.

 

Veien hjem gikk lettere enn veien nedover. Vidar var tryggere med flyplasser og reising generelt – og bagasjen lå på tralle med unntak av 25 skritt. Piece of cake!! Jeg hadde verdens beste ferie – fordi jeg hadde med meg det viktigste av alt; Kjæresten min <3

Vi vet hvor vi skal neste år  – for nå er vi to grekofiler her hjemme <3

4 kommentarer
    1. Er så fint å lese din blogg. Ler samtidig som jeg vet hva du gikk igjennom. Har ikke tatt steget helt enda med en sydentur. Men prøvd danskebåten å det gikk rett i da$$. Men skal manne meg opp snart, å få til en tur.
      Stå på videre. 🎖️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg