Jeg lever to liv …

… og det er verdt det <3

Litt på fleip har jeg sagt at i desember 2016 så fikk jeg hjem 100 kg baby, men det var mye sannhet i det også. Babyen min vokser nok litt raskere enn andre babyer – i alle fall kognitivt. Men å få hjem en så skadet mann etter en hjerneblødning er en prosess som er ganske lik det å ha et lite barn hjemme. Problemet er bare at jeg ikke kan sette ham i lekegrinden når jeg trenger en pause. Ikke kan jeg legge ham kl 19 om kvelden eller. 

De første månedene gikk jeg konstant baklengs  Det hender fremdeles at jeg må det, men den første tiden var det slik jeg levde livet vårt. Intensjonen min har hele tiden vært at Vidar MÅ få prøve seg – akkurat som et barn som skal lære å mestre livet. Vil han ha et glass vann, så må han få prøve å hente seg et glass vann. Vil han reise seg fra stolen og gå til kjøkkenet så må han få reise seg å gå. Og trenger han hjelp og støtte så må han også få det. Akkurat som et lite barn så hadde han liten eller ingen konsekvens forståelse og det er i og for seg greit….vi må bare passe skikkelig godt på ham. Ulempen er jo selvsagt at en voksen mann uten konsekvens tenkning faller adskillig lenger og tyngre enn en liten mykleddet søtnos på 13 mnd – og konsekvenser av fall er mye større. Så da var det bare å la ham gå … mens jeg var konsekvens tenkeren som gikk baklengs foran ham for å sørge for at han ikke mistet balansen, snublet i teppekanter eller glemte å ta med seg høyrearmen når den hang seg fast i dørvrideren. Jeg vasker tilsølte klær, fjerner knust glass og lager speisal mat. Tar ham med i ett og alt slik at han ser hva jeg gjør, får prøve litt selv, gjøre sine egne feil og lære av dem. Alt for at han skal få det til, alt for at han skulle mestre livet… øve, øve, øve. Og han ble bedre, i dag går han stort sett dit han vil … på flatt underlag vel å merke. Trapper går han også, men jeg går fremdeles baklengs foran ham ned ukjente trapper … så lander han i alle fall mykt om det går galt;P 

Det som kjenner ham ser at han ser forbannet godt ut og at han har hatt en enorm fremgang – lykke <3 Men ALT må læres på nytt og bare en minimal mengde av dette gjøres via helsevesenet, der bygges det mest muskler. Det er hjemme at livsmestringen læres. Koke egg, dekke bordet, forstå fjernkontroller, bruke telefon, bruke data, bruke minibankkort, holde orden på avtaler, kaste søppel, re senger, brette klær, vaske kopper … nei jeg tuller ikke ALT må læres. JEG må også lære meg noe nytt hele tiden og det går stort sett greit inn, med unntak av en ting. Jeg klarer ikke å få hodet mitt til å forstå hvor lang tid vi behøver for å komme oss ut av huset – og vi er kronisk forsinket til ALT. Jeg lar meg overraske gang på gang at vi ikke kan fordele oppgavene slik; først går DU i dusjen, og så steller du deg mens JEG er i dusjen………… For mens jeg er i dusjen kommer spørsmålene….

Hvilken bukse skal jeg ha?

HVOR ligger buksa?

Nei, jeg finner den ikke i skuffen!

Okay, den lå visst i skuffa like vel…(på høyre side som regel).

Kan du barbere meg?

Jeg får ikke på meg denne buksa, den er for smal for skinna!

Phju!!! (LES: jeg er sliten og har vondt…kan du hjelpe meg med klærne???)

JEG: neida…dette går bra… prøv en gang til.

Skjorta mi fikk en flekk av tannkrem?!

Hvilke sko skal jeg ha?

Er du ferdig snart???

Jeg er sulten?

Åhh..har jeg barbert bare halve ansiktet??  (DET skjer ikke så ofte lengre heldigvis..haha)

Hvor er telefonen min?

Jeg kommer ferdig svett ut av dusjen og skjønner at håret kommer til å tørke på innsiden av hånduken før han er fornøyd og ferdig til å gå. Jeg må drite i sminken og tar den halvrene bhåen i dag også fordi den rene ligger i trommelen på loftet og jeg har ikke tid til å begynne å lete etter den – vi er 30 minutter forsinket i det vi setter nøkkelen i døra. Vidar er ren og pen, jeg svett, rød i kinna, uten sminke, fin topp, men det ble dongeribukse og joggesko til. På vei ut fra utkjørselen oppdager jeg at jeg må fylle bensin og at jeg ikke har med noen vertinne gave…vi kommer til å bli enda mer forsinket … så må Vidar tisse.  

Vi forsøker å være med på det vi kan av sosiale aktiviteter, det begynner å ligne litt på fest for meg også, men selv der må det mye bistand til. Her er vi på Otoberfest og har det tross alt VELDIG gøy 🙂

 

Det jeg forsøker å beskrive er at selv om Vidar er sååå uendelig mye bedre så faller fremdeles mye av jobben på meg … for jeg må være DER.. i ett og alt han gjør. Ja han tømmer oppvaskmaskinen for meg… og så må jeg lete etter kopper og fat som står på feil sted og sette det riktig. Ja han bretter klær…når jeg står foran ham og instruerer. Han lager sin egen frokost, men forteller meg aldri at han trenger mer pålegg, nytt brød eller melk før det er helt tomt. Det samme gjelder også klær… det er først når det er borte at han oppdager at noe burde være gjort. Jeg forsøker på ingen måte å male ting svart, det er bare slik det er. Og de som kjenner meg vet hvor ekstatisk glad jeg er for hvert pitte lille fremskritt. Og jeg er optimistisk, dette kommer til å gå bra. Det kommer bare til å ta veldig, veldig lang tid. 

I mellomtiden har vi EN facebook konto og EN mail (fordi han ikke klarer å bruke datamaskinen ennå)

Jeg planlegger innkjøp

Jeg kjøper (men der kommer han nå sakte etter – fordi jeg har “tvunget” han med på butikken HVER gang i 10 mnd ..så han skal lære)

Tidsplanlegging

Telefoner – og de er det mange av… allerede i dag har det blitt tre telefoner for å bistå Vidar – nå er kl 10.

Når han står opp kl 7 på min fridag … så må også jeg opp kl 7.

Når tannkremen er tom …

Når dopapiret er slutt …

Når ei lyspære går …

Når en kompis vil ta ham med ut en tur … 

ALT involverer meg!

Jeg er sliten, forferdelig sliten. For en nybakt mamma har ikke mye tid til seg selv – en nybakt pårørende like så. Det er ikke bare å legge seg nedpå å ta en hvil og nettene har sin egen historie med oppvåkninger og bistand. Det tar på å leve to liv. Midt i alt dette skal jeg jo jobbe også og ta del i eget liv. Jeg må jo innrømme at mye av mitt eget liv har smuldret bort. Kveldsjobben jeg elsket er borte – jeg savner dere alle festglade i Lillestrøm. Trening og gåturer er borte, noe som resulterer i at de 25 kg med bekymringstillegg jeg fikk de 6 mnd Vidar var på sykehus fremdeles sitter godt festet på kroppen min. Hobbyer… åhhh som jeg savner hobbyer. Jeg blir fylt med en oppriktig og dyp misunnelse når andre forteller om sine strikketøy og andre prosjekter. Ja jeg har grått! Jeg har lyst til å leke, klippe, lime, male, tegne. Jeg har lyst til å dra ut i grålysningen med fotoapparatet mitt og fordype meg i 4 uker med redigeringer og endringer. Jeg har lyst til å være kreativ og pynte hjemmet mitt – gjøre det koselig og ryddig. Jeg vil ha frokost på senga!!! Jeg har lyst til å gå turer, svømme, drikke kaffe med venner på by’n. Jeg har lyst til å spille drithøy musikk som JEG liker og danse meg svett. Jeg har lyst til å trene!!!! Jeg har lyst til å sove til klokka 12 og gå hele dagen i pysj …

Alt visner bort i det jeg snuser inn duften fra ham jeg elsker og  vet at han er mitt alt og den jeg behøver. Så blomstene dør av vannmangel i vinduskarmene, utemøblene står fremdeles ute, frisørtimen min er utsatt på tredje uka … og jeg lever livet mitt baklengs slik at han kan gå fremover <3

 

#elsker #pårørende #LHLhjerneslag #pleie #hjerneslag #omsorg #helse #fritid #livet #sammen #kjærlighet

 

8 kommentarer
    1. Du skriv så godt. Det er som å lese om meg og borna, våre utfordringar og mangel på tid, samstundes som du får fram forskjellen på å ha omsorg for born samanlikna med ein vaksen mann. På eit underleg vis fyller det meg både med glede, vemod og håp. Eg bøyer meg i støvet!

    2. Jeg må bare DSi at jeg beundrer deg. Du er sterk og det er sterkt å lese. Det kommer meg litt tilbake når min bestefar fikk hjerneblødning og bestemor som hjalp han. Jeg kaller det for ekte kjærlighet. Du er et menneske som mange burde være men som ikke er som i ditt sted ville bare ha gitt opp.
      Stå på videre. bestefar igjennom årene ble bedre og han lærte å gå og spise selv på tross at han hadde bare en hånd. Og han klarte så og så gjøre alt unntatt å kjøre traktor noe han prøvde av og til men som endte på sykehus besøk av og til fordi han var en man som ville arbeide.
      Jeg er sikker på at din mann kommer til å bli mer og mer friskere stå på med ditt arbeid

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg