Dagen pappa ble syk, en datters historie

Det var mange som ble berørt den dagen Vidar ble syk. Takk til Vidars datter som her deler sitt dagbok innlegg fra 17. mai 2015. Som hun sier selv, det ble kanskje litt rotete og uklart , men det var jo akkurat slik den dagen var (jeg syntes det var veldig godt skrevet):

“Det er vanskelig å si hva jeg følte den dagen. Alt er så klart, men likevel så uklart. Vi var på hytta, hadde reist opp dit for å slippe unna 17 mai maset. Dagen før hadde jeg prata med pappa på telefonen, det var bare noen dager siden bursdagen min, og vi prata om hva jeg ønsket meg og avtalte at vi skulle komme på besøk neste helg, vi skulle komme tilbake til nøyaktig tid senere. Det var en helt hverdagslig og naturlig telefonsamtale. Lite visste jeg at det ville være den siste av sitt slag på veldig lenge.

17 mai startet som alle andre søndager på hytta, vi stod opp sent og lagde frokost. Alle telefoner stod på lydløs, vi trengte vel ikke å være helt tilgjengelige på en dag da alle er opptatte med sitt allikevel. Etter en stund ringte telefonen til min samboer, han rakk ikke å ta den og vi så at det var broren min som prøvde å ringe. Han allerede ringt min samboer flere ganger, dette var rart tenkte jeg, for min bror pleier bare å sende melding å vente til vi eventuelt ringer han. Han pleier også å sende disse meldingene til meg. Jeg sjekket min telefon, han hadde forsøkt å ringe meg flere ganger. Nå begynte varsellampene å blinke, og jeg ringte han tilbake. Når han tok telefonen begynte alt å bli litt tåkete, men ordene hans er helt klare. ?Pappa er på sykehus, det er noe med skallen?.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tenke, hva var det egentlig som hadde skjedd? Vi spiste frokost, ryddet, pakket og reiste hjem igjen. Broren min møtte oss hjemme hos oss, og vi visste ikke helt hva vi skulle foreta oss. Skulle vi reise til sykehuset? Skulle vi vente på ny beskjed? På dette punktet visste vi at det var en alvorlig hjerneblødning, men vi visste ikke noe mer. Etter en liten stund ringte tanta mi og fortalte at pappa hadde blitt operert, og fått dren inn i hodet som skulle drenere ut væske og blod, det blødde fortsatt en del i hjernen hans.


Tøffe timer og dager i uvisse ventet oss …. 


Både på godt og vondt … bra at pappa får hjelp … vondt å se slangene og alle medisinene. 

 

Etter dette satte vi oss i bilen og kjørte inn til Rikshospitalet, der satt vi og ventet en stund. Jeg aner ikke hvor lenge vi satt der, kanskje det var en time, kanskje det var fire. Tiden passerte liksom ikke, vi bare satt der og visste ikke hva vi skulle tenke. Etter hvert kom en sykepleier, og sa at vi kunne få komme inn og se pappa. Jeg visste ikke helt om dette var et godt tegn eller om jeg i det hele tatt ønsket å se han, hva var det jeg kom til å se? Vi fikk beskjed om at vi helst bare skulle være to stykker av gangen, min samboer trakk seg unna og kommuniserte uten å si noe at han kunne vente utenfor. Jeg hadde egentlig lyst til å dra han med meg allikevel, men fulgte etter broren min og pappa sin kjæreste. Da vi kom bort til senga helt borte ved vinduet så vi han, det var helt klart pappa, men han liknet ikke på seg selv allikevel. Han hadde slanger og apparater over alt, og jeg visste ikke helt hva jeg tenkte eller følte. Jeg så på broren min, som trakk seg sakte tilbake. Dette var for mye for han. Pappa åpnet øynene og så på oss, blikket hans var sløvt, men han prøvde allikevel å lese hva som stod på t-skjorta mi. Jeg vet ikke om han fikk det til, for øynene hans gled igjen før han kunne komme med noen reaksjon. Sykepleieren sa at han var veldig trøtt etter operasjonen og medisinene og at han trengte hvile. Jeg var glad for å få gå ut igjen, og det så jeg at broren min var også. Jeg vet ikke hvor lenge vi var der inne, det føltes som en evighet samtidig som det var veldig kort. Vi ble sittende på venterommet litt til, og dro hjem etter at en sykepleier kom og sa at ting fortsatt var alvorlig, men stabilt. Broren min ble igjen på sykehuset, han skulle sitte på med kjæresten til pappa hjem.


Vi skulle vente mange, mange timer i disse korridorene før pappa åpnet øynene igjen … og vi ventet ikke forgjeves <3

 

I bilen tenkte jeg at jeg var glad for at jeg hadde vært inne og sett pappa, selv om det var tungt og vanskelig på samme tid. Min samboer påpekte at det eneste vi hadde spist denne dagen var frokost. klokka var nå ganske godt utpå kvelden, jeg husker ikke hva den var nøyaktig. Faktisk så husker jeg ingen klokkeslett fra denne dagen, med unntak av ett. Broren min sa på telefonen at slaget hadde skjedd ved 11-tia. Det var en time før jeg i det hele tatt hadde stått opp. Denne dagen hadde altså ikke vært normal i det hele tatt, og jeg var takknemlig for at jeg fikk starte dagen i den tro at det var en helt vanlig dag. På veien hjem dro vi innom McDonald?s, ingen av oss hadde energi til å finne på noe annet til middag. Jeg husker ikke om jeg følte meg sulten eller ikke, men jeg husker at vi spiste BigMc og Chicken McNuggets, og at akkurat i dag smakte det egentlig ganske godt med søppelmat.”

#hjerneslag #helse #barn #pårørende

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg