Veien blir til mens vi går …

Man har i grunn bare to valg når hjernen nullstilles – å gi opp – eller å starte på nytt. Vidar valgte å starte på nytt!

I dag 1,5 år etter hans hjerneblødning, er livet, hverdagen OG helgedager, fremdeles en eviglang skoletime. Hvor han tar motivasjonen fra er meg nesten uforståelig – han gir bare aldri opp !! Mange spør meg hvordan jeg holder det ut å leve med en som har så store utfordringer i hverdagen. Svaret mitt er: SE på ham da!! Det er bare ikke mulig å snu ryggen til den motivasjonen han viser.  Han er på vei tilbake til livet <3

Å lære er ikke som å lære slik det en gang var. Det må læres, det glemmes og så må det læres igjen. At deler av verden på den høyre siden ikke lengre eksisterer i sin opprinnelige form gjør det hele MYE mer interessant for oss begge når mobiltelefonen skal utforskes for eksempel. Vi må gjenta oppgaver igjen og igjen, Noen dager sitter det, andre dager er det som sunket i jorden det han kunne dagen før. 

Vi må smi mens jernet er varmt, når motivasjonen er sterkest og knaggene han kan henge lærdommen på i hodet er tydelige og mottakelige. Min jobb er å oppdage når vinduet åpner seg 🙂 Så om det er tidlig lørdag morgen han plutselig spør hvordan han skal legge inn kontakter på mobiltelefonen sin, ja, så er det tidlig lørdag morgen vi gjør akkurat det – selv om vi har gjort dette utallige ganger før – det er bare å trå til, svelge kameler og la ønsket om å sove lenge fare. 

10 minutter tok det ham å skrive inn det første navnet i dag – et navn på tre bokstaver. Hånden vil ikke treffe tastene og han kludrer det til med å komme borti taster han ikke skal røre underveis. Men han klarer det!! Det neste navnet var dobbelt så langt – og han halverte tiden. Han blir raskere og raskere for hver gang dette må innlæres på nytt. Like motivert og målrettet … alltid med målet i sikte … og han får lov til å sukke litt over hindringene underveis. Vi anerkjenner både det som går bra og det som er litt kludrete – vi kan sette gullkanter på det meste – men livet er som det er: En evig eksamen.

Det koster ham mye denne situasjonen og kognitivt sett er det som å ha eksamen hver dag, ved hver oppgave, uke etter måned eller år. Med det utgangspunktet han hadde så er dette på toppidretts nivå, trene, trene, trene. Alternativet er selvutslettelsen, overgivelse til en kropp med vilje uten evne. ALDRI i livet !!! Vi kjenner på sinnet også … og anerkjenner det på lik linje med de fantastiske høydepunktene. 


Fysiotrening tar på, men er bare en pitte liten del av alt som gjøres hver dag … Uansett er han en jæ**l til å trene!

 

Vidar, min kjære, og alle hans likemenn og kvinner – DET er hverdagsheltene mine <3

For dere som har lyst til å se Vidar øve på telefonbruken så ligger en snutt på min facebook side. https://www.facebook.com/ann.merula

-og om noen kan fortelle meg hvordan jeg skal få video fra mobilen og inn på bloggen her så blir jeg glad 🙂 Jeg har gjort flere forsøk uten å lykkes dessverre. 

Jeg kan ikke annet enn å bøye meg i støvet og er så uendelig stolt over kjæresten min. 

Vi gir oss aldri !!!  <3

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg