Livet i slow motion …

Tror du jeg er lat tar du feil! Vi har utviklet KFS Kronisk Forsinket Syndrom og det er ikke fordi vi er late. Tvert om så står vi på hele tiden. Det er bare det at alt vi skal få til tar så uendelig mye lengre tid enn hva som forventes. 

Å skulle leve et normalt liv med kjæresten min har jeg begynt å forstå er en utopi. Hjerneskaden hans gir oss stadige utfordringer, frustrasjoner og til tider direkte motstand. Missforstå meg rett – vi har det veldig bra midt i det hele 🙂 For hva er det et nyforelsket par  har lyst til å fylle livet sitt med? Jo vi vil reise, spise, oppleve, feste litt, danse, gå turer, nakenbade i måneskinn, invitere, skape et vakker hjem, feire merkedager sammen … alt som vi tenker hører hjemme i et godt liv. Vi vil ha nærhet og kos, vi vil elske, vi vil ha pasjon, vi vil tulle og leke sammen som kjærester gjør. Og vi gjør alt dette, men vi ville antagelig tapt om vi måtte konkurrere med et doven dyr. Tiden strekker ikke til og vi nøyer oss med små porsjoner av det hele. Og vet du hva? Det blir ikke mindre kjærlighet av det – tvert i mot elsker jeg ham bare mer og mer. For til tross for alt jeg nå skal skrive om så gir han meg så uendelig mye tilbake 🙂


Vi feirer våre to år som kjærester, et og et halvt år etter at hjerneblødningen endret livet vårt for all tid. 

 

La meg skissere hvordan en helgetur ville blitt for oss. Et “vanlig” par rekker på en weekend å pakke, reise, installere seg, spise, elske, gå på sightseeing, shoppe, antagelig elske igjen, spise flere gode måltider, drikke vin, ta et dypp i bassenget på hotellet (kanskje til og med to), få en god natts søvn, spise en skikkelig frokost og så få med seg ennå en runde med sightseeing eller et show før de drar hjem. Vi rekker å pakke (eller JEG pakker … han ser på, peker og mener en god del om jobben jeg gjør…hehe), vi kommer oss til hotellet og så er det i grunn bare å legge seg. Før vi kommer så langt må det pakkes ut medisinsk utstyr, settes frem medisiner, koble opp cpapp, tisseflasker og papir må settes frem i riktig formasjon (ellers finner han dem ikke når han fumler i halvsøvne på natten). Er ikke sengen i samme høyde som vår egen så er det en hel ny læringsprosess i forhold til å kle av og på seg. Er jeg riktig “heldig” må jeg hjelpe ham med alt han normalt klarer å gjøre hjemme fordi ting bare ikke er tilrettelagt. Det skal bare et par cm til på stolen eller sengens høyde så er det plutselig helt umulig å få på seg sko og skinne selv. Reisen og den kognitive utfordringen med å være med på pakking og reisen sliter ham helt ut. Og jeg er hakket bak ham – utslitt av å hele tiden være på vakt i forhold til hans reaksjoner, svare på de samme spørsmålene om og om igjen – og i verste fall svelge et tonn med kameler når det blir litt for mye på ham og han mener at jeg så absolutt burde klare å komme forbi ham med 20 cm klaring mellom ham og veggen – uten å utfordre hans balanse. Han tror nemlig fremdeles at jeg med mine 100 +++ kg ikke tar mer plass enn en god norsk termos kanne. Det handler jo aldri om at han gjør noe MOT meg med overlegg. Dette er bare realiteten av hans kognitive kapasitet pr dags dato. Så jeg svelger kameler og forsøker å skape en god læringssituasjon for ham når det butter – men det koster – og for min del så koster det energi i bøtter og spann!

Okay … det var dag nr 1 på tur. Dag to rekker vi frokost og ca 1 km Veldig, veldig, rolig vandring langs en av gatene. Shopping er utelukket uten at jeg først må plassere Vidar ved et bord hvor det serveres kald, duggfrisk øl. Siden han ikke tåler å drikke noe særlig så må jeg helst være tilbake hos ham før ølen er drukket opp. Smertegrensen går ved ca 45 minutter, blir jeg borte lenger så blir han stresset. Jeg skjønner ham godt, så den kamelen jeg svelger da er ikke på grunn av ham. DEN kamelen er overlevert meg fra Karma herselfe – det er bare å svelge, vel bekomme!  Den andre kilometeren tilbake til hotellet tar vi drosje – så er det nok en rund hvile. Han sover, jeg drømmer om veska jeg så over gata lengre ned i veien og som jeg aldri kommer til å se igjen (nok en hårette porsjon).

Vi rekker middag etter at jeg har dusjet ham i badekaret med hjertet i halsen – kommer vi til å få ham ut derfra uten å måtte ringe roomservice???  Vi kommer oss gjennom det på et eller annet vis og bruker antagelig opp noen katteliv på veien. Neste morgen er vi på vei hjem og jeg forstår at om jeg skal se mer av denne byen så må vi antagelig bli værende et halvt års tid og det vil koste oss et par hundre kroner i drosje hver eneste dag. TT kortet bli i så fall raskt historie – OM vi er i Norge. 


Et vidunderlig vakkert bad, men ikke særlig handicap vennlig. MEN vi fikk det til *to tomler opp*

 

Nok en gang kan det se ut som om jeg svartmaler, klager og syter, men NEI … det er bare sånn det er. Livet som nærmeste pårørende er like omveltende som livet som slagrammet. Jeg gjør noen valg underveis, jeg svelger kameler til jeg hoster hår, jeg er konstant sliten og forsinket, jeg må være kreativ for å presse litt romantikk inn i hverdagen og jeg må prioritere bort det meste av mitt eget liv. Premien min er at jeg få være sammen med kjæresten min – og nok en gang – det er ALT verdt det!!!


Mens reisefølget vårt shoppet over gaten, tok vi kafferast. Vidar spiste belgisk vaffel med iskrem, jeg tok en kamel til kaffen. 

 

Så dro vi en uke til Albir og jeg fikk ikke sett Altea, men vi fikk gått noen turer, sett havet, spist middag og jeg trosset naturen og badet i 15 graders vann – fordi jeg ville bade!!! Vi feiret våre to år sammen med en skål i ingefærøl og var fornøyde med det 🙂 Kjøpte forresten et par vesker også! 

Jeg vet at ting aldri vil bli som de var før – heldigvis. For vi lever ikke FØR – vi lever NÅ <3 Vårt NÅ ligger bare litt lengre frem i tiden enn andres!

#hjerneslag #LHL hjerneslag #pårørende #reise #kjærlighet #livet

2 kommentarer
    1. Min djupaste respekt!!! Fy fakeren for ei dame du er!! Og for ein kjærleik! Og eg kjenner ikkje Vidar, men eg sensar at han er verd å gi alt for! <3

    2. Monika Kvamme: Tusen takk Monika <3 Du skulle bare vite hvor mye jeg er villig til å gi for å slippe at vi var i denne situasjonen. Det eneste jeg kan gjøre er å fortsette på den veien vi fikk og gjøre det beste ut av det. Vidar er absolutt verdt å gi alt for. Han vil jeg aldri finne maken til <3 Stooor klem til deg for gode ord!!!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg