Med hjertet i halsen …. igjen!

… og sånn har det vært i et år nå, men på en god måte. For hver gang jeg kjenner pulsen stiger og uroen kryper inn over meg, så betyr det at Vidar krysser en ny terskel. Veien fremover må forseres med en solid porsjon mot – for oss begge. Vidar har begynt å kjenne på usikkerheten i nye situasjoner – og det er en god ting. Tidligere var han blottet for konsekvens tenkning og DET er en dårlig løsning – særlig når han heller ikke hadde noen som helst forståelse for sin nedsatte funksjon. Nå, flere fall og skader senere – er konsekvens tenkningen i større grad på plass igjen. Men en hver ny situasjon er en potensiell risiko og en ny læringsarena. 

Så skjer det da, at vi blir tvunget inn i situasjoner vi ikke helt føler oss klare for å forsere ennå. Jeg mister stemmen (av en helt vanlig forkjølelse)! DET kan da ikke være noe problem? Vel, det merkes kanskje ikke til vanlig, men Vidar har også et språkproblem. Når han blir satt i krevende situasjoner hvor han MÅ få sagt noe viktig, svikter språket. Å bruke telefonen var i lang tid en umulighet. Han mistet mye av språket, famlet etter ordene og når ordene endelig kom hadde han glemt budskapet. I dag går det greit å ha en enkel telefonsamtale om alt og ingenting, noe som gjør livet mye enklere for oss begge. Han kan snakke med kamerater og familie og har stor glede av en prat nå og da – og skulle veldig gjerne hatt flere av dem (HINT). Selv synes han fremdeles det er veldig vanskelig å være den som ringer ut – da blir kravet om å holde samtalen i gang for stor. 

MEN, tilbake til den forsvunne stemmen min. I ettermiddag har Vidar en tannlege time, jeg er uten stemme og vi er uten bil. Vi MÅ ringe en taxi. I tillegg er formen min såpass at jeg ikke orker å følge ham slik jeg normalt må gjøre. Vidar må dra alene – og jeg sitter hjemme med hjertet i halsen. Vel, først må han ringe og bestille en taxi. Det går helt fint, helt til han skal fortelle adressen sin … da er ordene borte. Jeg ser svetten spretter i panna hans og han famler etter det riktige ordet. Hjernen vil bare si “Nedre veien” – og det er det ingen i andre enden som forstår. Men han holdt hodet kaldt, mens jeg samlet krefter nok til å hvese det riktige ordet inn i øret hans. Oppdrag gjennomført!!! 

Så var det betaling av drosjen. Vidar mener han skal bruke TT kortet. Selv vet jeg faktisk ikke om han får bruke det til tannlegen – det kommer vel litt an på sjåføren som kjører tenker jeg. Vi stapper minibankkortet ned i lommeboka for sikkerhets skyld og repeterer koden 14 ganger. Jeg tror han har det på plass – i alle fall frem til han trenger den! Vi sjekker at telefonen er på plass i lomma, at den har nok strøm, så kan han ringe meg om noe går galt … om han er i stand til å høre meg gjenstår å se. Deretter legger vi delene av den knekte broen han skal snakke med tannlegen om (tannlegen tror bare han skal til kontroll for å se hvordan den flotte, nye broen sitter) i en STOR pose – for at han skal finne den i veska og så får vi bare håpe at han husker på det når han kommer frem. Jeg antar at tannlegen vil oppdage at halve broen er borte og at det vil hjelpe på hukommelsen…hehe. Jeg får jo ikke informert tannlegen – stemmeløs som jeg er. 


Når man for en gangs skyld har rett på gratis tannlege – DA skal det fikses det som fikses kan. For tenk…det mener jeg !!!

 

Så dro han – med et “lykke til” fra meg … Det går helt sikkert bra og det er en bra ting at han er i gang med å utforske verden utenfor huset alene. Det er ingen vei utenom – vi må gjennom den prøvelsen også. Jeg krysser fingrene for at høyre hånd og fot ligger godt i stolen og at han ikke kommer hjem med strekk i lyske eller skulder (DET pleier jeg å måtte passe på til vanlig) og at han ikke blåser over ende i den kraftige vinden som uler rundt huset her siden balansen er så som så som så. Jeg får bare sitte her i ullsokker, drikke min solbærte – og  jobbe med min egen prosess. Tenker jeg forsøker å senke hjerterytmen gjennom et blogginnlegg 🙂

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, sier jeg bare:) Livet er i alle fall ikke kjedelig selv om det er litt bratt!

For de som lurer: Vidar kom seg trygt frem og tilbake. Glad og fornøyd med egen mestring <3 Så stolt av ham <3 <3 <3 

#hjerneslag #LHL #hjerneblødning #sykepleie #helse #tannlege #pårørende #omsorg #kjærlighet

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg