Den fortapte årskavalkaden …

Det er på tide med en liten oppsummering av året som har gått og jeg må ta meg i det for det føles mer som en måned enn et år. Tiden flyr sies det, men hos oss er det mer som en orkan av tid som kaster oss fremover. Det går hulter til bulter og vi vet ikke alltid hva som er opp eller ned. 

Året har brakt oss mye, men på andre måter har det gått bakover. Vidars helse etter hjerneblødningen er bedre enn den var for et år siden – uten tvil – men at han er frisk og oppegående er en overdrivelse. Energinivået er lavt og det blir fort “fjøre sjø” om han får litt for mange inntrykk, for lite søvn, for lite væske eller litt for mye moro. Blodtrykket hans er heldigvis stabilt og kognisjonen blir bedre og bedre:) 

… Her skulle innlegget mitt nå gå over på alt godt som har skjedd det siste året, med oss, huset og alt annet vi har rundt oss. Jeg ville fortelle om alt jeg er så uendelig stolt over og om ydmykhet – men noe skjedde. Jeg begynte å la fingrene fortelle historien isteden for hjernen. Så nå blir det ingen årskavalkade – kanskje den kommer i morgen? Uansett håper jeg du leser videre, for jeg har noe viktig å si. Det er ikke viktig for menneskeheten, eller for miljøet, det handler ikke om moter, smarte råd eller penger … det handler bare om meg. Rått og ærlig kaster jeg brannfakkelen nok en gang. Les med et åpent sinn. Vær oppmerksom på at livet mitt ikke bare er svart eller hvitt – det ER ting i livet mitt som er utrolig bra – kjæresten min, fremtidshåpet og jobben min blant annet. Men skreller du vekk alt og spør meg hvordan jeg har det så er dette det riktige svaret:

Min helse går proporsjonalt i motsatt retning av Vidars helse. Det ringer i ørene av søvnmangel og hjertet hamrer dunketi dunkt for å minne meg om at det indre stresset er like påtalende som det ytre. Trening, latter og moro er det langt mellom og jeg har vel mest av alt lyst til å bare være alene, ha det stille rundt meg og få mat og rene klær levert på døra. Livet mitt som jeg elsket er borte. Jeg drømte om en kjæreste og alt det vi skulle fylle livet vårt med – men i det jeg fant kjærligheten så forsvant livet mitt. Man kan tydeligvis ikke få alt – i alle fall ikke jeg. Sorry – jeg velter meg litt i selvmedlidenheten akkurat nå – det varer heldigvis sjelden lenge. Det sagt, så ER det lite liv her hos oss. Vi sitter fast i rutinene rundt Vidars helse og hans smerter, funksjon og energi nivå – og jeg ruller med i bølgene av ups and downs i hans liv. Når han er nede er jeg nede og når han er oppe så jobber jeg litt ekstra hardt for å hente oss inn igjen fra forrige nedeperiode. For hver bølge knyter nakken min seg litt hardere, spenningene setter seg litt dypere i kropp og sjel, hjertet hamrer ennå litt hardere i brystet og behovet for å legge seg i fosterstilling og tute bare vokser og vokser. Det er ensomt, fryktelig ensomt å være en illusjon av seg selv.  For når sannheten ikke kommer frem, så produserer jeg (i likhet med uendelig mange andre) en kortversjon som folk lytter til – jeg sier det går bra – og den som lytter, eller spør, svelger illusjonen rått og fornøyelig. 

Hvor ble jeg av – den virkelige meg? Hun som flørtet og var glad, som elsket å danse, spille høyere enn høy musikk i bilen, badet naken i havet og planla reiser i inn og utland. Hun som hadde karrieremål og ikke bare elsket jobben sin – hun var god i den også. Nå sitter hun på innsiden og skriker om oppmerksomhet – bundet til kjærligheten i et bur av oppgaver og selvoppofrelse. Du må lære deg å være fornøyd med det du har, sies det …. BULLSHIT!!! Det er nok en frase som gulpes opp for å slippe å høre meg ventilere. Jeg møtes av samtalestoppere over alt ; “vær glad for det du har”, “ja, ja, sånn er det”, “det kunne vært verre”, “livet ER vanskelig” osv osv … Hvorfor ikke la meg få lov til å fortelle, la meg gråte – ikke over hans tapte muligheter og evner (for det gråter jeg for hver dag), men for MEG. For tiden jeg ikke klarer å gi mitt eget barn når han bare vil snakke litt på telefonen, for helsefrykten over egen helse jeg bærer på, for slitenheten som holder meg nede som ei flue i sirup, for den tapte søvnen, for den uleste boka jeg fikk til jul i fjor, for den alt for dårlige maten jeg spiser, for venner som forsvinner fordi jeg ikke har overskudd til å pleie vennskapet, for noe så overfladisk som at jeg har eldet 15 år på 1,5 år, for smertene i kroppen min som alltid spiller annenfiolin i forhold til Vidars smerter, for alle “joda det går bra” svarene jeg gir fordi sannheten tar for lang tid og dessuten forholdsvis raskt blir avbrutt av en av de overstående samtalestopperne. La meg fortelle om hva JEG har gitt opp for å være sammen med ham jeg elsker. Lytt til meg, utforsk det jeg sier, still et spørsmål eller to. For selv om jeg har gått frivillig inn i dette så er det et etisk dilemma, og det jeg har gitt fra meg frivillig, eller indirekte gjennom min rolle som nærmeste pårørende – det er ting jeg savner, lengter tilbake til, sørger over. Ikke ta fra meg retten til å være sliten også, eller retten til å sørge over mitt eget tapte liv i alt dette. For i det øyeblikk dette tas fra meg – mister jeg også meg selv. I det øyeblikk er den jeg var ikke viktig nok til å minnes. Det er et øyeblikk av fornektelse, avvisning, forkastelse – jeg er ikke mer. Så hva er jeg da nå? Hvordan kan noen anerkjenne den jeg er NÅ – i dag – om min fortid ikke anerkjennes. For de følelser og behov jeg gir uttrykk for i dag – er ugjenkallelig bundet til alle de tanker, opplevelser og drømmer gjort av den jeg var, for en time siden, i går, forrige måned, i fjor eller før alt dette hendt med Vidar. Vi lever her og nå, men bagasjen ble pakket for lenge siden. Skal jeg virkelig måtte legge bort all bagasjen min – og i så fall hvordan er det mulig? Jeg vet uansett ikke om jeg vil …. i alle fall ikke før noen har sett henne… hun som var … og som jeg var så glad i. Hun var nemlig ikke så verst <3

Hør meg når jeg sier jeg er sliten … Du trenger ikke forstå annet enn at jeg må snakke om det!

Se på meg og det jeg gjør. Det er nødvendigvis ikke den samme personen du ser – som jeg selv mener er MEG. 

La meg snakke, hvile og gråte litt slik at jeg kan klare å finne en mulighet til å slippe meg selv ut igjen – og en dag ta en selfie hvor smilet igjen er å finne i øynene. 

Dette er sannheten om hennes du kaller Sterk, Snill, og som stiller opp der andre ville tatt et annet valg. Å være den som står nærmest et annet menneske i krise koster. Når jeg sier jeg har det vanskelig så er det så uendelig viktig at andre forstår – og at jeg får lov til å si det som det er uten å bli stoppet eller motsagt – for det er denne ventilen som holder meg oppe. Kanskje virker det som om jeg ikke snakker om annet? Da har jeg mest sannsynlig ikke fått snakket nok – eller så har du ikke “hørt” MEG,

Jeg snakker på vegne av tusenvis av slike “meg” – hva har du tenkt å gjøre med det?

Min plan er å gå inn i det nye året og hjelpe meg selv hjelpe andre …

#pårørende #hjerneslag #omsorg #LHL #kjærlighet #helse #sykepleie

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg