Ikke til å stole på

Jeg har alltid satt min ære i å ha rede på ting. Vite hvor tingene mine var, hvor jeg skulle være til enhver tid og hva jeg hadde sagt eller gjort, hva jeg har lest og hva jeg har lært – ja til og med hva jeg burde lære. I dag må jeg  bare innrømme at slik er det ikke lengre. Etter at Vidar ble syk har fokuset mitt skiftet, det har handlet om han. Det bare ble slik, moral, samvittighet eller etikk hadde ikke så mye med det å gjøre – det bare skjedde. Hans liv og helse sto i fare så da måtte bare fokuset skifte. Jeg har skrevet en del om dette tidligere og selv om veilederen som bor i meg er veldig klar over at det har foregått et valg et eller annet sted – så fastholder jeg fremdeles at det aldri var noe valg å bli ved Vidars side. Det vil si at jeg aldri vurderte pluss og minus sider ved å bli, ei heller hva andre mente jeg burde eller ikke burde gjøre. Jeg handlet på refleks ut fra kjerneverdier som var satt i min personlighet lenge før jeg i det hele tatt møtte Vidar – kjærligheten over alt!!! Nå i ettertid skjønner jeg at jeg kanskje burde hatt en kjerneverdi til som var likeverdig – meg like mye som kjærligheten. Men meg’et var det ikke mye til overs til. Freud og hans likemenn hadde vel ville sagt litt om dette, men pytt … jeg lar den gå.

Nå 1 år og 8 måneder senere merker jeg effekten av å ha hatt en fysisk og mental belastning over lang tid. Kroppen er i høyspenn og det gjør vondt, rett og slett over alt. Det begynner å bli tungt å gå, tungt å reise seg, tungt å tenke – og til tider tungt å le. Alle sammen faresignaler – jeg vet! Jeg som har latt fornærmelser prelle av meg som vann på gåsa er nå så nærtagende at det er pinlig. Jeg blir lei meg for ALT og det setter seg i kroppen som en fysisk smerte. Det tar meg minst en døgn og riste det av meg – og da kommer sinnet. Jeg er sint på alt og alle til tider – ofte for bagateller. Men det er få som vet det, for jeg har ikke overskudd til å ta tak i noe som helst. Jeg svelger kameler og nikker – aksepterer de ting som blir pålagt meg og snur det andre kinnet til. ORKER ikke diskutere – greit du får det som du vil!!! Men det er jo egentlig ikke greit i det hele tatt – det er jeg som svømmer for livet. Halter videre i egen hverdag og forsøker å komme helskinnet over hvert enkelt hinder – drit i å vinne krigen – bare jeg overlever kampen. Jeg feiger ut – frykten for å havne i en diskusjon hvor jeg må stå for noe som helst er stor. Jeg klarer ikke tenke klart nok akkurat nå. Det er ikke mulig å holde oversikt over samtalen når den blir viktig, dukke i rett tid eller svare for en påstand jeg fremlegger. Jeg har alle svarene på innsiden, men trenger tid for å få dem ut. Så jeg velger å trekke meg unna.  

Ammetåka er et velkjent begrep – og sosialt akseptert. Vel, la meg presentere Pårørende tåka – like tjukk, like omsluttende – men langt fra velkjent eller akseptert. Småbarns foreldre får fødselspermisjon, barselspermisjon, barselspenger (eller hva det nå heter) og så videre. Blir barnet sykt etter du har begynt å jobbe igjen så har begge foreldre mulighet til fri med lønn for å gå til lege, helsesøster – og til å være hjemme sammen med barnet til det friskner til. Er man aleneforeldre så får man noen dager ekstra i året. Jeg fikk i desember 2015 hjem en pleietrengende samboer som klarte lite annet på egen hånd enn å spise. ALT måtte han ha hjelp til og ALT måtte læres på nytt. Som falt eller ikke var i stand til å reise seg fra senger og stoler. Forsøk å dra opp en halvlam person på 100 kg fra kjøkkengulvet, jeg lover deg du kjenner det. Det siste året har vært proppet av pleie og rehabiliteringsoppgaver – dag OG natt. Og vi har kommet langt. Han ser for andre ut som han nesten er frisk i dag og klarer mye mer selv. Det er i dag forsket nok til at vi VET at over halvparten av helseomsorgen gjøres av pårørende rundt om i de mange hjem – OG på institusjoner og sykehus (for vi er der også – bidrar og gir hjelp). Men rett til fri med lønn har vi ikke. Rett til avlasting er eller ikke en garanti, det kommer an på kommunen og de menneskene som skal ta avgjørelser der – OG det kommer an på arbeidsgiver. Ei heller er det noen garanti om et dagtilbud til den slagrammede, så noen “barnehage” har vi ikke. Det vi har er mulighet til å søke omsorgspenger og kompensasjon for tapte pensjonspoeng. Jeg fikk innvilget hele 8 timer i uka med omsorgslønn – og VET at jeg en av de heldige. Det er ikke alle som kommer gjennom med sine søknader og det er heller ikke alle som har en arbeidsgiver som lar deg redusere eller tilpasse arbeidstiden. Og det er heller ikke alle som opplever å ha evnen til omsorg i en slik situasjon – vi er alle forskjellige – men kravene til oss er stort sett de samme, Uansett er de 8 timene bare er en brøkdel av hva jeg bruker av tid på bistand, hjelp og omsorg. Men mer får man ikke. Grei deg som best du kan enten du vil eller ei! (og jeg VIL bare så det er sagt)

Jeg er en fighter, jeg gir meg sjelden lett. Men jeg klarer ikke mer enn én kamp om gangen. Så mine kamper ligger på vent, mens vi kjemper Vidars. Disse skribleriene er den eneste måten jeg har for å frigjøre noen av tankene jeg har i hodet. Søk psykolog hjelp sier du kanskje? Jo, det gjorde jeg faktisk. Jeg søkte, fikk avslag og søkte på nytt. Først 10 måneder etter at Vidar fikk hjerneblødningen fikk jeg komme til en kvalifisert terapeut – men da hadde jeg jo en pleietrengende mann hjemme?!?. 2 måneder senere måtte jeg begynne å jobbe igjen – og det var ingen muligheter for å ta fri for å fortsette terapien. Jeg vet jeg har mye som burde bearbeides – frykten for nye hjerneblødninger for eksempel. Den kan være lammende – og forferdelig vond å bære på. Man skulle tro at når man bor nær Norges Hovedstad så ville det være enkelt å få time hos en terapeut – sånn er det ikke. Den jeg fikk tok bare imot pasienter på onsdager og lå 50 minutters kjøring hjemmefra. Lite forenlig med jobb rett og slett. For å gjøre det hele komplett så var endokrinologen som skulle følge Vidar opp også bare på jobb på onsdager. Gjett hvem som får fortrinnsretten!! Det blir Vidar det. 


Var ikke helt frisk i jula heller – takk Gud for humoren 🙂

I mellomtiden surrer jeg rundt som ei baktung humle. Glemmer å sette inn penger til folk jeg skylder, glemmer å svare på tekstmeldinger og glemmer å ta mine egne medisiner til tross for at jeg akkurat har minnet Vidar på å ta sine. Minst et par ganger i uka må jeg gjøre vendereis på vei til jobb fordi jeg oppdager at jeg har glemt telefonen eller nøklene hjemme. På telefonen min dukker det stadig opp bilder jeg på ingen måte kan huske å ha tatt – eller hva det i det hele tatt skal forestille. Og det bare baller på seg. I går spiste jeg oppvarmede rester til middag, smågodt til kvelds og til brunsj ble det fire kokosboller. Jeg gjorde et forsøk på å koke et par egg og en halvtime senere fant jeg ei tørr, glødende, varm panne på komfyren – UTEN egg i. I dag tidlig fant jeg til min store forbauselse en hel pakke ibux på toppen av søpla – jeg vet jeg tok et par ibux i går kveld så jeg antar at det er jeg som har vært ute og surret igjen, men kan ikke si at jeg husker det. Nå i dag startet jeg på ny frisk – Vidar er på trening og jeg har noen timer for meg selv. NÅ skal det bli godt med skikkelig frokost foran tven …

Vel, i skrivende stund drikker jeg sjokomelk (havre) og spiser grønne, hardkokte egg – det var ca 1 cm vann igjen i panna da jeg husket på de. Hvor lenge de hadde kokt aner jeg ikke, men det var nok nærmere en halv time enn de 8 minuttene jeg hadde tenkt. Som sagt … ikke til å stole på!

 

 

#LHL #hjerneslag #pårørende #livet #psykiskhelse #omsorg #kjærlighet #samliv

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg