Jakten på minuttene …

I dag er det stille i huset. Vidar har dratt ut for å spise frokost sammen med andre MC karer – et fast innslag i helgen. Det ser ut som om han har kommet til et sted i rehabiliteringen nå hvor dette fungerer godt. Med hjelp til å kjøre frem og tilbake og litt bistand med å bære maten i kafeen så klarer han seg helt fint. Han ser veldig frem til dette – og jeg får noen minutter for meg selv. 

Etter ei uke med sykmelding hvor 90 % av tiden har vært i fosterstilling på sofaen, så går det opp for oss at den gode arbeidsfordelingen vi har hatt har noen hull. Det viser seg plutselig at Vidar ikke gjør særlig mye husarbeid når jeg er hjemme – til tross for at jeg har vært veldig synlig dårlig. Så jeg tok en avgjørelse i går kveld da jeg kom inn på kjøkkenet og oppdaget at det var null benkeplass for det skitne glasset jeg hadde med fra stua. Oppvaskmaskinen var full av rene kopper og matvarene fra handleturen lå fremdeles ut over hele kjøkkenbordet. Det var ikke bare at jeg tenkte det, jeg sa det høyt: JEG skal IKKE bruke “friminuttene” mine på husarbeid. DET skal gjøres når vi er sammen. 


DETTE går ingen vei … vi tar det senere 🙂

Så nå sitter jeg her, med pcen i fanget og beina på bordet. Bordet vitner om flere lettvinte tv middager den siste uken – en tom melkekartong, en skitten serviett, matflekker, ei  vannflaske, en ølboks, en halvspist godis bit …. ja sånn går det når jeg ikke er 110% tilstede. Normalt ville Vidar tatt oppvasken mens jeg var på jobb. Men vi hadde ikke noe sikkerhetsnett når jeg ble syk. I hans hode var det slik at når jeg var hjemme så gjør han ikke noe uten å få beskjed om det. Greit å finne ut i grunn – nå vet vi hva vi må jobbe med. Uansett, jeg har ikke tenkt å gjøre husarbeid nå – og den dårlige snillpike samvittigheten skal puttes i en metaforisk boks – og settes fyr på om jeg må! 

Jeg har dårlig samvittighet hele tiden. Særlig for ikke å pleie vennskap. Når jeg endelig har noen minutter for meg selv er ALLTID tanken at jeg må ringe den eller den – eller gå en tur og komme i form igjen. Men det er så vidunderlig stille i huset!!! Jeg har lyst til å skrive (som jeg gjør akkurat nå), jeg har lyst til å lese ei bok (DET har jeg ennå ikke funnet tid til å prioritere), jeg har lyst til å bruke tid på å pusse opp et møbel, eller trappen eller jobbe med et fotoprosjekt. Foreløpig har jeg bare funnet tid til å skrive – i stillhet 🙂 Minuttene tikker unna og jeg forstår ganske raskt at det blir med dette ene innlegget i dag også – før kjæresten min dukker opp i ytterdøra igjen. Alt er relativt – og minuttene jeg snakker om kan godt være et par timer. Men når man er så sulteforet på alenetid som jeg er – så føles det som minutter. Har jeg sving dør? Kanskje gikk han bare ut og kom rett inn igjen?? Jeg forstår ikke hvor minuttene og timene tar veien. 


Fingrene formelig flyr over tastaturet 🙂

Det blir sjelden en telefonsamtale og tvbenken som skulle vært malt for halvannet år siden er fremdeles mørkebrun. Julepynten har kommet på loftet og jeg må skritte over den når jeg står opp om morgenen – men NEI jeg skal ikke ta den jobben akkurat nå. Jeg nyter å kjenne hvordan fingrene tikketi takker over tastaturet. Det spiller nesten ingen rolle hva jeg skriver, bare jeg får skrive – nytelse. Det er bare meg, tankene mine og tastaturet. Et øyeblikk av fullstendig tilstedeværelse – kall det gjerne mindfullness eller meditasjon. Uansett – at jeg har godt av det er helt sikkert. 

Skriving har vært en del av livet mitt så lenge jeg har kunnet skrive. I tenårene hadde jeg flere brevvenner og fikk som regel noen brev i uka fra en eller annen ungdom der ute i verden. De var sjelden på mer enn et par små sider. Jeg sendte 14 A4 sider tilbake…haha… Det er bare en veldig rensende og god form for kreativitet – for meg. Det var aldri arbeid å skrive – det var gøy. 

Så jeg bruker minuttene mine på å taste ord inn i datamaskinen. Håper at jeg treffer en nerve der ute et sted og føler meg like fornøyd med skrivingen som om det var en hvilken som helst annen kreativ hobby. Det er skapelse – min egenkraft i utvikling. Mine tanker og refleksjoner som får utløp – og noen ganger overrasker jeg meg selv underveis. Treffer min egen nerve, oppdager noe nytt om meg selv eller verden rundt meg. 

Så de betyr så uendelig mye disse minuttene av pusterom og stillhet. Da får jeg kontakt med meg selv, utløp og input på samme tid. Stillhet, refleksjon i min egen meditative verden. Følelsen av et ferdigstillet blogginnlegg er som å våkne opp etter en god natts søvn. Jeg har vært i flytsonen og ingen ting annet har hatt betydning. 

Som nærmeste pårørende til et menneske som trenger deg der hele tiden så MÅ man finne sin egen flytsone. Finne de minuttene som frigjør deg fra alle andre oppgaver og tanker. Kjenn at du forsvinner – eller at du våkner opp. Det kan være så mangt som får oss inn i denne tilstanden og ikke alle vet når det skjer. Når du oppdager at du har “mistet deg selv” i en oppgave – og kjenner at minuttene har løpt fra deg – da har du vært i flytsonen. En perfekt kombinasjon av mestring og motstand! Min oppfordring til deg er at når du oppdager denne tilstanden i deg selv – og vet når det skjer – så gjør mer av det!

Hvile er ikke alltid å ligge stille, sove eller få behandlinger. Hvilen er kanskje best når hjernen er opptatt med noe du finner glede i og ALLE andre tanker trekker seg tilbake. Gi hjernen din noen minutter – finn din flytsone! Jeg vet i alle fall at når jeg finner minutter som er til min rådighet – alene – så skal jeg ikke fylle dem med oppvask eller rydding. DET skal jeg spare til å jobbe videre med Vidars rehabilitering – sammen med ham.

Akkurat nå er det mitt øyeblikk – til å bare være i minuttet 🙂

 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #omsorg #pleie #egentid #mestring #flytsonen #meditere #hvile #utbrent #sliten #helse #kjærlighet #livet #samliv #skrive #utvikling #kreativitet

4 kommentarer
    1. Vil bare takke deg for at du skriver.Du har en egen evne til å blande både det triste med det morsomme.Liker å lese det du skriver,så takk til deg.

    2. Jorid Aasheim Olsen: Tusen takk Jorid 🙂 Ja sånn er livet, en god blanding av trist og morsomt. De utfyller hverandre godt synes jeg 🙂 Setter stor pris på at du tar deg tid til å kommentere:) Ha en flott dag 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg