Den så vi ikke komme …

Jula varer helt til påske sies det, så vi er jo godt innenfor når vi pakket vekk julepynten i dag. Den hadde vel og merke stått er par uker i garderoben, men i dag kom alt ned i eskene igjen – og inn i boden. Det hastet nemlig litt. Vi ventet på renholderen som skulle vaske hos oss. Kan jo være en god idè å få bort alle tingene fra gulvene. 

Så sitter jeg der, som en treåring midt på gulvet, og fumler med ledningene til julelysene for å få de ned i esken. Det er da det går opp for meg at noe er annerledes. Det er ikke bare meg som holder på med noe – vi jobber faktisk begge to! Jeg med julepynten – og Vidar jobber med å ta av sengetøyet på senga i rommet ved siden av. For en fantastisk følelse. Dette er første gangen at vi faktisk helt uavhengig av hverandre jobber med hver våre oppgaver, etter at Vidar fikk hjerneblødningen. Vel og merke så passer han postkassen, kaster søppel og holder kjøkkenbenken ryddig for oppvask, men han har ikke vært med på denne typen husarbeid før – hastverksarbeid. Vi har så pass mye å gjøre på så kort tid at jeg helt har fjernet meg ut av oppgaven han jobber med – han er på egen hånd, uten meg som sufflør. Det bare skjedde og sannheten er at vi Panikkrydder!!

Egentlig er jeg litt snurt på meg selv for at jeg ikke kjente på en større glede. Men det som dukket opp inne i meg var ro – en stille og takknemlig lykke. Jeg kjente hjerterytmen senke seg og skuldrene like så. Dette føltes normalt – og normalt har ikke vært i livet vårt på veldig, veldig lenge. Jeg sparer på øyeblikket. titter på kjæresten min som jobber der inne og kjenner at livet rett og slett bare er godt. For første gang på 1 år og 8 måneder kjenner jeg på følelsen av et uproblematisk liv. 

Etter at sengetøyet var kommet av senga gikk jeg inn i boden og Vidar løftet eskene med julepynt inn til meg – og imponerte nok en gang. På null komma svisj hadde vi ryddet opp i garderoben og på soverommet – sammen <3 Akkurat som alle andre par rundt omkring. Jeg holder pusten og sier ingen ting. Øyeblikket er skjørt som glass og jeg lar tingene gå sin gang uforstyrret, Livredd for å si noe og ødelegge normaliteten. 


DETTE – det er lykke det <3

Det er jo dette vi har jobbet mot hele  tiden og selv om vi er optimister så er det ikke fritt for at jeg ser tvilen sitte på lasset når jeg ser meg over min metaforiske skulder. Uansett har vi sett fremgang hele tiden og Vidar blir bare sterkere, mer tilstede og bidrar mer for hver dag som går. Det er ikke så lett å se fremgangen når man sitter fast i sin egen hverdag og rutiner, men det er veldig lett å se når vi er ved disse merkedagene. Etter julen i fjor lå Vidar for det meste til sengs og orket ikke være med på så mye annet enn å spise, trene og kle på seg. Med et skritt om gangen, i 365 dager, har arbeidet ledet oss hit – til dette øyeblikket, med meg sittende på gulvet i garderoben  – med et smil om munnen og et hjerte som svulmer <3 

Team BrovoldMerula gir seg ikke <3

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg