Endelig kom telefonen vi har ventet på …

Uka kom med nye muligheter for oss og akkurat nå er vi både spente og glade. Helt siden Vidar fikk hjerneblødningen 17. mai 2015 har målet mitt vært å få så god rehabilitering for ham som over hode mulig. Opprinnelig ønsket jeg ham inn på Sunnaas, men pga hans hjemme adresse fikk vi det ikke til så raskt som vi hadde ønsket. Når tilbudet endelig kom så var Vidar allerede godt i gang med rehabilitering på Ottestad ved Hamar og vi trivdes veldig god med oppfølgingen han fikk der. Der for ble det faktisk til at vi takket nei til Sunnaas da tilbudet fra dem kom ca 3 mnd etter Vidars hjerneblødning.

Når Vidar kom hjem desember 2015 så startet tankene om å få så god etter-rehabilitering som mulig. Siden tilbudet om ergoterapi i kommunen ikke har vært fullgodt så søkte vi om en plass på Sunnaas på kognitiv rehabilitering.  Denne søknaden ble sendt fra fastlegen i februar 2016 – for et år siden. I mai fikk han en poliklinisk time for vurdering og fikk deretter beskjed om at han helt klart var en kandidat for videre rehabilitering. Nå lå ballen i en søknadsbunke på Sunnaas og vi måtte vente på neste utspill derfra. 

Og så har vi ventet … Ventet og ventet. Man blir god til det etter en periode med ervervet skade som skal følges opp. Vi venter på telefoner, vi venter på brev, vi venter på prøveresultater og vi venter på møter. Men jeg tenker ofte at vi er heldige som har noe å vente på. Det er mange som ikke får informasjon om de mulighetene der ute eller som ikke vet hvor de skal lete. Nå ventet vi altså på en plass på Sunnaas og til slutt fikk vi i høst en muntlig beskjed, via fysioterapeuten i kommunen, om at han ville bli kalt inn til Sunnaas i januar. Men det kom aldri noe brev som bekreftet dette. Så vi ventet da, ennå litt … Utålmodig begynte jeg å ringe rundt, men fikk bare beskjed om at det var forsinkelser og ingen ledig plass før tidligst i mars. MEN så kom altså telefonen likevel – endelig!! Han får et to ukers Kontroll opphold – ikke Kress som vi har søkt ham inn på. Jeg vet ikke helt hva de tenker med det, siden han er kontrollert både fremlengs og baklengs gjentatte ganger. Kongsvinger sykehus som har hatt oppfølging så langt er helt uenig i  at han skal inn på et kontroll opphold, men man må vel bare ta det man kan få tenker jeg. Det åpner kanskje noen nye dører?! Jeg er også usikker på hvordan treningen hans blir vedlikeholdt siden han ikke er selvdreven i trening ennå. Han har behov for veiledning så lenge han er i aktivitet. Håpet er uansett at han kan bli overført til kognitiv rehabilitering rett etter dette oppholdet og at vi ikke må vente ennå lengre på det vi føler at han faktisk har behov for. 


Flott utsikt på Sunnaas – i dobbel forstand. Nydelig natur og utsikter til bedring 🙂

Ja vi er utålmodige og tiden tikker fra oss dag for dag. Aller helst skulle jeg vunnet i lotto. Det hadde ikke blitt kjøpt hverken hus, bil eller sydenturer. Nei, da skulle vi ansatt en bataljon som kunne bistå Vidar med treningen uka gjennom. Men vi bør kanskje begynne å spille først … haha … Så lenge vi har en helt normal norsk arbeiderlønn så blir det kommunale og statlige rehabiliteringstilbud som står på timeplanen. I mellomtiden surfer vi på nettet og sikler over flotte tilbud der ute som vi nok aldri får mulighet til å benytte oss av. Det gjør litt vondt å vite at det finnes tilbud der ute som han kunne ha benyttet seg av om vi bare hadde hatt en fullere bankkonto. Det koster å være syk, men jammen koster det mer å bli frisk. 

Mest av alt ser vi på klokken og kalenderen og venter på Vidars tur til neste rehabiliterings opphold. Lykke var stor når telefonen fra Sunnaas endelig kom og nå er vi spente på resultatet derfra. Vi gleder oss begge til de neste ukene og jeg er invitert til å tilbringe det første døgnet sammen med ham der ute. Det synes jeg er veldig betryggende for fremdriften videre – at pårørende blir tatt med:) Det er alltid godt å møte nye mennesker med nye innfallsvinkler på rehabilitering – det er alltid motiverende for oss begge.

Vidar er nok likevel mest av alt opptatt av at han ikke får være hjemme. Jeg har derimot bestemt meg for ikke å ha dårlig samvittighet og faktisk nyte noen dager bare helt for meg selv – det blir min rehabilitering 🙂 Men kjenner jeg meg selv rett så kommer jeg til å føle på savnet etter ham allerede første natten … heldige meg, som har en jeg kan savne og glede meg til å se igjen <3

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg