Den evinnelige dårlige samvittigheten …

… d u   s l i p p e r   r e t t   o g  s l e t t   b a r e   i k k e   u n n a! 

Du gjenkjenner den kanskje? Den lille stemmen langt der inne som til enhver tid forteller deg at du er egoistisk, lat og for lite oppmerksom. Som dukker opp midt på natten og vekker deg med sitt hvisken. Som plaprer uavbrutt på bak øret ditt og aldri noen sinne er fornøyd. På psykologspråket kalles det NAT – Negative Automatiske Tanker. Og det er akkurat det de er – automatiske. De dukker opp som en mare langt der inne i bevisstheten din, hvisker med sin inntrengende stemme, gang på gang – igjen og igjen. Du er ikke bra nok – nekter deg hvile og sjelero. Det er bare én måte å unnslippe den på – ved å opponere. Trosse stemmene og gjøre som du har lyst. Ta deg en ekstra dupp på sofaen selv om oppvasken venter – eller forsyn deg med den fineste biten med fisk når du dekker på til middag for to. Paradokset er at for å opponere så må du faktisk begynne å lytte til det som foregår på innsiden. Selv om du hører det, så har du kanskje ikke hørt etter. Likevel vet vi alle hva som egentlig foregår der inne. For å endre den indre samtalen må du altså lytte – hva sier stemmen egentlig? Og hva gjør det med meg? Hvordan reagerer jeg egentlig på mine egne negative automatiske tanker? For jeg garanterer deg at du reagerer. Både med følelser og handlinger. Jeg like så. 

Jeg har hatt den lite fordelaktige “gleden” av å vokse opp med indremisjonen på vestlandet på 70 tallet. DER ble det “preppet” mange Flinke Piker der. Gjør din plikt, være trofast, kysk og forsaklig – eller skal du BRENNE i helvete!! Så der ble de første harde stemmene installert i min mentale harddisk. “Vær snill” Befaler de! Og ikke bare befaler de – de har en kontrollfunksjon også. “ER du snill nå?” “Er du snill nok?”  “DER var en ikke så snill tanke”. Ja det handler ikke bare om hva jeg gjør, det handler antagelig ennå mer om hva jeg tenker og føler. For mine tanker og følelser er ikke alltid snille. Jeg gjør snille ting – men det hender jeg tenker ting – som jeg egentlig ikke vil vedkjenne meg. Eller som jeg skulle ønske jeg turte å si høyt. Men samvittigheten holder meg kneblet – for det er jo ikke snilt. Like fullt – i indremisjonens ånd – er tanker like feilaktige som handlinger – ergo jeg er ikke bra nok!!

Det er lenge siden jeg tok et oppgjør med mine negative atuomatiske tanker og mener vel i grunn at jeg er sånn passe ok, som de fleste andre. Men det betyr ikke at de blir borte. Det betyr ikke at jeg til enhver tid har kontroll over hvordan tanker styrer livet mitt. Jeg er oppmerksom og vurderer tanker opp mot handlinger og følelser. Likevel – når man er sliten og livet ikke går som planlagt så er det vanskeligere å styre symbiosen mellom tanker, følelser og handlinger. I alle fall blir det sånn hos meg. Da faller jeg lettere i tankefeller og begynner å fortelle meg selv at jeg ikke er bra nok, snill nok eller god nok. Tror det er mange som kjenner seg igjen i det. 

Som pårørende til en samboer som har hatt hjerneblødning må jeg liksom være mer snill pike enn ellers – og for enhver pris ikke ta hevd på å ha det vondere eller vanskeligere enn min samboer. DET er moralsk forkastelig det!! Siden det er jeg som har ansvaret for hans liv og helse – både den fysiske og den mentale så øker kontrollfunksjonen i min egen lille hjerne – og med tiden øker stemmen i styrke!. De negative automatiske tankene går proposjonalt i været i forhold til mitt eget synkende energi nivå. Jo mer sliten jeg er, desto mer befaler jeg meg selv til å fortsette å stå på – for han har det verre. Jo mer styrke det blir i stemmen der inne – desto mer opplever jeg meg selv som mindre flink, snill og tilstede for ham som trenger meg. Og det har INGEN sammenheng med virkeligheten. Det er faktisk ikke en kamp om hvem som har det verst – men fortell det til samvittigheten min da!!

Den største utfordringen er ikke å si nei eller sette grenser. Det verste er at jeg VET at han ikke alltid klarer å ta min verden inn over seg. Han furter ikke eller blir lei seg fordi han er en primadonna uten empati. Han er ikke bortskjemt eller vanskelig. Når man har vært gjennom det han har opplevd så er det ikke rom for andre enn seg selv den første tiden. Noen slagrammede mister også evnen helt til empati og omsorg – det har heldigvis ikke min samboer gjort. Men det har vært vanskelig å ta inn over seg at jeg feks hadde to timer i bil hjem fra besøket hos ham på rehabiliteringen og at om jeg skulle vente til han sovnet før jeg dro hjem så ble det både sent og fryktelig slitsomt for meg. Så jeg satt der til han sovnet for å slippe tårene hans – de gjorde mer vondt enn å kjøre hjem i natten. Jeg satt der og gledet meg over ham og over å være sammen med ham – men lengtet likevel desperat etter å komme hjem for å legge meg ned og hvile litt. Jeg kunne ikke vinne. Samvittigheten holdt meg der. Stemmene i hodet fortalte meg at han kunne ikke noe for det og at han trengte meg. Og det var jo sant. Likevel dukket det opp frustrasjon på innsiden – jeg var jo så sliten. Ville bare hjem og legge meg. Gruet meg for å kjøre på mørke veier når jeg var så sliten at jeg knapt holdt meg våken. Men jeg gjordet det ikke, jeg reiste meg ikke opp og dro, jeg ble sittende hos ham. I mens gnog samvittigheten over at jeg ville hjem fremfor å være hos ham. “Du er ikke bra nok” befalte tanken, “du burde ikke ha egne behov nå”. “Se på ham så sårbar han er” …

Det har gått er år til, men den dårlige samvittigheten er med meg ennå. Når jeg vil se et program han ikke liker på tv og han demonstrativt, på treåringers vis, sukker høyt (hvert fjerde sekund) og vrir seg i stolen. Samvittigheten er der når jeg sender ham på rehabilitering langt hjemmefra – fordi han trenger det – men han selv vil være der jeg er. Samvittigheten gnager når jeg kjenner på raseriet når han vekker meg etter 30 sekunders søvn på sofaen fordi han ikke får skiftet kanal på tven. Samvittigheten gnager når jeg innbitt banner på innsiden når jeg må opp tredje gang denne natten og forsøke å tolke de feilaktige ordene Afasien bidrar til at han kaster mot meg i halvsøvne. Samvittigheten gnager over hvor såret jeg blir når han i frustrasjon over min manglende evne til å forstå tungetalen blir litt for brå i bevegelsene eller hard i tonefallet. For han kan jo ikke noe for det!!  Den dårlige samvittigheten gnisser på tålmodigheten og lager kognitive gnagsår på sjelen. 


Mens beina hviler på bordet – gnikkes det gnagsår i hjernen …

Det sies at spedbarn ikke er i stand til å skille seg seg fra mor før ved et eller to års alderen. Slik var det for Vidar og meg i begynnelsen etter hans hjerneblødning også. Han klarte ikke å skille meg fra seg selv mentalt – for ham var vi ett. Først nærmere et år etter hjerneblødningen begynte det å gå opp for ham at jeg hadde et eget liv. At jeg hadde lange dager, trengte hvile og hadde følelser. Selv om han er empatisk når jeg ber om det så er det ikke lengre noen automatikk i det. Når han hører meg mumle noe så er han veldig lydhør og lurer på hva jeg sier eller om det er noe viktig – så jeg vet at han hører og er oppmerksom. Skulle jeg derimot si AU, skrike ut i smerte eller laget mye støy (faller, snubler eller mister noe i gulvet) er det ingen reaksjon – absolutt ingen ting. Han sitter og ser på tv som om ingen ting har hendt. Ved et tilfelle falt jeg og slo meg veldig kraftig, faktisk slik at jeg slo pusten ut av meg. Det hele endte med at jeg lå i fosterstilling på bakken og hulkegråt både på grunn av smerte og sorg over min egen slitenhet og uhellene som ser ut til å forfølge meg. Han sto en meter unna, som frosset i bakken – uten å si en eneste ting. Det ble for mye for ham å forholde seg til. Han har nok med seg selv. 

Alt dette gjør at jeg i bunn og grunn har dårlig samvittighet for min min dårlige samvittighet. For jeg burde jo egentlig aldri hverken tenke eller føle noe som helst negativt. For han kan jo ikke noe for det!! Men sånn er det altså ikke. Jeg elsker ham, men jeg blir både sint og frustrert over ting jeg må forholde meg til. Jeg kjemper en daglig kamp mot mine indre formaninger – for de er destruktive. Jeg må ha tid til meg selv. Bare det å få lov til å være i et hus uten støy fra tven hadde vært vidunderlig en liten stund. Det å få lov til å bare være meg helt uforstyrret – jeg lengter til det. Likevel sitter jeg og tenker på oppvasken på kjøkkenet og de skitne klærne til Vidar på loftet. Jeg vet han vil spørre etter dem i morgen tidlig. Hvile og rekreasjon kommer på bekostning av en indre dialog – så hvilen er aldri fullkommen. Det er kanskje derfor skrivingen gir meg så mye. For mens jeg skriver er det ikke så lett å tenke på andre ting. Det er i seg selv en form for meditasjon. For mens fingrene løper over tastaturet – så hviler samvittigheten litt bedre enn ellers bakerst i hodet. 

Som nærmeste pårørende blir samvittigheten din følgesvenn enten du vil eller ei. Den sniker seg inn bakfra og slår til når du minst venter det. Jeg begynte å snakke høyt om den og gjett hva som skjedde! Det jeg tror foregår i Vidars hode henger slett ikke alltid sammen med det tankene i hodet mitt forsøker å fortelle meg. Når han sukker høyt over tve programmet så er han kanskje bare irritert fordi han selv må på do for “hundrede” gang den kvelden – og programmet er kanskje mer interessant enn han hadde trodd. Hans frustrasjon over at han vekker meg om natten er kanskje ikke der når det skjer, men han tenker på det både før han sovner og når han våkner om morgenen. Hva har hendt i natt? Så jeg tar et oppgjør med tankene mine – min løpske fantasi som har fått lov å leke seg i hodet mitt. Forkaster indremisjonsstemmen som hele livet har fortalt meg at jeg ikke er bra nok. For vi har kommet langt, Vidar og jeg – og vi har det fantastisk sammen. Livet ble ikke slik vi hadde drømt om for noen av oss. Men vi er sammen og er et superteam tross alt.  Jeg skal fortsette å lytte til egne tanker, sensurerer og vurdere. Dette til tross så kommer jeg nok til å leve videre med min samvittighetstemme – men jeg skal slutte å tro at alt den forteller meg er riktig – og jeg kommer ikke til å brenne i helvete om jeg tar den siste kransekakebiten!!!

 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #sambo #omsorg #samliv #kjærester #kjærlighet #samliv #psykologi #NAT #negativeatuomatisketanker #samvittighet #pårørende #rehabilitering #kognisjon #mentalhelse #helse #gnagsår #mindfullness #tilstedeværelse #helse

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg