Han husker ikke bursdagen min …

… typisk mannfolk! Tenker du kanskje nå – og jeg er tilbøyelig til å være enig med deg. I alle fall om jeg skal la tidligere opplevelser føre holdningene mine. Jeg må innrømme at det ikke var noen høydare å få bursdagsgaven i august når dagen var i april – og det heller ikke var noe som helst spesielt med gaven som gjorde at den måtte deles ut 4 måneder etter dagen. Men det er vann under broen og et parnerskifte eller to siden. Sannheten i dag er dessverre likevel at min samboer ikke husker bursdagen min. La meg bare med en gang avvise at det har noe med kjønn å gjøre. 

Vidar fikk utfordringer i forhold til hukommelsen etter sin hjerneblødning. Det hele skjedde 17. mai 2015- han var da 51 år gammel. Man skulle tro at 17. mai var en dato som var lett å huske – det er det ikke. Det sier også mye om størrelsen på skaden han har fått at den datoen har vært fryktelig vanskelig å huske. I den første tiden hadde vi et manus. Dette ble tatt frem 7 ganger hver eneste dag og lest høyt og snakket om. Det inneholdt en kort fortelling om hva som hadde skjedd med ham, hvem han var, hvor han var og hvilke dato det hendte. Det tok ham likevel nærmere et år før han med nesten 100 % treffsikkerhet kunne fortelle at det var 17. mai han fikk en hjerneblødning. Fremdeles hender det at det butter litt, men stort sett vet han det når han får tenkt seg litt om. Det er ingen annen ting vi kan gjøre med dette enn å jobbe med kognitive oppgaver og håpe at det fungerer. Hadde det vært en pille å ta for det så hadde jeg på hans vegne stått først i køen på apoteket. 


He he … ja vi kan jo alltids håpe …

Hjernen er et merkelig sted og ikke lett å bli klok på. Av en eller annen grunn vet han veldig godt hvor gammel jeg er. Men datoen er så godt som umulig å huske. Han vet at det er i mars, april eller mai – og at det er en gang mellom 10. og 15. Men han må gjette litt hver gang likevel. Månedene er heller ikke så lette å huske så han må begynne på rams fra januar av. De fleste gangene stopper han på riktig måned – for magefølelsen er der – og ved et par anledninger har han også stoppet ved riktig dato på første forsøk. Likevel vet jeg har han ikke husker det automatisk.  

Hadde jeg ikke sagt noe ville dagen kommet og gått og han ville ikke ha reagert på at det var noe nevneverdig denne dagen. Antagelig ville han heller ikke undret seg om bursdagen min aldri noen sinne kommer. Blir jeg såret? Nei, det blir jeg ikke. For han hadde husket det om han hadde kunnet. Derimot gir jeg Skjebnen en diger, feit finger – for det er ikke akkurat noe morsomt. Det føles veldig urettferdig og det føles ensomt. Likevel føles det egoistisk å til stadighet minne ham på datoen. For meg føles det bare som en tap, tap situasjon. Enten så må jeg presisere at i DAG er det bursdagen min – noe jeg ikke liker å gjøre. Eller så må jeg akseptere at han ikke husker meg. Jeg lager sjelden store selskaper for meg selv og det pleier i grunn bare å være åpent hus for de som vil stikke innom – så jeg føler også på at han må få beskjed. Jeg vet at han ville blitt veldig lei seg om han plutselig oppdaget at vi fikk gjester som gratulerte meg med dagen uten at han visste det på forhånd. Så jeg må jo sørge for at han vet hva som skjer.


Dette er bare en liten bagatell for mange, men når man lever sammen med en slagrammet så er dette bare èn av mange ting som gjør livet vårt annerledes. Selv om jeg sier det ikke gjør noe – så er det ei lita jente her på innsiden av hodet mitt som er litt lei seg. Det hjelper lite å lage lister og oversikter – for han glemmer å sjekke dem også. Så jeg fortsetter med mine gjentagelser av viktige hendelser og håper at det en dag fester seg – og så håper jeg at han en dag får tilbake evnen til å forutse viktige hendelser, eller sjekker jevnlig slik at bursdager ikke kommer som julaften på kjerringa. Det er et lite plaster på såret at han ikke husker andres bursdager eller, så som barna sine dager, søsken eller mammas. For meg blir det bare ennå litt mer å holde rede på for ham – i et allerede overfylt hode. Jeg må innrømme at jeg har mine øyeblikk av urskrik på innsiden i min egen hjerne – for jeg vet jo at informasjonen finnes der inne i hodet hans et sted. Han finner bare ikke den rette boksen. Du får bare lyst til å riste det ut av ham – men det går ikke. Vi lever i en konstant repetisjons modus – til hans fordel og min tidvise hysteriske fortvilelse. Likevel må jeg si at det er utrolig hva man lærer seg å leve med. La meg tilføye at det blir bedre – litt om litt. Det går bare fryktelig sakte og vi vet ikke hvor frisk han vil blir. Før eller siden er det stopp i utviklingen.

Til alle der ute som i dag forventer av kjæresten at han/hun skal stille opp på bursdager, bryllupsdager og Valentines day med konfekt, roser og romantikk – ikke ta det for gitt. For alt denne jenta ønsker seg er at kjæresten hennes skal gi henne et bursdagskyss når dagen kommer – UTEN å bli minnet om det først 🙂 DET hadde vært den største gaven <3

 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #rehabilitering #samliv #helse #kjærester #kjærlighet #bursdag #hukommelse #hjernen #hukommelsestap 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg