Når ringer DU 113 …?

Skjønner du når det er alvor …?

Det er ikke alltid så lett å vite hva man skal gjøre når man selv eller noen rundt en blir syke. Etter at min samboer fikk hjerneblødning så har jeg selv gjort meg noen tanker om hvor langt inne det faktisk sitter å ringe 113. Vi gjorde det, men jeg følte faktisk for behov for bekreftelse før vi tok den livsviktige telefonen. Også i ettertid har det gått opp for meg at motstanden for å ringe 113 er stor – og ikke minst at mange ikke vet nok om de helsemessige signalene som bør få alarmklokkene til å ringe, lenge før behovet for 113 oppstår.

Jeg skal begynne med et eksempel fra mitt eget liv – for lenge, lenge siden. Jeg hadde over tid vært veldig syk og det hele endte med at det kom en sykebil for å hente meg. Jeg var svak etter lang tid uten mat og vann og jeg var på ingen måte i stand til å vurdere min egen helsetilstand. Likevel nektet jeg å bli båret ut i sykebilen på båre. Vi bodde i blokk og jeg fryktet at hele nabolaget sto godt plantet i kjøkkenvinduene for å se hvem som skulle inn i ambulansen som sto parkert foran inngangen. Så jeg satte meg sterkt til motverge og forlangte å få ut til ambulansen – litt verdighet skulle jeg jo ha, selv om jeg gikk som en 80 åring og ikke hadde dusjet på minst en uke. Det hele endte med at jeg kollapset på ganggulvet og ble båret ut i sykebilen etter bein og armer. Lite oppløftende for selvbildet og Ikke noe jeg vil anbefale. Hvorfor i alle dager blir det slik? Hva er det med meg – og mange andre mennesker – som får oss til å gjøre slike ting? Selv når sykebilen står utenfor døra og to sterke menn tilbyr meg en båre så fornektet jeg sannheten om hvor lite frisk jeg var. Hvorfor skjønner vi ikke når det er alvor?

Jeg var heldigvis ikke noe annet enn veldig gravid og ekstremt kvalm, trodde jeg – jeg skulle likevel komme til å tilbringe 3,5 mnd på sykehus det neste året. Etter at min samboer fikk en alvorlig hjerneblødning i 2015 så har jeg vært ekstra opptatt av disse mentale mekanismene i oss. Vi tar faktisk ikke symptomene vi opplever alvorlig nok – raskt nok. For det første er vi livredde for å bli stemplet som hypokondere. For det andre tror jeg at de aller fleste, meg i beregnet, går rundt med en falsk sannhet i oss. Vi tror nemlig at alvorlig sykdom er ensbetydende med alvorlige symptomer. Men det er ikke sånn. Alvorlig sykdom kan komme snikende og den kan komme akutt – og den har ikke alltid store og skumle uttrykksformer, i alle fall ikke til å begynne med. Min samboer hadde et blodtrykk på 240/159 – og absolutt kjente ingen ting! Han var bare litt “slækk” som han sa. I tillegg er det sånn at vi aller helst vil vente litt før vi kontakter lege – sånn i tilfelle det går over “lissom”  – for vi skal jo ikke bry “øvrigheita” unødig. Det er jo så mange andre som har det mye verre.

Om vi er flinkere eller dårlige i Norge enn i andre land vet jeg ikke. Men jeg har en opplevelse av at det første vi tenker på ved sykdom er å gå til fastlege eller legevakt – ikke er å ringe 113 – og da snakker jeg ikke om blærekatar og forkjølelser.. Likevel vil vi aller helst vente til i morgen – eller vi ringer legen og ber om en time i neste uke. Kanskje skylder vi oss selv å være litt mer hysteriske? Kanskje ikke ta oss selv så alvorlig at vi ikke vil at naboene skal se? Når jeg får tenkt meg om så ville jeg nok heller at naboene skulle se meg litt tufs-  enn aldri mer. For å vente og å bagatellisere symptomer kan være fatalt. Jeg har i hele mitt liv hørt at høyt blodtrykk var farlig – du kan dø av det! Men det slo meg aldri at jeg eller kjæresten min, som det faktisk skjedde med, kunne få et slag og ende opp som sterkt pleietrengende. For meg er ikke lenger døden det verste som kan skje – men å bli reddet for sent. Missforstå meg riktig – vi ønsker jo å bli reddet. Men hvilket liv blir vi i så fall reddet til? Hvor lenge vi venter med å ringer 113 er helt avgjørende for hva slags liv vi vil få etter at vi har blitt reddet. Ring i tide – ring med èn gang! For du ønsker å ha et liv også etter at du har blitt reddet – garantert. 

Vi lager oss tankefeller til stadighet. Og vi er ikke klar over at vi har dem. Jeg stiller ikke spørsmål ved min egen tenkning når jeg har fortalt meg selv at en litt nummen arm kan vente til i morgen – eller en blødning i øyet. Jeg vet ikke hvordan det oppleves for alle slagrammede å få slag, selv om jeg har hørt om lignende tilfeller. For vår del så ringte aldri den kognitive alarmklokken hos kjæresten min når han fikk en hjerneblødning. Hadde ikke jeg vært nok til stede og hadde ikke jeg valgt å ringe 113 fremfor å dra til legevakten så hadde ikke han vært her i dag – og jeg tenker med gru på at jeg nesten gav etter for hans ønske om å bare få sove litt. 


 

Det er ikke bare menigmann og folk uten kompetanse som går i denne tankefellen. Senest denne uken var vi i en samtale med en lege – på et stort og kjent sted. I denne samtalen – på avdeling for hjerneslag – får vi altså beskjed om å kontakte legevakten om det skulle dukke opp symptomer som gjør oss urolige!!! Jeg ble målløs. Så satt ut at jeg ikke en gang åpnet munnen. På innsiden av hodet mitt skrek jeg ut i raseri mot legen “Er du riv ruske gal?? Man kontakter ALDRI legevakten ved misstanke om hjerneslag – MAN RINGER 113!!!” Jeg innrømmer at vår fartstid i helsevesenet etter Vidars hjerneslag, har lært oss at mange godt utdannede mennesker der ute kan gjøre feil, sier ting som ikke stemmer og setter seg kanskje ikke godt nok inn i den enkelte pasients sykehistorie før de tar livsviktige avgjørelser. Men at vi skulle få denne beskjeden på et det som omtales som Norges beste rehabiliterings institusjon?! Mest sannsynlig en liten “kommunikasjonstalefeil” fra legens side – for jeg er helt sikker på at hun vet akkurat det vi vet. Nemlig at legevakt ikke er rette sted for mennesker med tegn på hjerneslag. Men så kom det ut feil – for vi er så snare å si legevakt fremfor 113. Ja for mange tror jeg faktisk at 113 og legevakt er samme sak. Det er det ikke!  Det er forskjell på liv og død – reddet for å overleve – eller reddet for å leve et godt liv videre. Men det er ikke gitt at alle vet det. De neste 365 dagene kommer 12 000  mennesker i Norge til å få et hjerneslag – ca 3000 av dem vil dø. I tillegg vil mellom 150 000 og 200 000 personer bli pårørende til et menneske som har blitt reddet eller omkommet av hjerneslag. Om dere alle bare kan huske EN ting når den dagen kommer – TIDEN er din verste fiende! Søk hjelp med èn gang – umiddelbart!

Ring 113 IKKE KONTAKT LEGEVAKT!!! 

En leges ord er av enorm betydning i forhold til hvordan man velger å gå frem med sin egen helse i fremtiden. Kjære alle leger – og alle som jobber med helse – en enkel mental glipp er det som skal til. Jeg husker fremdeles hvordan jeg tenkte den gangen min farfar fikk hjerneslag etter et hjerteinfarkt – hvor lite jeg faktisk kunne om helse den gangen. Hadde jeg fått beskjed om å ringe legevakt – så ville jeg ringt legevakt. Ikke bare ville jeg ringt legevakten, jeg ville båret med meg denne kunnskapen i mange år fremover, hatt dine ord i mine ører – og jeg ville ha overført min kunnskap til mitt barn og mine venner. For det ble sagt av en lege – en som vet. I det øyeblikket opphører min kritiske tenkning. Selvsagt er dette satt på spissen. Men vi vet i dag at det som blir sagt av en person i hvit frakk og med et stetoskop rundt halsen – det har en enorm tyngde.  

Gå til legen i tide, ta en blodprøve, sjekk hjertet og blodtrykket. Ikke kims av små endringer i energinivået eller at du føler deg litt slæk –  og ring 113 om du opplever akutte endringer i kropp eller hode. For din egen skyld – aldri bry deg med hva andre tenker eller ser.

Vær våken – vær kritisk – og ring 113 om du føler at noe ikke er som det skal være. De som tar telefonen der vet hva de skal spørre etter for å vite om du er i nød eller ikke – de kjenner signalene når det er kritisk. Det er bedre å ringe en gang for mye enn en gang for lite. Det negative resultatet er for stort om du ikke ringer når du burde ha ringt. Vi vil ofte han en “second oppinion” når leger kommer med uttalelser ang vår helse, men slike små informative hentydninger tenker vi kanskje ikke over? Hva med en “second oppinion” til din egen tolkning og hva du velger å kategorisere som en sannhet? 

Norge er på verdenstoppen i forhold til overlevelse etter hjerneslag – vi har fremdeles mye å gjøre for å bli skikkelig gode til å gi de overlevende et godt liv etter slaget. Gjør det du kan for å ikke måtte reddes, vær føre var. Selv om vi i dag redder flere så er det også stadig flere som får hjerneslag og det er stadig flere yngre mennesker som blir rammet. Årsakene til dette ligger med stor sannsynlighet i hvordan vi lever livene våre, men det kan også være medfødte tilstander. I dag har vi det så godt – at det er farlig – og kanskje skjønner du det ikke før det er for sent. 

Det har nå gått et år og ni måneder siden min samboer fikk en alvorlig hjerneblødning, etter lang tid med ukontrollerbart høyt blodtrykk. Vi var heldige og reddet ham i siste liten. Mange sier han var heldig som hadde meg der når det skjedde – men jeg lever med vissheten om hvor like før det var at vi ikke ringte 113 – og det skremmer vettet av meg!

#LHL #LHLhjerneslag #hjerneslag #hjerneblødning #rehabilitering #helse #blodtrykk #hjerte #sykdom #legevakt #113 #omsorg #samliv #familie #kjærlighet #ambulanse #sykepleie #lege #hjelpepleier #overleve #livet

2 kommentarer
    1. Bra skrevet. Veldig viktig! Dette har jeg tenkt på mange ganger. Jeg ringte heller ikke 113. Var flau, og ville ikke at naboene skulle se at jeg hadde smerter. Forstår det ikke selv. Jeg hadde massiv hjerneblødning, en avm (karnøste) jeg ikke visste om. Ble operert flere ganger. Da det smalt i hode ringte jeg samboer som var på jobb, og sa at vi må dra en tur på legevakta for jeg hadde fått så grusomt vondt i hode. Jeg kunne heller ikke se noe da lys forverret hodepinen. Men jeg skulle gå selv til bilen. Jeg var heldig. Viktig å ringe 113, heller en gang for mye!!!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg