I dag er jeg glad …

Det er kort vei mellom bunn og topp hos oss for tiden. Eller så er det sånn at vi har vært så langt nede at de små tingene betyr så uendelig mye. Dagen i går ble preget av en dårlig samtale på telefonen. Jeg som tidligere har vært svært tykkhudet har etter at hjerneblødningen inntok livet vårt blitt ekstremt hårsår og det tar lang tid å komme over små hverdagslige ubehag. Men denne gangen vendte ubehaget raskt og jeg kan takke Superhelten min Vidar, kjæreste og samboer med hjerneslag, for det. Vi er i ferd med å ta hverdagen tilbake:) 

Helt siden han satt i rullestol julen 2014 har jeg dratt med meg Vidar ut i butikken. Jeg er hellig overbevist om at eksponering er kilden til bedring og har valgt å ta alt ekstra arbeidet med å la ham ta del i alt som involverer et helt normalt liv – i alle fall så langt som mulig. Det å være i et butikk miljø var ekstremt tøft for Vidar den første tiden. Bare det at det var mange mennesker der var uoverkommelig for den skadde hjernen hans å få kontroll på. Samtidig skulle vi navigere rundt i butikken, mellom hyller og folk, skrikerunger og stressende foreldre – og vi hadde en jobb å gjøre. Jeg med handlevognen foran og han subbende med rullestolen bak – svetten sto i panna hans og øyne store som tinntallerkener. Dette kostet noe helt sykt mye. I tillegg møtte vi kjentfolk på hvert hyllehjørne og alle ville slå av en prat og høre hvordan det sto til. Selve handlingen vedkom ikke Vidar de første månedene, bare å være med meg var mer enn nok. Det hendte at vi måtte avbryte og jeg måtte sette igjen varene og få Vidar tilbake i bilen – det ble rett og slett for mye for ham. Han fikk vondt, begynte å svette ukontrollert og ble forvirret. 

Sakte, men sikkert kom han mer og mer på banen. Rullestolen forsvant først og etterhvert var det han som trillet vognen. Dette føltes trygt for ham og han slapp å leie meg i hånden hele tiden. På denne måten fikk han tusle etter meg og observere i sin egen fart. Litt etter hvert begynte jeg å gi ham en og annen oppgave. Dette kunne være å ta ut melken fra kjøla eller velge hvilken salat vi skulle kjøpe. Små oppgaver som der og da var mer enn nok i seg selv. Første skikkelige seier var når han selv klarte å finne brød og skjære det opp i maskinen – OG legge det tilbake i posen. Ingen lett oppgave så lenge bare den venstre armen fungerer skikkelig. 

Men nå var tiden inne for å gi Vidar litt mer kontroll. Å huske hva som skal kjøpes er umulig ennå, men med litt hjelp fikk vi laget en liten handleliste. Jeg måtte minne ham på at han måtte ta med seg briller – ellers hadde listen vært verdiløs når han kom frem til butikken. Det er viktig å få inn gode prosesser og rutiner fra begynnelsen av for jeg kan ikke være der og minne ham på de brillene hver gang. Målet er at han skal klare dette selv. Vel inne på Rema måtte han selv finne frem vognen og varene. Planen var at han skulle handle det som sto på listen og jeg skulle plukke ut noe godt til middagen – så var jeg der i tilfelle det skulle bli for mye. 


Vi valgte et tidspunkt hvor det var litt stille i butikken – vi må jo legge til rette for suksess 🙂

Men som han imponerte! Han visste akkurat hvor han skulle finne de forskjellige varene og gikk veldig målrettet frem. Alt kom med i kurven og han klarte til og med å velge en ekstra pakke med kjøttpålegg. Det i seg selv er stort – å ta valg er KJEMPE VANSKELIG. Men der så han altså noe han fikk lyst på – og så kjøpte han det. Digg!! Bare èn gang måtte jeg bistå ham litt – hvor ER Crabsticks salaten?? Det var nok at jeg fortalte ham at han var på riktig sted og at jeg kunne se den fra der jeg sto. Han måtte bare titte litt ekstra etter og jobbe litt mer med konsentrasjonen – og DER var salaten. Å jobbe systematisk er vanskelig og hjernen hans sliter med å se alt – det blir lett til at han ser frem og tilbake mellom fire fem ting og så glemmer han å utvide søket sitt. Dette trenger han å øve mye, mye mer på så nå ser jeg at butikken kan være en veldig fin arena for dette.


Handlelisten var ikke så lang denne første gangen – men akkurat lang nok  – og han fant salaten. 
 

Vidar besto prøven med glans – alt på listen kom med og han fikk varene opp ved kassen og betalte – at jeg hadde gitt ham feil minibankkort kan jeg kanskje ikke laste ham for … haha … så koden hans fungerte ikke. Men jeg fikk sett nok til å vite at dette kommer han til å klare med glans om han må. Nå tror jeg at jeg skal gi han jobben med å skrive ned alt han trenger etterhvert som han oppdager at det er tomt hjemme  – og så kommer han til å få jobben med å plukke varer heretter i butikken. 


Mesterlig utført jobb … men det ble mørkt før vi kom ut. 
 

Jeg er så glad for alle fremskrittene denne mannen gjør – for jeg vet hvor mye vi har jobbet for å få det til. Noe så enkelt som å handle sin egen mat har tatt 1 år og 9 måneder å gjenvinne kontroll over. Mye ble gjort uten at vi i det hele tatt var i butikken – slik som å lære seg å gå igjen, lese, planlegge og rett og slett det å bygge opp ny fysikk. Selv om vi ikke begynte å være sammen i butikken før rundt midten av desember 2014 så blir det et godt antall handleturer som ligger bak oss. Vi har vært i butikken minst en gang i uken – så da kan du selv telle hvor mange ganger han har trent på denne jobben. 

Nok en seier på veien tilbake til livet – og nok en gang er jeg så uendelig ydmyk og stolt over det vi får til sammen – og ikke minst er jeg stolt over hans ukuelige pågangsmot. Så jævlig bra jobba!!!

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #samliv #kjærester #trening #helse #mestring #rema #handle #shopping #øvelse #livet #rehabilitering

4 kommentarer
    1. Idag ble jeg veldig glad – for jeg ser dere har kommet i vg:) Måtte sende de et tips siden bloggen din er så ærlig og rett frem – og en skikkelig inspirasjon og til ettertanke for både helsearbeidere, slagrammede, pårørende og samfunnet genrelt! Så fint å få fokus på dette – da dette er en gruppe i helsevesenet som fort blir “glemt”.

    2. marte: Tusen takk Marte 🙂 Så hyggelig at du gjorde det. Dette er et viktig tema som berører veldig mange mennesker. Vi antar at nærmere 200 000 mennesker er nærmeste pårørende til en person som har hatt hjerneslag. Mange føler seg veldig alene med det. Stoooor klem til deg <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg