I kveld kastet jeg ham ut …

Dessverre er det slik at de fleste slagrammede får tilbud om rehabilitering bare inntil et visst punkt. Slik jeg ser det så samsvarer ofte nedtrappingen av tilbudet med at den slagrammede er på et punkt i prosessen sin hvor det begynner å bli noen glimt av overskudd og energi. Akkurat slik er det hos oss også. Nå som Vidar plutselig er i stand til å tenke mer enn en tanke og kanskje også er klar for å jobbe litt mer kognitivt – så opphører dagtilbudet ved Spesialisthelsetjenesten. Han har mer overskudd til å være aktiv – men tilbudet reduseres. Resultatet er at han nå forsøker å takle sin egen nye, og heller tomme hverdag. En hverdag uten jobb, uten venner – og uten identitet. La meg bare si det med en gang så det ikke blir noen missforståelser – han har venner – men de er på ingen måte en del av hans hverdag. Dette har jeg nevnt i et par innlegg tidligere og jeg forsøker på ingen måte å kappe hodet av noen av hans venner, men sannheten er at hverdagene er svært ensomme. Alt som Vidar har bygget opp sin identitet av er borte. Ingen MC, ingen jobb eller kolleger og svært lite fritidsaktiviteter. Alt som en gang var ble borte med hjerneblødningen. I dag sitter Vidar igjen og skal forsøke å finne noe givende å fylle dagene sine med. Det er ikke kveldene som er det største problemet – da har vi jo selskap i hverandre – selv om han helt sikkert på et eller annet tidspunkt blir lei av å se meg ligge i stabilt sideleie på sofaen og se The Kardashians kveld etter kveld.  

Vidar har vært en solstråle gjennom hele dette løpet siden hjerneblødningen i mai 2015. I går så jeg han for første gang nedstemt. Jeg vil ikke si at han er deprimert, men at livet ikke var helt ok var det ingen tvil om. Det er mye han kunne ha funnet på å gjøre, men han har i stor grad mistet driven for å sette ting i gang selv. I tillegg er han MANN – han skal for enhver pris ikke bry noen. Så selv om han har lyst til å gjøre ting så vil han plutselig ikke lengre når jeg foreslår det. Han gruer seg for å ringe noen og han gruer seg for å dra på besøk – livredd for å være en byrde. Og ettersom tiden går – og tilbudene forsvinner så oppdager han at han har ingenting av det gamle livet sitt igjen …


 

Så i kveld kastet jeg ham ut. Satte en melding på facebook og lurte på om noen kunne komme og ta ham med seg – slik at han kunne få noen timer sammen med gamle bekjente på bluesklubben. Her må det aldri så lite vennligsinnet makt til fra min side. Selvsagt kunne jeg kjørt ham den halvannen kilometeren selv, men jeg ville at han skulle få gjøre noe helt på egenhånd. Jeg merket endringen med en gang. Han begynte å se på klokken. Jeg har smugtittet på ham gjennom ettermiddagen og jeg lover at han på ingen måte kikket på klokka bare fordi han ville vite hva klokka var – han ventet! Etterhvert begynte han å tenkte på hvilke klær han skulle ha på seg og tuslet på loftet for å skifte. DA tenker jeg at livet har mening – når han får holde på med noe som gir ham slik motivasjon. At vi begge to har mistet vår identitet er dessverre et faktum – vi er ikke lengre de vi var noen av oss og vi må nå oppdage hvem og hvordan vi skal være innenfor de nye rammene livet har gitt oss. Ingen lett oppgave for noen av oss. 

Jeg skulle så inderlig ønske at det fantes et dagtilbud til en forholdsvis oppegående, yngre slagrammet – hvor man kunne stikke innom, slå av en prat og møte andre. Jeg frykter at om vi ikke klarer å få ham inn i en bedre hverdag – på dagtid – så vil det påvirke den psykiske helsen. Nok en oppgave for meg som allerede har brent lyset i begge ender og midt på i samme slengen – jeg må nå “finne opp” mening i livet hans. Det er flere ting han kan gjøre på kveldstid, men det løser ikke problemet på dagtid dessverre. Jeg hører hvordan leserne nå sitter rundt om og sier “assistent” eller “støtte kontakt” … Begge deler gode innspill og noe vi ser nærmere på. Likevel ser vi på de to alternativene litt som en pålagt aktivitet. Første mål er få til mer trening på egenhånd og der vil en støttekontakt være veldig fin å ha. Men dagene burde inneholde mer enn bare trening – og betalt hjelp. Dagene burde inneholde meningsfull aktivitet og vennskap. Om ikke annet enn en pitteliten jobb som han kunne mestre – to timer i uken?? Det hadde gjort en himmelvid forskjell for ham. Om han er klar for det ennå vet jeg ikke – dagsformen kan være tynn noen dager. I dag måtte han gi seg når han hadde fylt halve oppvaskmaskinen – da var det tid for å sette seg i stolen foran tven igjen. Nei – det skal jammen ikke være lett. 

Det kan til tider være forferdelig vondt å være nærmeste pårørende til en slagrammet – for dette er jo mannen jeg elsker. Det er ingen ting annet jeg ønsker for ham enn at han skal ha et godt, gledesfylt og meningsfullt liv. Å sitte ved hans side og se at han har mistet alt – og hva det gjør med ham – er hjerteskjærende. 

Så i kveld avlyste jeg hjemmesykepleien og sendte ham ut – jeg tror det var det legen ville foreskrevet om vi hadde spurt. Det var noen som tilbød seg å være sjåfør og det er vi kjempeglade for. Jeg håper han kommer hjem med fornyet energi og at de får ham helskinnet inn og ut av biler på glattisen. Jeg har fått et par timer for meg selv her i sofaen – og det rare er at DA slår jeg av tven. Akkurat nå gleder jeg meg til han kommer hjem igjen og håper han har grisekoset seg … og når hører jeg ham på trappa:))

 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #rehabilitering #dagtilbud #mestring #mestringstro #livsglede #mening #aktivitet #helse #trening #aktivitet #depresjon #glede #livsglede #kardashian

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg