Nå spiser vi milepæler til kvelds …

Så satt vi der i stua og sukket i kor … i kveld var det jammen kjedelig altså. Det er sjelden vi kjeder oss, men den siste tiden har det vært så mye som har skjedd at vi egentlig havnet litt i vakuum når det endelig var en stille kveld. Og vakuum er kanskje ikke det noen av oss trives så veldig godt i. Så vi sukket – tittet på hverandre – og var enig i at vi trengte kokosboller. Bare på én betingelse sa jeg: DU blir med!

Etter at Vidar sluttet som dagpasient på slagavdelingen ved Kongsvinger Sykehus i februar har formen rast nedover – han går alt for lite. Det er tungt å få ham ut så sant ikke været er veldig godt og vi har hatt svært glatte veier – frem til nå. Men nå er det slutt – han må ut og gå – HVER dag – og jeg kommer ikke til å ta et nei for et svar. Det er på tide å begynne å sette milepæler igjen – det har i grunn blitt glemt litt bort gjennom vinteren. 

Jeg så at hjulene i toppen hans begynte å gå i det jeg sa at han måtte være med – for det hadde han ikke lyst til i kveld. Jeg forberedte en tordnende motivasjons tale i hodet mitt som motsvar – som om DET noen gang har vært en god idé. Men denne gangen var det noe annet som kom ut av munnen til Vidar enn det jeg har blitt vant til. Han hadde et motforslag. 

Det hadde seg nemlig slik at tidligere på dagen så hadde Vidar hatt ergoterapi her hjemme – og som vanlig var det jeg som måtte finne på en oppgave for ham å jobbe med. Det jeg fant på denne gangen var at han kunne få lov til å forsøke seg på å sage ned den døde delen av det gamle epletreet. Jeg krabbet opp i sofakroken og Vidar og Ergoterapeuten dro ut i hagen med sag og pågangsmot. Det tok jammen ikke mange minuttene før de sto i gangen igjen – Vidar stolt som en hane og tørst som en kamel. Han hadde saget ned både epletreet OG fjernet Tujaen som drosjen kjørte ned og knakk her i vinter. Jeg ER så imponert!!  Ikke bare fordi han kunne sage, men her skjedde det mye mer – blant annet at han selv så behovet for å ta et tak med den Tujaen. Jeg hadde nemlig ikke nevnt den med et ord. Han hadde også samlet alle greiene pent i en haug sammen med resten av søpla fra oppussingen her i høst. FOR en fremgang. Nå klarer han både å jobbe og tenke – samtidig – hehe – ja vi ler litt av det. Men mest av alt  er jeg STOLT. Dette er ikke noe vi har tatt for gitt her i huset. 

Men så … tilbake til motforslaget til Vidar. Det eneste som gikk litt feil med trefellingen var at han skulle ha kastet kvisten på komposthaugen og ikke i haugen som skulle til Avfallsdeponiet. Så nå sitter han her og mener at jeg kan dra ut og kjøpe godis – så skal han sørge for at kvisten blir lagt i riktig haug på riktig sted. Dette er stort! Nå tenker han selv og planlegger arbeid – og han tar ansvar uten at jeg har bedt ham om det – og han forhandler. Jeg liker det – ja faktisk superliker det! For jeg ønsker meg jo mer enn noe annet at han skal tenke selv. 

Jeg så mye av det samme i fjor vår – at det boostet en motivasjon for å delta i arbeidet rundt og i huset. Den gangen var han mye dårligere og hadde lite selvinnsikt og lite krefter. I år er saken en helt annen. Styrken begynner å bli stor i armene og motorikken kommer seg. Mest av alt så har han begynt å få tro på seg selv igjen. Jeg synes det er så deilig å se og jeg er så glad for å se disse fremskrittene – tenk så mye vi kan få utrettet med rehabiliteringen hans i løpet av våren. 

Så nå har vi kommet til en ny milepæl – nemlig at han gjør en ting og jeg gjør en annen. Tiden hvor vi gjør alt sammen og jeg må være med og passe på ham hele tiden er kanskje på hell. Jeg valgte i alle fall å la ham gjøre det alene i dag, kneppet på han alarmen og dro avgårde til butikken mens han dro på ei Tujagrein gjennom  den humpete vinterhagen vår. Han fortalte etterpå at han nesten hadde falt – men det er heldigvis mykt underlag i tilfelle det skulle skje – men det skjedde ikke – bare nesten:) Intet våger – intet vinner! 

Jeg våget å gi slipp på ham – han våget å stå alene – og han mestret <3

 

En stor kveld for oss begge – GLEDE 🙂 Jeg er så stolt …

 

Følg bloggen på facebook om du har lyst. 

 

#LHL #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #samboer #samliv #omsorg #rehabilitering #hage #tuja #epletre #våronn #hagearbeid #psykologi #hjernen #mestring #seier #sage #blogg #milepæl

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg