Gjennom mot finner du magi …

… og et veldig skittent kjøkkenbord !

Å lære er å oppdage. Denne setningen har jeg båret med meg i mange år og kan takke en veldig spesiell og dyktig dame (som skriver fantastiske dikt) for at den ble plantet godt og grundig inn i min ryggmarg. For noe mer sant enn dette skal du lete lenge etter. Det å tørre å gå ut av komfort sonen og oppdage noe nytt kan være magisk, likevel er mange av oss redd for det. Selvsagt lærer vi gjennom å bli fortalt også – men da handler det om å ha en grunninnstilling og en holdning til læring som sier at man vil bli lært. Oppdagelsen er også da tilstede gjennom å levendegjøre de fortellinger man hører i sitt indre – lytte, se, forstå, men skal kroppen virkelig forstå – må du gjøre det selv.

For noen er det utvilsomt mer effektivt å lære gjennom å gjøre selv. Barn lærer gjennom både observasjon, fortellinger og gjennom å gjøre selv. For Vidar, som har hatt en hjerneblødning og fått skader som påvirker innlæring og hukommelse så er det “learning by dooing” som er kilden til den beste læringen. Han må oppdage konsekvensene av sine handlinger på nytt – i forhold til det meste. Alt han møter har utfordringer med seg i bagasjen. 

Hva skjer om jeg aldri tørker av bordet etter at jeg har sølt?

Hvordan får jeg opp de nye pakkene med barberblad?

Mørk asfalt kan være både vann og is – hvordan vite forskjellen? 

Hva bør jeg gjøre når jeg har smerter?

Jeg ser ikke bokstavene i avisen tydelig nok – hva skal jeg gjøre?

Som nærmeste pårørende er det så lett å bare si hva han skal gjøre. Det går så mye raskere om jeg bare sier tørk av bordet, hent en saks, sjekk om det er glatt, ta smertestillende, finn brillene! Utfordringen er at han ikke lærer noe som helst av den typen hjelp. Der og da hjelper jeg egentlig bare meg selv – og jeg gjør både meg selv og Vidar en bjørnetjeneste. Det eneste han lærer er å henvende seg til meg når problemet dukker opp fremfor å løse det selv. JEG må lære meg å ha is i magen og faktisk la bordet bli så skittent at han oppdager ubehaget ved det selv – og før eller siden skjer det – selv om det gjør litt vondt i sjelen når han ikke oppdager det før midt i et gjestebud. Meeen … mission accomplished *to tomler opp*

Jeg pleier å si at hjernen er som en muskel – selv om vi ikke kan flekse den … hehe … DET skulle tatt seg ut. Det jeg mener er at du må tenke for å utvikle hjernen. Dvs at du må lete i hodet etter svarene og selv om du ikke finner svaret så bruker du hjernen. Tenkning er aldri bortkastet – i denne sammenhengen. Sakte, men sikkert, åpnes veiene inn til svarene du leter etter og du bygger mentale motorveier der det før ikke var mer enn en liten mørk sti som var vanskelig å finne. For hver liten tankemessig utfordring aktiveres nevroner og synapser – og du tråkker nye stier mellom de veiløse bygdene i hjernelandskapet.

Så Vidar MÅ tenke for å bli bedre – han må kanskje ha hjelp til å tenke, men slett ikke alltid så mye hjelp til å gjøre. Jeg står på sidelinjen og er Sokratisk. Stiller åpne spørsmål for å få ham til å tenke selv, finne løsninger, oppdage og lære. Behøver du kanskje et verktøy for å åpne denne pakken med barberblad? Hva slags verktøy tror du at du trenger? Hvor i huset kan du finne det du behøver for å åpne pakken? Eller er det noen hint på selve pakken om hvordan den skal åpnes? La hjernen hans for all del jobbe selv. Ikke si at han trenger en kniv eller saks, ikke hent saksen – og for all del IKKE åpne pakken med barberblad for ham FØR han har forsøkt selv. Jeg er tilstede i slike situasjoner og passer på at han ikke setter seg selv i fare, men jeg HJELPER ikke. Jeg veileder og bistår ham i tenkningen gjennom å lede ham med hint og spørsmål – lære ham å være kritisk til egen tenkning? ER du faktisk ferdig å dekke bordet nå?? Er du sikker på at det ikke mangler noe? Ta en titt til – tenk deg at du nå sitter ned og skal begynne måltidet? Har du alt du trenger?


 

Slik var i det i går også når vi skulle lage Sellerirotmos til middag. Som vanlig dro jeg Vidar med i matlagingen. Og denne gangen gav jeg ham en skarp kniv. Ta den i høyre hånd, kommanderte jeg. DET var han ikke like interessert i. Han var redd – og med god grunn. Det er fryktelig lett å skjære seg.  Hånden er ustabil og han sliter med å holde håndleddet stivt når han legger press på kniven. Så han gjorde ET halvhjertet forsøk – som han i praksis gjorde for å overbevise meg om at DETTE ikke gikk bra. HA HA .. lykke til å prøv, sa jeg bare. For jeg vet at han kan om han bare tørr å prøve. Vi tilrettela litt med å gjøre bitene han skulle skjære litt mindre og så snakket vi litt om at vi slett ikke hadde dårlig tid. Han vil jo gjerne jobbe på høygir. Det viktigste er at han skjærer – ikke hvor mye eller hvor raskt. Så etter et par forsøk til så viste det seg selvsagt at han kunne skjære – fine biter – og  ingen fingre gikk med underveis.  


 

Det er skummelt å sette seg i en situasjon hvor man skal forsøke å mestre og å lære – for man kan komme til skade underveis. Små barn har ikke denne evnen til å forutse eventuelle ulykker – de er lykkelig uvitende frem til kniven sitter i fingertuppen. Vi har vel alle vært der. Å lære en voksen å kutte med kniv er mer utfordrende for han vet veldig godt hvor vondt det er å skjære seg – og hvor farlig det kan være. Så vi må være tøffe – og jeg må våge å gjøre meg upopulær i prosessen. DET varer heldigvis ikke lenge. Så snart han ser at han faktisk klarer oppgaven så er jeg tilgitt. Men, jeg må kanskje ta en svelg med kameler underveis. Noe jeg i grunn gjør ganske ubevisst nå for tiden etter å ha levde på kameler i et par år – jeg er en mester i å gjøre meg selv upopulær og har hud som en hvalross. Målet helliger midlet sier jeg bare – og jeg må tørre å stå i den motstanden jeg eventuelt får på en god og ikke personlig måte. DET lønner seg alltid – ellers i livet også 🙂

Lykken er å se ham mestre – for oss begge. Lykken er å se ham oppdage og å se ham lære å leve livet sitt igjen. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen – det ER blodslit. For det krever en tilstedeværelse i hver eneste liten oppgave. Det krever at jeg ikke gjør alt alene og tar den enkleste løsningen – for meg. Det krever at jeg jobber mot hans mål og ikke mine – og det krever tålmodighet og i stor grad en evne til å utsette egne behov der og da. Jeg er på ingen måte noen helgen, men jeg bærer ikke vann i bøtter med hull i – om det kan være en metafor for Vidars rehabilitering. Det blir ekstra mye arbeid for meg om jeg må gå frem og tilbake en million ganger med vannbøttene fordi de blir tomme på veien – når det er hull i dem altså. Men det er også tungt å bære ei full bøtte hele veien, det går saktere og det kan være jeg må hvile mye underveis. MEN når vi kommer i mål er bøtta full av vann og vi kan drikke oss utørste begge to 🙂 

Veien går vi sammen – livet det er NÅ og vi lever ikke bare for å rehabilitere ham for et bedre liv – vi lever for å være og lære her og nå. Akkurat nå er vi på oppdagelsesferd – og det er jo egentlig ganske spennende:) 

Ønsker dere alle en riktig fin fredagskveld – og ta gjerne en liten tur utenfor komfortsonen – det er der det skjer 🙂 

 

For dere som har lyst så kan bloggen også følges på facebook. 

 

#LHL #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #reahbilitering #læring #learningbydooing #benjaminfranklin #mestring #komfortsonen #helse #hjernen #psykologi #nevroner #oppdage #kamel #samliv #tilgivelse #frykt #sterk #styrke #prøve #lære #livet

4 kommentarer

Siste innlegg