5 uker på slankeren … og like feit …

Første forsøk feilet. Nå har det gått 5 uker siden jeg startet operasjon Ego i et forsøk på å kvitte meg med de 25 kg jeg spiste på meg de første 6 mnd Vidar var syk etter hjerneblødningen. Når jeg ser meg tilbake og ser på målingene jeg så flittig har notert – så har det skjedd lite interessant med vekten disse fem ukene – med unntak for de som nå kan tenke seg å le høyt av skadefryd – vær så god scenen er deres. Latter er sunt sies det så den får du helt gratis av meg:)  Jeg kan godt sitte her og grine litt – så blir jeg i det miste kvitt litt vann. 

Jeg følte meg så klar og var så sikker på det jeg gikk inn i – dette var umulig å ikke få til. Grunnen til at det var umulig var fordi jeg har gjort det før. Ganske så lett og uanstrengt gikk jeg ned 25 kg noen år før jeg møtte Vidar. Kostplanen henger fremdeles på innsiden av kjøkkenskapet – det var i grunn bare å sette igang. Jeg forventet faktisk å rase ned i vekt og så for meg at jeg minst måtte kjøpe ny bikini til sommeren. Men sånn gikk det altså ikke. Når jeg tråkket opp på vekten i dag tidlig viste den nøyaktig 400 gram mindre enn for 5 uker siden. Klærne er akkurat like trange som før og magen buler om mulig ennå litt mer. Jeg her helt sikker på at jeg hørte hysterisk latter fra vekta der jeg vaglet på tå i håp om at tallene skulle gå nedover. Burde kanskje tatt strikken ut av håret før jeg veide meg også – DEN har nok skylden. 

Jeg må innrømme at det holder hardt på motivasjonen akkurat nå. Med unntak av et par kokosboller den kvelden livet var litt kjipt og en kvart pose Sørlandschips på en fest sammen med EN boks lett cider – så har jeg ikke rørt hverken raske karbohydrater eller sukker – på 5 uker. Vekten min hadde stått stille i over et år da jeg startet for fem uker siden og jeg hadde stort sett gaflet i meg ALT hva hjertet behaget i 2 år. Jeg hadde med andre ord funnet mitt vekttak. At jeg ikke gikk mer opp var i og for seg bra – men at jeg ikke skal gå NED har jeg vanskelig for å akseptere. Hvorfor forsake noe som helst når vekten står på det samme?? 

Jeg har noen teorier. For det første har jeg tråkket godt inn i overgangsalderen og det kan ha gjort noe med forbrenningen min – det er vel bare å kjøpe inn kjoleforkle og tykke nylonstrømper i farge Grell for å å skjule det faktum at jeg snart lider av LRS – låra rett i skoa. For det andre sover vi ikke særlig godt lengre og forskning viser at det kan forårsake overvekt – ref kommentar nederst i innlegget her. For det tredje har jeg hatt – og har – langt over normal mengde stress i livet mitt og kortisol nivåene kan være ute av balanse – blodprøver er bestilt til neste uke så det kan vi faktisk finne ut av. Ellers har jeg pådratt med 100 kg Mann siden forrige slankekur og det kan umulig være sunt for forbrenningen. For det fjerde har jeg pådratt meg en ubalanse og betennelse i tarmen (antagelig pga stress) og hele fordøyelses systemet mitt verker og skriker uansett hva jeg har i meg – mye av tiden ligger jeg i fosterstilling på sofaen og forsøker å komme til hektene etter at jeg har spist. Spiser jeg for lite står i alle fall vekten stille – og spiser jeg normalt eller oftere enn normalt, som lavkarbo ofte innebærer ( i alle fall Lindbergs ideer), så føles det som om jeg har svelgt en elefant – levende. Det ser i grunn slik ut også. Sist men ikke minst kommer jeg meg ikke nok ut for å gå. Særlig synes jeg det er vanskelig å gå når magen ikke er god og jeg gruer meg for turene hele tiden. Vi snakker ikke lengre om dørstokk mil – men dørstokk mil over farlig norsk hengebro. Planen var jo å komme seg ut av huset når Vidar var på trening med fysio og hos logoped. MEN det er bare SÅ sykt deilig å være hjemme alene litt – uten tven på – at å komme seg ut da er bare enda vanskeligere enn når han er hjemme. Det hjelper ikke at jeg vet at han sitter og venter og titter på klokken hele tiden når jeg først kommer meg ut – da er det vanskelig å finne den mentale roen ute på tur. Som dere ser er jeg fantastisk god til å finne unnskyldninger og bortforklaringer. Men sånn er det akkurat nå. Det er en evig kamp inne i hodet mitt mellom behovet for å hvile og være litt alene og behovet for å være mer i aktivitet og komme i form. Kroppen vil hvile – hodet vil ha en slank og frisk kropp – snakk om indre konflikt. 

“du kan ikke gjøre ALT på en gang”, svarte legen meg når jeg fortalte om den manglende vektnedgangen. SUKK … men jeg VIL jo … jeg får det bare ikke til. 

Jeg skal forsøke å komme meg ut litt mer neste uke (legg merke til at jeg skreiv DEN neste UKA og ikke i flertall – en aldri så liten freudiansk glipp kanskje??) – og så har jeg gått fra strikt lavkarbo til mer moderat lavkarbo kosthold for å se om det kan funke litt bedre. Fettkaffe er ut og jeg tillater meg litt frukt og paprika. Alt fettet har jo mye kalorier så det kan jo være at jeg får i meg for mange kalorier nå siden aktivitetsnivået er dårligere enn sist. Da jobbet jeg jo tross alt i både to og tre jobber – selv om jeg ikke var verdensmester på å gå tur den gangen heller.

Frustrerende og nedslående å ikke få det til. Men jeg har lært litt mer om meg selv i prosessen. Følger læringssløyfen og revurderer prosessen min, gjør noen endringer og forsøker igjen. Man skulle tro at når livet er så hektisk og så kaotisk som det faktisk er som pårørende til en slagrammet så ville kiloene renne av – hos meg er det tydeligvis omvendt. Sånn rent psykologisk er de ekstra kiloene det eneste jeg har igjen av meg selv etter de siste to årenes virvelvind rundt Vidar. Så kanskje holder jeg desperat på dem i underbevisstheten … hehe … Vel – drit og dra – nå skal jeg sette meg ned og visualisere meg selv inn i den nye bikinien og føle hvor deilig det vil være å ligge på stranden 25 kg lettere – i 2025 – med mine minus 80 gr pr uke burde jeg være godt i rute! 


 

Ellers har jeg lest meg opp på resistente karbohydrater og skal sette igang en kur med potetmelvann for å se om det kan lette på betennelsen i magen – det kan jo ikke skade annet enn smaksløkene.

Jeg trodde jeg hadde løsningen på vektutfordringene mine – siden jeg har fått det til før – glemte at livet mitt er helt annerledes i dag enn det var sist jeg slanket meg – selv om maten er den samme. Operasjon Ego ble Operasjon Slag i trynet – men om nesa ble noen hakk kortere og nå peker ned mot bakken i stede for til værs så er Operasjonen Fett Vekk en god nr 2. Klar ferdig GÅ !!!

Et lykke til og noen gode, slankende tanker hadde vært godt nå. Ellers å er det som Pusur påsto en gang på 80 tallet: De tynne puster ut fettet om natten og vi feite puster det inn. I så fall får dere tynne puste i en annen retning – her er det nemlig fett nok. 

 

Om du vil kan du også følge bloggen på facebook. 

 

#slanking #LFCK #lavkarbo #lindberg #vektreduksjon #operasjonego #helse #mat #trening #motivasjon #menopausen #blogg #trim #aktivitet #diett #proteiner #fett #karbohydrater #resistent #pusur #nevergiveup

6 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg