Når piss blir til jubel …

Vi lever en dag om gangen. Går et skritt om gangen og teller lyktestolper på tur fremfor kilometer. Livet handler om lister og rutiner – alt for at Vidar skal komme videre og mestre livet sitt igjen etter hjerneblødningen. Det tar tid, men vi lykkes – gang på gang – heldigvis. Det er ikke gitt at noe av det vi får til er en selvfølge i livet vårt. 

I dag skal det dusjes og jeg driver å avvenner Vidar fra å rope på Halloooo (les: meg) hver gang det går opp for ham at han har glemt noe i prosessen. Det er TRE ting han skal huske. Ta med klut inn i dusjen, legge hånduken innen rekkevidde fra dusjen OG slå på avtrekksviften. For å si det som det er – han pleier å glemme samtlige. Og to sekunder etter at kroppen hans er godt gjennombløt så kommer det første skingrende “Hallooooo?!!” fra badet. Jeg har nå gått til det drastiske skrittet og innledet en Sitt ned streik. Derfor har vi brukt formiddagen på å repetere og prente inn de tre viktige tingene han skal huske. 

Vidar inn på badet – og det blir stille – lenge. Jeg tenker jeg må ta meg en tur inn og sjekke – streikebryting, ja jeg vet. Der sitter han på dolokket og klør seg i hodet. Hva var det han skulle huske – det VAR tre ting, men han kommer bare på to. Etter et par hint dukker det opp fra glemselen og han må pent reise seg opp for å slå på avtrekksviften selv – do it your self please!! Han må gjøre det selv – det hjelper ikke om han husker at jeg skal gjøre det. Jeg lukket døra bak meg og satte meg godt ned i sofaen – og siden har jeg ikke hørt en lyd. DET i seg selv er skremmende nok – men jeg svelger angskameler og lar det stå til. Dette handler like mye om å lære ham å mestre alene som å lære meg å holde meg unna. Han må få lov til å være en voksen mann i et liv som ikke byr på så mange maskuline bekreftelser lengre. 

Så derfor er gleden stor når Vidar kommer inn i stua – uvanlig rett i ryggen og bratt i nakken og proklamerer teatralsk at  “JA, så var DET på plass igjen!!”, han ser i grunn ganske så fornøyd ut med seg selv der han dumper ned i stolen. “Hva da på plass igjen?”, lurer jeg  selvsagt på. Han humrer i skjegget og blunker litt lurt når han ser på meg og svarer med verdens største manneglis – “Je STO å pissa!”.


 

Her i huset feires ALT <3

 

Nå er også bloggen på facebook – følg den gjerne der. 

 

#LHL #LFS #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #rehabilitering #helse #kropp #hjerne #sykepleie #samliv #omsorg #bistand #hjemme #blogg #lære #mestre #livet #kjærester #sammen

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg