Vi gir fanden aldri opp … Fist Bump !!!

Han har ikke hatt den minste anelse om hvor mye jeg faktisk bidrar med for å få hverdagen vår til å gå rundt. Det er hundrevis av små ting som flyttes og ordnes hver eneste dag. Det være seg fra å sette skoene på plass i gangen, skifte telysene når de er brukte, ha salt i saltbøssen, sorterer posten eller riste opp teppene i sofaen. Det er disse små tingene som til sammen gjør at dagene plutselig har gått og som får meg til å sitte skjelvende og sliten i sofaen – over å aldri noen sinne sitte skikkelig stille og ha mental ro. Det er ikke bare at alt må gjøres av meg, jeg må bistå ham i alt han skal gjøre også og jeg må rydde etter alt som kommer i kjølevannet bak hans aktiviteter. Huset har stort sett sett ut som et bombekrater siden han kom hjem – men nå begynner vi å få litt bedre fotfeste her hos oss. Vi fist bumper daglig over nye seire 🙂 

Vidar har kommet over den kneika som handler om innlæring av selvpleie slik som barbering, hygiene og klær. Det hender at  han må ha litt bistand, men det meste slikt går av seg selv. Ergoterapeuten som er hos ham en gang i uka har den siste tiden fått i oppgave å lede ham mer og mer gjennom andre typer oppgaver slik som å brette klær, legge dem på plass, støvsuge, vaske bord og benker og lære seg å bruke kost og brett. Og så skjer det – vi får et annet kognitivt fokus. 

Tidligere har ikke Vidar enset om det har knaset under beina på ham når han har gått over kjøkkengulvet. For et par uker siden fikk han prøve seg på å støvsuge kjøkkengulvet og i dag fikk han i oppgave å bruke kost og brett og feie over kjøkkengulvet. Begge oppgavene skulle vise seg å være helt mulige å utføre – han ble sliten, men jobben ble utført kjempebra. Så står jeg da i dag og lager middag – og skjærer sellerirot så sellerirot bitene fyker rundt i kjøkkenet – og jammen havner ikke en av dem på gulvet. Plutselig står Vidar der og peker. “HVA gjør det bøsset der på gulvet?? Har jeg ikke nettopp gjort det reint?”. Ha ha ha jeg DIGGER det!

Det som skjer er at han får eierskap til det som skjer her i huset – og eierskapet åpner hodet for en ny måte å tenke på. Nå ser han plutselig at det faktisk blir skittent på kjøkkengulvet OG at noen faktisk må gjøre det rent. Og det stopper ikke der. Ettersom han får mer og mer eierskap i husholdet her så begynner blikket og tankene hans å vandre. Resultatet er at han i dag kommer inn i stua og uten noe mer tar han tak i stolen sin og snur den opp ned på gulvet. Vidar har bestemt seg for å feste beina som han har rugget løse i løpet av det siste halvannet året. 

Dette utløser en kjede av oppgaver. Finne verktøy, finne god arbeidsstilling og ikke minst finne ut hvordan han praktisk løser oppgaven. Hvor er skuren og hvordan få tilgang til den. Som Ikeamøbler flest så må man løsne på skruene i riktig rekkefølge for å få kontroll over den eller den delen av møbelet. Vi måtte av med trekket for å nå tak i skruen, trekket sto fast mellom ryggen og setet og ryggen og setet var festet med to skruer – en i ryggen og en i armlenet. Oppgaven med å feste den ene skruen på to bein førte med seg fire andre operasjoner. Men han sto i det og tok logikken i oppgavens rekkefølge ganske raskt – faktisk så korrigerte han meg underveis også. Her tenkes det så det knaker i toppen og jeg er så stolt av ham. Sakte, men sikkert går det opp for ham hva som faktisk skjer rundt ham her i huset. 

Skitt la gå at han glemmer å ta teppet ut av stolen før han begynner … her starter nemlig en rekkefølge av fantastiske ting. 


Å nå tak i den rette skruen viste seg å være en liten gåte …


Se DER ja – riktig skru kunne endelig festes. 


God som ny 🙂

Vi skal ikke glemme at for mindre enn to år siden så forsto ikke Vidar at han måtte ta brødskiva av fatet når han skulle spise den – men forsøkte å spise både fat og brød. Dagens lille kommentar og jobben med å reparere stolen var nok en fantastisk høydare i prosessen med å ta livet tilbake. Vi tar ingenting for gitt og jeg blir like overrasket og glad hver eneste gang han krysser nye grenser – det betyr på ingen måte at vi har gitt opp. Vi er realistiske og vet at en dag stopper utviklingen opp, men ikke ennå heldigvis. Det er bittersøtt å fortelle om all fremgangen vi opplever for jeg vet om mange som ikke opplever denne fremgangen slik vi gjør. Mange slagrammede har mye dårligere utvikling og mer alvorlige skader som blir vedvarende. Det er mye som ikke fungerer hos oss, men jammen kommer det mye tilbake også. Om vi bare er heldige eller om det er vår konstante jobb mot å mestre stadig nye oppgaver vet jeg egentlig ikke. Eller … faktisk så tror jeg at det nettopp ER alt arbeidet som legges ned sammen med ham som bærer frukter. Jeg må nok en gang bare applaudere ham for alt han stadig overvinner og mestrer og over at ingen av oss har gitt oss til tross for at vi begge er slitne inn til margen noen dager. 

Det sies at veien til hjernen går gjennom pennen og samme prinsippet gjelder her. Veien til hjernen går gjennom arbeid og aktivitet, eksponering, prøving og feiling. Det handler om mot og det handler om å bli værende i oppgavene også når det stormer …

… og det handler fanden meg om  a l d r i   n o e n   s i n ne  å  g i   o p p … !

Fy Fakerten så stolt jeg er av oss <3


Fist bump til oss – verdens team <3

 

Nå kan du også følge bloggen på facebook. 

 

 

 

#LHL #LFS #hjerneblødning #hjerneslag #rehabilitering #mestring #skru #ikea #lenestol #reparasjon #handyman #helse #hjerne #øve #trene #lære #kognisjon #psykologi #eksponering #aktivitet #livet #sammen #kjærester
 

4 kommentarer
    1. Knotmerr: Tusen takk for det 🙂 Vi har bestemt oss for at dette klarer vi 🙂 Takk for at du tok deg tid til å legge igjen en kommentar – det varmer 🙂 Ha en flott dag.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg