Ditt liv i mine hender …

Han er helt avhengig av meg – og vi vet det begge to. 

En skremmende tanke for oss begge etter alt vi har vært gjennom – og lever med hver dag. Hva om jeg ikke var her?


En tidligere leder sa en gang til meg “du er ikke uerstattelig vet du” – takk for den forresten! Jeg tok det heldigvis ikke til meg og i dag føler jeg meg uerstattelig. Jeg er sikker på at Vidar også føler jeg er uerstattelig. Det vi har levd gjennom de siste to årene og alt vi har jobbet for har gitt oss en massiv bagasje. Man skulle tro at denne bagasjen var noe vi ville bli kvitt – aller helst glemme for godt. Men jeg er ikke så sikker. Alt som har hendt med oss og mellom oss siden Vidar fikk hjerneblødningen har jo ført oss dit vi er i dag. Om jeg ikke var her så er det ingen som kan ta opp igjen tråden jeg i så fall legger fra meg. For den tråden kjenner faktisk bare jeg. 

Vidar er ikke i stand til å fortelle noen hvordan de skal jobbe med ham for å lykkes. Mange fagpersoner vet veldig godt hva som må til, men et døgnbasert tilbud som er jevngodt med meg finnes ikke. Ja nå skryter jeg fælt av meg selv. Men det er ikke for å skryte jeg sier det. Sannheten er at mange slagrammede er helt og holdent prisgitt den de lever sammen med for å komme videre med rehabiliteringen. Jeg vet at om Vidar skulle havne inn under kommunal omsorg så ville livskvaliteten hans rast utforbakke raskere enn noen av oss tørr å tenke på. Jeg er også forholdsvis sikker på at mye av alt det han nå i dag mestrer ville forsvinne dersom han skulle bo alene. Grunnen er at han i stor grad ikke har driven til å sette igang aktiviteter på eget initiativ lengre. Og som jeg har sagt så mange ganger før – use it or loose it. Det er sånn det er med hjerneskader – du må jobbe for å opprettholde det gode du har ervervet. Det handler ikke om at han blir litt dårligere etter et halvt års tid dersom aktivitetsnivået synker – han blir dårligere i morgen! 

Går Vidar uten aktiviteter her hjemme, uten trening hos fysioterapeut, eller turer ut å gå, så vil han med stor sannsynlighet nesten ikke være i stand til å gå, komme seg ut av sengen eller reise seg fra stolen om 2 uker. Så raskt går det. Vi har sett det så mange ganger. Så snart det er ferie tid blant behandlerne (høst, jul, vinterferie og påske) så blir Vidar dårlig til beins. Gjett hvem som da må trå til litt ekstra?? Da må det tøyes og bøyes – jeg må finne opp trening i hjemmet og vi må ekstra mye ut og gå. Ferier er høysesong for allerede dobbeltarbeidende pårørende. 

Vi har en dyp og god kjærlighet i bunnen av vårt forhold – heldigvis. Jeg pleier kjærligheten med like stor iver som jeg pleier Vidars rehabilitering. For jeg vet at om kjærligheten forsvinner så går livet vårt inn i noe som vil være forferdelig for oss begge. Vidar vil miste sin største fan og Drill Sersjant. Jeg vil måtte ta et, for meg, moralsk valg jeg ikke vet om jeg kan leve med. Å forlate Vidar så sårbar ville vært noe av det verste jeg kunne tenke meg å gjøre. Samtidig vet vi begge at et liv sammen uten kjærlighet ville blitt et pasient/omsorgsarbeider forhold – og det ønsker ingen av oss. 

Vi er begge to i dette forholdet på grunn av kjærligheten og det må være basen for vårt forholds eksistens. Å vite at han, selv om kjærligheten skulle forsvinne, fremdeles trenger meg – er en skummel tanke. Han har sagt det flere ganger – “om du ikke er her mer – så vil ikke jeg heller – det kommer jeg ikke til å overleve”. Man skulle tro det var toppen av kjærlighetserklæringer å høre noen si det – men jeg lover deg – å være på mottaker siden av den beskjeden er ikke godt. For det handler jo ikke bare om kjærligheten – hva om JEG ble syk? Eller Gud forby – hva om jeg døde?? Vissheten om hvor hardt det ville ramme Vidar gjør forferdelig vondt. Nå skal jeg ikke sitte her og kose meg med fiktive fremtidige hendelser og svartmale alt. Men sannheten om hvor skjørt livet hans er akkurat nå er selvsagt noe som streifer tankene nå og da. 

Jeg kunne dratt ut i verden på oppdagelsesferd, jeg kunne kommet bedre i form og jeg kunne gjort en strålende karriere om jeg ville – uten ham. Vidar har ikke de valgene lenger. Vidar er i stor grad avhengig av å ha meg (eller min like) i sitt liv for å ha det så godt som han har det i dag. Jeg må faktisk innrømme at mye av motivasjonen min i forhold til å fortsette å jobbe med ham er at jeg føler behov for å gjøre ham så selvstendig som overhode mulig – fordi jeg ikke har noen garanti for at jeg kan følge ham livet ut. Ingen vet hva morgendagen bringer. Jeg har på ingen måte noen tanker om å slutte å elske ham eller være hos ham. Ikke har jeg planer om å forlate denne verden heller med det første. Men jeg kan heller ikke garantere for et livslangt engasjement – jeg vet ikke hva Karma har i vente for meg. 

Om noen tror vi er i ferd med å gå fra hverandre – tro om igjen. Jeg bare lufter noen vanskelige tanker. Jeg er ikke av dem som er redd for de vanskelige tankene – jeg tror de er gode å trene seg på frem til den dagen det vanskelige kanskje banker på døren. Da er det greit å vite hva man egentlig mener om det. Vi snakker om alt som er sårt og vanskelig her hos oss – på en god måte. Å vite hva den andre opplever som sårt og utrygt bidrar til at vi vokser oss tettere. Gjennom samtalene våre finner vi god mestring og samspill – fordi vi har samme mål. Målet vårt er å gå resten av veien sammen. Vi bærer alle på frykt i en eller annen grad – for ett eller annet. Vi er fryktelig redd for å miste hverandre – både fordi vi er glade i det vi har – og fordi det ville fått store konsekvenser for Vidar om det var jeg som forsvant. 

MEN som vi pleier å si til hverandre etter en slik samtale – karma is a bitch with a twist – uten alt det som har skjedd så ville kanskje ikke noen av oss oppleve den fantastiske kjærligheten vi har for hverandre i dag. Noen ganger må man gjennom skjærsilden for å virkelig kunne kjenne på kjærligheten. 

 

Bloggen har egen facebook side – følg oss gjerne videre her.

 

#LHL #LFS #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #trening #rehabilitering #samhandlingsreformen #omsorg #helse #hjerne #hjernehelse # psykologi #livet #kjærligheten #sammen #kommunikasjon

 

6 kommentarer

Siste innlegg