“Fuckit betennelse” og IBS i skjønn forening …

… det er ikke noe rart jeg må legge meg ned og klage. Selvsagt kommer det aldri beleilig. 

Til tross for at jeg ikke er i form og majorplages av en betennelse i magen hadde vi planlagt å dra til Oslo i går. Vi hadde bestilt hotellrom og skulle forsøke å ha vår første bydag siden Vidar fikk hjerneblødning for snart to år siden. I tillegg skulle vi både på nettverksmøte for unge slagrammede og jeg skulle innom et frokostmøte i dag tidlig – trodde jeg. Vi hadde sett frem til det og skulle spise litt god mat, gå en tur på Aker brygge og bare være kjærester på tur et døgn. 

Det ble selvsagt ikke slik vi hadde tenkt at det skulle bli. Det har vært for mye stress den siste tiden. Etter at vi har vært gjennom Vidars hjerneblødning og alt som kom i kjølevannet av det har jeg brukt opp reservelagrene mine. Du er så sterk, får jeg hele tiden høre. Og ja, jeg er kanskje mentalt sterk som står i dette. Men kroppen finner sin måte å holde meg i ro på når det blir for mye likevel. Hos meg setter deg seg nå i magen ganske umiddelbart når jeg opplever akutt stress. Magen har slått krøll på seg og har vært ekstra kranglevoren det siste halve året. Det hele har endt med en sykmelding og jeg må innrømme at jeg hadde håpet jeg skulle føle meg bedre etter snart to og en halv måned hjemme. I går gikk det hele over styr og jeg endte opp med tidenes verste orangutang mage. Natten har vært søvnløs og jeg følte jeg kunne sprekke hvert øyeblikk – jeg fortsatte å ese opp og lignet etterhvert ganske godt på en paradeballong. 

 

De siste ukene har vi – eller jeg – vært forfulgt av uhell. Det er ikke småting, men store arbeidskrevende oppgaver som baller seg på rundt meg. Først gikk hele stua i knas da ei lampe eksploderte og jeg brukte dagevis på å støvsuge og fjerne glass – det ligger antageligvis glass i kriker og kroker ennå og bare venter på ei naken tå eller hæl å trenge inn i ut mot sommeren. 

Vi var ikke – eller la meg rette på meg selv igjen – JEG var ikke før ferdig med glass kaoset før oppvaskmaskinen streiket. Med alt jeg har å gjøre og med det kostholdet vi har så graver jeg meg ganske langt inn i beholdningen av rene kasseroller, glass, bestikk og tallerkener i løpet av dagen. Det går faktisk en full maskin hver dag. At den slutter å virke er bare helt katastrofe – han jeg bor sammen med er på ingen måte i stand til å bistå meg med oppvask for hånd ennå. Det tok meg et par dager med prøving feiling og demontering av hele den innvendige delen av maskinen – uten å finne noe galt. Likevel forsvant feilen og plutselig var maskinen i gang igjen. Jeg har vel bare en liten djevel som sitter i et hjørne og ler seg halvt ihjel av meg tenker jeg. Det vil liksom ingen ende ta av slike oppgaver her i huset. 

Det er ikke det at jeg er hjelpeløs – jeg er bare sliten – og dritt lei av å måtte be om hjelp til alt jeg ikke klarer å rydde opp i alene. Tanken på å måtte bytte oppvaskmaskin er erget vettet av meg for DA behøver jeg hjelp – IGJEN. Jeg klarer ikke løfte den selv og jeg klarer ikke koble den til selv. Heldigvis slapp jeg med skrekken denne gangen, men jeg får helt hetta og panikk når de store viktige tingene i huset slutter å fungere. Å nok en gang måtte begynne å ringe rundt og be om hjelp til løfting, bæring og sjauing er det siste jeg vil akkurat nå – jeg hater å være så avhengig av andre – og gruer meg som en hund hver gang jeg må be om hjelp. 

Man skulle tro at det ting ville roe seg etterhvert – men nei da. I går gikk vaskemaskinen i vranglås – selvsagt FØR jeg hadde kommet til bunns i fjellet av skittentøy som bare MÅTTE vaskes NÅ. Det er sikkert filteret, tenkte jeg. Pytt, jeg har da fikset slikt før. For en gangs skyld følte jeg at jeg hadde kontroll på situasjonen. AT jeg aldri lærer – jeg må slutte å være så høy på meg selv. Filteret rikket seg ikke. Jeg fikk skrudd det ut av gjengene – men UT hadde det på ingen måte tenkt seg. Resultatet var at Vidar nok en gang fikk lære noen glitrende sunnmørsgloser mens jeg trampet i raseri ned trappa og inntok deppe posisjon i sofaen. NÅ gidder jeg ikke mer !!!  Likevel trampet jeg opp trappa et par ganger til – med sammenbitte tenner og mord i blikket – og kom like tung i pedalen og om mulig enda mer sur ned igjen med uforettet sak. Det filteret hadde IKKE tenkt seg ut. 


 

Det endte med noen telefoner hit og dit og det begynte å gå opp for meg at dette kom til å koste mye penger – og at jeg til tross for motstanden i meg nok måtte til med en ringerunde for å tigge noen sterke karer hit – som var villige til å risikere helsen – for å få vaskemaskinen ned den bratte og smale trappen. Hva skulle jeg gjøre?? Jeg kom til slutt til at jeg hadde valget mellom å ringe etter hjelp eller forsøke å bruke noe realt med krefter og risikere å ødelegge  filteret og maskinen i prosessen. Ikke gikk det an å skru filteret inn igjen heller – så noe satt garantert på tverke der inne et sted – og jeg MÅTTE vaske klær.  

Jeg valgte risikoen med å bruke makt – satte rumpa på gulvet, beina i veggen og så dro jeg til så det knaket i hele maskinen. Flopp – der kom filteret – og ørten liter vann som bare hadde ET sted å gå der jeg satt i halvspagaten på gulvet og surklet til meg gulbrunt vaskevannet opp gjennom joggebuksa. Ut trillet det også flere mynter, et elektriker klips, et eller annet oblat jeg aldri noen sinne har sett OG en BH spile – i to deler. DER var synderen. Filteret smatt deretter flott på plass igjen og maskinen fungerer. Jeg kunne endelig puste ut og fortsette i retning Kosedag i Oslo. 

Ta aldri gledene på forskudd – ikke om du har IBS. Vel tilbake i sofaen gikk innvollene til frontal angrep og resultatet var at jeg i løpet av bare noen minutter hadde utviklet tidenes oppblåsmage – og SÅÅÅ vondt. Ingen ting hjalp. Jeg gikk tur, masserte magen, drakk vann, tok antilufttabletter OG inntok Plutostillingen (pardon my french: ræva opp og hue ned) i håp om at tyngdekraft og oppdrift skulle gjøre susen – Nope!! Til slutt knaket det i sømmene på tskjorten og jeg kastet inn håndkleet og gikk til sengs. Ørten søvnløse timer senere forsto jeg at jeg ikke hadde noe valg – planene de neste to dagene måtte kanselleres.

Så nå er hotellet avbestilt, nettverksmøtet avbestilt, frokostmøtet avbestilt. Jeg har gitt fingeren til Karma sånn ca en gang i timen og har nå pådratt meg fuckit betennelse i begge langfingrene.  

Før jeg gikk helt til bunns dro jeg ut og handlet ferdig middager smurte baguetter til Vidar og forklarte høyt og tydelig at i dag klarer du deg selv – maten ligger i kjøleskapet. And – by the way – du har ansvaret for kjøkkenet i dag. Dagen ble tilbragt under et pledd på sofaen hvor jeg høylytt akket og oyet meg over luftsmerter og en mage i brann, rapet og prompet som en flodhest og klaget om hverandre både på kulde og ekstrem tropevarme med 15 minutters intervaller.

I dag våknet jeg med tilnærmet normal mage igjen og følte meg lett som en fjær der jeg danset ned trappen, inn på badet og tråkket optimistisk opp på badevekten. Litt skulle jeg jo ha igjen for halvannet døgn uten noe mat av betydning. Jeg så for meg at jeg hadde gått ned minst halvannet kilo. Vekta viste 700 gram mer enn for to dager siden – og djevelen i hjørnet slår seg krokbøyd i latter. 

Det einaste ho ønska seg var ein problemfri dag ….

 

Du er velkommen til å følge bloggen på facebook 🙂

 

 

#LHL #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #ibs #stress #blogg #helse #handywoman #diy #hjernen #hvile 

8 kommentarer
    1. Personlig Utvikling: He he ja jeg har om ikke annet en god porsjon galgenhumor med i bagasjen – det funker fint å henge grumset fra gårsdagen på den knaggen 🙂 Tusen takk – ha en flott dag 🙂

    2. Hei😉har selv IBS så j veit hvordan helvete det kan være og j må innrømme at det styrer mye av mitt liv. Kan aldri glede seg til noe , for man veit aldrihvordan dagen er.Ha en fin dag👍supert at du skriver om dette, slik at folk kanskje forstår litt mer.

    3. anita sandsker: Tusen takk Anita 🙂 Ja det er mye mange ikke forstår seg på her i verden – så det er jo i grunn bare å snakke om det så mye man kan. Håper du har får gode dager og finner ut av hva som hjelper deg 🙂 Tusen takk for at du tok deg tid til å legge igjen en kommentar 🙂

    4. Du burde jo skrevet en bok. Her traff du den berømte spikeren på hode flere ganger. Håper du fikk noen smertefrie timer.Ofte er det jo ikke mere. Vi har vel alle gledet oss til en tur vi måtte avbestille igjen. Sånn er livet med IBS. Du satt det i et godt lys. Takk for en god latter også, Via måten du beskrev situasjonen.;-)

    5. Anne Andersson: Tusen takk Anne 🙂 Ja jeg er beryktet for å slå inn spikere – gang på gang – hehe. Men noen må jo si det 😉 Skikkelig leit med turer som det ikke blir noe av – og særlig for oss som kommer oss så sjelden ut. Det var helt sikkert fordi vi har noe bedre i vente der fremme 🙂 Ha en flott dag og tusen takk for at du tok deg tid til å sende meg en liten hilsen – DET varmer noe så utrolig <3

    6. Jeg klarer heller ikke å løfte en vaskemaskin alene 😉 <3
      Og noen ganger er det å be om hjelp, en kreativ strategi, ikke en svakhet. Måtte be om hjelp seneste i morgest, fra legevakta, fordi jeg ikke klarte la være å skade meg selv... Men det hjalp å snakke med dem. Og så sier de: "Bra du ringer..." I går kveld og i hele natt ville jeg klare meg selv, men så endte jeg opp med "striper" i stedet... Jeg burde ring før - etterpåklokskap. Men jeg ringte - det var mitt "ess-kort", og gjorde at jeg vant over selvskadingstrangen likevel.
      Du er supersterk! Og har like mye rett til å bruke kreative løsninger som oss andre 😉
      God bedring og stor klem! <3 God helg til dere!

    7. Sarah Nazeem: Huff da Sarah – da håper jeg du får god hjelp der du ber om det 🙂 Tusen takk for de fine ordene dine. Håper du får en flott dag tross alt <3 Jeg tar en dag til på sofaen 😉 Klem

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg