Vi slapp med skrekken …

Den aller første tanken min var “nå dør han”. Jeg gikk umiddelbart inn i panikkmodus og det skulle ta en halvtime før jeg sluttet å skjelve. Bildet vi tok senere på dagen viser lite av dramatikken som oppsto bare et par timer tidligere. 

Vi sitter og spiser middag – sommerkoteletter og kokt blomkål – og plutselig begynner Vidar å hoste. Det gjør han ofte når han spiser siden halsen hans har fått juling på innsiden og han har både arr og antagelig også nerver som er ekstra følsomme i halsen. Da Vidar fikk hjerneblødning ble han lagt i kunstig koma og intubert. Den første uken lå han med respiratorslangen gjennom munnen og når han skulle inn i oppvåkningsfasen så ble det utført en trakeostomi – lagt en slange gjennom et hull i halsen. Både den første intuberingen og trakeostomien ble traumatiske og legen fortalte at det hadde store problemer med å få det til – større enn forventet faktisk. Resultatet er at han i dag har en god del ubehag i halsen.

Så sånn umiddelbart tenker jeg ikke over det når han begynner å hoste litt – eller setter ting lett fast i halsen. I dag var det annerledes. Han hoster et par ganger og så hører jeg at han ikke klarer å trekke luft inn for å få hostet. Panikken slår ut umiddelbart og jeg hadde tusen tanker i hodet på samme tid. Hvordan skulle jeg få tak i hjelp? Skulle jeg utløse alarmen? Den tar jo evigheter å få svar på – tror jeg?? Jeg kan jo ikke ringe samtidig som jeg driver med heimlich manøveren. Før jeg var klar over hva jeg gjorde sto jeg bak ham og slo av full kraft med knyttneven i ryggen hans – bang – bang – bang!!! … og så kom biten opp. 

Hendene mine skalv sånn at kniven og gaffelen klirret der jeg forsøkte å spise resten av maten min. Pulsen slo i ørene – og jeg forstår hvor nært opp under huden panikken min faktisk ligger. Frykten for at det skal hende noe med Vidar er ikke bare noe jeg bærer med meg – den ligger der inne som ei spent musefelle – smock – klar til å slå til med full kraft. Et ubehagelig møte med min egen ryggmargsrefleks – på godt og vondt. Og et ubehagelig møte med noen veldig mørke tanker som dessverre følger meg hele tiden. Vi har fått lære hvor ekstremt raskt det snur og hvor sårbart livet er – det hele kan være over i løpet av et tiendedels sekund. Jeg må innrømme at jeg er fryktelig, fryktelig redd for å miste ham og at det vi har vært gjennom har impregnert meg med en frykt som faktisk er ubeskrivelig …

Heldigvis gikk dette helt fint og vi slapp med skrekken. Vi feiret den vidunderlige kvelden med å gå en hele 45 minutters tur langs Tangen. Nydelig vær, nydelig natur og både Hestehov og fuglesangen var en fryd på veien. Vidar går som en helt, men ble sliten. Vi satt i 5 minutter på en benk på halvveien, men likevel subber foten tydelig på veien tilbake. Formen er likevel mye bedre enn den var i fjor sommer da han helt sluttet å snakke når han hadde gått en halv km – da var blikket stivt rettet mot målet og svetten sto i panna. Nå subber han, men praten går fremdeles. Disse turene våre gir virkelig resultater. 

Her kan du se Vidar slik han var 20. Juli 2015. Dette var den dagen han kom til Ottestad Rehabilitering. Der ble han kjørt inn i høy rullestol med nakkestøtte – og 3 timer senere er stolen borte og Vidar går. Et STORT øyeblikk etter at vi har måttet vente i 5 uker på sykehjemmets demens avdeling. 

Her kan du se en snutt fra dagens gåtur – dette er noe helt annet 🙂

 

For deg som er ny leser så kan du følge bloggen på facebook her. 

STOLT er et for lite ord. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #respirator #trakeostomi #intubering #frykt #redd #skrekk #gåtur #helse #psykologi #sykepleie #ottestad #rehabilitering #trening #mestring #stolt

6 kommentarer
    1. Den gode følelsen når det gikk bra den tror jeg bare “sånne som oss ” kan føle. Det var en slik følelse jeg fikk når Eli etter 2mnd i mørket kjente igjen meg og visste at jeg var gubben hennes. Det var en utrolig opplevelse etter alt slitet.

    2. suttung: Akkurat det har jeg også opplevd – for Vidar glemte også meg i en periode. Man blir så uendelig glad for de små tingene – og på samme tid så fryktelig redd. Håper dere får en flott dag i dag 🙂 Her skinner solen 🙂

    3. Tror du må ha vært ute for noe liknende selv for å skjønne hvor stor lettelsen er når det går fremover. Min eldste datter ble operert for ondartet svulst på hjernen for tre år siden … glemmer aldri da jeg ble hentet inn på oppvåkninga på Rikshospitalet og kjente på lettelsen for at ho i det minste overlevde. Men ho så jo mer død enn levende ut, så jeg besvimte!

    4. Hei Ann!
      Ille at det kjennes godt, men det gjør det, det er godt å vite at andre vet hva frykten min er og hvordan den kjennes der det hugger tak i meg og overtar kroppen min og lager reaksjoner jeg trodde jeg hadde kontroll på. Hver gang det kommer et nytt epilepsi anfall starter det med slagsymtomer og legene på sykehuset kan ikke svare på om det er en kombinasjon av små slag og anfall…Så jeg har frykten i ryggmargen når han er ute og går Morgenmila, når han går alene i butikken når jeg er til time på sykehuset eller hos fysio, når jeg er alene med ham på hytta. Kort sagt, takk til deg Ann, som forteller om frykt og seiere, dag for dag. Vi lever nå, idag, en dag og et øyeblikk om gangen. Forunderlig hvor brått livet kan få en bråstopp og endres. Lykke til videre!! Håper du daglig forteller deg selv hvor gode dere er til å løfte noens dag, nettopp fordi du deler alt fra frykt til glede. 💗💙 God vår!
      Hilsen fra Iren, med frykten i ryggmargen og gleden, sorgen og kjærligheten i hjertet 💙💗

    5. iren: Åhh kjære deg – her sto tårene i øynene mens jeg leste. Det føles ofte litt ensomt å være den som blogger – men så kommer det slike kommentarer som dette. Tusen, TUSEN takk for at du tok deg tid til å skrive til meg. Tusen takk for at du deler litt av din opplevelse – og tusen takk for de fine ordene. Med de aller beste ønsker om at dagene blir gode <3 Bamseklem <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg