Vi mistet ikke noe – vi fikk en gave …

Jeg er så glad for facebook – som minner meg på hvordan alt var før. Tiden går og jeg henger tydeligvis ikke med.

Jeg forsøker jo selv å holde tritt på utviklingen til Vidar, men har bare innsett at han blir friskere raskere enn jeg klarer å følge med. Og DET kan jeg jo ikke klage på. Nå har han hatt to små uker på Sunnaas og jeg merket umiddelbart en endring i ham – nå må han være mer selvstendig – og det gjør ham godt. Selv har jeg alltid vært tilstede og fikset med koffert og alt som er av pakking, selv om han må bidra. I hodet mitt trodde jeg at han ville glemme det meste om han måtte klare seg selv. Forbauselsen ble stor da jeg møtte opp for å hente Vidar på Sunnaas en fredag ettermiddag og finner ham sittende i sola ute – med kofferten ferdig pakket ved siden av seg selv – og alt som han skulle ha med var pakket og klart. Hjertet mitt gjordet et lite hopp av glede der jeg så ham sitte – noe så utrolig godt for min rufsete og slitne sjel. Så nå er det slutt på pakking for ham – heretter blir det å skrive lapp og så får han finne frem og pakke selv. Jeg vet at han kan. 


Ser det ut som om denne mannen trenger hjelp ? Etter forrige ukes mestring måtte han vise meg hvordan han kom seg ut gjennom dører og trapper – bildebevis. 


Det vises kanskje ikke på bildet at etter at jeg sa “Vidar se på meg!!” så mistet han helt fokus og holdt på å falle … hehe … Det står litt på balansetreningen ennå. 


VERDENS beste overraskelse å finne ham ferdig pakket utenfor sykehuset – ventende på meg i solskinnet <3
 

I dag poppet det opp en video på facebook – fra i fjor da Vidar måtte hjelpe til med å rydde i hagen. Han var så oppsatt denne dagen på at han skulle bidra – han SKULLE være med å bære. Det ble jo ikke akkurat noe særlig til hjelp siden jeg ikke klarte å slippe ham helt alene og brukte det meste av tiden på å holde meg nær ham i tilfelle han skulle falle. Balansen var helt elendig. Filmen jeg tok den dagen kan du se her. 

I dag bærer Vidar selv varer fra butikken og ut – selv gjennom et folksomt lørdagssenter med unger og skyvedører – ikke snakk om han skal ha hjelp nei. Han er sta sånn – han SKAL klare seg selv. Jeg er så glad for denne motivasjonen hans – den forbauser meg ennå at den er like sterk nå som det har gått nesten 2 år. Men Vidar stopper aldri – han vil klare seg selv og jobber trutt og jevnt mot målet. Facebook viste oss hva som hadde skjedd det siste året. I dag følger jeg han ikke lenger rundt på tomta i skjul, men lar ham gå selv. Redd er jeg fremdeles, men vi har lært oss å leve med frykten for fall og skader – og Vidar har fått bedre kontroll både på hodet og kroppen. 


Jeg kan bare våge å si at jeg skal hjelpe ham – DETTE skal han klare selv – og han gjør det med glans <3
 

Livet har gått sin gang i de siste to årene og vi har lært oss å leve med de utfordringene vi har fått servert. Vi lever i takt med hjerneslagest puls og trosser motgangen daglig. Vi blir bedre begge to – med å leve det livet vi har fått. Vi skal ikke glemme at vi ikke mistet Vidar – vi fikk ham tilbake <3

 

Bloggen kan du følge på facebook – om du vil:)

 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #sunnaas #kress #bidra #bedring #mestring #rehabilitering #fremgang #livetigave #strokesurvivor #stroke

 

4 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg