Livet bråstoppet … og vi blir aldri de samme igjen …

Før jeg begynner å snakke om det jeg har på hjertet så vil jeg gratulere alle med dagen i dag – Hipp Hipp Hurra for lille Norge <3 Vi ønsker alle en fantastisk dag i dag – nyt og kos dere!

Så må jeg bare beklage for at jeg nå kommer med litt tunge ord på denne dagen – men jeg lover å gjøre det godt mot slutten og legger ved det vakreste bildet som noen sinne er tatt av meg – NOT !! Det er lov å le !!!

Så er vi ved en milepæl nok en gang. I dag er det nøyaktig to år siden Vidars hjerneblødning. Jeg kunne ha valgt å snakke om alt som har skjedd etter den dagen – men det har jeg gjort i mange andre blogg innlegg. I dag har jeg lyst til å fortelle om hvordan jeg har det akkurat i dag og hva slags tanker som går rundt i hodet mitt på en slik dag. Dagen da vi nesten er lovpålagt å være glad.

Med tiden har jo følelsene endret karakter og det er ikke lenger en altoppslukende sorg eller fortvilelse over det faktum at Vidar ble alvorlig skadet etter sin hjerneblødning – slik det var til å begynne med. Nå spretter følelsene opp som små bobler og sprekker i det de når overflaten – flyktige, noen ganger store, andre ganger små og mange i flokk – og de er nok litt mer påtrengende på akkurat denne dagen. Jeg har egentlig aldri vært glad i 17. mai – så at det er en ubehagelig dag er jeg egentlig vant til. At Vidar skulle få hjerneblødningen på 17. mai tenker jeg i grunn er like godt så slapp jeg få flere dager som jeg ikke likte. Men selvsagt har det gjort noe med meg – med oss. For Vidar som ikke husker noe av det hele så er det ikke noen følelser knyttet til selve dagen. For meg som gjennomlevde det hele – er det mange minner som kommer til overflaten – og jeg må innrømme at jeg gruer meg til å høre salutten. 

Sannheten er at 16. mai kanskje er hakket verre. Jeg tenker ikke så mye lenger på alt som hendte rundt Vidar 17. mai – på mange måter er selve traumet bearbeidet – i alle fall delvis. 16. mai derimot er vanskeligere å endre på – for det hendte ikke noe spesielt på 16. mai 2015. Og nettopp derfor er det den dagen jeg gang på gang går tilbake til i tankene mine. Det handler ikke lenger bare om at Vidar fikk en hjerneblødning 17. mai 2015 – det handler like mye om at vi, Ann Solfrid og Vidar anno 16.05.2015, på mange måter opphørte å eksistere i det øyeblikket blødningen rammet Vidar. 16. mai 2015 er det siste minnet jeg har av oss. To forelskede mennesker som lengtet etter hverandre selv om vi bare var fra hverandre i arbeidstiden. To mennesker som drømte om en felles bolig og innredning av denne. Ferieturer vi planla og gledet oss til. Måten vi lå i armkroken til hverandre hver kveld og pratet, pratet og pratet – forsøkte å avslutte praten og så bare fortsette å prate til langt på natt. Om hvordan vi utforsket hverandres tanker og preferanser gjennom samtalen – om latteren og alvoret vi delte. Om motorsykkelhjelmen jeg ønsket meg – med sommerfugler på. 

Og så stoppet alt … 

… og vi blir aldri noen sinne de samme igjen. 


Glade og fulle av drømmer – og lykkelig uvitende om hva som ventet rett rundt hjørnet. 
 

16. mai har blitt en vemodig dag og jeg sørger over de vi var. Det er en tabu belagt sorg – for det gikk jo så bra. Og det er en ensom sorg – for Vidar husker ikke hva som forsvant på samme måte som meg. Så jeg gråter mine tårer alene – når ingen ser – og minnes de siste øyeblikkene vi var oss. 

I år på 17. mai skal vi bare være sammen hjemme her hos oss – det blir en helt vanlig dag – i hovedsak fordi det regner. Til kvelds skal vi spise reker – og så blir det jordbær med vanlijesaus. Når kvelden kommer skal jeg krype inn i armkroken til kjæresten min – som igjen har begynt å snakke mye og lenge til tider. Jeg skal kysse ham på munnen god natt og takke ham for at han er her – som jeg gjør hver kveld. Og så skal jeg nok en gang minne meg selv på alt det gode som har hendt i de to årene som har gått – til tross for sorg, smerte og frykt.

Livet er ikke som det var – og vi vet ikke helt hvordan det skal bli ennå. Det er “lett” å overleve, men vanskelig å starte på nytt. For når alt kommer til alt så er hverdager fylt av mye mer enn tilfeldigheter – og vi må skape oss nye særegenheter på veien videre. De kommer til en etter en på veien vi går og en dag vil vi kunne se på hverandre og se de nye, hele, menneskene denne hendelsen skapte oss til å være.

Enn så lenge lever vi stykkevis og delt – men sammen <3

Når det er sagt – så har jeg lett gjennom telefonen min etter de aller siste bildene av oss og da forstår jeg at det kanskje var på tide at vi gikk videre: 


15. mai 2015

16.mai 2015. 

Ja det er vel kanskje ikke mer å si i den saken – bildene taler vel for seg selv. Dette var altså de to siste bildene av Vidar og meg før livet snudde .. hahaha .. Dette kan garantert bli bedre <3

Om du vil følge oss videre på veien så finner du også bloggen på facebook – her!

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #milepæl #17.mai #sorg #tabu #aldrimerdensamme #vemodig #minner #psykologi #helse #hjernehelse #sammen #kjærester

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg