Vi løfter en stein om gangen …

Svosj – den skarpe metalliske lyden av spaden som går ned i jorden. Løs og tørr jord som lett lar seg vippe opp og viser røttene til blomster og gress. Jeg bøyer meg ned og rister jorden ut av torven og kaster gress og røtter i trillebåren bak meg. Formen er ELENDIG – det kjennes at denne kroppen har vært i ro alt for lenge. Ryggen krangler og jeg lurer på om det er noe lignende jeg hadde for et par år siden – og som ikke helt ville gi seg. Faktisk er det så vondt at jeg ikke klarer å ligge på høyre side. Likevel står jeg her i hagen og graver opp torv. Jeg har mistet mye av meg selv de siste par årene – men sta er jeg fremdeles. 


Nå er det NOK … på tide å få noe gjort. Terapi i hvert spadetak.

I 11 – 12 år har jeg bodd i dette huset. År med planlegging og venting på å sette drømmer ut i livet. Enten måtte det skje noe eller så måtte jeg selge og kjøpe meg noe som ikke hadde så mye behov for omsorg og pleie – huset altså. Men så dukket Vidar opp i livet mitt og vi begynte å drømme sammen. I ham fant jeg en som ønsket det samme som meg. Som ville ha det litt kult og annerledes, som syntes knall gult var tøft og som elsket å sitte ute i hagen hele dagen – helst i skyggen. For oss ble det aldri mer enn drømmer – før hjerneblødningen satte en effektiv stopper for Vidars bidrag til praktisk arbeid i heimen – i alle fall for en god stund. Og jeg … jeg ventet et par år til – mens han forsøkte å finne fotfeste i livet igjen. 

I går var det slutt på tålmodigheten. NÅ må det skje noe. Jeg orker ikke gå med uforløste drømmer lenger – jeg orker ikke EN eneste dag til med tanker om hva jeg har lyst til å gjøre uten å gjøre noe. Så jeg tok et valg og sa høyt til meg selv der jeg sto og så meg selv i speilet “en stein flyttet i dag er en mer enn i går – og en stein for dag leder til samme mål som hundre steiner om dagen – det tar bare hundre dager mer”. Og med det var det bestemt – jeg kjører på! Jeg er lei av å sitte foran tven og drømme – nå skal jeg begynne å gjøre. 


Det verste med denne kroken er ikke at den er stygg – men at det er vidunderlig lunt og godt der og at jeg ikke kan sitte der og nyte det. 
 

“Du kan ta de skiferhellene der og flytte de 5 meter lenger mer bort”. Vidar stirret storøyd på meg da jeg ba ham komme og hjelpe til. Han kunne vel ikke løfte de tunge hellene!? Vel, sannheten er at jeg ikke klarer å løfte dem jeg heller – så da må vi være litt kreative. “Du kan flippe dem” sier jeg til Vidar. “Ta tak i enden løft opp til den står på høykant og dytt den frem så den faller. Da har du faktisk flyttet den en halv meter” Vidar var ikke helt enig, men etter et par forsøk så fikk han kontroll og fikk flyttet flere heller i løpet av dagen. Jeg brukte en spade for å få dem ut fra der de hadde grodd ned langs husveggen og så flippet vi heller gjennom hagen sammen. Dritt tungt! Vi jobbet i 10 minutter, peste i 15 minutter og hvilte i 30 minutter – og så jobbet vi i 10 minutter igjen. Sakte,men sikkert gikk hagen min fra å se tålig bra ut – til å se ut som et krater … hahaha … Og slik kan det være at den kommer til å se ut en stund. Vi tar et tak nå og da og så håper vi at vi i løpet av sommeren får laget oss et par gode sitteplasser i hagen. Jeg har nemlig sett meg grundig lei av at vi ikke har noe sted å sitte ute i solen og spise frokost – og enda mer grundig lei av å gå rundt å vite at den varmeste, solfylte plassen på fremsiden av huset ikke lar seg bruke til sitteplass fordi den er fullstendig igjengrodd av ugress og annet fjas. Ikke er det pent en gang. 


GRIP …

LØFT …

DYTT … e presto!!! En helle er flyttet en halv meter. Bare 9 flipp til så er den i mål 🙂 
 

Når kvelden kom gjorde det vondt absolutt over alt og ryggen var på ingen måte blitt noe bedre – tvert om. Heldigvis har kiropraktoren en app hvor man kan bestille time også i helgen så jeg lastet inn en time til mandag ettermiddag og flippet et par skiferheller til. Nu jævlar skal det bli frokosthjørne! Senere på kvelden dro Vidar tilbake til Sunnaas hvor han skal være til onsdag og jeg gikk skjelvende til sengs etter tidenes anstrengelse og sov så godt som jeg ikke har gjort på flere år. Når jeg våknet i dag tidlig var ryggen faktisk mye bedre – selv om beina faktisk var ganske skjelvne fremdeles. Ellers har jeg gangsperre på et par steder jeg ikke ante at det fantes muskler jeg noen sinne ville kjenne blant annet på innsiden av hendene, mellom håndleddet og albuen – fra nå av kalt Helleflippmuskelen. 

Siden jeg allerede hadde bestilt meg en kiropraktortime så tenkte jeg at jeg ikke kunne gjøre så mye skade om jeg tok noen spadetak i dag også – og så var det jo endelig litt sommerlig vær. Dagen har vært vidunderlig. Ikke bare godt å jobbe i hagen, men det å ha tid for meg selv. Det er ingen hjemme som behøver min hjelp til noe som helst og jeg styrer tiden min helt som jeg vil. For første gang på lenge fant jeg flytsonen og timene fløy avgårde. Fremdeles peser jeg som en hval og må hvile tre ganger så mye som jeg jobber – men som sagt – en stein om gangen. Hodet har uendelig godt av dette – for en gangs skyld tenker jeg ikke på noe annet enn akkurat det jeg holder på med. Litt skikkelig hardt arbeid er kanskje noe av den beste terapien man kan få – og når plattingen er ferdig skal jeg terapere meg selv med en deilig frokost i det fri – og en kaffe eller to. 

De hadde helt rett de som sa “det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det” … vi tar det en stein om gangen og er fornøyde med det. 

 

For den som vil så kan dere også følge oss på facebook. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #mestring #terapi #spade #hage #skifer #skiferplatting #frokostidetfri #sammen #ute #sommerogsol #familie #blogg #sammen #helse #mentalhelse #frihet #glede

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg