La mannen være mann …

“NÅ må du gå deg et par turer rundt huset!!” Jeg småkjefter litt på Vidar i det han nok en gang kommer inn på kjøkkenet og klager over den stive foten. “Du behøver bevegelse – og det vet du!”, prøver jeg igjen. Snart en mnd med helligdager i god kombinasjon med intensiv logopedtrening på Sunnaas har gjort sitt. Vidar har fått for lite fysisk trening og stivner raskt og sikkert til. Selv om han vet det så inderlig godt så kommer han seg ikke ut å gå på egenhånd – selv på Sunnaas som har fin gangsti han kan gå rundt og rundt på rett utenfor døren. Vidar må ha drahjelp for å komme igang. Det er ikke fordi han ikke vil – men fordi han har fått en skade i den delen av hjernen som igangsetter aktivitet. Det blir stadig bedre, men han må fremdeles pushes litt for å komme igang – og da går han som oftes mer enn gjerne noen runder rundt huset eller en tur sammen med meg eller noen andre. Langs veien tørr han fremdeles ikke gå alene – til det er balansen for dårlig. 

I fjor sommer gasset han på selv og hadde store planer om å være husets dedikerte gressklipper. Mens jeg var på jobb hadde han klart å komme seg inn i garasjen, funnet frem gressklipperen og satte i gang på den minste flekken med plen rett ved inngangen. Når jeg kom hjem fra jobb sto gressklipperen midt i plenen – i enden av en 7 meter lang klippet sti. Ytterdøren sto på vid gap og gjennom stuedøra skimtet jeg Vidars halve kropp som hang utenfor sofakanten. Panikken sto i halsen der jeg styrtet inn i stua. Der lå Vidar og var like hel og frisk – men så utslitt at han ikke en gang hadde klart å legge seg skikkelig inn i sofaen. “jeg holdt på å ikke komme meg inn igjen” sa han svakt og jeg kunne se skuffelsen lå over ham som en sky. Den lille stripen med klippet gress hadde tappet ham et hundre prosent for krefter og han gikk tom så raskt at han nærmest hadde kollapset på gårdsplassen og de to trinnene opp til inngangsdøren ble til massive og nesten ubestigelige berg. Med nød og neppe hadde han kommet seg inn. Hendelsen satte spor og Vidar har vært redd for å sette igang ting alene etter dette – selv om vi begge vet at han stadig blir bedre. 

Så kom årets sommer og plenen krevde sitt. Den vokser uforstyrret enten vi har tid eller ikke til å klippe den. Jeg har tatt på meg ansvaret for klippingen og Vidar har tasset frem og tilbake med oppsamleren og tømt det på komposthaugen. I går tenkte jeg tiden var inne for en mer kontrollert gressklippings eksponering. “bare klipp midt på plenen du Vidar, så tar jeg kantene etterpå. Bare test litt i en firkant her midt på plenen der det er flatt” Vidar svarte ikke, bøyde seg ned, dro klipperen i gang og begynte umiddelbart på kantene. En halv runde senere dumpet han ned i stolen igjen tydelig opprørt og med en vond skulder. Han hadde nok bare vridd seg litt forkjært for noen minutter senere var han i gang igjen – og DA kunne ingen stoppe ham. Vidar klippet, klippet og klippet – og jeg satt i en stol og nøt synet der ryggen hans ble rakere og rakere for hver runde han mestret. Midt i det hele dukket hjemmesykepleien opp for å sjekke blodtrykk og det viste fantastiske 125/80. Så snart vi var alene igjen dro Vidar igang klipperene og tok like så godt hele plenen foran huset – omtrent et halvt mål. Buktet seg rundt trær og busker og klatrer under greiner som stakk frem. Når det hele var gjort dumpet han ned i stolen igjen og bare proklamerte at NÅ skulle han ta en dusj. 


Litt småskeptisk …


Men resultatene er ikke til å unngå å se … fantastisk mestring.


I tilfelle noen lurer på hva JEG holdt på med 🙂
 

Vidar feiret med to stk pizza og en Flux Soda. Vi hadde en fin kveld foran tven med film og småprat og Vidar var på ingen måte merket av øvelsen han nettopp hadde gjennomgått. Vi kan med hånden på hjertet si at vi har hatt 1000 ganger bedring siden i fjor. Det skal sies at Vidar tidligere på dagen hadde vært i gang ute sammen med meg hele dagen med små oppgaver rundt opp i hagen. Jeg hørte ikke et pip om noe mer som gjorde vondt eller at han var redd for å falle. Nok et eksempel på hvor viktig det er å finne de persontilpassede oppgavene og hvor viktig det er i forhold til motivasjon og utholdenhet. Vidar trenger definitivt flere “manneoppgaver” for han var og er mann – og skal få lov til å fortsette å være det. I dag var mestringskurven bråbratt og vi gikk fra fortvilelse over smerter og stølhet – til tidenes tilfredsstillelse. Denne dagen kommer til å gjøre MYE for jobben vår videre med å få Vidar på beina igjen. Dette er bare enormt – og jeg er lykkelig helt inn i sjelen <3 

Vil du se Vidar klippe plenen kan du klikke her.

Du kan også følge bloggen på facebook om du vil.

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #hjerneslagstopperikkemeg #pårørende #rehabilitering #mestring #trening #aktivitet #helse #blogg #familie #psykologi #nevrologi #sammen #teambrovoldmerula #kjærester #hage #gressklipping #fluxsoda #lykke

 

8 kommentarer
    1. ..det mest fantastiske blogginnlegg og uvurderlig refleksjon med et hint av humor. Hahaha this is fuckings great! 🙂 kvinnen lærer bort knep!
      Fyi; test ut omvendt psykologi, si jeg ikke kan… så begynner jeg å snekre en krydderhylla som michelangelo spikket frem davids statue!

    2. Seb: hahaha … Helt utilsiktet omvendt psykologi i dette tilfellet – men mannen er heldigvis så sta at han nekter å gjøre det enkelt for seg selv ??
      Ha en riktig fin søndag Seb??

    3. stahet er den inngrodde og instinktive drivkraft i oss menn; bære eller briste, slite ut sofa eller mannlighet filleriste.
      Det er aldri utilsiktet; det er det eldste knepet i kvinneboken og vi blir lurt til vi sitter med skjegget i postkassa! (Om vi da ikke er metrosexuelle o har barbert enhvert hår på kroppen).

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg