Jeg ventet på en sms – i to år …

Jeg kan faktisk nesten ikke huske hvordan det var å ikke ha mobiltelefon. Jeg vet jo at vi ikke hadde det – faktisk så hadde vi ikke hjemmetelefon heller før jeg var begynt på ungdomsskolen – eller faktisk tror jeg at jeg gikk på videregående. Mobiltelefonen skulle etterhvert bli min beste venn. Alt som vedrører livet mitt har jeg der. Kalender, tv, spill, huskelister, bank, påminnelser, adresser, internett – og sist, men ikke minst, så hadde jeg kjæresten min der. Ikke sånn at jeg hadde ham INNE i telefonen – men der lå alle våre samtaler. De første flørtende meldingene – bilder og tekst som viste OSS. Et historisk dokument som viste reisen fra det første Hallo. “Hva skal vi ha til middag i dag?” “Savner deg!” De små korte tekstene som viste livet vårt. Eller hvor mye kunne ikke bare et enkelt hjerte i meldingsboksen bety?!!

17. mai 2015 ble det plutselig stille – Vidar fikk en hjerneblødning. Det gikk en dag, to dager, to uker, to måneder – og det skulle gå to år. Vi var fremdeles kjærester, men tekstmeldingene opphørte. De pilliplonget aldri mer inn hverken kjærlige hilsninger eller spørsmål om å kjøpe med en liter melk fra butikken. Etter hvert ble stillheten rungende. Vidar, kjæresten min, tenkte aldri mer på at han kunne sende meg en melding. Det betydde ingen ting for ham – han kom rett og slett ikke på at det var en mulighet. Når han etterhvert ble frisk nok til å kunne komme på muligheten – var skriftspråket og forståelsen av teknologien for utfordrende for ham. Bokstaver gikk i ball, den høyre hånden var vanskelig å styre og han kom stadig borti feil tast og kludret det til for seg selv. Vi øvde hver gang det var en mulighet for å skrive, men motivasjonen var liten. Dette var dritt tung trening rett og slett. Det var tungt å tenke, tungt å forstå, tungt å huske, tungt å løfte armen, tungt å treffe tasten, tungt å måtte begynne på nytt gang, på gang, på gang. Dette var rett og slett lite lystbetont. 

Til å begynne med hadde han litt lyst til å skrive meldinger nå og da. Men så skjer det noe med det sosiale – folk forsvinner. Vi klarer ikke å opprettholde kontakten ut og andre trekker seg av mange grunner unna oss – antagelig fordi vi nå har fått trollrumper, hår på ørene og snakker et fremmed språk (???). I dag føler han nok at han ikke har så mange å sende noen meldinger til – uten å føle at han trenger seg på. Og hva i alle dager skal han si?? Språket som løper ganske så lett i vanlig sosial samtale er en kjempeutfording når det er han som må styre samtalen. Så etterhvert som det sosiale livet ble mindre og mindre så ble også mulighetene for å bruke det lille han kunne om sms borte. I dag ringer telefonen til Vidar en gang for dag – og det er hjemmesykepleien. KJEMPEMORSOMT – not! En sjelden gang kommer det en melding om en MC tur – og da blir han lei seg – han sier ikke noe om det, men jeg ser det på ham. Å kjøre MC vil han kanskje aldri kunne gjøre igjen – og det er tøff beskjed å få for en som har hele identiteten sin knyttet til MC miljøet, men nok om det. 

I februar var Vidar på Sunnaas i 2 uker – og jeg maste om å få sms – hver dag. Ikke hadde han sett at jeg hadde sendt noe til ham heller. Så kom vi til mai og et nytt opphold på Sunnaas. Jeg sendte noen meldinger – fikk ikke noe svar. Til slutt sa jeg ganske oppgitt, i en telefonsamtale en kveld: “du er klar over at jeg faktisk forventer å få et svar??” Nei, DET hadde han ikke tenkt på – selv om jeg hadde sagt det “tusen ganger før”. Nå hadde han i det minste begynt å LESE meldingene – han trodde da det var nok han. At jeg ikke ante om meldingen var kommet frem når det var taust fra ham hadde han ikke tenkt på. Det gikk ikke mer enn ca 15 minutter  etter at jeg hadde lagt på røret så tikket det inn en melding “Jeg elsker deg”. DET var akkurat 2 år og 4 dager siden sist. Lettrørt som jeg er så må jeg innrømme at jeg nok kommer til å grine over den meldingen i lang, lang tid. Endelig – helt alene – tok han ansvar for teknologien og kommunikasjonen – og han kunne ikke valgt en bedre beskjed <3


 

I dag bestemte jeg meg for å sende en mer triviell melding – om at vaskedamen hadde vært her. Vi var nemlig litt usikre på om hun ville komme i dag. To timer senere tikket det inn et svar fra Vidar: “Det var bra”.  Tre små ord med en enorm betydning. Han hadde vært i undervisning når jeg sendte meldingen så han kunne ikke svare akkurat da og likevel husket han på det litt senere på dagen – tok telefonen frem og svarte på meldingen. Kan jeg feire litt og si at vi er over kneika med dette også ?? Kanskje … Vi er i alle fall i gang med å ta hverdagsteknologien tilbake. Den rungende stillheten er borte og han svarer. Når det kommer en melding som han sender fordi han selv vil noe – sånn helt umotivert fra min side – det vet jeg ikke. Men i dag tror jeg om ikke annet på at han en dag vil gjøre det. EN dag tror jeg faktisk at han sender en melding hvor det står “husk dopapir” – og den kommer til å bety like mye som et “jeg elsker deg”. 

Ta ingen ting for gitt – selv hverdagen kan bli borte. 

 

Bloggen er også på facebook. 

 

#LHL #NFS #LFS #hjerneslag #pårørende #hjerneblødning #familie #kommunikasjon #teknologi #sms #helse #tekstmelding #mobil #telefon #blogg #helse #psykologi #nevrologi #afasi #lese #skrive #kognisjon #kognitiv #hjerneskade #rehabilitering #mestring #trening #kjærlighet

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg