Vi spiser milepæler til kvelds …

Jeg griner hver eneste dag jeg. Ikke av sorg eller fortvilelse, men av glede, ydmykhet og takknemlighet. Jepp – jeg griner non stop. I dag like så. Det finnes ALLTID noe nytt å strekke seg etter og noe nytt å mestre. Her i huset har mestring og milepæler blitt dagligdags – ikke fordi vi ønsker å være noe bedre enn alle andre – men fordi vi, en dag, ønsker å bare være helt vanlige mennesker igjen. 

For vi er ikke som alle andre. Vi har en saftig bagasje med på reisen og utfordringer er hverdagen vår i ett og alt. Etter at Vidar, samboer, fikk hjerneblødning for 2 år siden har jeg hatt det som min livsoppgave å sette milepæler og å “utsette” ham for verdens ett og alt. Hver eneste dag var mitt mål at Vidar skulle oppleve noe annet. Den nullstilte hjernen hans skulle få oppleve alt på nytt – og med det mener jeg ALT. Smake på markjordbær, klippe negler, fotbad, ta på en fuglefjær, kjenne regnet mot ansiktet, snakke, le, tenke og gråte osv. Og jeg har holdt mitt eget løfte, hver dag en ny opplevelse. Den trenger ikke være stor – en dag var det feks å legge en tomat i en plastpose. 

Midt i alle disse små nye møter med “alt og ingenting” har vi også satt oss større mål. Første store milepæl var å legge rullestolen bak seg, så var det å bli kvitt den høye fotskinnen. Målet han har jobbet mot nå den siste tiden har vært å gå 1,5 km sammenhengende. Vi er ute og går hver eneste dag og det nye mottoet her i huset skrives med store bokstaver og er ufravikelig: “INGEN UNNSKYLDNING”. Vi går altså ut på tur uansett hvor god eller dårlig formen er – og regn og vind spiller ingen rolle – vi går. DET har også vært noe nytt å lære. Man behøver ikke være i storform for å gå ut en tur. Noen dager har han bare krefter nok til å gå en liten runde på noen få hundre meter – andre dager toutcher han nye grenser og utvider stadig radiusen. 

Selvsagt har jeg gått løypa før og har målt opp lengden. Jeg visste akkurat hvor langt vi måtte gå før vi nådde 1,5 km grensen tur retur. I dag ble det en sen tur, det har bøttregnet i hele dag. Men ut skulle vi altså og formen var kjempegod – det merket jeg straks vi begynte å gå for skrittlengden var nesten normal og han landet på hælen isteden for tåa, slik han gjør når han har smerter og spasmer i høyresiden. Jeg forsto straks hva han hadde i sikte – i dag skulle milepælen nås. 

Så da ble det grinings i dag igjen da – glade, salte tårer. Vidar har endelig nådd målet om å gå 1,5 km sammenhengene og selv om han var sliten når han kom til bilen så var han på ingen måte tom for krefter. Nå er jeg glad for at hver gang han har villet snu så har jeg bedt ham gå 4 skritt til før han snudde. 4 skritt lenger hver dag er 1460 flere skritt pr tur i løpet av et år – og DET er fremgang – massiv fremgang. Jeg vet han har vondt, jeg vet han er sliten – dette til tross så vet jeg at han KAN. Vi gir fanden aldri opp! Så STOLT og takknemlig for at vi får det til <3


SEIER. Dette treet har vi sett på lenge, i dag kunne vi endelig ta på det – for her gikk grensen for 1,5 km. Min helt <3

Bloggen kan du også følge på facebook – du er velkommen til å stikke innom her. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneblødning #stroke #hjerneslag #pårørende #helse #trening #mestring #gåtrening #milepæl #psykologi #familie #vandring #seier #minhelt #stolt #takknemlig #ydmyk #teambrovoldmerula #hjerneslagstopperikkemeg
 

4 kommentarer

Siste innlegg