Mission accomplished … vi dro på tur …

Så ble det nok en tur til Nidri i Hellas – en liten landsby på øya Lefkas i det Joniske hav. For min del var det 4. gangen og for Vidars del ble det gang nr 2.

Jeg nevnte til en gresk dame hvor vi skulle reise og at vi hadde vært der før og hun ble ganske forferdet over at vi reiser tilbake til samme sted. For det var jo så mye annet fint å se i Hellas. Og ja – jeg er enig med henne. Vi skulle så gjerne sett mye mer av dette vakre landet. Men siden Vidar har hatt en hjerneblødning og har en del utfordringer med i bagasjen så trenger vi mest av alt forutsigbarhet på ferie. Det sparer meg for uendelig mye stress, uro og arbeid å vite hvor jeg finner det jeg behøver av mat, drikke, lege osv – siden jeg er den som må ut og handle og som skal planlegge våre ekskursjoner. Mitt høyeste mål med ferien er å få hvile og at Vidar skal trives og mestre det som møter ham. I Nidri vet jeg at det meste vil fungere for oss. 

Nidri mitt paradis – hvor bare å legge en solvarm stein mot kinnet kan løse alle problemer – sukk!

Nytt av året var at vi skulle være borte i 3 uker og at vi hadde et håp om at vi i år kunne gjøre mer enn å bare ligge på stranden. I tillegg skulle vi reise sammen med min søster og hennes mann den første uka. Det var nesten det mest skremmende for meg. Tenk om de ikke ville like seg der. For meg som har vært der flere ganger så har det blitt et sted som har en helt spesiell plass i hjertet mitt og jeg var livredd for at stedet skulle miste glansen om de skulle komme til å misstrivdes. Men jeg hadde ingenting å frykte – de ble like betatt som jeg og Vidar er. Solen skinte, havet var klart og rent – og iskremen smakte akkurat slik den skulle. Og man skal ikke kimse av det å ha noen å skåle i en halvliter øl med. Livet var herlig. 

Lykken er fire rundt bordet <3

Noen er tydeligvis tørstere enn andre … hahaha … 

DETTE altså – manna fra Guder! Yoghurtis med mørk sjokolade og Svarte Kirsebær. LOVE IT <3

Et annet ankepunkt før denne reisen var hvordan de “funksjonsfriske” ville holde ut med alle restriksjonene våre – og ikke minst det lave tempoet. ALT tar jo hundre år når vi skal gjøre noe. De andre ligger klare på stranden kl 8 og vi kommer pesende etter kl 10:30 og jeg er gjennom svett og utslitt etter å ha pakket strandbaggen, ryddet rommet som har blitt bomba siden i går morges og smurt både meg og ham med solkrem fra topp til tå. Alltid siste mann ut og alltid heseblesende og varm i toppen – selv på ferie. Ja jeg vet, jeg burde bare drite i det og ta den tiden det tar – men det er lettere sagt enn gjort. Jeg blir kjempestressa når jeg tror at noen venter på oss. I tillegg var vi helt utslitt av all solingen og badingen når klokka nærmet seg 16 så da var det bare å kapitulere og ta seg en liten ettermiddagslur – for Vidars del er dette ofte en 2 timers dupp og jeg ligger musestille ved siden av ham for ikke å vekke ham. Søvn er dyrebart når hjernen skal lege seg selv – og jeg setter alle behov til siden om han behøver å sove. I mellomtiden fikk vårt reisepar litt tid for seg selv og kunne gå en tur i normalt tempo eller ta et lite forspill i påvente av at vi skulle ut og spise litt senere. Det funket faktisk veldig bra, selv om jeg aller helst skulle ha sluppet å ligge våken på rommet med gardinene fortrukket og aircondition på 18 grader. Men jeg skal ikke klage – jeg er på ferie med kjæresten min – om ting hadde gått en annen vei den dagen for 2 år siden så hadde jeg kanskje sittet på den stranden alene. Reisefølget klaget aldri og jeg tror de forsto at det bare måtte bli slik – en av våre restriksjoner på tur. 

Hele våren har vi jobbet mot ET stort mål – nemlig at dette året skulle Vidar inn til sentrum for middag hver kveld. Vi har lagt i hardtrening hele våren og gått tur nesten hver eneste dag. Taxi systemet er vel kanskje det eneste vi virkelig ikke er fornøyd med på øya og har måttet vente forgjeves mer enn en gang når vi har bestilt bil. I år skulle vi klare oss uten taxi inn til sentrum. Og Vidar gikk – han ble svett og til tider ganske sliten – men han gikk. Hele den uken vi var sammen med de andre gikk han inn til sentrum hver dag. Tempoet er ikke det største, men det er utrolig hvor mye raskere han går når det går en funksjonsfrisk “gubbe” (unnskyld Jørn) foran ham. Trangen til å være som alle andre er nok Vidars største motivasjonsfaktor og så lenge vi ikke er alene så kjører han full speed og ALT er greit og fint – selv om jeg gjennomskuer ham og til stadighet må be ham ta det litt med ro. Dessverre er det ikke slik når vi er alene og så raskt de andre hadde satt seg på flyet nordover igjen så datt tempoet ned og Vidars vondter ble fremtredende igjen. Hvor reelt dette er eller om det er dynamikken mellom oss som tillater ham å bli litt dårligere vet jeg ikke – ikke han heller. Men at han presser seg mye lenger sammen med andre DET gjør han – uten tvil. De neste to ukene hendte det at vi droppet å dra inn til sentrum om kvelden og et par ganger bestilte vi drosje – noe som førte til at vi ventet dobbelt så lenge som det ville tatt oss av tid å gå selv. Ut over dette gikk nok Vidar den 2 km lange turen 80 % av gangene og jeg er SÅ Imponert og takknemlig <3 Mission accomplished!!!

Jeg kan allerede nå avsløre at vi har hatt en mer aktiv ferie enn i fjor og det har kjentes ganske normalt ut store deler av tiden – med moderasjoner. Vi har kommet frem til at nå kan vi gjøre nesten akkurat hva vi vil – så lenge vi aksepterer at det vil ta laaaaang tid å gjennomføre det. Og DET gjør vi. Vi har akseptert de rammene vi lever innenfor – men vi utvider de hele tiden. Vi merker ekstra godt fremgangen når vi reiser tilbake til et sted vi ikke har besøkt på et år. Å reise med andre var helt fantastisk – det fikk oss til å føle oss normale. Den eneste tilretteleggingen vi har er at vi må hvile mye, ting tar tid, vi har med oss en god del medisinsk utstyr i bagasjen og at vi har bestilt assistanse og rullestol på flyplassene. Flyplass assistanse er bare helt fantastisk, med unntak av utreise fra Gardermoen. Faktisk synes jeg det fungerer så dårlig (eller så er det noe jeg ikke har forstått) at vi har valgt å klare oss selv på utreise ved Gardermoen. Notat til meg selv: møt opp ENDA en time tidligere neste gang så slipper vi å stå så lenge i kø. Resten av turen fungerer assistansen helt glimrende og vi sklir gjennom alle køer og kommer først på flyet noe som letter belastningen betydelig. 

Vi hadde med oss familie på tur denne gangen og de vet jo litt om hvordan vi har det. De har vist oss all mulige velvilje til å tilpasse seg i forhold til våre rammer. Det har vært helt fantastisk å dra på en helt alminnelige pakketur og kjenne at det funker. Vidar har kanskje en funksjonshemming, men på ferie som i hverdagen bryter vi barrierer hver eneste dag.

Jeg lover at jeg skal fortelle mer om denne herlige øya og alt vi gjorde der senere – vårt eget paradis – og masse bilder kommer det selvsagt også.

Ha en nydelig augustdag <3

 

Jeg blir veldig glad om du følger bloggen på facebook – den finner du her. 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #hjerneslag #hjerneblødning #stroke #hjerneslagstopperikkemeg #pårørende #rehabilitering #barrierebryter #mestring #ferie #reisebrev #familie #kjærester #helse #psykologi #nidri #lefkas #hellas #assistanse #flyplass #søvn #måloppnåelse #pakketur #moderasjoner #lykke #paradis

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg