Det er bare SÅ verdt det …

… men det betyr på ingen måte at det er lett.

Som Vidars nærmeste pårørende er det rehabiliteringsfokus i absolutt alt vi gjør – dag og natt. Mitt mål har alltid vært eksponering og hvile. Hjelp til selvhjelp og selvstyrking for Vidar. Bare ved svært sjeldne anledninger får han hjelp. Han får støtte og veiledning – men jeg gjør det ikke for ham. At det er intet mindre enn blodslit er faktisk ingen underdrivelse – for dette tar på krefter og helse for min del.

Så når jeg i dag får denne meldingen fra en av hans behandlere – ja da tuter vi begge av glede. Lykken er å være litt nærmere det helt vanlige.

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg