Du skal ikke blogge når du er sint … men NÅ …

Jeg har bestemt meg for å ikke publisere innlegg skrevet i sinne, men i kveld skal jeg jammen meg slippe det ut likevel. 

Hvor lite betyr egentlig ordet mitt når det kommer til den store sammenhengen?? Jeg som pårørende … Jeg føler meg som et INGENTING. Det føles som om mine behov ikke blir tatt hensyn til i det hele tatt. Alt handler om den “syke” eller hvor mye eller vanskelig det blir for hjelpeapparatet rundt oss når jeg ber om spesifikk hjelp eller tilrettelegging. Det handler ALDRI om hva som gjør livet LITT enklere for meg. Og i kveld er jeg så forbanna at jeg skjelver …

Historien er som følger: Vidar (slagrammet samboer) skal legges inn på Sunnaas onsdag formiddag. I den forbindelse må mulitdosene (ferdig pakkede poser med medisiner fra apoteket) utleveres for en lengre periode fra hjemmesykepleien + de må utleveres på en annen dag enn hva som er vanlig. 2 ganger før har vi vært i lignende situasjoner og begge gangene har de rotet til med avtalen vår og ikke kommet med medisinene på riktig dag. HVOR VANSKELIG ER DET Å FORSTÅ?!!  At når vi skal reise bort så MÅ medisinene være med i bagasjen FØR vi faktisk reiser!! 

Så denne gangen ringte jeg så snart vi fikk innleggelsesdatoen og forklarte hva som hadde skjedd tidligere og vi ble enige om at medisinene skulle leveres ut i dag. I tillegg har jeg vært i kontakt med hjemmesykepleien både i dag og rett før helgen og ALT var i skjønneste orden. De stresset litt fordi Vidar nå ikke skal ha en av de tablettene som ligger i posene og at den må plukkes ut og alle medisinene må overføres til dosetter. Og hvem ringer de og ber om hjelp til å gjøre det – jo til meg. Ikke har jeg utdanning som sykepleier og jeg har gitt klar beskjed om at jeg IKKE vil ha medisinansvar fordi jeg er så sliten og er redd for å gjøre feil. Likevel får jeg spørsmålet. Noe som i grunn har vært en gjenganger hele veien siden Vidar ble syk – la oss sjekke først om samboer kan gjøre ting FØR vi gjør det selv. Som om samboer ikke har nok å gjøre??

Så kommer kvelden da – og ingen medisiner!!!!! Så nå sitter jeg her og får ikke overført alle de ørten posene med medisiner før etter at nattevakten har vært innom med dem – sånn ca kl 23:30 i natt. De bare antar at jeg kan gjøre det i morgen og at jeg ALL verdens tid til å drive med sånt. Sannheten er at jeg er helt i grøfta sliten – så sliten at jeg måtte hvile før jeg klarte å pakke ut varene fra butikken før i kveld. I morgen er hele dagen fullstendig oppfylt av ting som må gjøres og komme i boks før vi drar onsdag morgen og det er avtaler som jeg ikke kan flytte på. Jeg har ingen annen tid å ta av enn den tiden jeg enten sitter i bilen eller sover.

For tredje gang roter de det til på under et år – og JEG betaler prisen. Jeg er den som nå MÅ sitte i natt og pille piller over i dosetter – piller som potensielt kan ta livet av Vidar om jeg gjør en feil. Ja jeg er nærmeste pårørende. Ja det er selvsagt min jobb å gjøre oss klare for avreise. Men jeg har da også et liv som jeg skal leve – et liv som allerede er fylt til randen av oppgaver jeg egentlig ALDRI ville måtte gjøre hadde det ikke vært for at den jeg var glad i fikk en hjerneblødning. Oppgaver som er så krevende over tid at jeg nå har fått diagnose Fatigue. Men det spiller liten rolle om jeg har Fatigue eller ikke – jeg er en ressurs og ikke et menneske i andre øyne og så lenge batteriet lyser grønt (LES: jeg står oppreist) så er det bare å kjøre på og drite i hvor mye jeg klarer eller ikke. Jeg blir rett og slett tatt for gitt – og jeg blir SÅ FORBANNA!!! Jeg er ikke en maskin som bare står uvirksom i et hjørne og som kan settes igang når det måtte behage alle andre. Når jeg har et behov for å få medisinene hans utlevert på en spesifikk dato da er det en grunn til det – hvor vanskelig skal det være å forstå det???

Det ville faktisk bare tatt hjemmesykepleien maks 10 minutter å reise frem og tilbake mellom oss og kontoret for å hente det hun ikke hadde med … men det tok hun seg ikke tid til. Da var det bedre å la meg sitte her og vente til langt på natt … De ti minuttene valgte hun heller å bruke til å argumentere med meg … Skikkelig godt gjennomtenkt – NOT!

Nå skal jeg faktisk ikke skrive mer, men sette meg i sofaen og GRINE … som antagelig VELDIG mange andre pårørende rundt om i landet også gjør daglig … Forskjellige årsaker, men samme følelse … følelsen av å hverken være noe av verdi eller å bli tatt alvorlig. 

En brannmann som redder en katt ned fra et tre kommer i avisen – men å leve livet sitt fullt ut for en annen (og gå til grunne i prosessen) er jammen ikke mye verdt …

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #neglekt #apraksi #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #pårørendehverdag #tattforgitt #trist #sint #rasende #nokernok

 

12 kommentarer
    1. Åååå du skriver så fint …det er jo akkurat sånn det er for mange av oss …jeg kjenner meg så igjen 😔!! Dørgende sliten ..å lurer på når man skal få tid til å komme seg litt i normalen igjen …ja når blir det ??? 2 år har gått …og det har bare blitt verre helsemessig for min del . Ja man stiller opp …det skulle jo bare mangle …men fy som det tar på med alt som skal ordnes både her og der . Ønsket deg alt godt 💗!

    2. Anonym: takk og alt godt til deg også 🙂 Dette her er ikke noe for pyser. Man løper konstant etter tiden som alltid ligger tolv skritt foran deg og hvile må vi gjøre mens vi jobber. Takk for gode ord – det varmer <3

    3. Tusen takk for at du er så åpen og ærlig. Mange kjenner seg nok igjen, men jeg vet også at mange prøver å virke sterkere enn de er. Dermed kan det synes på andre som omsorgsrollen er mulig å bære og at den pårørende mestrer situasjonen godt. Min erfaring er at de fleste pårørende sliter. Derfor igjen takk for din ærlighet! Jeg tar gjerne en prat med både deg og Vidar mens han er på Sunnaas. Til uken er jeg der både onsdag og fredag. Lykke til, begge to!

    4. Skjønner frustrasjonen din og noen ganger har man gjort seg fortjent til å hyle ut i frustrasjon og sinne. Du har uten tvil det.
      Hva med å ta med pillene til Sunnås som de er? Si som sant er at helsetjenesten der du bor ikke leverer og du er ikke kvalifisert!
      Ta vare på deg selv midt oppi det hele. Du trenger påfyll for å klare oppgaven du har valgt.
      Oppmuntringsklemmmmmm på vei

    5. Jan Schwencke: Selv takk Jan 🙂 Jeg tror noen av oss bare MÅ ta på seg oppgaven med å rope litt høyt nå og da – for det er mye som skjer som virkelig gjør hverdagen til pårørende tyngre enn nødvendig. Vi mestrer mye, men det går alltid på bekostning av noe – og som regel er det noe av mitt som må vike.

      Vi kommer utover til Sunnaas i morgen formiddag – hadde vært veldig hyggelig å fått tid til en kaffe i lag med deg 🙂 Vidar hilser 🙂

    6. Ei_heks: Takk for klemmen <3
      Nå er medisinen sortert og i boks - og jeg har snakket med hjemmesykepleien om hvordan dette påvirker meg når det skjer igjen og igjen .... så får vi se da ... om det fungerer neste gang 😉 Klem

    7. Hvis ikke ville jeg prøvd løsningen min. Du vet… det har dessverre lett for å være sånn at når noen slipper unna med ting, fortsetter de å gjøre det. En beskjed fra Sunnås, ville dessverre ha større tyngde.
      Lykke til til dere begge. <3

    8. God ide! Jeg krysser fingrene for dere. Og for at du får en god natts søvn. Det trenger du for å stå i det du gjør.
      God natt og drøm gode drømmer. :)))

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg