Jeg tok feil … eller så er jeg Krisemaksimeringenes Dronning …

Jeg må innrømme at jeg tenkte at NÅ skulle det skje. Etter to og et halvt år som pårørende – med langt under minimal tid for meg selv – skulle jeg endelig få en etterlengtet friperiode. Vidar (slagrammet samboer, 54 år) er på Sunnaas og jeg skal liksom begynne på denne “Ta vare på meg selv” oppgaven. 

Lettere sagt enn gjort …

I hodet mitt ligger det ønsker og prosjekter i rekke og rad og presser på for å komme ut i friluft – men kroppen vil altså ikke. Jeg sov 9 timer i går, 10 timer i natt … og det kjennes fremdeles ut som om jeg har døgnet i ei uke, drukket en flaske sprit hver dag (noe jeg aldri har gjort, men det aner meg at dette ligner) og løpt et halvmaraton daglig. Jeg vil ikke påstå at jeg er trøtt -for jeg sover ikke på dagen – men jeg er TUNG. Kommer liksom ikke igang med noen ting – ikke en gang middag lager jeg. I dag ble det baconsvor og lettbrus til frokost. Når jeg satte meg ved pcen så finner jeg gårsdagens kaffekopp (med halve innholdet fremdeles i) på pulten. Regningene jeg hadde sett sånn frem til å få tatt tak i ligger like godt der de har lagt i laaaaang tid og jeg forstår vel at jeg ikke kommer til å klippe ferdig plenen heller. 

Jeg er oppegående nok til å forstå hva som skjer. Nå når jeg endelig er så alene her hjemme at jeg kan kjenne skikkelig etter så kommer det en psykisk reaksjon. Fremdeles er jeg blid og glad, men jeg kjenner at krisemaksimeringstankene kommer sigende. Jeg kjenner at jeg før disse ukene er over kommer til å tute som en ensom ulv over min egen elendighet og hjelpeløshet. Noen øyeblikk med å velte seg i selvmedlidenhet fungerer egentlig ganske godt – det BLIR litt lettere etterpå. Selv om alt rundt meg er like kaotisk. Sterk på utsiden – i oppløsning rett under huden. Kommer jeg til å få hvilt noe i det hele tatt disse ukene? 

Den grusomme sannheten går sakte opp for meg … jeg har fremdeles mye å gjøre. Men jeg ORKER ikke. Kroppen protesterer, men problemet sitter mest av alt i hodet. Jeg har jobbet etter lister i flere år nå. Hver eneste dag har jeg våknet med en million tanker i hodet om ting jeg bare MÅ få gjort. Det har vært en enorm oppgave å skulle ha en slagrammet samboer hjemme samtidig som jeg skulle flytte ham ut av sitt forrige hus og inn i mitt, omgjøre huset fra to små hybler til et stort bolighus igjen, ny jobb og full rehabilitering av både badet og soverommet. For i motsetning til mange andre som blir rammet av hjerneslag så var IKKE livet vårt i vater den dagen ulykken inntraff. Vi sto midt i ALT og ingenting var på plass. Jobben med å få livet i orden igjen samtidig som jeg har hatt en pleietrengende samboer i massiv rehabiliteringsmodus har tatt tid – og det har tatt krefter. I dag er sannheten at jeg ikke lenger klarer å slå av hodet. Fokuset på å bli ferdig med alt dette rotet jeg ufrivillig har havnet midt i er altoppslukende. JEG VIL IKKE HA DET SÅNN! Og det er bare jeg som kan endre på det. Panikken for å bli værende i dette kaoset noe særlig lenger har slått ut i full blomst. 

Jeg som trodde jeg kunne klare alt … nå hender det at jeg tviler …

Jeg har drømt om å blir reddet på flere måter enn jeg kan bruke tid på å beskrive her, for jeg har hatt et sterkt ønske om å bli reddet. I dag er det aller meste på plass – det er småpusset som må tas tak i nå. Problemet er bare at dette småpusset blir store oppgaver når man er så sliten som jeg er nå og jobber under tidspress. I det øyeblikk Vidar kommer hjem synker mulighetene mine for å få gjort noe ut over det normale her hjemme proposjonalt med hans bistandsbehov. Så jeg tenker selvsagt at jeg må forsøke å bli ferdig med det verste før han kommer hjem – på bekostning av min fritid. Jeg kan bare ikke vinne … 

Rydde verandaen for vinteren. 

Klippe hekken som kommer til å knekke under snøen om det ikke blir gjort.

Få den siste delen av grus ut på veien slik at Vidar ikke sklir og brekker noe når han skal hente post til vinteren. 

Få snøfreseren på reparasjon. 

Skifte bank (for oss begge).

Ringe feieren for å sjekke om vi har et nytt Kaiereir i pipa (ja det har vi garantert for jeg hører at de “snakker” gjennom peisen i stua).

Sjekke hvem som kan hjelpe oss på billigste måte å hindre at Kaiene bosetter seg i pipa for tredje gang.  

Henge opp gardiner på soverommet.

Selge den uselgelige bilen.

Fikse toalettet som står og renner i andre etg. 

Ringe butikken hvor vi kjøpte baderomsutstyr og klage på armaturet og dusjen som står og lekker mindre enn et år etter at det ble satt opp – SUKK !!!

Sende inn søknadspapirer til Nav (som skulle vært sendt for halvannet år siden, men ligger nederst i den uåpnede brevbunken.

Gå gjennom brevbunken ….. 

Fikse garasjedøren som går opp hver gang det blåser og som sakte, men sikkert, går i stykker av regnet.

Få noen til å reparere stabburstaket som faller ned (og som vi egentlig ikke har penger til å reparere).

Vaske ned kjøkkenet som ikke har vært vasket siden før Vidar ble syk (sikkert 3 år siden sist) og nå er både flekkete og seigt OVER ALT (hyyyl).

Sette opp et husnr ute ved veien slik at drosjene faktisk finner frem når de skal hente Vidar – noe som innebærer både shopping og en malekost tror jeg …

Vaske over alt som hjemmesykepleien ikke tar siden det nå samler seg støv på alle lister og spindelvev i alle kroker. 

Demontere og vaske avtrekksvifta som er så skitten at det drypper fett ut av den – samt fjerne restene av den mumifiserte musa som “plutselig” lå i fella der – til tross for at vi musesikret for mindre enn et år siden.

Alle stekeovner er fulle av seigt brunt fett … eller ??? Tja, må vel vaskes den og ….

Huset behøver etterisolering så jeg driver å ringer rundt for å finne gode løsninger på dette (nok en oppgave hvor pengene ikke finnes) – Vidar tåler kulde dårlig.

Det nye badet er også i ferd med å bli veldig skittent – til tross for at vi har renhold hver 14. dag fra kommunen. 

I hodet mitt bygger jeg også nytt kjøkken (av penger vi ikke har) slik at vi kan bruke kjøkkenet i Vidars rehabilitering i større grad enn i dag. I dag er det egentlig bare plass til EN person ved benken og det funker jo ikke når noen trenger veiledning eller hjelp til det meste. I tillegg vil vi så gjerne kunne invitere venner og familie hjem til oss, men mangler gode sitteplasser for flere enn TO … Her kjenner jeg veldig på tidspresset siden jeg så desperat ønsker å gjøre mest mulig av Vidars rehabilitering så tidlig i forløpet som mulig … og tiden går … klokka tikker … og vinduet lukker seg sakte, men sikkert. 

(i tillegg kommer jo alt som jeg har LYST til å gjøre, som å male portstolpene, lage nytt gjerde, fikse veien, sette opp nytt tak i gangen, ny trapp, male gulvet på veranda og inngangspartiet, male hoveddøra, rydde roterommet (som du bare kan gå 0,4 meter inn i), fikse en god del av det elektriske rundt om, rydde under stabburet og i vedboden, klippe den andre hekken ut mot veien, kjøpe nytt salongbord (hyyyl: brunt indiska bord *spy*), pusse og male den fine tømmerveggen jeg nettopp har avdekket i stua, skifte ut peisen med en vedovn, svømme, gå tur, sminke meg, være med venner, dra på ei hytte, på spa, dra på fisketur, reise til huset vårt ute ved Stadt (9 timer i bil hver vei … ), besøke hjembyen min, Ålesund, utdanne meg mer, lese bøker osv osv osv)

Listen blir bare lenger og lenger …  og jeg regner med at alle forstår at det som bare handler om meg kommer i siste rekkt (LES: aldri).

I dag på dag nr 2 av min såkalte Pårørende Ferie på 5 uker går det opp for meg at jeg antagelig ikke får hvilt så veldig mye … Jeg er ikke supernøye på at jeg må ha et plettfritt hjem, men jeg ligger så på etterskudd med ALT at jeg ikke vet hvordan jeg skal få hodet over vannet igjen. Nå ser det forholdsvis bra ut på “utsiden” men i skuffer, skap og kroker ligger det oppgaver og venter. I tillegg kommer helt vanlige oppgaver som å holde huset i orden, lage mat, og ta seg av ALT som vedkommer Vidars helse, hverdagsliv og rehabilitering. ALT dette surrer rundt i hodet mitt mens kroppen har startet en massiv “Sit Down” streik … og jeg lurer på om jeg noen gang får hodet over vannet igjen. Juuuhuuu … i dag er jeg jammen meg skikkelig positiv – NOT – hehehe. Men sånn er det altså i dag og det hjelper veldig å skrive det av seg her … 🙂 

Likevel skulle jeg ønske at sinnasnekkeren kunne slutte å være så sint og heller komme hit og gi meg en klem og si at “dette fikser jeg” … tenk å bare få lov til å ha en helt alminnelig hverdag igjen. Ta ingenting for gitt folkens – gled dere over hverdagene de er dyrebare. <3

 

Bloggen finner du også på facebook – blir glad om du følger oss på veien der også. 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #livet #familie #hverdag #oppgaverikø #panikk #krisemaksimering #pårørendehverdag #ferie #fritid #hjelp #sinnasnekkeren #mestring #helse #psykologi #hjernen #hjerneslagstopperikkemeg

7 kommentarer
    1. Tenker du trenger en vennegjeng som tar to dugnadsdøgn sammen med deg.. da kan mange må-ting strykes av listen ❤️ Og du kan puste litt lettere 😊 Håper du har en sånn gjeng ❤️Klem og god helg ❤️

    2. Randi: Ja det hadde vært noe 🙂 Nei, jeg har nok ikke noen gjeng er jeg redd. Her må jeg trå til selv eller betale noen for å få det gjort. Mamma er min beste støttespiller, men nå er jeg i ferd med å slite henne ut i prosessen så jeg holder litt igjen:) Det meste ordner seg nok! Tusen takk, klem og god helg til deg også <3

    3. Kjenner igjen det du beskriver, streng prioritering, så får alt det andre vente. Og ikke glem deg selv, det er OK å bare sitte å glane ut av glaset og. Noen ganger er det det vi pårørende trenger. Lykke til!

    4. Mange kjenner seg igjen i det du beskriver. Bruk noe av aleneferien til å lade batteriene. Å stå midt oppi en (noe tilsvarende situasjon) er utmattende for den / de nærmeste. Har dere råd, så betal for å få gjort de tingene du vet at du/dere ikke kan gjøre på egen hånd. Deretter kan du skynde deg i sakte fart. Og bruk nettverket. Hvis moren din vil hjelpe, så la henne endelig gjøre det. Hun sier vel i fra om det blir for mye? Og så er det lov både å stortute eller å skryte litt på bloggen hvis du har behov for det. 😶

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg