Jeg er den fordømte Landsbyen …

Akkurat som så mange andre bloggere så skriver jeg mye om meg selv – deriblant også om det jeg opplever som vanskelig. I tillegg er jeg opptatt av alt “folk” sier og hvor lite reflekterte de er om at disse ordene i seg selv er en gedigen ansvarsfraskrivelse. Så jeg tar ansvar – skriver om noe jeg mener er viktig å sette søkelys på. For meg er ikke bloggen bare babbel – det er et bevisst valg – til tross for at jeg vet at jeg ganske raskt risikerer å få merkelappen “Oppmerksomhets hungrig Sytepave” klistret midt i panna. Så hvorfor ta den risken?

Well frankly my dear – I don’t care 🙂 Litt vel overlegent sagt kanskje, men noen MÅ stikke hodet frem for at budskapet skal nå dit vi ønsker. Og det holder ikke med en liten artikkel på baksiden av lokalavisa. Jeg er fullstendig klar over at dette er en seiglivet kamp som jeg kanskje aldri vinner. Men jeg vinner ingen ting om jeg aldri prøver. Og jeg vinner ingenting ved å sukkerstrø livet vårt for andre. Faktisk så risikerer jeg mer ved å holde kjeft. 

Uten de pårørende stopper Norge! Vel, jeg vet det bedre enn mange. Jeg vet veldig godt om alt som ikke hadde vært på plass hadde det ikke vært for meg. Det er ikke skryt – det er sannheten. Og jeg er ikke er alene – det er mange som har det langt tøffere enn meg. Mennesker som lever på randen av sin egen eksistens for den de elsker, mennesker som bukker under.  

Mange pårørende er På Jobb 24/7 – med så mange baller i luften at vi lett ville utmanøvrert et Kinesisk trapes team. Og hva får vi høre om når vi VÅGER å fortelle at vi er slitne? Jo – vi må Ta vare på oss selv!!! Maos Kinaputter (i mangel av et sterkere uttrykk)!!! Hvilken fantastisk ansvarsfraskrivelse. Vær så godt, her har du en oppgave større enn deg selv – og så må du nå endelig passe på å ta godt vare på deg selv også!!? Eller ennå bedre, metaforen om at vi må huske på å ta på oss oksygenmasken først og så hjelpe den andre. Men hva hjelper det når du har bedt meg ta oksygenmasken på hele flyet, mens flyet styrter og min egen oksygenslange bare er EN meter lang! Om ikke annet så blir du god på å holde pusten og å navigere i vektløs tilstand – men ta vare på deg selv??

I skolen snakker de om tilrettelegging – på jobb snakker de om tilrettelegging – jeg tror faktisk det tilrettelegges i norske fengsler også – og for de slagrammede må det selvsagt alt tilrettelegges, det sier jo seg selv. Pårørende er som mennesker flest – veldig forskjellige. Likevel skal vi alle, på likt grunnlag tydeligvis, stå på – ta vare på en person som kanskje har mistet både mobilitet, kognitiv funksjon, humør, motivasjon, personlighet og språk samt at de antagelig også har en pågående alvorlig helsesituasjon. Vi skal også stå i full jobb + navigere mellom og koordinere et HAV av ukentlige avtaler for den slagrammede – i arbeidstiden selvsagt for de offentlige kontorene er jo bare tilgjengelige da! Din egen reaksjon på traumet og tapet dere har opplevd, sjokket, sorgen, raseriet og frykten blir med som nissen på lasset – deal with it!! Du har valgt å elske, føde eller bo med denne personen – dermed har du nå et ubetinget ansvar om å være pårørende 100% – her tilrettelegges lite ut fra DINE behov.

Hvor mye tid og energi tar det å være tilstede i ET liv? Tenkt på det et øyeblikk – hvor mye tid tar det? Og neste spørsmål; hvor mye tid tar det da å være tilstede i et liv hvor ALT handler om rehabilitering og opptrening? I et liv hvor alt går uendelig sakte og tregt? Man mister ting, glemmer ting, har smerter, mangler språk, koordinasjon, krefter og blir forvirret av de enkleste ting. Hvordan ta på seg et belte med EN hånd? Hvordan lære å ta på seg et belte med EN hånd når hukommelsen er ødelagt? Når absolutt ALT møtes med et spørsmålstegn!? Hvor mye tid tar det å håndtere et slikt liv?? Hvor mye av ditt eget liv står på vent mens du som pårørende er tilstede for den andre – 100%. Er du heldig så får kanskje innvilget 7 timer i uka med omsorgslønn. Men det glemmes nok at Pårørende har konstant bakvakt – at det skjer noe hver eneste time av det våkne døgnet (og ofte om natten også) som må håndteres. Ikke en gang søvnen vår er hellig. Pårørendekappen tas faktisk ikke på 08:00 til 16:00 hver mandag. Den tittelen og dens oppgaver er gravert inn i hjerteroten din – en konstant tilstedeværelse – som du kjenner ved hvert hjerteslag. 

Det sier seg selv at et “helt alminnelig” liv tar omtrent all den tid et menneske har. JEG fyller meg selv fullt og helt! Og svaret på spørsmål to er: It Takes a Village! Og vet du hva? DET er meg –  JEG er Landsbyen! Jeg og alle pårørende rundt om, som klipper tånegler fordi sykehusene eller hjemmesykepleien ikke gjør det. Som dusjer våre kjære, barberer, masserer, trøster, trener, leser for, øver med, gir medisiner til, snakker for, underholder, igangsetter, husker for, koordinerer for, lager mat til og følger til og fra leger osv osv … VI er den fordømte Landsbyen – hver og en av oss! Vi lever 2,5 liv med vårt ene – full speed 24/7.

Og som takk får vi beskjed om å ta vare på oss selv ! ? ! ?? Eller et metaforisk klapp på skuldra og et “så flink du er!” Jeg er Søren meg ikke flink! Her forteller jeg deg at jeg drukner og du kaster blomster fremfor livbøyer i vannet til meg. WTF???

Så jeg vil på vegne av alle oss Landsbyer i Norge få be om unnskyldning for at jeg trer sytet mitt ned over facebook siden din så du setter morgenkaffen i halsen. La meg bare minne deg om at EN dag, kanskje til og med en vakker dag – så sitter du i samme båt som meg. Det er det faktisk en stor mulighet for at skjer …

Da håper jeg du tar Byvåpenet ditt og tråkker ut i gatene slik jeg gjør – og roper ut at du, en helt alminnelig mann eller kvinne i gata, umulig kan gjøre en Landsbys arbeid – uten å bli tatt vare på av andre!

Det er DET jeg syter om …

 

Bloggen er ikke alltid like sint og du finner den her på facebook – følg oss gjerne på veien der. <3

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #rehabilitering #tilrettelegging #familie #helse #livbøye #landsby #ittakesavillage #psykologi #språk #hjernen #sytepave #mestring #ståpåbarrikadene #jegharnoeåsi #hjerneslagstopperikkemeg

6 kommentarer
    1. Fy flate – få det ut! Forstår så godt din frustrasjon, og kan ikke bidra med en dritt desverre😭 Sant er det, at uten aktive pårørende hadde det meste stoppet opp!

    2. Enten står du i det(null liv), eller så skilles veien og da er du er som har sviktet en som ligger nede. Ingen bra alternativ nokken av delene.
      Unner ingen denne ufrivillige jobben.
      Men du skriv veldig bra, fortsett med det 👍🏼

    3. Linda: Ja sånn kan det føles noen ganger og jeg er så inderlig lei meg på vegne av alle de som ikke opplever fremgangen vi har hatt. Jeg er veldig klar over at denne “jobben” har en smertegrense og om min samboer ikke hadde hatt den fremgangen han har hatt så måtte våre veier skilles. Selv nå er det en tøff prosess å stå i – men jeg skal ingen steder <3 Han er en fantastisk mann åkke som 🙂 Takk, riktig god helg 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg